Når man tilslutt klarer og rive seg løs fra et ulykkelig forhold. Ossen går det med deg?

[AnonymBruker]

Hei!

Først vill jeg fortelle litt om meg selv.

Jeg er en ung kvinne, samboer med felles barn som går i barnehage. vi er en del uenige både i foreldrerollen, og det at han ikke er intresert i og ta tak i det, heller ikke intereset i veiledning fra andre. fordi alt er min feil. det har ellers vert masse komflikter i forholdet hele veien. Ellers har jeg hele mitt voksne liv hatt to samboere med kort mellomrom. og det viser seg gjentatte ganger at jeg ikke "klarer meg" uten en mann... eller nerhet og vane, selv om jeg innser mer og mer jeg står sterkere alene, så er jeg redd.

Jeg er redd for at han skal ha rett at jeg aldri vill klare meg, jeg er redd for og såre han, redd for og ta han tilbake og fortskjette og være ulykkelig..

Det jeg lurer på: hvordan kom dere dere ut av et langvarig forhold, der mannen nekter og slippe tak, og gir skyllfølse hele tiden?

Gikk det greit, hvordan gikk flytte prossesen?

Hvordan er det og være singel på x-kjærestens bursdager og andre høytider?

hva var den største forandringen?

Er det mange av dere som setter grenser på hvor lenge man føler man trenger og være alene?

Hilsen en som lenge har ønsket og være singel...

Anonym poster: 06639fc3d4259349e365ee27c61215cd

[eva-80]

Viktigst er at du gjør alt klart på forhånd. finner leilighet, jobb, slik at du kan begynne livet uten han. Be time til mekling, vær saklig.

Kutt all kontakt bortsett fra det som handler om barnet. kommuniser bare via sms og svar ikke på meldinger som ikke omhandler barnet.

Fyll dagene dine med gjøremål, folk som gjør at du ikke føler deg ensom . Tren om du har mulighet.

Jeg ville se at man trenger minst ett år for å komme over gamle ting, finne sin egen ny hverdag med barnet.

Exens bursdager er ingenting å snakke om. Barnet kan gi han en gave og that`s it.

Ingen trenger å bli i ett forhold om man det gi langt mere negativt enn positivt i ens liv.

[AnonymBruker]

Viktigst er at du gjør alt klart på forhånd. finner leilighet, jobb, slik at du kan begynne livet uten han. Be time til mekling, vær saklig.

Kutt all kontakt bortsett fra det som handler om barnet. kommuniser bare via sms og svar ikke på meldinger som ikke omhandler barnet.

Fyll dagene dine med gjøremål, folk som gjør at du ikke føler deg ensom . Tren om du har mulighet.

Jeg ville se at man trenger minst ett år for å komme over gamle ting, finne sin egen ny hverdag med barnet.

Exens bursdager er ingenting å snakke om. Barnet kan gi han en gave og that`s it.

Ingen trenger å bli i ett forhold om man det gi langt mere negativt enn positivt i ens liv.

Det største problemet er at jeg er avhengi av vanen det og være sammen. men jeg er så ulykkelig! sier jeg at det ikke går lengere sier han at jeg må ta med alle mine ting under armen, ALLE TINGENE MINE!! det går jo ikke... om ikke stenger han meg inne på et rom til jeg har roet meg... sier masse så jeg føler meg DOM!!

Sliten... orker ikke annent en og ta i mot dritten, samtidig som jeg vet hva jeg er god for, og at jeg en dag skal ut av dette det holder meg oppe!

jeg er redd for og såre.. redd for at han skal være trist på bursdagen sin barnets bursdag etc...

Lurer på om det nesten er det beste og bare en dag pluttselig ikke komme hjem

mange tanker...

HVA gjorde dere dem første ukene dere ble single? dere som ikke samarbeidet?

Jeg klarer meg nokk bedre alene... men han trykker meg ned... mobber meg for det jeg ikke fikser... men dem viktigste tingene ordner jeg for OSS alene!

Jeg er også avhengi av sex, og kos noe som gjør det vanskelig med det og være singel, jeg ønsker og være singel og ikke såre noen, og ikke få nye følser til noen! jeg vill være selvstendig!

Anonym poster: 06639fc3d4259349e365ee27c61215cd

[AnonymBruker]

Problemet ditt er at du lager masse unnskyldninger for deg selv for å ikke bryte ut. Som eva 80 sier bør du planlegge alt det praktiske ved å bli alene. Men du trenger ikke tenke at du er avhengig av ditt og datt - det er noe du bare innbiller deg... skal jeg tolke deg er du jo avhengig av å være ulykkelig, siden du blir i forholdet, og ærlig talt; det er jo ikke sånn du egentlig vil leve

Mens jeg var sammen med eksen, tenkte jeg at det kom til å bli vanskelig å være alene, at jeg aldri kom til å møte noen ny, at jeg var så vanskelig at ingen ville ha meg. Da vi endelig bestemte oss for å gjøre det slutt føltes det som en lettelse fra dag en, selv om det samtidig var en sorgprosess å gå gjennom. Men det føltes aldri FEIL. Ganske raskt fikk jeg tilbake mer energi og mye mer livslyst enn jeg hadde hatt på flere år...

Ettersom du tror du er avhengig av å være sammen med en mann, bør du kanskje prøve å være singel en "god stund" for å få bekreftet at du faktisk klarer deg greit alene. I stedet for å gå inn i et hvilket som helst forhold.. Men jeg synes ikke det er noen bestemt tidsgrense for når man er klar for noe nytt, det viktigste er at premissene er riktige. At man går inn i noe fordi det kjennes riktig og godt, ikke fordi en ikke greier seg selv uten "hjelp" fra en eller annen mann. Selv har jeg vært singel ca 9 mnd nå, og har nettopp møtt en jeg tror det kan bli noe bra med, men jeg var i grunn klar for det for flere måneder siden - bare møtte ikke den rette. Eksen møtte sin nye kjæreste etter 4-5 mnd, og det virker som det går veldig bra.

Anonym poster: 0881ef5d46a67d5be981f3596fb7b98a

[Gjest Stjerner og planeter]

.

Endret 4. oktober 2012 av Stjerner og planeter

[Steinar40]

Det er mye greiere når paret klarer å bli enige seg imellom at det beste er å gå hver sin vei.

Når den ene parten ikke vil, så blir det veldig mye vanskeligere å avslutte for den andre.

[AnonymBruker]

Nr 1, Gi slipp på frykten, den forteller deg hvor verdiløs du er og gjør alt vanskelig for deg. Den hindrer deg å tenke klart og se fremover.

Nr 2. Ikke tenk på fremtiden, den kan ikke planlegges bare ønskes. (hvordan vil du ha den?)

Nr 3. Få deg en advokat som støtte, det trenger ikke være mer dramatisk enn det.

En advokat hjelper deg med rettigheter og flytting, kanskje ny barnehage. Og at flytting går rolig for seg, uten dramatikk.

Nr 4, jobb med deg selv, finn deg selv og lik deg selv før du går inn i samme fella (vanskelig samboer) Hvordan du føler deg og behandler deg selv er det du også får av kjærester.

Ikke tenk på bursdager og røde dager akkurat nå. Det er en bortkastet tanke nå.

Du må først komme deg vekk, så start med det NÅ. En ting av gangen.

Ring venner og familie og fortell hvordan du har det, snakk med en advokat som kan gi deg råd og støtte. Hold deg motivert og positiv.

Anonym poster: 1774b81c344e90cd9c25a8d04b6d42e8

[AnonymBruker]

Nr 1, Gi slipp på frykten, den forteller deg hvor verdiløs du er og gjør alt vanskelig for deg. Den hindrer deg å tenke klart og se fremover.

Nr 2. Ikke tenk på fremtiden, den kan ikke planlegges bare ønskes. (hvordan vil du ha den?)

Nr 3. Få deg en advokat som støtte, det trenger ikke være mer dramatisk enn det.

En advokat hjelper deg med rettigheter og flytting, kanskje ny barnehage. Og at flytting går rolig for seg, uten dramatikk.

Nr 4, jobb med deg selv, finn deg selv og lik deg selv før du går inn i samme fella (vanskelig samboer) Hvordan du føler deg og behandler deg selv er det du også får av kjærester.

Ikke tenk på bursdager og røde dager akkurat nå. Det er en bortkastet tanke nå.

Du må først komme deg vekk, så start med det NÅ. En ting av gangen.

Ring venner og familie og fortell hvordan du har det, snakk med en advokat som kan gi deg råd og støtte. Hold deg motivert og positiv.

Anonym poster: 1774b81c344e90cd9c25a8d04b6d42e8

Takk for motiverendes råd :) men jeg lurer på hvordan gikk det med dere da dere ble single? når og hvorfor forsto dere eller du at dere ikke passet sammen? TUSEN TAKK

Anonym poster: 06639fc3d4259349e365ee27c61215cd

[AnonymBruker]

Jeg viste det egentlig hele tiden, men lyver mye til meg selv. Mennesker er dyktige til å lyve for seg selv. Spesielt kvinner som finner alle mulige unnskyldninger. Det gir en selv frykt.

Andre rundt meg kunne se hvor lite livsgnist jeg hadde, og jeg var ikke meg selv lenger. Så var det en synsk dame jeg kjenner, hun måtte kontakte meg fordi hun fikk kontakt med min oldemor. Sånn tilfeldig egentlig, Hun hadde en viktig beskjed om at mannen var ikke grei men at alt skulle gå bra.

Da kunne jeg ikke lyve for meg selv lenger. Så da var det å snakke med nære venner og familie om støtte og råd. Advokat som er snill, han tar på seg jobben jeg ikke orker.

Tiden etterpå er nok en lettelse, ny kapittel i livet, men det må synke inn først. Starte rolig med det nye livet. Så går alt som normalt, som om fortiden aldri har hendt, et gammelt minne =)

Anonym poster: 1774b81c344e90cd9c25a8d04b6d42e8

[Steinar40]

Takk for motiverendes råd :) men jeg lurer på hvordan gikk det med dere da dere ble single? når og hvorfor forsto dere eller du at dere ikke passet sammen? TUSEN TAKK

Anonym poster: 06639fc3d4259349e365ee27c61215cd

Det hjelper nok dessverre deg veldig lite å vite hvordan det gikk med andre folk.

Du er deg, og din situasjon er spesiell for deg.

Har du gode grunner til å avslutte, så må du nok bare bestemme deg selv for å avslutte og så ta sjansen.

Men det er ikke alle som klarer dette. F.eks pga felles mindreårige barn og fordi det kanskje er noen fordeler med å være i forholdet også.

Er det ingen fordeler så burde jo valget være enkelt.