Hvordan få tilbake følelsene for samboer? Er det noe håp?

[AnonymBruker]

Hei,

Har vært samboer med kjæresten min nå i 8 år, men de siste årene har jeg vært veldig i tvil om det egentlig er oss to.

Han er en veldig fin fyr, men jeg har ikke de riktige kjærestefølelsene for ham lenger...Det til tross for at han er snill, kjekk, smart og alt det der. En skikkelig "drømmemann". Men kanskje ikke for meg?

Kan legge til at en annen ting som gjør meg veldig usikker er at jeg ble veldig betatt av en annen i sommer, og er det vel fremdeles enda...Vet at man kanskje må regne med sånt når man er sammen med en person lenge, men nå har jeg ikke sett han andre på flere måneder (vi bor ikke på samme sted), men jeg klarer ikke å glemme ham.

Så nå går jeg rundt med konstant dårlig samvittighet for at jeg savner han andre, mens jeg prøver og vil finne tilbake til de varme følelesene for kjæresten min. Vet ikke om han andre ville hatt meg uansett, så dette er ikke et spørsmål om å gå ifra kjæresten til fordel for han andre. Men tenkte det er viktig å få med uansett, siden det nok er enda en grunn til at alt føles feil med kjærsten min nå.

Vil gjerne høre fra dere som har vært gjennom det samme. Hvis man tviler oftere enn man er sikker, er det da i det hele tatt vits å prøve? Vi er begge i slutten av 20-årene, hvis det har noe å si :-)

Anonym poster: 91caa699ee3ff87b85ccb111f502bf5d

[Gakkepus]

Nå skriver du ingenting om hvorvidt du har tatt det opp med din samboer.....(?)

Uansett, det første du må gjøre, er så slutte å dagdrømme om en annen. Hvis det er forholdet du ønsker å få på riktig spor igjen, så er det ingen rom for andre mannfolk i tankene dine. For det andre, om du ikke har snakket ut med din samboer angående manglende føleleser, så bør du gjøre det.

Og sist, men ikke minst, still deg selv spørsmål: hvorfor ønsker du å prøve? Er det fordi forholdet har vart så lenge, at det å være utenom, er totalt ukjent og skremmende? Hvis svaret er ja, så tenker jeg at du vet hva du bør vurdere som neste steg.

lykke til..

[AnonymBruker]

Nå skriver du ingenting om hvorvidt du har tatt det opp med din samboer.....(?)

Uansett, det første du må gjøre, er så slutte å dagdrømme om en annen. Hvis det er forholdet du ønsker å få på riktig spor igjen, så er det ingen rom for andre mannfolk i tankene dine. For det andre, om du ikke har snakket ut med din samboer angående manglende føleleser, så bør du gjøre det.

Og sist, men ikke minst, still deg selv spørsmål: hvorfor ønsker du å prøve? Er det fordi forholdet har vart så lenge, at det å være utenom, er totalt ukjent og skremmende? Hvis svaret er ja, så tenker jeg at du vet hva du bør vurdere som neste steg.

lykke til..

Jo, han er klar over det. Har vært åpen mot ham hele tiden (unntatt om ham jeg har følelser for), men det skjer egentlig ingenting....

Og for å svare på spørsmålet ditt så er jeg dessverre redd for at svaret er ja...

Takk for svar :-)

Anonym poster: 91caa699ee3ff87b85ccb111f502bf5d

[AnonymBruker]

Jeg satt i samme situasjon som deg for noen måneder siden. Jeg hadde i nesten 8år vært sammen med "drømmemannen" på alle måter, men noe skurret. Dette merket vi begge godt. Vi snakket ut om det og konklusjonen ble at vi var veldig gode venner, men dessverre så stoppet det der Trist, men sant... Vi valgte derfor å gå hvert til vårt, og jeg har aldri hatt det bedre! Nå kan jeg se på xen som det han faktisk er - en av mine beste venner. Uten å ha "kjærestefølelsene" som mangler.

Det var veldig skummelt, rart og trist der og da, men ingen av oss angrer. Vi utviklet oss bare i hver vår retning. Vi er også i slutten av 20 årene. På mange måter skulle jeg ønsket at vi kunne jobbe oss imellom det, men for vår del var det toget dessverre gått...

Lykke til med ditt valg! Uansett hvilket du vil havne på

Anonym poster: 8afef01c7e7c50be807d632076b6c567

[Gakkepus]

Ja, det var det jeg mistenkte. Vil du virkelig se tilbake på ditt liv, for å virke litt klisje, og ønske at du hadde vært mer modig til å tørre å ta et steg utenfor komfortsonen din?

Nå er det vanskelig å svare på ditt spørsmål, og alt jeg kan gjøre, er å svare utifra egen erfaring. Følelser kan komme tilbake, men man må være ærlig med seg selv, og stille seg selv kritiske spørsmål som: tviholder jeg på forholdet fordi jeg er redd for hvordan livet mitt hadde vært foruten? Er det virkelig en mulighet for at følelsene kommer tilbake? Blir jeg på grunn av komforten (type: det er godt å ha noen nær seg, som støtter m.m).

Kanskje denne "drømmemannen" ikke er ment for deg, og kanskje din oppgave, er å sette han fri slik at det er en annen der ute som kan oppleve han på en måte du ikke lenger gjør.

Om du bare blir igjen i det forholdet, på grunn av komfort, og redesel for å gå videre uten han, så holder du han igjen. Og til et annet kritisk spørsmål: hvor lenge tror du at du kan holde på å prøve å få tilbake følelsene? Kanskje deres tid er over.

[AnonymBruker]

Jeg satt i samme situasjon som deg for noen måneder siden. Jeg hadde i nesten 8år vært sammen med "drømmemannen" på alle måter, men noe skurret. Dette merket vi begge godt. Vi snakket ut om det og konklusjonen ble at vi var veldig gode venner, men dessverre så stoppet det der Trist, men sant... Vi valgte derfor å gå hvert til vårt, og jeg har aldri hatt det bedre! Nå kan jeg se på xen som det han faktisk er - en av mine beste venner. Uten å ha "kjærestefølelsene" som mangler.

Det var veldig skummelt, rart og trist der og da, men ingen av oss angrer. Vi utviklet oss bare i hver vår retning. Vi er også i slutten av 20 årene. På mange måter skulle jeg ønsket at vi kunne jobbe oss imellom det, men for vår del var det toget dessverre gått...

Lykke til med ditt valg! Uansett hvilket du vil havne på

Anonym poster: 8afef01c7e7c50be807d632076b6c567

Å så godt å høre! :-) Tenker at jeg kommer jo til å klare meg, men er så vanskelig siden jeg var så innstilt på at dette var "the one" over så mange år... Forskjellen her er at han ikke er enig med meg, og jeg er jo utrolig glad i ham, så har ikke lyst til å såre ham...

Glad det går bra med dere iallefall! :-)

Ja, det var det jeg mistenkte. Vil du virkelig se tilbake på ditt liv, for å virke litt klisje, og ønske at du hadde vært mer modig til å tørre å ta et steg utenfor komfortsonen din?

Nå er det vanskelig å svare på ditt spørsmål, og alt jeg kan gjøre, er å svare utifra egen erfaring. Følelser kan komme tilbake, men man må være ærlig med seg selv, og stille seg selv kritiske spørsmål som: tviholder jeg på forholdet fordi jeg er redd for hvordan livet mitt hadde vært foruten? Er det virkelig en mulighet for at følelsene kommer tilbake? Blir jeg på grunn av komforten (type: det er godt å ha noen nær seg, som støtter m.m).

Kanskje denne "drømmemannen" ikke er ment for deg, og kanskje din oppgave, er å sette han fri slik at det er en annen der ute som kan oppleve han på en måte du ikke lenger gjør.

Om du bare blir igjen i det forholdet, på grunn av komfort, og redesel for å gå videre uten han, så holder du han igjen. Og til et annet kritisk spørsmål: hvor lenge tror du at du kan holde på å prøve å få tilbake følelsene? Kanskje deres tid er over.

De spørsmålene du stiller, stiller jeg meg selv hver eneste dag, men steget ut føles så uendelig stort. Så jeg tror du har rett i det du skriver. Og jeg vet det vel egentlig selv, innerst inne, men er litt godt å høre det fra noen andre også.

Anonym poster: 91caa699ee3ff87b85ccb111f502bf5d

[Gakkepus]

Gjør det du anser for rett. Det er en selvfølge at du ikke ønsker å såre din samboer, men kanskje det du må gi slipp på, er nettopp det at han ikke er "den rette og ene". Velger du å gå ut av forholdet, vil du nok oppleve mye smerte og savn.

For meg, virker det som om du vet hva som er riktig, men, som du sier, steget er stort og veldig avgjørende.

Ønsker deg masse lykke til med uansett valg du tar. Håper du kommer fram til det som er best for deg/dere.

[AnonymBruker]

Jeg er samme AB som over

Det VAR et tøft valg, og vi ble begge de siste årene i forholdet fordi det var trygt og godt. Jeg var også livredd for å skulle klare meg uten han! Men det har heldigvis ordnet seg til det beste for begge to Det er det rare med det, det ordner seg alltids på et vis, selvom det er tøft i starten

Anonym poster: 8afef01c7e7c50be807d632076b6c567

[Gakkepus]

Betyr det at du har tatt et valg om å gå ut av forholdet, ts?

[Havbris]

Det er en vanskelig avgjørelse, særlig når han er en god venn for deg og det egentlig ikke er noe annet galt enn at du kanskje ønsker deg ut av forholdet. Det er vanskelig å skulle såre en man er glad i, men noen ganger er det uunngåelig.

Følelser kan komme og gå i et langvarig forhold, men så lenge en vet at en vil være i forholdet, så tåler et forhold perioder med litt tørke. Men når du tviler så mye som du gjør er det kanskje ikke så mye som kan redde dette forholdet.

Den andre forelskelsen har nok påvirket deg også, fordi du har sett kontrasten til det du opplever med samboeren. Bare vær dønn sikker på at det ikke er du som har stilt samboeren din i skyggen fra den andre, og at du derfor devaluerer dette forholdet. Prøv å holde disse tingene adskilt.

[Gjest BM2]

Spørsmålet er alltid, hvordan er sex'en?

[AnonymBruker]

TS her.

Betyr det at du har tatt et valg om å gå ut av forholdet, ts?

Ja og nei. Har bestemt meg (nok en gang) for å gi det en - 1 - sjanse til. Vil virkelig prøve å fokusere på ALT det positive med samboeren min. Ingen kjenner meg så godt som ham. Ingen andre vet alt om meg. Han er verdens snilleste mest tålmodige og tålerante fyr. Hvorfor kan jeg ikke bare elske ham? Jeg vet at hvis jeg går er det ingen vei tilbake. Er så redd for at jeg bare forventer meg for mye etter 8 år. Klart man ikke er stormende forelsket lenger, men jeg vet ikke helt hva man kan forvente...

Følelser kan komme og gå i et langvarig forhold, men så lenge en vet at en vil være i forholdet, så tåler et forhold perioder med litt tørke. Men når du tviler så mye som du gjør er det kanskje ikke så mye som kan redde dette forholdet.

Den andre forelskelsen har nok påvirket deg også, fordi du har sett kontrasten til det du opplever med samboeren. Bare vær dønn sikker på at det ikke er du som har stilt samboeren din i skyggen fra den andre, og at du derfor devaluerer dette forholdet. Prøv å holde disse tingene adskilt.

Har gått med disse tankene av og på i kanskje tre år nå...så var sånn før han andre kom inn i bildet, men det påvirker meg helt klart nå. Skal prøve å være flinkere til ikke å tenke på han andre. Det er jo helt meningsløst uansett.

Spørsmålet er alltid, hvordan er sex'en?

Hehe, sexen er faktisk veldig bra :-) Så har ikke noe å klage på der. Og er ikke "ikke tiltrukket" av ham. Det er ikke der problemet ligger.

Igjen, takk for svar alle sammen :-)

Anonym poster: 91caa699ee3ff87b85ccb111f502bf5d

[Gakkepus]

Gi det tid og ikke forhast deg. Masse lykke til!

[Gjest BM2]

Hehe, sexen er faktisk veldig bra :-) Så har ikke noe å klage på der. Og er ikke "ikke tiltrukket" av ham. Det er ikke der problemet ligger.

Igjen, takk for svar alle sammen :-)

Anonym poster: 91caa699ee3ff87b85ccb111f502bf5d

Fint. Dere puler og har det gøy. Da kan du drite i å bekymre deg over alt det andre. Så lenge dere puler på bra vis og ennå er åpne for å pule på impuls så er resten bagateller. Dessverre synes det som om du fokuserer på bagatellene og gjør dem til store problemer i stede for å fokusere på morroa og la den delen dominere dine tanker og følelser.

[AnonymBruker]

Jeg har funnet mitt livs kjærlighet, elsker og aller beste venn. Det virker nesten som om når dette er tilstede så blir det feil for kvinner. Er mannen for snill og det er lite friksjon - ja, da vil man egentlig ha en bad guy. Bare for å opprette en tråd på KG etterhvert for å klage på denne nye og lite sympatiske fyren.

Hilsen kvinne

Anonym poster: 22b2d6bcf720d1ae45336b1b94431fe2

[Gjest Anonym]

Hvordan gikk det?

[~white lady~]

Har vært i samme situasjon som deg, ts.

Etter flere år sammen med min kjære, forsvant følelsene mine og det ble så ille at jeg ikke orket at han tok i meg engang. De få gangene vi hadde sex var det veldig mekanisk, og jeg brukte å gråte etterpå. Innså at det gjerne var best at vi gikk hver til vårt.

Men siden vi har et barn sammen, og kjenner hverandre på godt og vondt, brukte jeg tid på å tenke gjennom situasjonen. Jeg hadde også fått følelser for en annen, og visste at det påvirket hvordan jeg så på samboeren min.

Søkte råd på nettet, hos søsteren min og venninner. Fant ut av jeg ikke kunne gå ifra en mann som tross alt elsket meg, var snill, smart, fornuftig +++ uten å prøve, virkelig prøve, å redde forholdet.

Lang historie kort; vi fant tilbake til hverandre ved å tilbringe tid sammen, samtaler, kinoturer og aksept for at vi var forskjellige, men at det skulle respekteres.

Vi gifta oss i fjor, og jeg skal ikke si at vi ikke har dårlige dager eller at jeg innimellom ønsker å hive han ut, men forskjellen ligger i at jeg har innsett at dette er normalt når to mennesker lever så tett innpå hverandre som samboere/ektepar gjør. Man er jo to individer tross alt. Mener også at det vi har sammen har vokst seg sterkere, det tåler en støyt, for å si det sånn. Jeg ser fram til å leve sammen med mannen min resten av livet, med alt det måtte føre med seg. I gode og onde dager, so to speak.

Det er ikke enkelt, men du går iallefall fram på rett måte ved å tenke og vurdere situasjonen før du gjør noe.

[Gjest Anonym bruker]

Hvordan gikk det med dere/ den som startet denne tråden?