Vanskelig familiesituasjon

[AnonymBruker]

Jeg er ei jente på 23 år. Jeg har en bror på 17 år. Vår far flyttet til et annet land for omtrent et år siden. Når min far er hjemme i Norge på besøk, ikke så ofte, et par uker i året, så vil ikke min bror tilbringe så mye tid med han. dette gjør meg utrolig vondt, selv om jeg forstår godt at det er vondt at vår far tok det valget om å flytte så langt unna spesielt vondt er det at vi har 3 små halvsøsken som alle 3 er under 10 år.. Noen råd og gode ord?

Anonym poster: da701bb7ee57003e8453c9186cc395d6

[Far til 2]

Gjør han oppmerksom på at dere (alle 5) er glad i han og at dere gjerne vil ha han nærmere. Jeg tror ikke det er noe godt sjakktrekk å anklage han for noe ettersom jeg er av den formening at han selv må forstå hva han gjør mot dere som sitter igjen og savner han.

[AnonymBruker]

Tror du misforstod litt... det er faren min som har flyttet bort fra oss barna til et annet land. Jeg får vondt av at min bror ikke vil tilbringe så mye tid med han når han er hjemme, selv om jeg forstår at pappa har gjort oss alle vondt med å flytte. Broren min er 17 år, så han er såklart opptatt med sitt, skole, venner osv.. men skulle ønske han ville tilbringt litt tid med vår far da han først er hjemme

Anonym poster: da701bb7ee57003e8453c9186cc395d6

[Gjest Doh]

Kanskje han er sint på faren deres og "straffer" ham med å ikke ville tilbringe tid med ham. Uansett ikke noe du får gjort, og jeg synes ikke du skal blande deg opp i det. Det er broren din sitt valg.

Jeg prøver selv å ha minimal kontakt med min egen far, og når mitt ene søsken blander seg opp i mitt valg skyver det oss fra hverandre. Det er et valg jeg har tatt og jeg forventer at det blir respektert av andre.

[Vendelins]

Jeg tenker at broren din må få lov til å bruke tid. Det er en tapsfølelse og et svik han går å føler på kan jeg tenke meg til, og jeg tenker at tiden får komme til hjelp her.

Faren deres får heller være flink til å fortelle din bror at han er glad i han, til tross for tingenes tilstand. Slik at broren din i allefall får høre det jevnlig.

[AnonymBruker]

Tusen takk for gode råd.. det endte med at jeg ble sint på han igår.. ser selvfølgelig nå at det ikke var meninga.. han er 17 år og han såklart sine ting i livet. tilbringte ikke mye tid med familien selv når jeg var 17 år.. er bare utrolig tungt for meg dette.. spesielt sårt for meg å ha 3 småsøsken som ikke vil ha sin far tilstede når de vokser opp. verden er urettferdig :/

Anonym poster: da701bb7ee57003e8453c9186cc395d6

[Far til 2]

Jeg tenker at broren din må få lov til å bruke tid. Det er en tapsfølelse og et svik han går å føler på kan jeg tenke meg til, og jeg tenker at tiden får komme til hjelp her.

Faren deres får heller være flink til å fortelle din bror at han er glad i han, til tross for tingenes tilstand. Slik at broren din i allefall får høre det jevnlig.

Jeg støtter denne.

Selv om gutten nå er 17 år og gammel nok til å tenke selv, bør far fortsatt være far og forsøke å hjelpe gutten. Det kan han bl.a. gjøre vd å fortelle gutten at han faktisk er glad i han uansett hva som skjer. Og det bør helst bli fortalt mange, mange ganger. En bisetning med annet tema er ikke nok.

Jeg tror far er den som kan gjøre noe med saken på kort sikt. Han kan snakke med gutten og om det ikke er aktuelt å forklare noe, kan han han være sammen med han i fritiden og kanskje på fritidsaktiviteter om gutten har noe sånt. Kanskje det er nok å sette seg ned å diskutere PC og programmer/spill eller hva som helst annet bare de kan sette seg ned å snakke sammen. Dette er pappan ditt sitt hovedansvar men kanskje du må fortelle faren din om dette. Vi menn har dessverre ikke alle de antenner vi burde ha mht samtaler og noen ganger annet sosialt samvær. Men vi vil veldig gjerne forbedre det.

[Far til 2]

Tusen takk for gode råd.. det endte med at jeg ble sint på han igår.. ser selvfølgelig nå at det ikke var meninga.. han er 17 år og han såklart sine ting i livet. tilbringte ikke mye tid med familien selv når jeg var 17 år.. er bare utrolig tungt for meg dette.. spesielt sårt for meg å ha 3 småsøsken som ikke vil ha sin far tilstede når de vokser opp. verden er urettferdig :/

Anonym poster: da701bb7ee57003e8453c9186cc395d6

Det er mulig gutten har mistet et forbilde da faren deres valgte å flytte. Vi har gjerne et bilde av våre foreldre, enten det er mødre eller fedre, som ikke altid stemmer med virkeligheten. Dette ser jeg bl.a. på mine egne barn som jeg noen ganger føler setter meg på en pidestall.

Guttens forbilde har ikke lenger samme glansen nå, og selv om han er på vei til å rive seg løs har han fortsatt behov for faren sin, ikke som tradisjonell far men som "en som er der" i tilfelle han trenger støtte. Det er kanskje guttens usikkerhet/utrygghet som gjør det.

Snakk med far også så er det mulig han kan gjøre noe med det.

[AnonymBruker]

Gutten er 17 år og har opplevd at far har stukket av (ihvertfall slik det føles for han når far velger å flytte langt pokker i vold). At han da ikke prioriterer å bruke tid på far når han er så elskverdig å gidde å være i nærheten er ikke det minste rart. Om du skal si noe til noen, så bør det være din far. Å legge sten til byrden til 17-åringen er slemt av deg.

Anonym poster: eb52a5aaf4382d14698bfdbfea9a4541