Eg har et vanskeleg forhold til foreldrene mine

[AnonymBruker]

Et problem som har vært der i alle år begynner nå å plage meg skikkelig. Eg lurer også på om dette kan være grunnen til at eg har hatt en del lettare psykiske plager( spesielt relasjonelle problemer) som starta i 20 årane.( eg er 37 nå)

At eg i det hele tatt tar opp dette/tenker på dette gir meg dårlig samvittighet og eg føler meg som en utakknemlig og kjip person...

Eg er vokst opp med mor og stefar( han kom inn i livet mitt da eg var 10).

Som liten var eg i opprør mot han fordi han "tok mamman min". Som eg selv kan huske så forsvarte mamma alltid meg, og han ble det sorte fåret uansett. Det ble ikke bedre i tenårene. Eg var i opprør og sur mot han daglig, og i alle konfliktar tok mamma mitt parti. Mamma og meg hadde alltid et ok og normalt nært forhold. Hun var ikke veldig streng men jeg hadde rammer som jeg respekterte. Har alltid vært en oppegående og fornuftig person, som er selvstendig og ambisiøs.

Min stefar har alltid vært snill. Han vil mitt beste alltid. Sånn er det enda. Min mamma er der for meg alltid, og vil alltid mitt beste. De stiller opp på alt og hjelper til så godt de kan.

Så hva er problemet....?

- Min mamma har alltid kjeftet og klaget på min stepappa, han er aldri bra nok, og hun viser aldri gode følelser overfor han. Dette har gjort at eg også alltid har mislikt han( selv om eg også liker han..) Blir automatisk sur og kjip i nærheten av han, enda eg nå er voksen...

- Eg har så og si ingenting å snakke med han om, og han er med årene blitt mer og mer distre og henger ikke med i samtaler( han er ikke gammel!!). Han kjører sitt eiget løp og avbryter samtaler for å snakke om noe heeelt annet...Kan aldri sitte å snakke med han om et tema og få noe vettugt ut av det. Blir bare babbel. Etter min meining er han litt "rar"...Alle mine kjærester har også kommentert dette...

- Eg og min mamma har de siste årene levd på forskjellige planeter. Selv om vi snakkes på tlf en del så merker jeg at vi sklir frå hverandre. Eg er sosial, utadvent, liker å nyte livet, utforske, ta initiativ, snakke om mange temaer. Mens hun ikke er opptatt å nyte så mye. Eller, så lenge hun har kaffekoppen og røyken er hun fornøyd. Hun er ikke sosial, liker ikke å stelle i stand til noe, feirer aldri noe( 17.mai, nyttårsaften, bursdager, runde dager), hun gjør ingenting i livet sitt annet enn husarbeid og er litt med sin familie. Hun har ingen venner eller hobbyer utenfor familien.

- Eg og mine foreldre har aldri ete frokost eller lunsj sammen( bortsett fra om vi er på hotel eller hos andre, eller de er hjemme hos meg). Det er ikke vanlig hjemme hos dem å dekke på bordet. Det er ingen kos og samhold hjemme hos dem. De lever hvert sitt liv inne i huset, er i hvert sitt rom- ser vel ofte tv hver for seg. Sover hver for seg. Har ferie hver for seg. Lurer på hva som holder dem sammen. Hvis min stefar stryker på henne/ er god med henne, så vrir hun seg bort i sinne.

- Min mamma kan ikke fordra hans familie, enda de er super hyggelige, sosiale, blide mennesker. Sånn har det alltid vært. Hun mener alt de gjør er feil og dumt og med dårlige hensikter. Det har blitt mange pinlige situasjoner ut av det, når hun automatisk blir sur og rar i dems nærvær...

- Når eg har feiret jul hos mamma og stefar, bare vi tre, spiser vi opp julemiddagen på 20 min. Det er ingen kos, snakk og hyggelig stemning. Vi bare prater sammen fordi vi må, og snakker om meningsløse ting bare for å fylle tiden.Ingenler eller er glade.

Vi har aldri hatt julefrokost, julelunsj eller noe. Eg lagde det et par ganger da eg var liten til alle sammen(vi hadde besøk), fordi eg alltid har likt kos og samhold siden eg var liten.

- Min tidligere samboer og min nåværende mann trives ikke å være sammen med dem. Det er liksom ikke noe stemning, entusiasme, glede eller bra samtaler. Blir litt snakk om vær, vind og ting som "står foran nesa vår". Eller min stefar snakker og snakker om sin hobby, som ikke er interessant for noen andre enn han selv...Men han ser ikke det selv. Er mye med min manns familie. Vi tilbringer mye tid med dem og har masse til felles. En frisk gjeng som er sosiale, morsomme og passer inn i det meste. De er mer som venner enn familie.

Jeg synes hele denne situasjonen er sær og rar... og jeg blir sur og kjip når eg er sammen med mine foreldre( enda eg er voksen no!). Eg liker ikke meg selv som eg blir når eg er sammen med dem. Men de får det verste ut av meg...

I år er det deres jul...sist jul feiret eg med manns familie. Sååå kos! Eg har IKKE lyst å feire jul hos mine foreldre, det har heller ikke min mann... Det er så vondt å føle slik. Eg skulle jo ønske at eg ville! Men det er virkelig ikke koselig å være der. Det er ingen samhold og samling rundt bordet( kun kjapt til middag og litt gaveåpning). Jeg VIL ikke! Har hatt så mange vonde juler der hvor jeg sitter alene på rommet å ser på tv og er trist.

Er heller nesten aldri på besøk hos dem, enda de bare bor 3 timer unna. Det er ikke noe kos å være der. Synes atmosfæren i huset er helt dødt... sist min mann og eg var der, så skulle vi komme til middag. Da vi kom hadde de allerede spist( sikkert hver for seg) og mamma hadde dekket på til bare meg min mann. Så da satt vi der alene å spiste da...

Når de er hos oss, er ting litt bedre, og min mor skjerper seg. De kan faktisk ikke sitte i hvert sitt rom når de er på besøk. Det er mindre kjefting og litt bedre da.

Vet ikke ka eg vil med dette... Er der flere som har det slik? Er eg dum og bortskjemt som føler dette....?

Hilsen fortvilet sørlandsjente...

Anonym poster: 2726b430efe6f691799d77e6f4b59bf3

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva du mener "mellom linjene".

Din egen familie har ikke noen livsglede, ingen entusiasme, foreldrene dine virker som en ballong luften har gått ut av. Alt er ork for de.

Da du var liten visste du ikke om noe annet og når du da som voksen oppdager at barndommen var "feil" i mangel på et bedre ord kommer du i en konflikt. På den ene siden vet du at familien til samboeren er sånn familie man fortjener å vokse opp i, mens det allikvel alltid er en liten stemme inni deg som har dårlig samvittighet ovenfor din egen familie.

Anonym poster: 9e092b09ccccf11efdf0b652ec606a74

[AnonymBruker]

Føler eg blir revet i to. Det er mine foreldre, eg er glad i dem og avhengig av dem, jeg er alt for dem- men samtidig har eg motstridende følelser. Eg misliker hvordan de surner til stemninger og eg har det som regel ikke noe bra med dem. Eg har ikke noe lyst til å tilbringe tid med dem....( i få tilfeller kan vi ha det bra om det er min regi, da kan det gå bedre enn om det er deres regi)

Anonym poster: 2726b430efe6f691799d77e6f4b59bf3

[AnonymBruker]

Føler eg blir revet i to. Det er mine foreldre, eg er glad i dem og avhengig av dem, jeg er alt for dem- men samtidig har eg motstridende følelser. Eg misliker hvordan de surner til stemninger og eg har det som regel ikke noe bra med dem. Eg har ikke noe lyst til å tilbringe tid med dem....( i få tilfeller kan vi ha det bra om det er min regi, da kan det gå bedre enn om det er deres regi)

Anonym poster: 2726b430efe6f691799d77e6f4b59bf3

De er som følelsesmessige vampyrer. De suger all energien ut av deg og når du er i nærheten så blir du til en person du egentlig ikke er.

Anonym poster: 9e092b09ccccf11efdf0b652ec606a74