Mannen mener jeg har hovedansvaret for barn og hjem...

[AnonymBruker]

Ja, det er det han mener. At så lenge vi begge er hjemme så er det jeg som har hovedansvaret for barn og hjem. Med det mener han ikke at jeg skal gjøre alt selv, men at jeg er daglig leder i Familien AS og har oversikten og delegerer.

Det innebærer ofte at hvis vi bare er hjemme så holder han på med sitt, mens barna og jeg holder på med vårt. Men han kommer med en gang vi ber han komme. Til tider kan det være ensomt, og det er ikke ideelt.

Noen ganger tenker jeg at jeg skulle ønske han tok ansvaret for barna, mens jeg holder på med mitt når vi alle er hjemme. Men like etter jeg har tenkt dette så slår jeg det fra meg for jeg VIL tilbringe tid med barna mine! Alt tatt i betraktning så er det ikke så lenge de har behov for oss og jeg vil ikke angre i ettertid på at jeg ikke har prioritert barna.

Og jeg tenker at så lenge mannen faktisk gjør ting og kommer når jeg ber om det så fungerer det jo, selv om det ikke er optimalt!

Grunnen til at jeg oppretter tråden er fordi jeg veldig gjerne kunne tenke meg å dele erfaringer med andre som kanskje har det på samme vis. Hvordan dere takler det og om ting har endret seg etterhvert. Vi har tvillinger som ennå ikke prater.

Jeg regner også med at jeg vil få svar som går på at jeg burde sette hardt mot hardt og ikke godta dette og eventuelt flytte for meg selv. Dere må gjerne skrive det, men jeg tar nok ikke så hensyn til det. Jeg føler ikke hverdagen ville blitt bedre ved å flytte for meg selv.

Anonym poster: 401aca1406f6bb04ea7485394a596af2

[Gjest I samme båt]

Hei! Mannen min mener akkurat det samme. Han sliter med å passe på ungen vår når jeg skal dusje. Må nærmest trygle om å få gjort det.

[AnonymBruker]

Du skal da ikke måtte be mannen din om å ta ansvar for egne barn og eget hjem! Hvorfor i all verden er det du som skal måtte planlegge alt som skal gjøres? Så mannen din skal føle seg snill hver gang han hjelper til, som om han gjør deg en tjeneste, når han egentlig burde skjønt hva som skulle gjøres av seg selv.

Jeg slutter ikke å bli overrasket over de mannfolka som mener at de bare har ansvar når de blir bedt om å gjøre spesifikke ting, og til og med da kan de finne på å kalle kona for masekjerring...

Anonym poster: 6bbdfbbb3d94184665b61c88368c9208

[momo]

Men så lenge han hjelper deg, han stiller opp og gjør det han skal, selv om du må be han om det, så fungerer det vel ganske greit.

Men hvis du ikke ber han om noe en uke, tilbringer han da tid med barna frivillig? For det synes jeg er noe han bør uavhengig av at du ber han om det.

Nå hadde jeg selv en mann som ikke bidro samme hvor mange ganger jeg ba han om det, så hadde han bare bidratt ved at jeg ba han om det en eller to ganger hadde jeg vært kjempefornøyd.

Og jobber dere like mye? Hvem tar seg av plenklipping, litt snekring, bytte av bildekk osv.?

[Gjest I samme båt]

Mase kjerring har jeg blitt kalt siden sønnen vår ble født. Trodde jeg kjente han godt før vi fikk barn. Tydeligvis tok jeg veldig feil. Det er slitsomt og trist.

[Gjest O___o]

Nå høres jeg sikkert ut som tidenes drittkjærring, men je spør allikevel;

Hvordan finner dere disse mennene?

Hva gjør at dere faktisk vil være i et forhold med de

og hva gjør at dere vil ha BARN med de?

Det er jo ikke som at de en dag våkner og plutselig får disse holdningene etter en runde med influensa?

[AnonymBruker]

Jeg ler meg ihjel. Nei vent, jeg griner. Begge, tror jeg.

Familie er ikke noe man skaffer seg/har, men noe man gjør. Det gjelder alle involverte, hver dag.

Anonym poster: c383d946706bc055415cddcd086b5b7e

[AnonymBruker]

Hei, vi har hatt det ganske så likt som dere i alle år med barn, og for vår del har det vært lite problemer knyttet til dette! Vi har fordelt ansvaret så jeg tar meg av daglig drift av familien og huset, mens han tar mesteparten av det økonomiske og bidrar etter delegering. Nå er det ikke bare jeg alene som står for delegeringen av hva som til enhver tid trengs, vi kommuniserer jo hver dag!

Men jeg har eksempelvis hovedansvar for barna og deres gjøremål/aktiviteter og utstyr til enhver tid, vi deler på skolemøter, jeg tar meg av husarbeid og måltider, han tar seg av store "fellesregninger" og vedlikehold, lån og økonomi. Men som sagt så kommuniserer vi jo, så for oss kjennes det ikke så merkelig som jeg ser det ser ut på trykk...! Denne fordelingen føler vi passer for oss, den har vokst seg naturlig fram i henhold til interesser, evner og anledning i fht bl.a jobbene våre. Det er sjelden vi har krangler over ting som dette, vi har klart å finne løsninger som passer oss nettopp for å unngå krangel over trivielle ting.

Du spør om du bør sette hardt mot hardt... Vel, er du misfornøyd da? Eller synes du det igrunnen er helt ok? Selvsagt bør du sette hardt mot hardt, eller i det minste diskutere med ham at du føler det er et problem, dersom du faktisk er misfornøyd og gjerne vil ha det annerledes. Det kommer ikke noe godt ut av at du mistrives i samlivet. Men samtidig er det ingen mening i å lage problemer ut av noe ingen av dere egentlig har problemer med!

Anonym poster: f83f4568ae35c3a079ad498aabeeaf6a

[Eliza Doalot]

Jeg er i en situasjon ganske lik din. Dvs helt lik eer den ikke, for pr nå har vi bare et barn i hus og det er mitt særkullsbarn. Jeg har dermed sett det som mest naturlig at ansvaret for AS familien har vært mitt, siden han var "ungkar og spelemann" før vi kom inn i bildet. Dog tror jeg ikke situasjonen blir så veldig anderledes nå vårt felles barn kommer om noen måneder, og det er det jeg er ambivalent til.

Han er super til å hjelpe meg ved behov. Han handler og lager middag dersom jeg ber om det, og tilsvarende med andre ting. Men jeg må altså be om det.

Det skjer ingenting om jeg ikke eksplisitt har uttrykt et ønske om hjelp, og det synes jeg kan være problematisk.

Jeg liker dårlig presumpsjonen om at alt relatert til hus/hjem/mat/barn osv er mitt ansvar, og at det er min jobb å evt delegere det videre. Jeg har egentlig ikke noe i mot jobben i seg selv, men selvfølgeligheten i at det er mitt ansvar. Jeg tror at det i bakhodet mitt ligger å ulmer noe om at jeg går i en klassisk kjønnsrollefelle.

Samtidig så ser jeg det praktiske i at en har ansvaret for gitte ting. At det er ineffektivt at vi begge skal rote rundt i de samme tingene. Og hvis noen skal ha ansvaret kan jo det like gjerne være meg?

[Gjest HunterLady]

Mannen din høres ut som han hører hjemme på 50-tallet, og ikke minst at han er en dårlig pappa for barna sine. Og også en dårlig ektemann for deg.

Jeg kan umulig si at dette høres bra ut og at så lenge du trives så vil dette ordne seg. Jeg tror med sikkerhet at dette ikke vil fungere i lengden. Og ha ansvar for oppdragelse og omsorg for barn er i mine øyne den viktigste jobben i samfunnet, og dersom man er to om det, så skal jaggu meg begge parter ta del i dette enorme ansvaret.

En annen ting er at dette vil barna også merke, om de ikke allerede gjør det. De vil etterhvert forstå at pappa ikke synes det er så veldig stas å være sammen med de.

Bad, bad, bad!

[Gjest ida]

Hadde bedt om å fått den påstanden skriftlig og deretter hadde jeg gått fra han. Regner med han hadde latt meg få både hus og barn.

[Gjest Fleecejakke]

Be mannen om hjelp til hans egne barn? Nei, da hadde jeg heller spurt han om hjelp til å pakke sakene hans og finne han en ny hybel.

[AnonymBruker]

Be mannen om hjelp til hans egne barn? Nei, da hadde jeg heller spurt han om hjelp til å pakke sakene hans og finne han en ny hybel.

Litt kjipt om det er du som blir plassert på hybelen da og han sitter igjen med huset...

Anonym poster: fe9127914fa0fd6984e03112e08dd46c

[Gjest Fleecejakke]

Litt kjipt om det er du som blir plassert på hybelen da og han sitter igjen med huset...

Anonym poster: fe9127914fa0fd6984e03112e08dd46c

Heller det enn en mann som oppfører seg som et barn. Man kan alltids finne en ny mann med et større hus og en større hjerne.

[AnonymBruker]

Hei, vi har hatt det ganske så likt som dere i alle år med barn, og for vår del har det vært lite problemer knyttet til dette! Vi har fordelt ansvaret så jeg tar meg av daglig drift av familien og huset, mens han tar mesteparten av det økonomiske og bidrar etter delegering. Nå er det ikke bare jeg alene som står for delegeringen av hva som til enhver tid trengs, vi kommuniserer jo hver dag!

Men jeg har eksempelvis hovedansvar for barna og deres gjøremål/aktiviteter og utstyr til enhver tid, vi deler på skolemøter, jeg tar meg av husarbeid og måltider, han tar seg av store "fellesregninger" og vedlikehold, lån og økonomi. Men som sagt så kommuniserer vi jo, så for oss kjennes det ikke så merkelig som jeg ser det ser ut på trykk...! Denne fordelingen føler vi passer for oss, den har vokst seg naturlig fram i henhold til interesser, evner og anledning i fht bl.a jobbene våre. Det er sjelden vi har krangler over ting som dette, vi har klart å finne løsninger som passer oss nettopp for å unngå krangel over trivielle ting.

Du spør om du bør sette hardt mot hardt... Vel, er du misfornøyd da? Eller synes du det igrunnen er helt ok? Selvsagt bør du sette hardt mot hardt, eller i det minste diskutere med ham at du føler det er et problem, dersom du faktisk er misfornøyd og gjerne vil ha det annerledes. Det kommer ikke noe godt ut av at du mistrives i samlivet. Men samtidig er det ingen mening i å lage problemer ut av noe ingen av dere egentlig har problemer med!

Anonym poster: f83f4568ae35c3a079ad498aabeeaf6a

Så lånet står i hans navn, han eier hele huset og du eier ikke noe fysisk? I så fall gjør du en av de dummeste tabbene vi kvinnfolk kan finne på å gjøre.

Anonym poster: 7b578ed9eee226d8e2883296faa1ba8a

[Hedda-78]

Han sier at du er sjefen i Familien AS? I såfall er jo saken grei. En av de viktigste rollene til sjefer, er jo å delegere ansvar og oppgaver til sine underordnede. Du kan jo delegere noen faste oppgaver til han? F.eks si at du har funnet ut at det beste for Familien AS er om han tar ansvar for den utrolig viktige oppgaven det er å vaske klær. Og at han selv må vurdere og evaluere eksisterende rutiner for dette, og utvikle nye prosedyrer som kan være hensiktsmessige for Familien AS. Og at som klesvaskansvarlig er det hans oppgave å selv avgjøre når og hvor ofte dette trengs å gjøres. Evaluering vil skje fortløpende fra ledelsens side.

[Gjest Emera]

Enn at det i 2012 ennå finnes menn (og kvinner) som mener at far passer barna! Han passer dem ikke, han er far.

Jeg håper dagens unge mødre oppdrar sine sønner til å skjønne at når de blir fedre har de like stort ansvar for ungene som moren. For jeg tror nemlig det er her det har sviktet tidligere, og jeg tror det i første omgang er mødrene som må gjøre dette. Etter hvert vil det forhåpentligvis bli helt naturlig at begge har likt ansvar for barna.

[Maestro]

Høres ut som søstra mi og hennes sambo.

Når niesen min sover, så stresser søs skikkelig med å rydde og holde rent. Samme med når niesen min er i barnehagen. Hu jobber annen hver uke natt, men samboen hennes kommer hjem 4 halv 5, å går opp på "gutterommet" sitt, kommer ned å spiser middag så opp igjen.

Sånn skal aldri jeg ha det!

[AnonymBruker]

Jeg setter pris på alle svar her, men som jeg skrev i første innlegg så kommer jeg ikke til å legge alt for mye i dere som mener vi lever på 50-tallet, at mannen er dårlig far og ektemann. Som jeg skrev, dette er ikke ideelt, men sånn er situasjonen nå.

Noen nevner at mannen sier kona er masekjerring om hun ber om ting. Det er ikke tilfelle hos oss. Han gjør det, uten å komme med unnskyldninger av noen slag.

momo: Ja, det for så vidt greit når han gjør ting. Kan jo til tider være irriterende, og derfor jeg laget tråden for å høre fra andre i samme båt. Men det går helt greit. Og ja, han tilbringer tid med barna uten at jeg ber om det. Da jeg mente om å be om ting der, er det ofte praktiske ting jeg ber om. Leking og herjing gjør han som bare det. Han jobber litt mer enn meg, og har ansvaret ute.

Dere som sier jeg skal pakke sakene og dra, mener dere virkelig det? Han gjør ting, jeg må bare be han om det. Er det så lett å avslutte et forhold nå til dags at det bare er å si "jeg gidder ikke ha ansvaret for alt, selv om du gjør det jeg ber om, så jeg avslutter forholdet"?

O___o: Mannen var slik før det ble barn også, men da merkes det overhodet ikke på samme måten. Han mente selv han kom til å bli bedre på det når vi ble u(!)planlagt gravide, men det skjedde ikke. Livet er ikke perfekt, og kan desverre ikke planlegges inn til minste detalj. Ja, selvsagt kunne jeg ønske han gjorde ting på eget initiativ, men man gjøre det beste ut av det.

Flowers: jeg passer også barna. Det er flisespikkeri å henge seg opp i et ord etter min mening.

Maestro: han er normalt ryddig og holder orden rundt seg. Det kastes ikke boksere, sokker o.l rundt omkring i huset. Det står ikke asjetter og glass etter han. Jeg stresser ikke med ting etter barna er lagt. Jeg skrev jo at han gjør ting jeg ber om, han sitter ikke bare på rompa slik som din svoger tydelig gjør. Noen ganger ser han til barna, mens jeg ordner, andre ganger omvendt. Kjernen i tråden er at jeg må be om han å gjøre det, og at det ikke skjer automatisk.

Anonym poster: 401aca1406f6bb04ea7485394a596af2

[AnonymBruker]

Men hvis du mener alt er bra, hvorfor vil du da ha råd her på KG?

Anonym poster: 6bbdfbbb3d94184665b61c88368c9208