I år vil jeg at alle skal feire julaften hos oss ,sa min mor. Men jeg vil være hjemme hos meg selv..

[Gjest Gjest]

Orker ikke alt ståket. Har 2 voksne barn og en bror som har 4 barn. Jeg kom nettopp hjem fra sykehuset da min mor forkynner med høy stemme ,at liksom ,"slik blir det", fordi hun vil det. 12 stk altså samles hos dem. Orket ikke diskutere da full av narkose og smertestillende etter operasjon samme dag så jeg sa ikke noe da. Svarte ikke men hun svarte liksom for alle. (meg mine barn og svigersønner) Men jeg har heller lyst til å være hos meg selv. Min bror og min mor pleier være så spydige og morsomme sammen på min bekostning så jeg unngår gjerne slike situasjoner etter flere sårende episoder for et par år siden.Ting det vil bli for langt å komme innpå her. Faktum er at jeg føler meg uvel og tømt for energi når jeg forlater disse selskapene. Inntil for to år siden feiret jeg hver julaften hjemme hos dem også mine barn var der. Så kun to siste år jeg ikke har vært der . Orker ikke disse selskapene fordi jeg tappes og såres. Det bores og latterliggjøres i smertefulle ting jeg har opplevd og begivenheter som er viktige for meg ja avgjørende for mye bra i mitt liv, bagatelliseres og kritiseres og når jeg protesterer svarer de meg ikke. Da er diskusjonen over og de veksler blikk og går videre med noe annet. Feks datteren min som er autist gikk i en veldig varm og fin barnehage da hun var liten. Personale der som forøvrig er der fortsatt kom til å bety så enormt mye godt for oss i 4 lange år. Men der hadde min svigerinne dårlige erfaringer av å ha arbeidet og pratet masse stygt om personalet der selv om de nesten ikke har gjennomtrekk på den arbeidsplassen og da lyttet alle til henne når jeg protesterte. Uten at de hadde erfaringer eller hørt noe om denne barnehagen så nikket de anerkjennende til henne og ignorerte at jeg hadde noe på tunga. Jeg kom ikke til orde, de så ikke på meg engang. Slik er det hver gang. Det hvor enestående de menneskene var mot min datter i den barnehagen var så gripende. Dette var bare et eksempel å nevne. Hvordan kan jeg si at jeg ikke kommer på julaften? Min mor tar nemlig ikke nei for et nei..

[Gjest pysepusen]

Jeg hadde takket for invitasjonen og sagt at du kommer til å feire jul hjemme hos deg selv - som du har gjort de siste årene. Også blir du hjemme

[Gjest Gjest]

15 stykker vil vi bli tilsammen, men det er sarkasmen og brodden i ordene som får meg til å miste lysten på å delta. Konfronterer jeg dem ser de fullstendig uforstående på meg, mens de ellers har en litt overvennlig innsmigrende tone. Føler meg fysisk dårlig bare ved tanken. I en annen familie/setting hadde det aldri vært noe problem. Ts

[Strixvaria]

Det beste er å si det som det er. Si det du har skrevet her (gjerne litt skarpere); at du blir utmattet og lei deg av å tilbringe tid sammen med dem fordi de regelrett oppfører seg som rasshøl. De gjør narr av deg og koser seg på din bekostning, men de er ikke interesserte i å inkludere deg på en positiv måte. Dette er ikke akseptabel oppførsel fra voksne mennesker, og spesielt ikke fra ens egen familie. Hadde du fått deg til å fortelle dem dette i klartekst, så tror jeg de hadde hatt veldig godt av det.

Hvis du synes dette blir for voldsomt (som jo er forståelig), vil jeg imidlertid påpeke at du ikke har noen plikt, verken moralsk eller juridisk, til å grunngi ditt valg om å bli hjemme for noen, uavhengig av hva familiemedlemmene selv måtte tro.

[Gjest Gjest]

Problemet er det ambivalente. I all hovedsak er de hyggelige mens sarkasmen er omhyggelig pakket inn i bomull . Et lite hint der og der til meg av gammel sedvane. Trivsel i å konversere slik fordi det gjør dem godt å ha en svakere til bords. Som ikke tar så mye til motmæle. Kanskje så ille at de ikke skjønner det selv, men mine barn har bemerket det. For hos oss kan vi snakke om alt i motsetning til i mitt barndomshjem. Tar jeg i og stiller spørmålstegn ,for mye, i dette er jeg vanskelig,en bråkmaker(erfaring fra to år siden da jeg sa ifra) bare kjenner at dette vil jeg ikke. Synd at det skal være slik. Skulle ønske jeg hadde en familie som lyttet og så meg som den jeg er. Selv om jeg har mine tar de sterkt over i å dra i dem også. Min mors residens- hovedsetet, på et vis. Hun kan og vet best.. Ts

[Gjest Gjest]

At jeg tar meg selv i å slutte å føle når jeg er mye med dem. Går i meg selv og grunner . Overdriver jeg osv.. Spekulerer og umulig å snakke med dem om dette på et følelseplan og da føler jeg at jeg ikke får være meg. Ikke ofte dette skjer men to tre stikk hver gang. Alle om drømmer vi har hatt, såre ting vi har opplevd. Dypeste tingene i livet og jeg føler jeg må smile for å dekke over hvor vondt det gjør. Inntil for to år siden satt jeg og smilte mens jeg gråt inni meg. Det endte med et brak for to år siden da jeg sa til dem i klartekst hva jeg mente. De kjeftet meg ut og var fullstendig uforståelige til alt vondt som hadde bygget seg opp inni meg over år. Sliten av dem. Ts

[tingeling]

Hei TS. Jeg har lang erfaring i å sette grender overfor egen familie, ikke pga samme ting som deg , men resultatene ( tappes for energi osv) er de samme. Min erfaring er at det lønner seg å være kort, saklig og konsekvent. Si "Takk, men nei takk. Vi feirer jul hos oss. " ikke gå inn på lange diskusjoner hvor du tilslutt må begynne å vri deg ut av argumentasjoner for å slippe å si ting som er alt for sårende.

De kommer sikkert til å prøve å presse deg, det gjør ihvertfall min familie. Da må du stå på ditt. Selv har jeg aldri skjønt hvorfor noen vil presse andre til å bli med på noe de ikke vil, bare fordi familien skal være samlet.

Lykke til TS. Relasjoner skal gi energi, ikke ta.

[Gjest GOV]

Du uttrykker at du føler deg lite verdsatt og respektert av din nærmeste familie, og at det er vondt. Jeg føler med deg, TS.

Ut fra det du skriver, er jeg i en veldig lik situasjon som deg. I de situasjonene hvor hele familien var samlet, som f.eks. jul eller større familieselskap, fikk jeg også alltid stikk og ble latterliggjort. Det var aldri direkte angrep, alt var pakket inn i en hyggelig og morsom tone. Jeg prøvde noen ganger å si fra, men fikk da alltid beskjed om at jeg var for tynnhudet og at jeg da "måtte tåle såpass", være med på spøken osv. Jeg følte det var en form for passiv agressivitet. Hvis jeg hadde gjort noe galt ville det vært mye mer realt om den/de som var misfornøyd sa det rett ut i klartekst og vi kunne ha snakket om det på en ordentlig måte. Hvis det faktisk ikke var vondt ment, hvis de var glad i meg og egentlig ikke ønsket å såre meg, hadde jeg regnet med at de hadde tatt det til seg og prøvd å formulere seg annerledes neste gang, men det var samme leksa hver gang. Til slutt sprakk jeg også.

De siste fire årene har jeg kun snakket med mor og en søster et par ganger, og har ikke vært med på noen familiesammenkomster. Min mor later som ingen ting og snakker om julefeiring for alle sammen med den største selvfølgelighet. Jeg sier takk, men nei takk uten noe mer begrunnelse. Det er veldig vanskelig å sette disse grensene for meg selv, men jeg vet at det blir verre om jeg lar meg dra inn i det igjen, så jeg har hittil klart å holde ut.

Smerten over å ikke ha en inkluderende familie å være sammen med, en som behandlet meg med respekt, er stor. Så lenge jeg godtok måten de behandlet meg på, kunne jeg late som jeg hadde det. Nå må jeg takle vissheten om at jeg ikke har det. Smerten blir ikke mindre, men det er likevel på en annen måte, en annen slags prosess. Noen ganger tenker jeg at jeg har vært for steil og sta, for stri og vanskelig, at jeg burde be om unnskyldning for at jeg tåler så lite, for at jeg sa i fra, for da vil de ta meg inn i varmen igjen og alt vil føles bra.

Likevel vet fornuften min at dette aldri vil skje, og at det er bedre for meg å slippe slike angrep på meg, selv om det skyldes at de har noen issues og trenger en hakkekylling for å føle seg bedre. Kjærligheten min til dem ønsker å kunne være det, men psyken min takler det ikke.

Jeg vet ikke om dette var til noen hjelp for deg, og jeg kan heller ikke komme med noen fasit på hordan du bør takle din egen situasjon. Men vit at du er ikke alene, og jeg tror ikke det er deg det er noe feil med.

Du er heldig som har dine barn å snakke med, og jeg håper du finner styrke til å gjøre det du mener er riktig for deg, og til å ikke la din mor og søsken manipulere deg følelsesmessig i framtiden.

[Gjest meg]

Bare si nei takk, du trenger ikke å feire jul med dem hvis du ikke vil. Du velger selv hvem du vil feire jul med.