Har du noen gang blitt sammen med noen du ikke var forelsket i?

[AnonymBruker]

Hei. Som singel i midten av tredveårene har jeg nå begynt å skjønne at det muligens er jeg som har misforstått dette. Har aldri vært i noe forhold der jeg ikke har vært stormende forelsket. Ofte i mennesker som jeg allerede fra starten av kunne forutsi ikke ville passe meg i det lange løp. Noe de ikke har gjort heller,og det har naturligvis blitt slutt. Gang på gang har dette gjentatt seg. Nå har jeg tenkt å ha en annen tilnærming til dette med forhold. Denne gangen vil jeg se etter et menneske som har de kvalitetene jeg ser etter og som er mere lik meg.Jeg har en tendens til å falle for mennesker som er helt ulik meg selv, så denne gangen tenkte jeg ikke å vektlegge forelskelse/tiltrekning. Litt usikker på om det lar seg gjøre. Noen andre som har gjennomført dette og hvordan gikk det?

Anonym poster: 695d3ca97db5865f71d70d405457840f

Anonym poster: 695d3ca97db5865f71d70d405457840f

[Bachata]

Før jeg traff sambo, har jeg alltid vært stormende forelsket i de jeg har blitt sammen med, lidenskapelig opptatt av, selv om jeg som du, kanskje egentlig visste at dette ikke kunne ende bra...

Med sambo hadde jeg ikke denne følelsen, han er ikke i nærheten av den typen jeg har falt for før og jeg hadde nok aldri trodd det skulle bli oss. Men jeg trivdes sammen med ham, og NOE sa at dette var verd å bruke tid på.

Veldig fort ble jeg glad i ham, og følte tidlig at dette er en mann jeg ønsker å leve livet mitt sammen med. Til å være en som aldri har hatt lyst på barn, så fikk jeg vissheten om at jeg kunne tenke meg barn med ham, om vi fikk det til. Vi flyttet sammen nesten med en gang, og har vært særdeles lite fra hverandre det halvannet året vi har vært sammen, bodd sammen og blitt gravide sammen.

Innimellom føler jeg forelskelse, og jeg elsker hvordan han ser ut. Jeg er jo tiltrukket av ham, OG skrekkelig glad i ham. Jeg vil gifte meg med ham og leve resten av livet sammen. Han har fått meg til å ønske meg ting jeg aldri trodde jeg ville, bare ved å være seg.

Er så inderlig glad i min samboer, og håper vi fortsetter resten av livet sammen. Da tror jeg både vi og barnet vårt får ett godt liv, spennende når det passer, avslappet når det passer, harmoni rett og slett.

og vi er IKKE like! Vi er ganske ulike, men for oss funker det. Vi lærer masse nytt fra hverandre, utvikler oss sammen som mennesker, og har det knallfint i hverdagen.

Men jeg SÅ aldri etter ham. Jeg bestemte meg aldri for å finne en som ham, og ville nok ikke trodd på ett forhold mellom oss hvis jeg hadde begynt å tenke igjennom hva jeg trodde jeg trengte. For oss bare skjedde det. Når jeg minst trodde jeg var klar for noe som helst.

[Gjest mari kontrari]

Ja, første kjæresten min ble jeg sammen med mer beruset av tanken på at noen kunne være forelsket i meg enn reell tiltrekning til ham. (Var egentlig ganske forelsket i en annen på skolen, men ga slipp på de fantasiene når han fikk kjæreste.) Hadde det moro nok og fikk utforsket det å være i et forhold, og ikke minst sex, men i ettertid skammer jeg meg faktisk litt over ham, kanskje fordi han ikke var min drømmemann, og litt fordi han hadde personlighetstrekk som ikke alltid var like bra. (Dette utløste også endel fyllakrangler.)

Var singel i mange år etter dette (jeg gjorde det slutt ganske raskt etter at vi flyttet til ulike steder for å studere.).

Har forøvrig aldri blitt sammen med de jeg har blitt forelsket i (aldri vært gjensidig), men er nå i et lykkelig forhold med en jeg er stolt over, selv om det var han som "oppdaget" meg først.

Selv måtte jeg lete og tvile litt i forhold til egne følelser på datingstadiet, helt til jeg plutselig oppdaget at jo, jeg gleder meg mest av alt til å treffe ham i dag, og tok meg selv i å glise ukotrollert når jeg så ham komme gående når vi skulle møtes

[Steinar40]

Det finnes bare en fordel med forelskelsen; resten er bare ulemper.

Og dermed er det bare fordeler med å ikke være forelsket; forutsatt at man er motivert nok.

Det viktigste er uansett at man passer godt i sammen når man skal leve i sammen.

[makkapakka]

Jeg var ikke forelsket i mannen jeg fikk barn med, kjente han fra før og trodde han var en kjekk og grei mann og at dette ville fungere i det lange løp. TOK FEIL.

[Steinar40]

Jeg var ikke forelsket i mannen jeg fikk barn med, kjente han fra før og trodde han var en kjekk og grei mann og at dette ville fungere i det lange løp. TOK FEIL.

Og hvem var (hoved)årsaken til dette? Du eller han?

[makkapakka]

Og hvem var (hoved)årsaken til dette? Du eller han?

han!

[Steinar40]

han!

Jaja, det at man ikke er hodeløst forelsket betyr jo ikke i seg at man kjenner og kan stole på en annen person.

Det er aldri lett å vite dessverre. Eneste måten å finne det ut på er å se (teste) hva den andre er verdt.

[AnonymBruker]

Jeg var nok ikke forelska i eksen min da jeg ble sammen med ham... tiltrukket, ja, men ikke forelska og langt fra sikker på at jeg ville være i et forhold med ham. Likevel endte vi med å være sammen i mange år. Følelsene utviklet seg underveis, men vi hadde aldri den store tryggheten i hverandre. Først nå når jeg er over 30 og singel igjen ser jeg hva det kan være BRA for meg å velge kjærester etter - tiltrekning og forelskelse er tildels nødvendig, men jeg må prøve å være rasjonell nok til å se om en potensiell partner har noen egenskaper jeg trenger, at vi passer sammen (enten man er like eller ulike). Ikke prøve å endre, spikke og krangle for å prøve å fungere sammen.

Er egentlig innstilt på å være singel lenge, men har nylig møtt en nå som får meg til å få fram mest av de gode sidene mine, som det føles bra å prate med, gir meg en slags trygghet og ro, og som jeg samtidig er veldig betatt av (satt hele andre date og tenkte at jeg ville kysse ham. Så dro vi hjem til ham)...

Anonym poster: d9522e46bb60c353a402cee9dea306e0

[AnonymBruker]

Kan dere svare kortere? Orker ikke å lese side opp og side ned.

Anonym poster: b6c7fe763962b623f36620bbcbb24465

[Becka]

Hei. Som singel i midten av tredveårene har jeg nå begynt å skjønne at det muligens er jeg som har misforstått dette. Har aldri vært i noe forhold der jeg ikke har vært stormende forelsket. Ofte i mennesker som jeg allerede fra starten av kunne forutsi ikke ville passe meg i det lange løp. Noe de ikke har gjort heller,og det har naturligvis blitt slutt. Gang på gang har dette gjentatt seg. Nå har jeg tenkt å ha en annen tilnærming til dette med forhold. Denne gangen vil jeg se etter et menneske som har de kvalitetene jeg ser etter og som er mere lik meg.Jeg har en tendens til å falle for mennesker som er helt ulik meg selv, så denne gangen tenkte jeg ikke å vektlegge forelskelse/tiltrekning. Litt usikker på om det lar seg gjøre. Noen andre som har gjennomført dette og hvordan gikk det?

Anonym poster: 695d3ca97db5865f71d70d405457840f

Anonym poster: 695d3ca97db5865f71d70d405457840f

Jepp! Tenkte akkurat som deg. Etter å ha vært i forhold som tok smertefullt slutt, bestemte jeg meg for at nå skulle jeg finne meg en ordentlig og grei gutt, selv om det ikke var stormende forelskelse. Vi var sammen i 1 1/2 år, og vi hadde det jo OK. Men er OK nok? Nei, ikke for meg. Det ble aldri det helt store, og jeg forsøkte gjøre det slutt 2 ganger i løpet av den perioden, fordi jeg ikke følte nok. HAN var jo verdens beste, og ønsker å forsette forholdet, i håp om at jeg en dag ville elske ham. Jeg gjorde jo på en måte det, fordi han var god som gull, MEN, jeg elsket ham ikke slik han fortjente, og jeg var aldri forelsket. Jeg endte forholdet, til slutt.

DA bestemte jeg meg for at jeg aldri gadd det igjen.. Jeg møtte en ny, ble stormende forelsket, det ble slutt, og siden har jeg vært singel. Og tenker nesten som deg, at skal jeg virkelig alltid måtte vente på denne følelsen igjen?? Jeg kan jo vente så lenge... Vel, jo, jeg er forsatt fast bestemt på det. Jeg vil heller være alene enn å gå inn i noe med halvt hjerte. Jeg vil elske fullt og helt.

Joda, i noen tilfeller kan ting utvikle seg i riktig retning. Men er du villig til å ta sjansen? For uansett, om forelskelsen ikke skulle komme, så vil man jo bli glad i personen, og da er det ikke så lett å gå i fra igjen..

[Becka]

Kan dere svare kortere? Orker ikke å lese side opp og side ned.

Anonym poster: b6c7fe763962b623f36620bbcbb24465

Er dette TS??

I såfall, beklager mitt lange svar.....

NOT!! Faen, har brukt 5 minutter av min tid på å svare noen som gir blanke!

[Steinar40]

Kan ikke si noe annet enn at kvinner er noen merkelige dyr som henger seg så mye opp i en forelskelse.

Det er nemlig bare en illusjon.

[Becka]

Kan ikke si noe annet enn at kvinner er noen merkelige dyr som henger seg så mye opp i en forelskelse.

Det er nemlig bare en illusjon.

Have you ever been in looove?

For hvis du hadde, så ville du skjønt hvorfor vi "jakter" sånn på denne følelsen..

[Steinar40]

Have you ever been in looove?

For hvis du hadde, så ville du skjønt hvorfor vi "jakter" sånn på denne følelsen..

Forelskelse er galskap.

Jeg er ikke avhengig av å være forelsket. Akkurat som at jeg ikke er alkoholiker, rusmisbruker eller treningsnarkoman.

Hele poenget med forelskelsen er å bli motivert til å danne par. Og når det har skjedd så går forelskelsen over. Og da bør man helst passe i sammen i hverdagene.

[Becka]

Forelskelse er galskap.

Jeg er ikke avhengig av å være forelsket. Akkurat som at jeg ikke er alkoholiker, rusmisbruker eller treningsnarkoman.

Hele poenget med forelskelsen er å bli motivert til å danne par. Og når det har skjedd så går forelskelsen over. Og da bør man helst passe i sammen i hverdagene.

Jo, men kunne du danne par med ei du ikke var forelsket i? Det som er saken her. En ting hva som skjer senere... Jeg vet ikke forelskelsen for alltid vil bestå. Det vil gå over til å elske. Men har du aldri vært forelsket i personen tror jeg ikke man kan elske... Ikke slik som jeg mener dvs å elske noen i allefall.

[AnonymBruker]

Ekspertene sier jo at en forelskelse er det mest usikre fundament for et forhold, og det kan jeg godt forstå. Men tanken på å vurdere en potensiell partner ut i fra praktiske hensyn som kompatibilitet , verdisyn og fremtidsmål skremmer meg mer enn at forholdet kanskje ikke varer livet ut.

Anonym poster: c7719dafd635937b6c31ad72696a54b0

[Steinar40]

Jo, men kunne du danne par med ei du ikke var forelsket i? Det som er saken her. En ting hva som skjer senere... Jeg vet ikke forelskelsen for alltid vil bestå. Det vil gå over til å elske. Men har du aldri vært forelsket i personen tror jeg ikke man kan elske... Ikke slik som jeg mener dvs å elske noen i allefall.

Jeg kan godt bli glad i en person som jeg har god personkjemi med, og som jeg deler mine tanker og opplevelser med. Trenger ikke denne forelskelserusen for å bli/være glad i personen da.

Jeg føler faktisk ikke at noe mangler selv om jeg ikke er i en forelskelserus. Det er slitsomt å være forelsket faktisk. Ikke noe jeg ønsker å være i sånn sett.

Akkurat som at jeg ikke ønsker å være full. For ikke å snakke om å være i bakrus hehe

[Steinar40]

Ekspertene sier jo at en forelskelse er det mest usikre fundament for et forhold, og det kan jeg godt forstå. Men tanken på å vurdere en potensiell partner ut i fra praktiske hensyn som kompatibilitet , verdisyn og fremtidsmål skremmer meg mer enn at forholdet kanskje ikke varer livet ut.

Anonym poster: c7719dafd635937b6c31ad72696a54b0

Problemet (mitt) er at det rett og slett ikke motiverer nok.

Hadde sikkert vært lettere hvis jeg var avhengig av et kvinnfolk på en eller annen måte. Noe jeg tydeligvis ikke er.

[Bachata]

Jo, men kunne du danne par med ei du ikke var forelsket i? Det som er saken her. En ting hva som skjer senere... Jeg vet ikke forelskelsen for alltid vil bestå. Det vil gå over til å elske. Men har du aldri vært forelsket i personen tror jeg ikke man kan elske... Ikke slik som jeg mener dvs å elske noen i allefall.

hmm... merkelig da, at jeg elsker samboern min, mannen som er den eneste jeg har møtt som har fått meg til å føle at jeg vil dele resten av livet mitt med ham. Eneste som har fått meg til å ha lyst på barn med ham.... og den jeg koser meg mest sammen med av alle.

Jeg var ikke forelsket, men gikk nesten rett over i ekstremt glad i og fra veldig tidlig hadde en viten om atj eg ville dele livet mitt med ham og ingen annen,