Noen andre som føler seg ensomme her?

[AnonymBruker]

Nå sitter jeg alene i studiebyen mens samboeren min er på jobb. Han jobber turnus offshore, og er dermed borte like mye og mer enn han er hjemme med meg. Det føles helt grusomt å skulle det jeg er på tur å si nå, fordi jeg elsker den fyren, men... faen jeg er lei. Lei av å være alene. Lei av å savne kjæresten. Ikke misforstå, jeg er en selvstendig person. Klarer meg alene helt fint praktisk, og i små perioder emosjonelt, men når man er kjærester skal man jo liksom tilbringe tiden sammen.. og da savner man jo den andre når han er borte.

Det er så tungt å leve en livsstil der man bestandig savner noen!! Ikke bare savner jeg han, men familien min som er på andre siden av landet. Jeg har venner i denne byen, men jeg er ikke av den sosiale typen som elsker å fly på byen hver kveld, så jeg tilbringer naturlig nok mye tid alene ... Hadde det ikke vært for Rottweilern min, hadde jeg nok krepert av ensomhet. Ha ha

Jeg liker ikke denne livsstilen. Jeg trodde jeg kom til å ha det greit med å ha en kjæreste som er så mye vekke .. men sannheten er at det sliter på meg! Det sliter på meg å savne noen bestandig, og bekymre meg for om han har det bra, og den ventingen. Vente på at han drar, vente på at han kommer igjen, vente på alt hit og dit. Samtidig er det et dilemma fordi jeg elsker han så mye.

Jeg har prøvd å snakke med han om dette, men jeg tørr ikke nevne det for høyt... Han har gitt uttrykk for at han slutter i jobben hvis jeg vil gå fra han! Det ønsker jo ikke jeg..!! Jeg ønsker ikke at han skal slutte. Dette er det eneste han elsker å gjøre. Den eneste jobben han har likt og trivdes med. Jeg vil aldri bli kvitt den dårlige samvittigheten om jeg ødela det for han ...

Hva skal man gjøre egentlig? Velge seg selv, eller sette seg selv sist og velge han? Eller finne en gylden middelvei? Skulle ønske det siste alternativet fantes, men så langt har jeg ikke funnet det.... :-/

Noen andre her som er ensomme i kveld? Og andre kvelder?

Anonym poster: 7ec20d3e48031e5c1ddc82a1a9d47193

[AnonymBruker]

Vi er visst litt i samme situasjon, kjenner meg godt igjen i disse tankene.. Samboeren er "alltid" offshore og vi har flytta til et sted hvor jeg ikke kjenner en sjel i mils omkrets. Heldigvis har jeg også to bestevenner med fire bein som alltid er her

Men ja, hva gjør man?

Anonym poster: 4040a1b25b8c8dd697b687e8246ea892

[AnonymBruker]

Vi er visst litt i samme situasjon, kjenner meg godt igjen i disse tankene.. Samboeren er "alltid" offshore og vi har flytta til et sted hvor jeg ikke kjenner en sjel i mils omkrets. Heldigvis har jeg også to bestevenner med fire bein som alltid er her

Men ja, hva gjør man?

Anonym poster: 4040a1b25b8c8dd697b687e8246ea892

Uff... litt godt å høre at noen andre er i samme situasjon, selv om at jeg vet at det egentlig ikke er noe positivt. :-/ Jeg vet ikke.. hva gjør man?

Anonym poster: 7ec20d3e48031e5c1ddc82a1a9d47193

[AnonymBruker]

Har vel egentlig brukt de siste årene på å finne en "løsning", eller et kompromiss eller hva man skal kalle det. Kjenner jo at det ikke er en holdbar situasjon i lengden, men det er vanskelig å skulle kreve at den du er mest glad i skal gi opp en jobb han trives i. Ønsker egentlig ikke å ha det på samvittigheten nei..

Så her sitter man.. Han jobber overtid på ubestemt tid for n`te gang, og jeg aner hverken når han kommer hjem eller når han drar igjen.

Anonym poster: 4040a1b25b8c8dd697b687e8246ea892

[AnonymBruker]

Har vel egentlig brukt de siste årene på å finne en "løsning", eller et kompromiss eller hva man skal kalle det. Kjenner jo at det ikke er en holdbar situasjon i lengden, men det er vanskelig å skulle kreve at den du er mest glad i skal gi opp en jobb han trives i. Ønsker egentlig ikke å ha det på samvittigheten nei..

Så her sitter man.. Han jobber overtid på ubestemt tid for n`te gang, og jeg aner hverken når han kommer hjem eller når han drar igjen.

Anonym poster: 4040a1b25b8c8dd697b687e8246ea892

Så godt å høre at noen andre enn meg har tenkt i samme baner...! Uff, man blir jo helt rådvill i slike situasjoner. Hvor lenge har du vært i et slikt forhold? Har du noen ganger tenkt på utroskap bare for å få deg litt selskap liksom? I de ensomme periodene, mener jeg..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Føles som et dritsvært dilemma som tapper meg for energi..!

Anonym poster: 7ec20d3e48031e5c1ddc82a1a9d47193

[AnonymBruker]

Vel, han begynte i denne jobben et halvt års tid etter at vi ble kjærester. Jeg visste egentlig ingenting før han en dag annonserte at han hadde fått ny jobb - offshore - 6 uker på, 4 uker av. Jippi. Følte meg nesten litt lurt, men valgte å gi det en sjanse i det minste. Nå har jeg holdt ut i 1,5 år.

Har aldri vurdert utroskap av noe slag, det ville aldri falt meg inn. Men har flere ganger seriøst vurdert å gå, veid for og i mot. Ville jeg hatt det bedre alene? Føler vel at vi glir litt fra hverandre i og med at han sjelden er her. Hver gang han kommer hjem trenger vi (jeg) liksom litt tid for å bli "kjent" igjen, og når vi omsider begynner å komme inn i tralten igjen må han pakke tingene sine og dra ut igjen, som oftest på en dags varsel. Jeg går hele tiden og venter på at den telefonen skal komme. Slitsomt.

Hvilken turnus har din samboer? Hadde han denne jobben da dere ble kjent, slik at du visste hva du evt. gikk til?

Anonym poster: 4040a1b25b8c8dd697b687e8246ea892

[AnonymBruker]

Vel, han begynte i denne jobben et halvt års tid etter at vi ble kjærester. Jeg visste egentlig ingenting før han en dag annonserte at han hadde fått ny jobb - offshore - 6 uker på, 4 uker av. Jippi. Følte meg nesten litt lurt, men valgte å gi det en sjanse i det minste. Nå har jeg holdt ut i 1,5 år.

Har aldri vurdert utroskap av noe slag, det ville aldri falt meg inn. Men har flere ganger seriøst vurdert å gå, veid for og i mot. Ville jeg hatt det bedre alene? Føler vel at vi glir litt fra hverandre i og med at han sjelden er her. Hver gang han kommer hjem trenger vi (jeg) liksom litt tid for å bli "kjent" igjen, og når vi omsider begynner å komme inn i tralten igjen må han pakke tingene sine og dra ut igjen, som oftest på en dags varsel. Jeg går hele tiden og venter på at den telefonen skal komme. Slitsomt.

Hvilken turnus har din samboer? Hadde han denne jobben da dere ble kjent, slik at du visste hva du evt. gikk til?

Anonym poster: 4040a1b25b8c8dd697b687e8246ea892

Æsj, det høres skikkelig trist ut for deg. Veldig kjipt at du befinner deg i en slik situasjon! Særlig når du ikke visste hva du gikk til.

Ja, jeg visste godt hva jeg gikk til. Han hadde denne jobben når vi møttes. Jeg visste bare ikke hvor utrolig tomt og ensomt det kom til å bli. Han har turnus på 3-3, men blir også kalt på jobb utenom denne tiden så jobber vel egentlig mer enn det!

Jeg vet bare ikke lenger hvordan jeg skal takle dette... samtidig vil jeg jo ikke leve uten den mannen. Uff...

Anonym poster: 7ec20d3e48031e5c1ddc82a1a9d47193

[Gjest Vena Cava]

Jeg hadde det som deg i fjor. Bodde i en by laaangt fra min hjemplass, kjente ikke en sjel. Mannen jobbet på båt 3 uker i strekk og 3 uker hjemme så det ble mye ensomhet.

I tillegg var jeg i mamma permisjon, så jeg kunne liksom ikke komme meg ut å bli kjent med folk sånn plutselig heller. Dro meg selv med på et barseltreff en gang men det var så ubehagelig at det ble med den gangen, og har ikke hatt kontakt med damene siden.

Så jeg føler virkelig med deg Ts. Må har jeg fått lurt gubben hjem til min hjemplass for en stund, mens jeg studerer så jeg har det mye bedre nå.

Men det er virkelig vanskelig å skaffe seg venner sånn uten videre når man ikke engang har kjæresten hjemme til å hjelpe.

Men du kan jo kanskje melde deg på noe, som feks treningssent, teatergruppe, finne deg en treningskompis på kg? vet om flere som har startet venneforhold på den måten. Var med på et kg treff i fjor. Veldig trivelig, men så flytta jeg da.

[AnonymBruker]

Rimelig kjipt til tider ja!

Det som egentlig forundrer meg mest, er hvorfor noen i det hele tatt ønsker, og ikke minst trives i, slike jobber. Spesielt ikke når de ser hvordan det påvirker den eller de som sitter igjen hjemme.

Jeg skulle gjerne hatt en superløsning på problemet vårt, men to års grubling har fremdeles ikke gitt nevneverdige resultater

Hvor i landet holder du til forresten?

Anonym poster: 4040a1b25b8c8dd697b687e8246ea892

[AnonymBruker]

Du har i det minste kjærste og venner i byen ... hva om du hadde hverken kjæreste, venner eller familie?

Prøv å være takknemlig, gjør det beste ut av det, og nyt tiden du kan ha med kjæreste og venner...

Tro meg, jeg hadde alt, men har jeg ingenting ... ensom? Ja, jeg er veldig ensom, men klarer meg helt alene uten noen. Min eneste venn er psykologen jeg går til en gang i uken.

Anonym poster: 7879ded75d2adc15d9e90ddb6f3e381c

[AnonymBruker]

Stakkars dere, tenk å måtte være alene noen uker om gangen. Har dere ikke en arbeidsplass å tilbringe dagen på? Jeg har vært alene i 30 år, jeg. Da kan dere snakke om ensomhet.

Anonym poster: 0ce5ef5f7acb28318b9b95d917b3ce3a

[nawuraM]

Bah...noen damer er så sinnsykt hjelpeløse. "Sitte hjemme og vente" - syndromet. Mitt tips? Skaff dere en hobby, en interesse, få dere venner, gjør noe med livene deres. Ikke vær så sinnsykt avhengige av at typene deres skal underholde dere.

[AnonymBruker]

Stakkars dere, tenk å måtte være alene noen uker om gangen. Har dere ikke en arbeidsplass å tilbringe dagen på? Jeg har vært alene i 30 år, jeg. Da kan dere snakke om ensomhet.

Anonym poster: 0ce5ef5f7acb28318b9b95d917b3ce3a

Samme AB. Jeg er kvinne og har det bra. Det jeg mente med ensomhet, var savnet av en mann med alt hva det innebærer, sex, nærhet osv. Det er noe som kalles sublimering. Jeg er blitt kjent med nye mennesker, deltar på forskjellige kurs osv. Man må ikke la seg synke ned i selvmedlidenhet.

Anonym poster: 0ce5ef5f7acb28318b9b95d917b3ce3a

[Gjest Vena Cava]

Rimelig kjipt til tider ja!

Det som egentlig forundrer meg mest, er hvorfor noen i det hele tatt ønsker, og ikke minst trives i, slike jobber. Spesielt ikke når de ser hvordan det påvirker den eller de som sitter igjen hjemme.

Jeg skulle gjerne hatt en superløsning på problemet vårt, men to års grubling har fremdeles ikke gitt nevneverdige resultater

Hvor i landet holder du til forresten?

Anonym poster: 4040a1b25b8c8dd697b687e8246ea892

Ja ii vårt tilfelle var ned nødvendig pga økonomi. Han har ingen utdanning slik at han kan få seg en jobb på land med tilsvarende lønn. Så han jobber fortsatt på båten, men det er heldigvis ikke for evig.

Vi bodde i Bergen men nå i min hjembygd i nordnorge

[tiiiny]

TS, send meg gjerne en PM om du vil prate litt mer.. Kjenner at dette blir en laaang helg.

Jeg er forresten AnonymBruker #2 etc.

[AnonymBruker]

Stakkars dere, tenk å måtte være alene noen uker om gangen. Har dere ikke en arbeidsplass å tilbringe dagen på? Jeg har vært alene i 30 år, jeg. Da kan dere snakke om ensomhet.

Anonym poster: 0ce5ef5f7acb28318b9b95d917b3ce3a

Bah...noen damer er så sinnsykt hjelpeløse. "Sitte hjemme og vente" - syndromet. Mitt tips? Skaff dere en hobby, en interesse, få dere venner, gjør noe med livene deres. Ikke vær så sinnsykt avhengige av at typene deres skal underholde dere.

Dere skjønner ingenting av hvordan det er å være i et slikt forhold. Har du vært alene i 30 år, har du vel heller ikke gjort noen innsats i å finne deg noen, tenker jeg. Og jeg som har funnet meg noen har knyttet et følelsesmessig bånd til denne personen som gjør at jeg SAVNER denne personen når han er borte fra meg. Det har ingenting med å gjøre at jeg er praktisk _avhengig_ av denne personen, men følesesmessig.

Jeg sitter ikke hjemme og venter på han i tre uker! Jeg gjør selvfølgelig ting - jeg er tross alt student! Poenget er at når kvelden kommer og man kryper i seng alene, og man vet at det er tre uker til neste gang kjæresten som man elsker skal ligge der sammen med deg, det er tungt. Og som jeg snakket om denne ventingen. Man blir urolig inni seg av å vente på at han drar, vente på at han kommer tilbake. Det er ikke praktisk betydning å vente. Det er en ubevisst følelse man har inni seg som gjør en urolig, og sorgfull...

Om dere ikke har vært i en lignende situasjon foreslår jeg at dere lar være å uttale dere! Siden dere ikke vet. Og du er en ignorant, negativ, uintelligent person nawuraM. Jeg har sett deg svare i flere tråder, og bestandig kommer du med pekefingeren når det er helt tydelig at du ikke har noe kjennskap til tema. Du har sikkert blitt brent ganske hardt av kvinner tidligere i og med at du har denne; "kvinner er faenskap"-holdningen, men gå for guds skyld til en psykolog eller noe, ikke brøl det ut på et offentlig kvinneforum.

Anonym poster: 7ec20d3e48031e5c1ddc82a1a9d47193

[Gjest Gjest]

Bah...noen damer er så sinnsykt hjelpeløse. "Sitte hjemme og vente" - syndromet. Mitt tips? Skaff dere en hobby, en interesse, få dere venner, gjør noe med livene deres. Ikke vær så sinnsykt avhengige av at typene deres skal underholde dere.

Signerer denne med stor S! For noen suppeklager, jeg nærmest skjemms for å være dame!! HJELPELØSE KREK - USJ !

Pass dere så ikke typene deres får enda flere reisedager, grunnet dere

[Gjest Vena Cava]

Signerer denne med stor S! For noen suppeklager, jeg nærmest skjemms for å være dame!! HJELPELØSE KREK - USJ !

Pass dere så ikke typene deres får enda flere reisedager, grunnet dere

Haha jeg må le litt. Typisk gjest'er.

Endret 29. september 2012 av Håhinglå

[Gjest offshoreenke]

Nå sitter jeg alene i studiebyen mens samboeren min er på jobb. Han jobber turnus offshore, og er dermed borte like mye og mer enn han er hjemme med meg. Det føles helt grusomt å skulle det jeg er på tur å si nå, fordi jeg elsker den fyren, men... faen jeg er lei. Lei av å være alene. Lei av å savne kjæresten. Ikke misforstå, jeg er en selvstendig person. Klarer meg alene helt fint praktisk, og i små perioder emosjonelt, men når man er kjærester skal man jo liksom tilbringe tiden sammen.. og da savner man jo den andre når han er borte.

Det er så tungt å leve en livsstil der man bestandig savner noen!! Ikke bare savner jeg han, men familien min som er på andre siden av landet. Jeg har venner i denne byen, men jeg er ikke av den sosiale typen som elsker å fly på byen hver kveld, så jeg tilbringer naturlig nok mye tid alene ... Hadde det ikke vært for Rottweilern min, hadde jeg nok krepert av ensomhet. Ha ha

Jeg liker ikke denne livsstilen. Jeg trodde jeg kom til å ha det greit med å ha en kjæreste som er så mye vekke .. men sannheten er at det sliter på meg! Det sliter på meg å savne noen bestandig, og bekymre meg for om han har det bra, og den ventingen. Vente på at han drar, vente på at han kommer igjen, vente på alt hit og dit. Samtidig er det et dilemma fordi jeg elsker han så mye.

Jeg har prøvd å snakke med han om dette, men jeg tørr ikke nevne det for høyt... Han har gitt uttrykk for at han slutter i jobben hvis jeg vil gå fra han! Det ønsker jo ikke jeg..!! Jeg ønsker ikke at han skal slutte. Dette er det eneste han elsker å gjøre. Den eneste jobben han har likt og trivdes med. Jeg vil aldri bli kvitt den dårlige samvittigheten om jeg ødela det for han ...

Hva skal man gjøre egentlig? Velge seg selv, eller sette seg selv sist og velge han? Eller finne en gylden middelvei? Skulle ønske det siste alternativet fantes, men så langt har jeg ikke funnet det.... :-/

Noen andre her som er ensomme i kveld? Og andre kvelder?

Anonym poster: 7ec20d3e48031e5c1ddc82a1a9d47193

Det er som jeg skulle ha skrevet dette selv... Nesten skummelt, men jeg kunne skrevet nøyaktig det samme. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Samboer er så lykkelig over den nye jobben og jeg ser han stortrives. Det gjør meg veldig glad og jeg skjønner at dette kan jeg ikke ødelegge for han. Men hvordan skal jeg klare å overleve selv i dette? Jeg går å venter på å få vite ting hele tiden. Ting er så uvist... man vet aldri noen ting selvom det egentlig er en fast rotasjon! Alt endrer seg på sekundet! Jeg og samboer pleier å være flinke til å prate sammen så han er klar over at jeg ikke er så fan av dette. Men hver gang i det siste når han har vært ute så har vi snakket sammen på facetime og det ender med at jeg gråter hver gang... nå er jeg så redd for at han begynner å bli dritt lei av det og at han føler seg fanget i og med at jeg fremstår som " avhengig" av han.

Jeg synes det er så vanskelig å få han til å forstå hva jeg føler og tenker uten at det skal høres så stakkarslig ut! Jeg er ikke ute etter å ødelegge for han. jeg vil ikke at han skal slutte med det han elsker... jeg vil bare at det skal fungere for meg også! Ellers så knekker jeg tilslutt! Masken klarer ikke å henge oppe i evig tid...