Orker ikke bo hjemme lenger

[AnonymBruker]

Hei, jeg er en jente i midten av tenårene som bor sammen med foreldrene mine, og har store problemer ift. moren min. Hun er ofte borte et par uker i strekk i jobbsammenheng, og da har jeg det helt fint, men når hun er hjemme går det ikke en dag uten at vi begynner å krangle. Slik har det vært siden jeg var liten, og det ser ikke ut til at det går over.

Jeg sliter psykisk, og vet at hun har vært mye bekymret for meg, noe jeg skjønner. Men disse bekymringene kommer til utrrykk ved kjefting og smelling. Jeg har prøvd å skjerpe meg mye når det kommer til kommunikasjon med henne, og kommer ofte med forslag om å sette oss ned og snakke ordentlig sammen. Dette går helt fint med faren min; vi kan ha en samtale om noe alvorlig som foregår rolig og stille, jeg skjønner at han er skuffet og konsekvensene av det. Men min mor klarer for det første ikke å si hva som er problemet, hun begynner å hisse seg opp over en triviell liten ting, og det eskalerer fort til en krangel hvor hun til slutt skriker ut problemet. Det ender med at vi står og provoserer hverandre mest mulig, og det er helt jævlig. Jeg vet at hun også sliter, og jeg føler at hun alltid har tatt ut dette på familien.

Moren min er langsint, og det virker som jeg aldri klarer å gjøre noe riktig. Jeg kan aldri huske å ha fått noe kompliment av henne om jeg har gjort noe bra, kun kjeft om jeg har gjort noe feil. Da jeg var liten var hun veldig støttende mot meg og jeg følte meg alltid trygg, men iløpet av oppveksten må noe ha forandret seg, for nå føler jeg aldri at hun lytter til meg. Da jeg f.eks. var 14 fikk jeg kjeft fordi jeg ikke hadde noen jobb, mens jeg prøvde å si at jeg slet med sosial angst, noe hun ikke ville vedkjenne. Jeg får ingen lærepenge av at hun kjefter på meg, jeg prøver bare å komme meg unna det. Hun klarer aldri å be om noe direkte, og i stedet for å støtte meg blir hun sur når jeg forteller om et problem. I en typisk krangel prøver jeg så godt jeg kan å si unnskyld og være rolig, men hun overser totalt det jeg sier og fortsetter å snakke og snakke. Til slutt renner det over for meg, jeg begynner å hylgråte og ber bokstavlig talt på mine knær om at hun skal slutte å kjefte. Da får jeg kjeft fordi jeg er overemosjonell, gal og tydeligvis burde bli tvangsinnlagt.

Jeg vet at jeg har endel problemer ift. andre mennesker og ellers, og jeg får profesjonell hjelp. Men nå er jeg så lei av at huset konstant er en krigssone. Jeg er ofte lenge ute fordi jeg ikke orker å komme hjem når det første som møter meg i døra er kjeft, jeg er lei av at alle familiesammenhenger blir ødelagt av at moren min tar ut stresset ved å kjefte på meg, jeg er rett og slett dritt lei av hvordan hverdagen hjemme er blitt.

Min mor og jeg fungerer rett og slett ikke sammen, og jeg tenker mye på å flytte hjemmefra, endel gjør det jo når de er på min alder. Jeg har et godt forhold til faren min og skulle ønske det ikke var sånn, men jeg orker ikke bo hjemme mer. Jeg har lyst til å fokusere på skole og fritidsaktiviteter uten å ha en bekymring i bakhodet om at mamma er sur når jeg kommer hjem.

Men jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal gå fram med å flytte hjemmefra. Noen som har noen tips og erfaringer å dele?

Anonym poster: 12dbc011df667755ce40d9a34aeaaa80

[Gjest Ellab]

Jeg hadde samme problem med moren min før jeg flyttet hjemmefra. Tror det er ganske vanlig å ha sånne problemer når man er tenåring. Jeg flyttet sammen med kjæresten min i fjor og etter det har jeg fått et mye bedre forhold til moren min. Alt vi trengte var litt avstand fra hverandre.