enda flere barn?

[Gjest gal?]

Mannen min og jeg er godt gift, har fire flotte unger og det er absolutt max for hva som er akseptabelt her vi bor.. faktisk er det vel litt i overkant Men: Jeg ønsker meg enda et barn, gjerne to til!! Mannen er veldig laidback og sier det er greit for ham. Jeg er irritert på meg selv fordi det eneste som stopper oss (dvs meg) er at jeg vet hvordan venner, naboer og egentlig hele bygda vil reagere. Utrolig dumt å bry seg om hva andre mener, det er jo uansett vårt ansvar å følge opp våre egne barn, og med de fire vi har har vi ihvertfall ingen problemer med det, selv om det selvsagt er mye logistikk når alle skal på ulike aktiviteter og ha hjelp til lekser

Flere her inne med mange barn, eller som har planer om en stor ungeflokk? Hvordan er hverdagene deres? -og ikke minst: har dere et godt svar å komme med på tåpelige bemerkninger fra forståsegpåere som synes de kan bestemme hvor mange barn som er 'tillatt' å få?

[Gjest O___o]

Hva gjør at du ønsker deg 5 eller 6 barn?

[Gjest Gjest]

Hva gjør at du ønsker deg 5 eller 6 barn?

Hva gjør at noen ønsker seg bare et barn? eller bare to?

For min del har en liten familie alltid vært uaktuelt, sannsynligvis fordi jeg er oppvokst med mange søsken selv, det samme er min mann. Vi ser masse fordeler med å være mange, samtidig som det er så utrolig meningsfullt å bruke tid på familien. Vi er ikke opptatt av karriere (vi jobber selvsagt begge to, men jobben kommer i andre rekke -etter familien) eller materielle ting, så selv om vi ikke har veldig god økonomi har vi alt vi trenger. Ungene våre har alltid noen å leke med, de hjelper hverandre og underholder hverandre. Har også hørt fra skolen at de passer på hverandre og er med og bidrar til at andre unger leker mer sammen på tvers av klassetrinnene.

Vi har stort hus på landet (bor på gård), og har nok av tumleplass både ute og inne. Den eneste 'problemet' vi har, som jeg kan komme på i farten, må være at det kan være en utfordring å dra på ferie fordi det fort blir dyrt å reise mange. Dette er imidlertid noe vi prioriterer, finner alltid en løsning

Når det gjelder negative kommentarer fra utenforstående er det sånt som : skal dere befolke verden alene? og : vet dere ikke hva prevensjon er? må si disse frasene begynner å bli utslitte... ja, hva svarer man?

[AnonymBruker]

"Nå skal jeg fortelle deg en morsom historie. Det var en gang en verden, der alle sammen var like. De kledde seg likt, de tjente likt, de hadde de samme interessene, hadde 2 barn hver og tenkte likt på alle punkter i livet. Så viste det seg en dag, at denne verden kun eksisterte i "sett inn navnet på vedkommende"s hode. H*n klarte nemlig ikke se lenger enn sin egen nesetipp og fikk etter flere runder hos legen påvist trangsynthet". Gjerne dra den lenger

Anonym poster: a4cc920e70dfa8de4b99b3ba23861533

[Katniss]

Jeg skal innrømme at jeg er skeptisk til folk som får 6 barn. Ja, jeg vet jeg ikke burde tenke sånn, men det kommer av historiene jeg har hørt. De jeg kjenner som har vokst opp i seksbarnsfamilier og mer, føler at de ikke på langt nær fikk den oppfølgingen de trengte, at de ofte fungerte som foreldre for de yngste søskenene, at de måtte bli modne veldig fort og ikke fikk være barn, foreldrene fulgte de ikke opp iht til skolen, de fikk ikke gå på en eneste fritidsaktivitet fordi foreldrene ikke hadde penger eller tiden,

Men den mest vanlige klagen er at de "ikke ble sett". De ble liksom "enda en unge". Alle sier at de savner den følelsen av at foreldrene tar seg tid til å snakke med de.

[gompen]

Må si meg enig med katniss. Jeg vokste opp med mange søsken, og kjenner meg igjen i beskrivelsen.

[Mafalda]

Jeg synes det er litt rart at du lar kommentarer av den typen gå inn på deg, TS. Gi nå beng i hva naboene måtte mene og hva som er tillatt eller ei på bygda, det har da folk ingenting med.

Sannsynligvis er de aldri så lite skrekkslagne og misunnelige på at du og mannen tydeligvis har mer ork og guts enn hva de selv har

Jeg venter selv nummer fem, og opplever at folk blir mer imponert enn forferdet. Men nå er vi sånne typer som stiller opp på alt og tar dugnader, 17.mai-jobbing og kjøring til treninger med største selvfølgelighet, og sjelden sutrer og surver over hvor slitsomt det er med barn og lekser og foreldremøter- så det er liksom ikke så mye de kan "ta oss" på heller (jf. påstandene over). Du og mannen din vet selv best hva dere klarer, så hev deg over eventuell snakk og slarv og gjør det som DERE vil!

(men for oss blir det nok med fem. Seks hadde også gått, men mer enn det orker jeg ikke- av hensyn til emg selv. Og når jeg hører om åtte-ti barn kan jeg vanskelig forstå at man klarer å følge opp alle i praksis, rett og slett pga tid. Men det kan jo hende de vet noe jeg ikke vet...)