Er jeg for streng med min 4 åring?

[Gjest Gjest]

Vi har en sønn på 4 år som sliter veldig med spisingen sin, går til psykolog med han angående dette.

Til frokost i dag ville han ikke spise det eneste han omtrent liker som er brødskiver med smør. Han svarer frekt å rekker tunge til meg når jeg sier at han må spise skiven sin viss han vil ha sjokoladekake når vi skal ut på tur senere idag.

Min mann mener jeg er streng å sier vår sønn ikke vil huske senere idag hvorfor han er den eneste som ikke får kake. Er dere enige med min mann?

Slike krangler har vi mange av, jeg mener min mann "diller" for mye med vår sønn noe som jeg igjen synes gjør han enda vanskeligere og sytete.

[Ulrikke]

En fireåring som hadde rukket tunge til meg, hadde på ingen måte fått kake seinere....

God oppførsel gir goder, dårlig oppførsel fjerner dem.

[Kosemose]

Altså, hvis han sliter med spising, så er det vel ikke særlig lurt å bruke mat som straff og belønning?

Syns forøvrig du skal ta opp dette med psykologen jeg, og lytte til denne. Siden sønnen din må ha psykologhjelp for spising er vel temaet litt for alvorlig til at du skal orientere deg om dette via anonyme råd på kg?

Edit: Mannen din har uansett rett i det han sier. Å gi et barn straff (eller fravær av goder) lenge etter hendelsen er bare idiotisk. De lærer lite av det. Og det gjelder uansett hvilek andre problemer barnet har. Jeg syns også det er utrolig leit at et barn skal holdes utenfor ved at alle de andre får kake, bare ikke han. Skal du gi en reaksjon for at han geiper til deg, så får du heller forlate bordet og si at du ikke vil sitte sammen med ham hvis han geiper til deg. Det er relevant reaksjon som han vil kanskje forstå og lære noe av.

Endret 23. september 2012 av Kosemose

[Orchideae]

Reaksjonen bør skje der og da, slik at barnet forstår hvorfor reaksjonen kommer. Om du nekter barnet kake senere i dag kan du nesten garantere at det blir en scene..

Endret 23. september 2012 av Orchideae

[Gjest Gjest]

Altså, hvis han sliter med spising, så er det vel ikke særlig lurt å bruke mat som straff og belønning?

Syns forøvrig du skal ta opp dette med psykologen jeg, og lytte til denne. Siden sønnen din må ha psykologhjelp for spising er vel temaet litt for alvorlig til at du skal orientere deg om dette via anonyme råd på kg?

Edit: Mannen din har uansett rett i det han sier. Å gi et barn straff (eller fravær av goder) lenge etter hendelsen er bare idiotisk. De lærer lite av det. Og det gjelder uansett hvilek andre problemer barnet har. Jeg syns også det er utrolig leit at et barn skal holdes utenfor ved at alle de andre får kake, bare ikke han. Skal du gi en reaksjon for at han geiper til deg, så får du heller forlate bordet og si at du ikke vil sitte sammen med ham hvis han geiper til deg. Det er relevant reaksjon som han vil kanskje forstå og lære noe av.

Synes det er lite hjelp i denne psykologen vi går til. Er lite oppfølgende og gir oss råd som f.eks: tenn ett lys å gjør det koselig rundt matbordet. ehhhm så smart, DET har jeg ikke tenkt på før.

Hun har anbefalt oss før å bruke mat som gode viss han spiser konkrete ting. F.eks: spiser han pølse får han is ol, men jeg forstår tankegangen din.

Når det gjelder at jeg skal forlate bordet når min sønn ikke kan oppføre seg, er det helt uaktuelt, det er han som må bli tatt ut av situasjonen, ikke jeg i slike tilfeller.

Men takk for tilbakemelding

[Alvina]

Mine barn har ikke fått spiseforstyrrelser, men de var litt eldre enn fire år. En gang sa jeg bare at det blir ikke noe iskrem mer i løpet av sommerferien før vi kommer hjem til Oslo hvis dere bruker alle lommepengene deres på spilleautomater. (automater som var legalt fra fem års alder og ikke pengespill)

Men de fikk is, etter par dager. Synes man skal sette grenser, det kommer jo an på barnet også og hvis barnet sliter med mat er det noe annet. Ett av mine villle ikke ha diverse grønnsaker og ikke salat, men det gikk da bra, og jeg tvang ikke mat i noen.

[Gjest imli]

Eg ville i alle fall ha vore veldig forsiktig med å bruke mat som straff/belønning viss eg hadde ein unge som trengte psykolog pga spisevegring! Er veldig forsiktig med det uansett (kan bruke dessert/kake/is som belønning for å eta mat dei ikkje er så glade i innimellom), og ungane mine har ingen spiseproblemer. Eg kan ikkje hjelpe for at eg lurar veldig på kva som kan ha gjeve ein 4-åring spisevegring så han treng psykologhjelp. Sjuke verda. Håpar ungen din får hjelp TS. Eg trur du gjer vondt verre ved å ha så mykje fokus på mat.

[Gjest Mandalas]

Vi har hatt store problemer med mat her, og jeg og eksen var omtrent som dere bare at jeg var den "snille" og eksen den "strenge". Jeg syntes det ble helt feil å bruke mat som en maktkamp når barnet allerede hadde spisevegring/ vansker i forbindelse med mat og spising. Jeg har vært ekstremt forsiktig med å tvinge eller true barnet til å spise si eller så mye. I mine øyne er det en kamp man alltid taper! Vil ikke barnet spise, så vil det ikke. Spesielt når det har spiseforstyrrelser.

Så hva skal man da gjøre for å trumfe gjennom at barnet må spise det eller det for at du som forelder skal bli fornøyd? Jo, man må begynne å lokke, true, ta bort goder eller gi ekstra goder. Og da blir maten et veldig komplisert maktspill. Det er det ikke verdt. Det løser mest sannsynlig ikke noe, i mine øyne. Jeg vet veldig godt hvor ufattelig frustrerende det er å starte dagen med et barn som ikke har spist noe frokost, og fortsetter i samme tralten utover dagen, men å tvinge ned mat er ikke noe alternativ for meg.

Endret 23. september 2012 av Mandalas

[Kosemose]

Eg kan ikkje hjelpe for at eg lurar veldig på kva som kan ha gjeve ein 4-åring spisevegring så han treng psykologhjelp. Sjuke verda. Håpar ungen din får hjelp TS. Eg trur du gjer vondt verre ved å ha så mykje fokus på mat.

Syns det blir feil å spekulere i årsak til spiseproblemene. At barn får spiseproblemer kan for ekesempel skyldes at barnet er for tidlig født, og trenger ikke å ha noe sammenheng med verken foreldre eller en "syk verden".

[Gjest Mandalas]

I min verden er det ikke noe rart med et barn med spisevegring, men det er fordi det har vært hverdagen vår. Etterhvert viste det seg at barnet mitt har mild autisme, men det visste vi ikke den gangen vi strevde med maten. Visse barn får tvangstanker, tvangshandlinger, nykker og diverse annet. Akkurat som visse voksne. Sånn er det bare.

[Sulosi]

Tråden er ryddet for oppfordring til lovbrudd.

Mvh Sulosi, mod.

[Gjest imli]

Syns det blir feil å spekulere i årsak til spiseproblemene. At barn får spiseproblemer kan for ekesempel skyldes at barnet er for tidlig født, og trenger ikke å ha noe sammenheng med verken foreldre eller en "syk verden".

Eg er klar over at det kan vera andre årsakar, men TS nemner ikkje noko om det i hovudinnlegget. Uansett held eg fast ved at det er dumt å bruke mat som straff/belønning og ha mykje fokus på mat, når ungen har spisevegring.

[Gjest Daenerys]

Det var omtrent umulig å få i meg mat helt frem til ungdomsskolen. Jeg var bare ikke interessert. Ingenting i veien med meg, og er glad jeg ikke måtte gå til psykolog. Det hadde gjort det verre for meg i alle fall.

Er sunn i dag, og glad i mat. Før var jeg utrolig kresen, vokste vel opp på pasta. Er takknemlig for at foreldrene mine ikke brutalt tvang i meg mat.

[Gjest Gjest]

Vet du om han spiser like lite i barnehagen? Og får han flere alternativer når han skal spise? Etter noen år på baken i barnehage har jeg sett gjentatte ganger at de som har mye og velge mellom i matpakka er de som ikke spiser (nesten) noenting. Foreldre prøver ofte altfor hardt, men om barna får mange alternativer kan det bli for vanskelig for dem å velge. Samtidig blir det som regel verre jo større fokus en har på måltidene og at barnet skal få i seg mat. Hva med å prøve å ikke si så mye, ikke fokusere på mat en liten periode? Er barnet sultent vil det som regel spise av seg selv etterhvert.

[Gjest ts]

Vi har prøvd alt tror jeg, han får alt av mat i barnehagen og spiser lite om ikke mindre i barnehagen fordi der har de ikke tid å "dille" så mye med han. Psykologen har også oppservert han i barnehagen å ser at han bryr seg om va andre har på skiva si men vil ikke prøve noe selv.

Han er ikke født for tidlig, han spiste normalt frem til ca 2 års alderen.

Det har heller ikke hent noe dramatisk med han som vi vet om, da må det isåfall ha hent i barnehagen som ikke vi har blitt fortalt.

[eva-80]

Altså, hvis han sliter med spising, så er det vel ikke særlig lurt å bruke mat som straff og belønning?

Syns forøvrig du skal ta opp dette med psykologen jeg, og lytte til denne. Siden sønnen din må ha psykologhjelp for spising er vel temaet litt for alvorlig til at du skal orientere deg om dette via anonyme råd på kg?

Edit: Mannen din har uansett rett i det han sier. Å gi et barn straff (eller fravær av goder) lenge etter hendelsen er bare idiotisk. De lærer lite av det. Og det gjelder uansett hvilek andre problemer barnet har. Jeg syns også det er utrolig leit at et barn skal holdes utenfor ved at alle de andre får kake, bare ikke han. Skal du gi en reaksjon for at han geiper til deg, så får du heller forlate bordet og si at du ikke vil sitte sammen med ham hvis han geiper til deg. Det er relevant reaksjon som han vil kanskje forstå og lære noe av.

Ikke enig med deg om det. Hun varslet om hva som vil skje om han ikke oppfører seg. Problemet kommer om hun er ikke konsekvent.

Men det ville vært dårlig gjort om andre spiser kake rundt han, da blir han sikkert mere vrang.

Angående gjeiping å forlate bordet ??? Nånei!! Ungen bruker maten som et pressemiddel. Bin there done that med min sønn.

Gjeiper han så er det rett inn på rommet til en halvtime uten noen form for tv o.l. Si om det her skjer igjen så blir rommetiden enda lenger.

Og si at han skal passe seg for man skal faen ikke finne seg i slikt fra en liten unge.

Spiser han ikke maten han får så er det bare å forlate bordet og er velkommen til neste måltid.

Å være konsekvent er nøkkelordet. Ikke mellommåltid ikke belønning.

Han kan bli med å bestemme maten så lenge det er ordentlig mat. Gi han evt to alternativer å velge mellom. Vis han bilde av noen retter å be han velge.

Min sønn spiser omtrent alt nå , men jeg passer selvfølgelig på at han får retter han liker . Og her snakker vi IKKE om pølse med brød til middag

[eva-80]

Det var omtrent umulig å få i meg mat helt frem til ungdomsskolen. Jeg var bare ikke interessert. Ingenting i veien med meg, og er glad jeg ikke måtte gå til psykolog. Det hadde gjort det verre for meg i alle fall.

Er sunn i dag, og glad i mat. Før var jeg utrolig kresen, vokste vel opp på pasta. Er takknemlig for at foreldrene mine ikke brutalt tvang i meg mat.

Nei, helt enig. Tvangsmating skal ikke forekomme. Jeg har ikke hørt om barn som dødd av sult som hadde tilgang på mat. Gi han vitamintilskudd så han har noe på lager.

Men tuller han med maten så trenger han ikke å sitte ved bordet. Familien burde spise alltid middag sammen til faste tider og rosende ord om maten ( mmm, det her var kjæmpegodt ) kan få han på gli etter hvert.

Men ikke se på han for å se reaksjonen hans , for de fanger opp disse signalene . at det her var ment for han egentlig.

Etter måltid kan man si at Nei, nå vart jeg god og mett. det er også positivt, for ingen liker å være sulten vel.

[SmallTalk]

Syns det blir feil å spekulere i årsak til spiseproblemene. At barn får spiseproblemer kan for ekesempel skyldes at barnet er for tidlig født, og trenger ikke å ha noe sammenheng med verken foreldre eller en "syk verden".

Men da får ikke barnet oppfølging hos psykolog, men hos et tverrfaglig ernæringsteam på sykehus.

[AnonymBruker]

Hvis han får spise seg mett på sjokoladekake og is hver dag er det ganske forståelig han nekter å spise den andre maten.

Anonym poster: c4cdc324cc6ca0915b476699470de8a5

[Gjest BettyBoop]

Vi har en sønn på 4 år som sliter veldig med spisingen sin, går til psykolog med han angående dette.

Til frokost i dag ville han ikke spise det eneste han omtrent liker som er brødskiver med smør. Han svarer frekt å rekker tunge til meg når jeg sier at han må spise skiven sin viss han vil ha sjokoladekake når vi skal ut på tur senere idag.

Min mann mener jeg er streng å sier vår sønn ikke vil huske senere idag hvorfor han er den eneste som ikke får kake. Er dere enige med min mann?

Slike krangler har vi mange av, jeg mener min mann "diller" for mye med vår sønn noe som jeg igjen synes gjør han enda vanskeligere og sytete.

Ikke at jeg har sånn superpeil ,men syns ikke du høres for streng ut