Er blod tykkere enn vann, har fosterforeldre ett ansvar etter fylte 18 år/myndighet

[AnonymBruker]

Jeg er en person i midten av 20 årene,

mistet begge foreldrene mine tidlig og flyttet til fosterhjem rundt forbi før jeg fikk flytte til en i samme slekt.

Jeg har ingen nær familie utennom mine tre søsken, har tanter og onkler osv, men ingen annen nær familie.

Etter jeg flyttet ut da jeg var 19 år fra mine fosterforeldre har de frasagt seg mer eller mindre alt angående meg,

jeg kan ikke be de om hjelp da jeg slet økonomisk etter samlivsbrudd og trengte noen penger til å betale regninger før en løsning, dette har skjedd EN gang.

Jeg har så og si aldri blitt bedt på besøk, mens de andre søsknene har blitt bedt mange ganger og blir bedt titt og ofte.

Jeg og min lille familie må be oss selv.

Spør de heller aldri om hjelp, og de spør ikke oss om vi trenger hjelp som f.eks ved flyttingen får man beskjeden : "men du har jo en kjæreste som kan hjelpe deg???"

Det er alltid ett problem..

De har tilogmed også tatt ned bilder av meg fra veggene, jeg forstår ingenting.

Mener dere at fosterforeldre er en imidlertidig løsning fra man fyller 0-18 år??

Anonym poster: f7005b85f275d2a09b99b72b22f62e6e

[Gjest Tutta]

Jeg er fostermor, og tenker på fosterbarnet mitt på lik linje med mine andre barn. Dvs at hun skal få samme oppfølging som mine bio-barn, også etter fylte 18. For å sikre at hun får arv på lik linje med de andre, adopterer vi henne med tiden. Veldig trist å høre om din situasjon! Slik skal det ikke være. Det er ingen forpliktelse med oppfølging etter at fosterbarnet er voksen, men de fleste vil følge opp likevel, slik man gjør med bio-barn... Har du snakket med dine fosterforeldre om situasjonen?

[AnonymBruker]

Kommer fra nordnorge, og flyttet til østlandet, kan det ha noe å si på mennesketypene??

Anonym poster: f7005b85f275d2a09b99b72b22f62e6e

[AnonymBruker]

Jeg tør ikke snakke med de om dette, dette er en av nær slekt, men uansett tør jeg ikke det, da blir det bare at jeg alltid vrir og vender på ting osv.

Men lurer jo på hvorfor aldri jeg og min mann med barn får komme å bli med på ting og de andre i familien blir bedt ofte....(selv om ikke vi nødvendigvis er i slekt med de).

Hmmm....

Om jeg ikke snakker med de kan det ta mange uker før de snakker med meg/oss.

Og om jeg f.eks sier at mannen min er onkel til nevøene mine så kan de finne på å le av det, vi blir liksom ikke tatt seriøst, lurer på hva jeg har gjort , jeg har jo alltid vært ordentlig og aldri noe problem.

Distanserer de seg fordi jeg har bodd der så mange år???

Anonym poster: f7005b85f275d2a09b99b72b22f62e6e

[AnonymBruker]

Uff, det der var ikke noe hyggelig å høre.

Vi er fosterforeldre, og for meg er det en selvfølge at kontakten med vårt fosterbarn blir den samme som med våre biologiske, den dagen de blir voksne og forlater redet, hvis fosterbarnet ønsker det selv, selvfølgelig.

Et søsken av meg var fosterforelder i mange år, og kontakten er som med de biologiske, selv nå, over 25 år etter at han flyttet ut. De fungerer som besteforeldre for fosterbarnets barn, og de hjelper hverandre med store og små ting i hverdagen, slik det er i vanlige relasjoner mellom foreldre og barn.

Jeg synes det er trist om du opplever at de kutter båndene til deg.

Anonym poster: 7da1c9556b35d81f6ea36edff884459a

[TheHairyToothfairy]

trist å høre TS. hadde det vært meg som var fosterforeldre, så tilhører barnet min familie uansett hvor gammel man blir etter at jeg har tatt det inn der. noe annet blir feil i mitt hode. jeg ser ingen problemer med å elske et barn på tross av forskjellig familieopphav, så lenge barnet oppdras som mitt.

jeg håper du allikevel klarer deg, stå han av.

[Gjest Tutta]

Betyr dette at du og din lille familie står mer eller mindre på bar bakke når det gjelder familie, eller har dere god kontakt med mannens familie? Hvis ja; så foreslår jeg at dere pleier kontakten godt med mannens familie, og at du tenker på dem som dine nærmeste. Høres ut som noen egoister, disse fosterforeldrene dine!

[AnonymBruker]

Jeg klarer meg , kanskej derfor jeg klarer meg så bra, fordi jeg på denne måten har blitt ekstremt selvstendig, lært av mine feil og prøvd å gjøre så få som mulig fordi jeg aldri har hatt mulighet til å være lat eller havne på skråplanen i noen situasjon, jeg har hatt ansvar for meg selv.

Underveis mens jeg bodde hos de fikk jo de mine nevøer, og etter det måtte jeg lage min egen mat, flytte i kjeller leiligheten, og ikke være oppe sammen med de, så å si..,men det går veldig bra..

Er maaange år siden nå.

Bare vil høre jeg, hva som kan være grunnen til dette, vi er som sagt nær familie , de var unge selv på den tiden.

Vi sees jo, men alltid vi som må be de.

Lurer på hvordan det skal være.

Anonym poster: f7005b85f275d2a09b99b72b22f62e6e

[AnonymBruker]

Nja, har jo familie her og der, men ingen jeg kan ringe UANSETT hva....

Han har heldigvis, men føler ikke jeg kan regne med de ???

Anonym poster: f7005b85f275d2a09b99b72b22f62e6e

[Hergensheimer]

Lurer inn det kjølige juridiske svar her, og da kun det; altså et svar blottet for alt det som har med medmennesklighet og emosjoner å gjøre:

Det er to private forsørgelsesplikter i den norske lov:

Foreldre og/eller foresatte overfor barn under 18.

Ektefeller i mellom.

Alt øvrig ligger i henhold til loven opp til personen selv, eller, hvis denne ikke greier det selv, staten.

[AnonymBruker]

Hva mente du?

Ja, bare lurte på hvorfor jeg, er jo synd, er jo egostiske,

fører jo til at jeg aldri spør de om noe, og at alt bare er et ork, mest lei meg fordi jeg vet jeg ikke har noen....

Før min egen familie begynner å ta form å formere seg.

Anonym poster: f7005b85f275d2a09b99b72b22f62e6e

[AnonymBruker]

Om flere har innspill kom gjerne med de...

Anonym poster: f7005b85f275d2a09b99b72b22f62e6e

[AnonymBruker]

Er vel her spørsmål om ettervern dukker opp?

http://www.ettervern...id=sArt&spid=51

Anonym poster: 791ed96c346b201f69d2ba63c930ce91

[AnonymBruker]

Du anonym over der, mener du at om man ikke har behov for omsorg så trenger man ikke ha kontakt??? Jeg har ikke noe behov for ettervern, er ikke sånn at jeg sliter og har problemmer og må ikke kan klare meg selv!!!

Handler om at jeg trenger noen jeg kan spør om det er noe, selv om jeg er voksen og har min egen familie.

Man trenger ikke ha problemmer selv om man har vært fosterbarn, du har vel selv kontakt med dine slektninger selv om du er voksen.

Anonym poster: f7005b85f275d2a09b99b72b22f62e6e

[AnonymBruker]

Har jobb og alt altså, er ikke sånn at jeg trenger hjelp.

Anonym poster: f7005b85f275d2a09b99b72b22f62e6e

[Gjest "gjest"]

Jeg har observert at når pengene forsvinner så er ikke fosterforeldrene interessert i barna mer.

[AnonymBruker]

Uff, ja selv om de er min familie...

Skjønner ikke hvordan mennesker kan være sånn...

Anonym poster: f7005b85f275d2a09b99b72b22f62e6e

[Mangopai]

Jeg tror (og håper) det kommer an på personene.

Kan selv tenke meg å bli fosterforelder med tiden, og da med den intensjonen at det skal vare livet ut. (Hver situasjon er ulik, men jeg syns dette er den riktige innstillingen).

[Muscae]

Jeg er en person i midten av 20 årene,

mistet begge foreldrene mine tidlig og flyttet til fosterhjem rundt forbi før jeg fikk flytte til en i samme slekt.

Jeg har ingen nær familie utennom mine tre søsken, har tanter og onkler osv, men ingen annen nær familie.

Jeg har så og si aldri blitt bedt på besøk, mens de andre søsknene har blitt bedt mange ganger og blir bedt titt og ofte.

De har tilogmed også tatt ned bilder av meg fra veggene, jeg forstår ingenting.

Anonym poster: f7005b85f275d2a09b99b72b22f62e6e

Underveis mens jeg bodde hos de fikk jo de mine nevøer, og etter det måtte jeg lage min egen mat, flytte i kjeller leiligheten, og ikke være oppe sammen med de, så å si..,men det går veldig bra..

Er maaange år siden nå.

Bare vil høre jeg, hva som kan være grunnen til dette, vi er som sagt nær familie , de var unge selv på den tiden.

Anonym poster: f7005b85f275d2a09b99b72b22f62e6e

I det siste innlegget jeg siterer høres det ut som det er et søsken som har vært fosterfamilie? Stemmer det?

Du skriver at de var unge da de fikk deg som fosterbarn. Det kan hende at de nå ønsker et mer vanlig, voksent familieforhold til deg, og at de ønsker å forholde seg til deg som en voksen de er i slekt med, istedenfor å fortsette å følge opp et foreldreforhold.

Om feks mine foreldre omkom nå, mens jeg har søsken som er mindreårige, så ville jeg tatt meg av mine søsken, og gitt dem det de trengte mens de vokste opp, men etter hvert ville jeg nok ønsket et normalt søskenforhold til dem, når de ble voksne. Spesielt etter at både de og jeg har fått barn. Å stille opp noe særlig økonomisk hadde jeg ikke vært i stand til selv på sikkert 20 år (når huset er nedbetalt og barna er på vei ut av redet). Kan det være slik i denne situasjonen også? Er de gamle nok til å være foreldrene dine, og er situasjonen deres slik som den ofte er for 50-60 åringer? Eller er de mer i 30-40-årene med gjeld, egne barn som bor hjemme, og til tider en stram økonomi og et stramt tidsskjema?

Jeg bare spør, fordi vi får vite svært lite om både deg og dine fosterforeldre, og enkelte ting kan virke oppklarende om du forklarer mer.

[Gjest Fostermor]

Kjemi har gode spm. Selv vil jeg alltid behandle mine fosterbarn som om de var mine egne barn, så lenge det er greit for dem. For meg er det ingen forskjell på fosterbarn og biol. barn.