Skal jeg kutte kontakten med min far?

[Gjest Nini]

Jeg er en kvinne i godt voksen alder, som er oppvokst med min enslige mor.

Min mor og far var unge da de var sammen, og da mor ble gravid, skiltes deres veier.

Jeg har alltid visst hvem han var, selv om han bodde i utlandet.

Vi har også hatt en viss brev og telefonkontakt, og jeg møtte han sporadisk da jeg var barn.

Så gikk det lenge, og jeg ble voksen, før jeg ønsket kontakt med ham, og bli kjent med han og hans familie.

Dette oppfattet jeg selv som positivt, selv om jeg været at dette var en relativt selvopptatt mann.

Jeg tror han ble glad, og var stolt av meg osv. Han har også et par andre barn, som har vokst opp hos mor.

Jeg har flere ganger møtt både onkler, tanter, kusiner, fettere og besteforeldre, og

funnet min plass.

Kanskje har jeg ikke vært så flink selv, å ta kontakt alltid, men jeg har ringt han,

og skrevet brev.

Han er nå gift og er samboer, og lever et stabilt liv som nestenpensjonist.Frisk og oppegående som bare det.

Det som gnager meg, er likevel at det alltid er jeg som må ringe han, stort sett.

Vis han ringer meg, er det alltid på et kort som snart er oppbrukt.

det gjør at jeg føler meg lite viktig, i hans liv.

Etter at jeg fikk mitt første barn, har han heller ikke vist veldig stor interesse, og fks. gitt lite gaver, ikke takket for alle de fine bildene jeg har sendt av barnet, og ikke prioritert å møte barnet verken her eller når vi har vært i hans hjemland i andre ærend.

Vi har anstrengt familieøkonomi, og kan ikke bare reise avsted, mens han reiser til andre siden av kloden2xårlig på ferie, og mange utflukter i helger med kona si.

Jeg har besøkt dem 1 gang, på eget initiativ.

Ikke veldig vellykket, da vi ikke får så god kontakt, og det han står for, oppfattes som overfladisk og arrogant av meg.

Så til i dag:

For en måned siden ringte han og ville møte og se sitt barnebarn, da vi likevel skulle til hans hjemland, men på en annen kant av landet.

Han styret fæle, ville vite hvor billige hotell o.l låg, og det kavet oss opp litt, før han i sister liten avlyste det hele fordi det ikke lønte seg, og ble for kort tid i forhold til hva det kostet han å reise til oss.

Jeg ble veldig skuffet, som mange ganger før, i min barndom.

Han har aldri betalt barnebidrag til min mor, aldri gitt meg skikkelige, nyttige gaver, og sjelden oppsøkt meg.

Nå gjelder det mitt lille barn, som skulle hatt den bestefaren det fortjener, men som heller prioriterer å reise andre steder.

Så sa han at han vil besøke oss her hjemme, i høst, men det passer oss dårlig tidsmessig og plassmessig for tiden.

Jeg har heller ikke vært helt frisk i det siste.

Jeg kjenner jeg er kraftig forbannet på denne faren og bestefaren, som utad, mot sin egen storfamilie fremstår som den solide,men fjerne faren, full av interesse for sine barn og barnebarn.

For oss betyr han lite, for det er bare tomme ord.

Hva skal jeg gjøre, for jeg har lyst å kutte han helt ut, og heller satse på andre omsorgspersoner for mitt barn.

Samtidig vet jeg at jeg er nøkkelen til at mitt barn skal bli kjent med han, før min far blir en gammel mann.

Det er veldig synd at han er så lite interessert, vital og frisk som han er.

Jeg har bare lyst å gråte, og vet ikke hva å si når han ringer tilbake, for han har prøvd, men jeg svarte ikke...

Jeg er sint på vegne av min egen barndom og sint på vegen av barnet mitt, som er det vakreste jeg har, og er en fantastisk gave.

dette ser tydligvis ikke min far.

Jeg er kjempeskuffet, men får meg ikke til å si det.

Hadde ikke denne mannen vært min far, ville jeg ikke hatt noe å gjøre med han, rett og slett fordi han er selvopptatt og arrogant.

Noen råd??