Om du får spørsmål om å oppdra venner barn om foreldrene dør?

[Stinelin]

Laget først en tråd om hva som skjer om foreldrene dør, men må over i en ny.

Om et vennepar av deg spør om du og din partner kunne tenke dere å ta over ansvaret for barna om foreldrene skulle dø, hva tenker du om dette?

Er det en tillitserklæring eller en belastning?

[AnonymBruker]

kommer vel ann på hvem de er. men hadde foreldrene til min guddatter spurt meg om det. hadde jeg sett på det som en tillitserklæring og sagt ja.

Anonym poster: 2ca4045e8e7267a158434fe5775f02e7

[Silfen]

Det er begge deler.

[absinthia]

En tillitsærklæring, men jeg ville nok håpt at slekta deres kunne avlaste om de virkelig strøk med begge to om de hadde mer enn ett barn, siden jeg har 4 selv ( bare to som ikke kan passe seg selv enda, men det er jaggu litt arbeid å ha barn i slutten av tenårene/ begynnelsen av tyveårene også!)

En annen ting er at de nok hadde blitt nødt til å dele rom med hverandre eller et av mine barn, da jeg nok ikke hadde flyttet eller bygd på huset med dét første.

[Gjest loren]

Jeg ser det som en tillitserklæring, det må bety at de synes jeg gjør en god jobb med min egen sønn.

Derfra til om jeg ville kunne gjort det?

Jeg vet ikke, jeg er alene, studerer og jobber tilsammen godt over 100%, så slik ting er nå har jeg egentlig nok med meg og sønnen min, om jeg etterhvert får kjæreste/samboer igjen stiller det seg nok anderledes.

[Gjest Doh]

Hadde definitivt sett på det som en tillitserklæring. Om noen av mine nærmeste fortalt meg at de ville betrodd meg med det kjæreste de har om de døde hadde jeg blitt veldig rørt (i mangel av et bedre ord).

[AnonymBruker]

Tillit ut av en annen verden, men samtidig må jeg innrømme at livssituasjonen min nå for tiden ikke egner seg for barn.

Anonym poster: 2878586b0e035a4425391bc3a7b660a2

[Gjest pysepusen]

Ja, det hadde jeg gjort. Regner ikke med at alle vennene mine hadde gjort det, men et par. Selvfølgelig skulle jeg tatt vare på barna deres som mine egne hvis-om-atte

[AnonymBruker]

Det er begge deler.

Her må jeg si meg enig. Selvsagt er det en enorm tillitserklæring, en av de største man kan få. Men samtidig er det noe jeg ikke kunne drømme om å si ja til. Jeg ønsker heller ikke egne barn, så i mitt tilfelle ville jeg trodd de hadde en skrue løs om de spurte.

Anonym poster: 1898f240b60dd49e774f8a4e48b73fee

[Kvist]

Det er vel uansett ikke foreldrenes avgjørelse? Trodde det var barnevernet som både vurderte, godkjente og tildelte fosterforeldre jeg.

[Gjest Apple- i.i.]

Det er vel uansett ikke foreldrenes avgjørelse? Trodde det var barnevernet som både vurderte, godkjente og tildelte fosterforeldre jeg.

Jeg spurte en venninne som er advokat.

Vanligvis er det noen i familien som "tar over", men hvis ingen i familien spør om å få ansvaret og andre gjør det, vil sistnevnte mest sannsynlig få omsorgen. "Den som spør får" sier hun, helt forenklet.

[Silfen]

Det er vel uansett ikke foreldrenes avgjørelse? Trodde det var barnevernet som både vurderte, godkjente og tildelte fosterforeldre jeg.

Man skriver en sånn der erklæring, tinglyser den og da vil den tas til etteretning så langt det ercmulig.

[Sulosi]

Jeg ville helt klart sagt ja. Nå har jeg bare ett tantebarn og det er på alder med mine så forskjellen hadde ikke blitt så voldsom for min del.

[AnonymBruker]

Laget først en tråd om hva som skjer om foreldrene dør, men må over i en ny.

Om et vennepar av deg spør om du og din partner kunne tenke dere å ta over ansvaret for barna om foreldrene skulle dø, hva tenker du om dette?

Er det en tillitserklæring eller en belastning?

Både og. Jeg hadde takket nei.

Anonym poster: 35a444dfec249d3a4b284ef1244be38b

[Gjest Tine]

Det er en enorm tillitserklæring, og jeg hadde blitt glad dersom noen hadde spurt. Likevel hadde jeg sagt nei, fordi mannen min og jeg er enige om at vi har nok med de to barna vi har.

Barn skal følges opp med nok oppmerksomhet og kjærlighet, i tillegg til leksehjelp og at vi ønsker å delta aktivt i fritidsaktivitetene deres. De skal ha alt de trenger av leker, klær og utstyr, og vi ønsker å hjelpe de økonomisk den dagen de skal inn på boligmarkedet. På grunn av dette har vi rett og slett mer enn nok med våre egne to barn. Heldigvis har alle vennene våre foreldre eller søsken som ville egnet seg bra som foresatte dersom noen skulle skje.

[AnonymBruker]

Jeg vet faktisk ikke.

Mye ville vært avhengig av hvordan ungene oppførte seg, rett og slett. Er de bortskjemte og stjeler pengene i foreldrenes lommebok ville jeg ikke tatt i dem med ildtang.

Anonym poster: 0448e8fd7b12295e8905753a48d3a0e6

[Eliza Doalot]

Jeg er enig med dem som sier at det er begge deler.

Det er selvfølgelig en tillitserklæring, men jeg skal være ærlig nok til å si at det ikke er noe jeg hadde ønsket å forplikte meg til.

Jeg har bevisst valgt å få det antall barn jeg har, blant annet tatt overskudd og økonomi i betraktning. Som Gjest_Tine er inne på har jeg tanker om hvordan jeg ønsker å stille opp for barna mine, og da er et barn eller to en ganske vesentlig økning.

Når det er sagt er det ikke umulig at jeg hadde stilt opp for barnet om foreldrene faktisk falt fra, men det er i såfall en avgjørelse som jeg måtte tatt der og da.

[Sinner]

Hvis det venneparet ikke hadde noe familie som kunne ta seg av barnet så ja, da hadde jeg tatt de/det til meg. Barn i familien min hadde jeg selvsagt tatt til meg uten å blunke om det skulle være behov.

[Gjest Dorey]

Det er en enorm tillitserklæring, og jeg hadde blitt glad dersom noen hadde spurt. Likevel hadde jeg sagt nei, fordi mannen min og jeg er enige om at vi har nok med de to barna vi har.

Barn skal følges opp med nok oppmerksomhet og kjærlighet, i tillegg til leksehjelp og at vi ønsker å delta aktivt i fritidsaktivitetene deres. De skal ha alt de trenger av leker, klær og utstyr, og vi ønsker å hjelpe de økonomisk den dagen de skal inn på boligmarkedet. På grunn av dette har vi rett og slett mer enn nok med våre egne to barn. Heldigvis har alle vennene våre foreldre eller søsken som ville egnet seg bra som foresatte dersom noen skulle skje.

Må signere denne. I tillegg er det er stort økonomisk aspekt her. Å få et eller flere barn i tillegg til de man evt alt har vil sansynligvis gjøre at man må skifte bosted og kjøpe noe større.

Jeg hadde også sagt nei.

[Tropic]

Kommer jo an på, men jeg hadde kommet til å svart "Dette må jeg og min partner tenke på og diskutere, dette da jeg ønsker å komme med et gjennomtenkt svar til dere. Et svar som jeg kan love dere at jeg holder om det blir aktuelt". Jeg ville så også diskutert det og funnet ut om dette er noe vi ville ha gjort. Jeg aner ikke hva jeg hadde svart, for å være helt ærlig, nå kan jeg ikke se for meg en situasjon hvor dette blir aktuelt da alle mine venner med barn har mange søsken som det er mer aktuelt å spørre om noe slikt.

Min kjære er fadder til en liten gutt, hadde de for en eller annen grunn spurt (kan ikke skjønne hvorfor: De har mange i sin slekt som er mer aktuelle) så hadde vi nok seriøst vurdert det, men jeg vet ikke hva vi hadde svart.

Eneste personen jeg kunne sett det aktuelt for oss å "overta" er mitt tantebarn, og i så tilfelle hadde jeg gjort det. Aner ikke hva min kjære hadde sagt til det, da det ikke akkurat er noe vi har diskutert.