Hvordan har du klart deg etter ufrivillig abort?

[AnonymBruker]

Heisann.

For kort tid siden hadde jeg en spontanabort og det skjer jo veldig mange dessverre.

Min arbeidsgiver har vært veldig ivrig på at jeg ikke må tvinge meg på jobb før jeg også er mentalt klar for dette. Så fort jeg blir spurt om dette av noen så begynner jeg som regel å gråte. Er jeg alene føler jeg at det er OK, selv om det kommer noen tårer i løpet av dagen pga tankene og følelser.

Som jeg never er arbeidsgiver interessert i å sørge for at jeg får den tiden jeg trenger, men jeg vet jo ikke selv hva jeg trenger engang.

Hvordan taklet du denne tiden, hva gjorde du i form av å akseptere og gå videre? Var du hos evt psykolog? Hvor lenge er det siden og hvordan har du det nå?

Anonym poster: bb03e4dead11142d8d2ad3d0ed8dee11

[frkharepus]

Så trist at du spontanaborterte. Jeg hadde selv en SA tidlig i sommer, da var jeg 7 uker på vei (hadde da vært prøver i nesten ett år). Syntes selvfølgelig det supertrist og satt og grein på legekontoret da jeg var der for å få bekreftet at det var en SA. Legen anbefalte at jeg tok en 3-dagers sykemelding så jeg fikk hentet meg litt inn igjen. Og det var jo forsåvidt greit det, men tror i ettertid at det hadde vært like greit å være på jobb og få tankene på noe annet enn å sitte hjemme og synes ufattelig synd på meg selv mens sambo var på jobb. Når det gjelder dette med å akseptere en sa, så var jeg mentalt instilt på at det kunne skje, at det er en del av det å prøve å få barn. Og som regel så skjer jo en sa fordi noe er galt med fosteret, og da er det greit at kroppen rydder opp. Men det er jo min mening. Så jeg aksepterte situasjonen raskt, selv om jeg en stund var ganske så skuffet over min egen kropp. Og så må jeg innrømme at jeg blir litt småsjalu når "alle" andre rundt meg kan fortelle at de er gravide..... Nå er vi gang med prøvingen igjen, og håper at det snart skal lyse to streker på testene igjen, og at alt går fint denne gangen.

[AnonymBruker]

føler med deg. opplevd det selv. meg og en venninne var begge gravide. og fikk SA. begge to. for meg var det godt å prate med noen i samme situasjon som viste hvordan jeg hadde det. det var spesielt vondt fordi en tredje venninne var gravid på samme tid. og vi begge gledet oss over hennes lykke men samtidig var det vondt for oss som ikke fikk oppleve det samme, omtrent på samme tid. som var planen.

det hjalp meg også mye å ha alene tid. å bare få være med meg selv. også hjalp det å ha ting å gjøre. så jeg slapp å tenke på det hele tiden. så egentlig bare å gjøre det jeg trenger. å lytte til kroppen og hode på hva jeg trenger. hadde også en koselig venninne kveld hvor vi bare kosa oss å snakka om helt andre ting å spiste god mat. det var godt å bare være med folk som bryr seg.

Anonym poster: c6fae17b1b7fc68283e493ad472a71ff

[AnonymBruker]

Jeg selv spontanaborterte i sommer, uten at jeg viste jeg var gravid!

Har gått på P-sprøyten i snart 2 år, og det er jo selvfølgelig alltid en mulighet uansett hvem beskyttelse.

Men det var jo ikke spørsmålet ditt.

Altså jeg var på jobb dagen etter, jeg hadde det helt grusomt, jeg ville jo ikke ha barn men jeg ville jo heller ikke miste ett.. var veldig fortvilet en periode i ettertid! om du ikke føler du har noen å prate med er vi på KG her

Anonym poster: d8e39bcaefc91a12eb5bf6c1f75cf981

[Gjest chiki]

Så trist at du mistet!

Opplevde selv en MA for noen år siden, det var helt forferdelig. Var 1 uke før ordinær ultralyd, alt hadde vist stoppet opp i uke 6-7 uten at kroppen min gjorde noe med det. Jeg måtte på utskraping på sykehuset. Var fælt siden samboeren min hadde eksamen den dagen ett par timer unna, så jeg fikk ikke tak i han før mange timer senere. Heldigvis var jeg hjemme hos foreldrene mine så de ble med meg til sykehuset og ventet der sammen med meg til samboeren min kom.

Vi hadde heldigvis familie og venner som støttet oss, men var fælt fordi mange fortsatt kom å gratulerte meg med baby. De hadde nettopp hørt jeg var gravid, og viste ikke at jeg hadde mistet. Det er ikke akkurat slik man legger ut på facebook... Jeg hadde det tungt lenge etterpå, og i tillegg kom bestevenninnen min 2 måneder senere å fortalte at hun hadde blitt "ufrivillig" gravid, det føltes veldig urettferdig ut der og da. Jeg slet med dårlig samvittighet som ikke greide å dele gleden venninnen min følte over sin kommende baby.

Det tok over ett halvt år før jeg følte meg klar for å prøve igjen:) Nå har vi ei jente som blir 2 år om noen få uker:) Tenker ikke så mye over det lenger, men enkelte "idioter" kan trykke ut av seg at det er jo litt synd på meg som egentlig skulle hatt 2 barn nå. Jeg ser heller på det nå at det var en menig med at det skjedde, og at vi er heldige som har en vellskapt datter nå.

[AnonymBruker]

Jeg har mistet tre ganger på rad. Jeg er gravid igjen, og har kun 10 uker igjen av svangerskapet. Jeg vil anbefale deg på det sterkeste å snakke med noen, gjerne psykolog viss du føler for det.

Jeg har ikke klart å legge fra meg sorgen, og klarer dermed ikke å glede meg så mye som jeg burde over babyen i magen. Sorgen over de jeg mistet er fortsatt stor, og jeg tenker ofte på hvor gamle de kunne vært nå osv. Ta den tiden du trenger, ikke stress. Sørg for at de bearbeider den sorgen du bærer på.

Sender deg en god klem samtidig! Ta vare på deg selv

Anonym poster: f928b3b1cedae324cfe5c52a14d04f26

[spinnvil]

Jeg snakket mye med mamma og mannen min, det var ingen andre som visste om spontanabortene mine (hadde tre stykker før jeg fikk gutten min). Jeg syns det var absolutt verst første gangen, det var jo så totalt uventet at det skulle gå galt, tanken hadde ikke en gang slått meg. Ta den tiden du trenger, men mitt råd er å snakke med noen og få ut alle følelser. Hvis du ikke vil snakke med noen, så skriv ting ned enten på papir eller bruk forumet hvis det passer bedre for deg.

Jeg slet veldig med å glede meg over den graviditeten som faktisk gikk bra, tror jeg var i uke 25 før jeg klarte å tenke at dette skulle gå bra. Min trøst var at legene på sykehuset sa at de hadde enda ikke vært borti noen som klarte å bli gravid på egenhånd som ikke endte opp med et barn til slutt. Det er en fattig trøst rett etter en spontanabort, men den tanken holdt meg oppe når ting ble tungt senere.

Anonymbruker over meg sørger fremdeles over de hun ikke fikk, men jeg har det ikke sånn. Sorg er individuelt, og bare du vet hva som er riktig for deg. Og det som er riktig i dag, trenger ikke å være riktig i morgen (hvis du skjønner hva jeg mener).

En stor klem til deg!

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt! Mistet selv i sommer, i uke14, og synes fortsatt at det er grusomt. Graviditeten var planlagt og vi gledet oss veldig, fortalte venner og familie om det i slutten av uke 13 og så gikk det det 2 dager før vi mistet... Selve spontanaborten var selvfølgelig også grusom. Her jeg bor er det flere timer til et større sykehus og underveis ble smertene bare værre og værre, vi ble til slutt møtt av sykebil hvor jeg ble gitt morfin. Hele denne opplevelsen var et sjokk i seg selv. Og siden har jeg vært veldig lei meg, gruer meg spesielt til permisjonstiden skulle begynt og jeg skulle hatt et barn her.

Til tross for at jeg er 26 år, har god tid og mistet "relativt" tidlig (synes selv det var seint), så lurer jeg på om det er greit å sørge? Fordi jeg var den første i vennegjengen som ble gravid, er det ingen som kan sette seg inn i dette og derfor snakker vi aldri om det. Min mor er en kjølig type. Hun har selv mistet flere ganger, men fnyser av meg når jeg sier at jeg synes det er vanskelig. "Sånn er livet, det skjer med så mange", sier hun. Jeg er selvfølgelig inneforstått med det, men det må da vel være lov til å synes at det er fryktelig trist uansett? Samboeren min er heldigvis forståelsesfull selv om han mer eller mindre har "kommet over det". På jobb har alle vært kjempeopptatte av graviditeten og barnet til kollegaen min som fødte for en månedstid siden. Det skjønner jeg jo selvfølgelig godt og jeg gleder meg med henne selv, selv om jeg merker at det er vanskelig. Og jeg blir frustrert over at ingen spør meg om hvordan jeg har det i alt gravid- og babysnakket de driver med. Men jeg hadde vel uansett ikke innrømt at jeg synes det er grusomt. Jeg prøver å ikke være sjalu på andre, men jeg tåler ikke se gravide damer... Og enda værre synes jeg det er når det i etterkant viser seg å være et tosifret antall venner og bekjente rundt meg som nå er gravide og flere av dem har termin rundt den tiden jeg skulle hatt.

Jeg lurer derfor på det samme som deg, TS. Vi er jo mange i samme båt, men det snakkes så lite om dette. Det var egentlig litt godt å lese om andres opplevelser og erfaringer rundt spontanabort, det nyanserer virkeligheten i all den babylykken jeg lever rundt om dagen. Synes det er en fattig trøst at jeg burde være like glad ettersom det sikkert var var noe galt med barnet, for det skulle jo ikke være noe galt med barnet til noen av oss... Samtidig må vi vel se det positive i det; vi er i stand til å bli gravide, så får vi bare krysse fingrene for at det går bra neste gang!!

Anonym poster: b9d860f11cf3a0ce300e7fab7497e10c

[meta2]

Jeg hadde en sa i ca uke 12. Hadde da nettopp funnet ut at jeg var gravid med nr 3. Fikk blødninger da vi var på hyttetut på fjellet, og da vi kom tilbake fra fjelltur kom det ut. Men jeg hadde en slik sterk følelse av at jeg var gravid, og da jeg kom på KK dagen etter fant de liv. Hadde hatt tvillinger.

Blir alltid trist når vi kjører tog forbi hytten på vei mot fjellet.

Vi valgte å snakke åpent om saen, og det hjalp.

Krysser fingrene for at det går bra neste gang.

[spinnvil]

Jeg lurer derfor på det samme som deg, TS. Vi er jo mange i samme båt, men det snakkes så lite om dette. Det var egentlig litt godt å lese om andres opplevelser og erfaringer rundt spontanabort, det nyanserer virkeligheten i all den babylykken jeg lever rundt om dagen. Synes det er en fattig trøst at jeg burde være like glad ettersom det sikkert var var noe galt med barnet, for det skulle jo ikke være noe galt med barnet til noen av oss... Samtidig må vi vel se det positive i det; vi er i stand til å bli gravide, så får vi bare krysse fingrene for at det går bra neste gang!!

Anonym poster: b9d860f11cf3a0ce300e7fab7497e10c

Jeg blir så frustert når jeg hører den frasen du snakker om, at man skal være glad for at det gikk galt fordi det sikkert var noe galt med barnet... Hvilken trøst er det egentlig? Man sørger jo over det som ikke ble, og drømmen som forsvant. Men jeg tenker som så at det er vel godt ment på et vis selv om jeg syns det er en teit ting å si.

Heldigvis er jo sjansen for at det går bra neste gang veldig stor, så lykke til videre! Hvis det er til trøst for noen, så sitter jeg her med mage igjen. Denne gangen har jeg ikke mistet noen ganger, og dette svangerskapet har gått etter boka. Så selv om man mister både en og to og tre ganger er ikke håpet ute...

[Sola^]

Tok det veldig tungt da me hadde prøvd i 2 år da me endelig vart gravid. Fann ut i veke 11 at knøttet hadde dødd i veke 8-9. Var på tidleg UL i veke 7 der hjarta slo. Var sjukemeldt i 2 veker, men var innom på jobb i nokon timer dei fleste dagene i 2. veka. Var mest for å kome seg tilbake på jobb, og eg var vel ikkje særlig produktiv.

[Sola^]

Var forresten i juni. Har tunge stunder innimellom, men det går nokelunne greit. Er glad for å vere gravid igjen, men slapper ikkje fullstendig av enda. Er ikkje meir enn 6.5 veke på veg.

[AnonymBruker]

Ts her, og jeg trodde tråden hadde svunnet hen men her var det jo flere innspill.

Det er fint å høre at det som skjer, enn så lite som det var i magen, er en stor ting for oss. Som nevnt tidligere, å høre at det skjer så mange, er en liten trøst. For det handler jo ikke om at vi ønsket et sykt barn til verden, det var alt rundt det. Drømmene, det å ha en mening med de neste månedene, å glede seg til, tenke på navn og hva det blir. Alt blir jo bare borte i løpet av kort tid. For meg var det iallefall som en slags mening med livet, uten at jeg er depressiv i den forstand, men det var slik det føltes.

Det er nå litt over 2 uker siden det skjedde. PÅ fredag skal jeg ha min første arbeidsdag...Og på mandag skal jeg til en profesjonell å prate med... Jeg holder meg borte fra termet, selv om jeg har gjort det før så blir det veldig stort å bruke navnet, nettopp fordi jeg tenker hva alle andre ville tenkt. At jeg blåser det opp og gjør det større enn det er eller hva. Jeg var jo innom jobben og de sa "vi skal ha det sååå morro her, vi skal få deg til å glemme". Glemme? NEi jeg skal for faen ikke glemme det, men jeg skal akseptere det og komme meg videre. Og en kollega som ringte meg i helgen, og sa at hun skjønner ikke hva personavdelingen driver med, som sender meg hjem i 2 uker, og at hun synes det er bedre hvis jeg er på jobb, "det er bedre for alle", sa hun. "jeg kjenner deg og vet at du vil ha hjerneaktivitet". Sant det, jeg er glad i å ha ting å bryne meg på og det er da ikke bare fryd og gammen å være hjemme heller. Men grunnen til at de sendte meg hjem var fordi jeg tvunget meg på jobb da sorgen var tydelig for alle, men jeg tenkte på firmaets beste. Jeg ble sendt hjem og såpass "lenge" for å forstå at sorgen er min og ikke handler om økonomi og kostnader i forbindelse med mitt fravær nå i denne tiden.

Jeg vet ikke hva jeg synes om å gå til behandling til uka. Hvis jeg snakker med ukjente om det som har skjedd, da tar jeg til tårene selv om hjemme føler jeg meg fin. Huff..

Anonym poster: bb03e4dead11142d8d2ad3d0ed8dee11

[AnonymBruker]

Jeg tok ikke spontanaborten så veldig tungt, faktisk. Selvsagt var det skuffende siden man har gledet seg over det og begynt å planlegge, men det var såpass tidlig (uke 8) at jeg jo ikke hadde følt meg gravid og tenker som så at det var noe galt, det var ikke et barn og naturen ryddet opp. Var ikke sykmeldt i forbindelse med dette og gikk på jobb som vanlig.

Men så skal det sies at jeg har to barn fra før, så jeg vet at jeg kan bli gravid. Jeg har stor forståelse for dem som mister gang på gang og frykter at de aldri vil få barn, at de tar det tyngre enn meg.

Anonym poster: 01890705dc5cbc8eb674bd8732246544

[Gjest Sobril]

Jeg har hatt 2 stk MA og må innrømme at jeg ikke tok det særlig tungt. Det sluttet å utvikle seg i uke 5-6, før hjertet begynner å slå, og for min egen del ville det blitt selvpining å tenke på hvor gamle de kunne vært nå osv.

Det jeg har opplevd nå som jeg har mistet et dødfødt barn, kan neppe sammenliknes. Større sorg har jeg aldri kjent i mitt liv.

Men vi sørger alle forskjellig, så jeg mener ikke å latterliggjøre andres sorg på noen måte.