Når man må forholde seg til hans eks... Litt for mye.

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en mann jeg virkelig elsker. Han er alt for meg, og jeg har gitt opp alt jeg hadde i hendene for å tilbringe livet mitt med han. Fordi jeg var helt sikker på at han var verdt det, at dette var mannen. Og det er jo, men det finnes også et sårt punkt.

Mannen min har en eks han må forholde seg til, da de har et barn sammen. Barnet er jeg også veldig glad i, så det er ikke problemet. Problemet er eksen.

Det er mange årsaker, men jeg velger å ta det som gjør at jeg sitter her og er frustrert akkurat i dag.

Hun styrer veldig mye frem og tilbake i forhold til samvær. Vi spør ikke henne om hun kan flytte på samvær, og vi ber aldri generelt noen om barnepass, da samværstid er samværstid for oss. Hun har spurt oss flere ganger om vi kan ha barnet på dager hun skulle hatt samvær, og vi har sagt ja. Vi har hatt ekstra samvær i ferie, ukedager og helger, uten å ha byttet på dagene slik at vi har hatt mindre samvær i forbindelse med dette.

Likevel så klager hun noe voldsomt på at vi ikke samarbeider godt nok, og bruker hans foreldre som barnevakt uten at vi hører noe om dette før etterpå, da en av hans foreldre kommer til oss og kjefter fordi at de måtte sitte barnevakt.

Jeg kjenner jeg blir frustrert over dette fordi damen ikke klarer å forholde seg til noe struktur. Hva er vits med å ha en samværsplan hvis uken aldri ser ut slik den skal gjøre, og når den tiden jeg og mannen min skal ha sammen bare oss to så bruker han halvparten av tiden på å snakke i telefonen med henne fordi hun roter med hvilke dager hun egentlig skal ha barnet?

Eksen er der hele tiden, og jeg føler det som en invasjon av privatlivet mitt. Hun er der på telefonen, hun er diskusjonstema når jeg drar til mine svigerforeldre på besøk, og jeg vet aldri hva jeg har å forholde meg til i forhold til samvær eller ikke samvær. I dag rant det over, fordi jeg hadde fri fra jobben og så frem til å tilbringe litt hyggelig tid sammen med mannen min, og da hadde eksen på morgenen i dag innkalt mannen min til et "møte", fordi hun måtte snakke med han. Jeg ble så frustrert at reaksjonen var: "Jeg føler at du snakker mer med henne enn du gjør med din egen kone."

Jeg vet det var en barnslig kommentar, men jeg føler meg maktesløs her.

Nå har jeg ikke fortalt alt her selvsagt. De har mye møter på familievernkontor etc, og det er det samme med det meste som skal skje sammen med denne damen, ting blir flyttet på i hytt og gevær, slik at noe som egentlig ikke skulle bli brukt mye energi på blir noe som går over flere dager før hun får rotet seg til å bestemme seg.

Det er kommet til et punkt nå der jeg kjenner stor frustrasjon. Jeg ser tilbake på valget mitt med å gifte meg med denne mannen, og skulle ønske jeg hadde vært mer klar over hvor invaderende dette kvinnemennesket egentlig er. Jeg kjenner at det virker vanskelig å skulle få barn med mannen min, da jeg ikke ønsker å utsette flere barn for en så ustabil tilværelse. Jeg synes det er ille nok at datteren hans ikke vet hvor hun skal være til enhver tid fordi det er så mye forandring i samværet. I tillegg ender dette med at jeg og mannen min krangler fordi jeg føler at jeg ikke har noe jeg skulle sagt i forhold til min egen hverdag, fordi denne kvinnen bestemmer over hverdagslivet. Jeg vil ikke gå gravid eller få barn inn i en hverdag der jeg føler meg alene i min egen familie, og at jeg krangler med mannen min. Jeg begynner å bli overmoden for å lage egne barn, så dette er frustrerende.

Jeg har flyttet fra alle mine venner, og min familie, for å gifte meg med ham, og nå føler jeg med bare så uendelig alene. Mannen min er hos henne, igjen. Og jeg sitter her og føler at denne fridagen virkelig ble like fantastisk som jeg håpet på...

Jeg skjønner jo at jeg er i mindretall her, siden de har barn sammen. Så at jeg ikke takler denne situasjonen gjør jo at det er jeg som burde gå..

Noen som har erfaringer? Eller i det minste et trøstende ord. Jeg trenger det..

Hilsen frustrert og trist dame, som føler at hun har mistet mannen sin

Anonym poster: 9331ec1f7decb2869ad2659237329c14

[altflyter]

Jeg syntes hun høres forferdelig kontrollerende ut. Den eneste løsningen er å snakke, snakke og atter snakke sammen. Forstår at det er forferdelig vanskelig, og jeg syntes det virker som om du strekker deg veldig langt.

Kan bare oppfordre deg til å fortsette å prøve å ta det opp med mannen din... og helst på andre tidspunkt enn midt oppi situasjonen. Du virker veldig tålmodig, og jeg håper dere finner ut av det! Barna er alltid viktigst, men jeg syntes det virker som om hun nesten bruker datteren som et kontrollorgan, og at hun prøver å se hvor langt hun han tøyle det før det sprekker.

Ikke finn deg i å være gjest i ditt eget liv.

Sender deg en stor klem og mange varme tanker

[AnonymBruker]

Takk for svar. Hvordan kan jeg forklare hvorfor dette er frustrerende slik at mannen min forstår det?

Jeg klarer tydeligvis ikke å formidle meg på en måte slik at mannen min forstår hvorfor dette ikke er noe særlig greit for meg. .

TS

Anonym poster: 9331ec1f7decb2869ad2659237329c14

[AnonymBruker]

Men reagerer ikke mannen din på at samvær blir så uforutsigbart? At han aldri vet når datteren er hos ham? Tørr han ikke sette foten ned ovenfor mor? Eller bare bukker han og smiler og er glad for mer samvær med sin datter?

Jeg skjønner at du sliter, TS. De aller fleste hadde gjort det. Vi trenger å vite litt om hva som venter neste dag. Det å kunne ha mulighet til å planlegge litt. Det er mannen din som må ta denne kampen og sette foten ned. Da må du vite hva han faktisk tenker om dette. At det er ok fordi da får han se datteren mer? Ikke ok, men tørr ikke protestere fordi han er redd for hva eksen kan gjøre slik at han får sett datteren mindre? Føler dårlig samvittighet ovenfor datteren dersom han sier nei og fastholder på samværsavtalen? Du må rett og slett få din mann i tale. En runde hos familievernkontoret omkring denne problematikken kan være til hjelp. Gå sammen eller du kan gå alene.

Skjønner veldig godt at du ikke vil ha barn i en sånn situasjon.

Anonym poster: e0e1152ed6377dfa424e5a91fe39f9a2

[Gjest Gjest]

Forstår din frustrasjon veldig godt.

Min mann hadde noen år der det bare var styr og møter på møter, alle hans fridager gikk med til å holde seg oppdatert på eksen sine påfunn.

Han kunne ikke stå over et eneste møte hverken på skule, ppt og bup for da satt hun og løy til saksbehandlerne.Min mann kjente ikke igjen ungene sine i den beskrivelsen som hun satt og liret ut av seg.

Til slutt krevde min mann utvidet samvær for eksen var såsliten og satt hos barnevernet ville ha avlastning , for hun ville jo ha barnebidraget som det var.

Når min mann krevde mer samvær , sa ho at ho hadde advokaten klar. Då sa min mann at nå fikk hun bestille mekling på familieverkontoret og så fekk han gå til sak om dei ikke kom til enighet der. Hun bestilte ikke time så da gjorde min mann det, når hun så fekk timen i posten la hun seg helt flat og min mann fikk det samværet han krevde.

Dei 2 sisteårene har ting gått seg fint til eksen har funnet seg ny mann og livet smiler til oss alle med et fint samarbeid. Og samværet er nå nettopp øket til 50%.

Så om din mann ta grep og setter faste krav til eksen angående samværet og overholdelse av den avtalen som dei har nå skulle ting kunne være rolig, hjelper ikke det så får han ta over omsorgen av barnet.

[AnonymBruker]

Det er faktisk mannen din som må vokse seg et par baller i denne situasjonen. Jeg hadde stilt krav om han måtte tatt tak i denne situasjonen ellers ville jeg flyttet ut. Det går ikke an å ha det sånn som dette i praksis.

Anonym poster: 8b82114cf7f25690ab244baf443e9960

[AnonymBruker]

Men reagerer ikke mannen din på at samvær blir så uforutsigbart? At han aldri vet når datteren er hos ham? Tørr han ikke sette foten ned ovenfor mor? Eller bare bukker han og smiler og er glad for mer samvær med sin datter?

Jeg skjønner at du sliter, TS. De aller fleste hadde gjort det. Vi trenger å vite litt om hva som venter neste dag. Det å kunne ha mulighet til å planlegge litt. Det er mannen din som må ta denne kampen og sette foten ned. Da må du vite hva han faktisk tenker om dette. At det er ok fordi da får han se datteren mer? Ikke ok, men tørr ikke protestere fordi han er redd for hva eksen kan gjøre slik at han får sett datteren mindre? Føler dårlig samvittighet ovenfor datteren dersom han sier nei og fastholder på samværsavtalen? Du må rett og slett få din mann i tale. En runde hos familievernkontoret omkring denne problematikken kan være til hjelp. Gå sammen eller du kan gå alene.

Skjønner veldig godt at du ikke vil ha barn i en sånn situasjon.

Anonym poster: e0e1152ed6377dfa424e5a91fe39f9a2

Jeg snakket med han om dette i går kveld. Han forteller meg at han blir bare glad når han får ha henne mer, så derfor sier han ja.

Denne uken har mor bedt om at vi skal ha henne en dag ekstra, og da foreslo jeg for mannen min at han kunne spørre henne hvordan hun da stilte seg til å ha datteren en dag ekstra hos seg til gjengjeld, hvis vi får råd til å ta en langhelg på ferie i løpet av vinteren. Dette har han ikke fått svar på. Hun bare ignorerte han etter han spurte henne om hun kunne gi noe tilbake.

Så da spurte jeg mannen min ved frokostbordet i dag om barnet kommer i dag eller ikke, og da sa han at han gikk ut i fra det, men at mor ikke hadde svart. Så sier han at han kommer til å hente henne etter skolen uansett, fordi han vil ikke ha styr rundt det.

Så i går sa han at han ville si ifra til henne at hun ikke kan styre så mye rundt, men etter samtalen i dag så skjønner jeg jo at han likevel lar henne styre rundt.

Når det kommer til familievernkontoret så går de dit. Han og eksen. Og de går dit relativt ofte. Og de går sammen til andre fagfolk, fordi mor har vansker for å sette grenser for barnet. Så da går mannen min, eksen og barnet til familierådgivning. Føler meg litt utenfor i denne familien. Hvem var det jeg giftet meg med egentlig? Laptopen?

Anonym poster: 9331ec1f7decb2869ad2659237329c14

[AnonymBruker]

Forstår din frustrasjon veldig godt.

Min mann hadde noen år der det bare var styr og møter på møter, alle hans fridager gikk med til å holde seg oppdatert på eksen sine påfunn.

Han kunne ikke stå over et eneste møte hverken på skule, ppt og bup for da satt hun og løy til saksbehandlerne.Min mann kjente ikke igjen ungene sine i den beskrivelsen som hun satt og liret ut av seg.

Til slutt krevde min mann utvidet samvær for eksen var såsliten og satt hos barnevernet ville ha avlastning , for hun ville jo ha barnebidraget som det var.

Når min mann krevde mer samvær , sa ho at ho hadde advokaten klar. Då sa min mann at nå fikk hun bestille mekling på familieverkontoret og så fekk han gå til sak om dei ikke kom til enighet der. Hun bestilte ikke time så da gjorde min mann det, når hun så fekk timen i posten la hun seg helt flat og min mann fikk det samværet han krevde.

Dei 2 sisteårene har ting gått seg fint til eksen har funnet seg ny mann og livet smiler til oss alle med et fint samarbeid. Og samværet er nå nettopp øket til 50%.

Så om din mann ta grep og setter faste krav til eksen angående samværet og overholdelse av den avtalen som dei har nå skulle ting kunne være rolig, hjelper ikke det så får han ta over omsorgen av barnet.

Vi står nok ganske der du sto før. For det samme skjer her hvis han ikke møter opp på skole, bup eller familievernkontoret. Da kommer moren med historer vi virkelig ikke kjenner igjen. Det virker som det tar helt av hver gang han ikke er tilstede. Barnet som for oss er et harmonisk og trygt barn med gode rutiner har plutselig de største utfordringene i verden, og alt er pappan sin skyld. Dette er jo litt sjokkerende for meg å høre, da jeg ser hvor flink han er med datteren sin. Så da tør ikke faren å ikke stille opp til alt av møter på skole, bup etc. Og det er mye møter, og mesteparten av møtene er det mor som har regien på.

Vi har tenkt på å utvide samværet, og hadde planer om det. Helt til moren bråbestemte seg for å flytte barnet rett før hun begynte på skolen. Så nå bor mor innenfor samme kommune (så vi kunne ikke si noe imot, ikke det at vi ble spurt...) men ganske langt unna og usentralt. Så det er praktisk umulig for far å komme seg til jobb og samtidig kjøre og hente barnet på skolen. Hadde mor holdt seg der hun bodde, og barnet begynt på den skolen hun var innkalt til, så ville dette ikke vært et problem, og vi ville økt samværet. Mor vet dette, men mor ble sur da far foreslo det, fordi mor "trenger" barnebidraget. Samtidig klager mor over at hun trenger avlastning.

Hvis vi får innvilget 50 % samvær så vil vi likevel ikke kunne få barnet til å begynne på en skole midt i mellom oss og mor, da barnet allerede har begynt på skolen. Så det er umulig for oss å få mer samvær... Da må mannen si opp jobben sin, og vi på flytte "på landet" der mor bor og vi ikke har noe nettverk.

Føler vi står litt fast her..

Anonym poster: 9331ec1f7decb2869ad2659237329c14

[AnonymBruker]

Det er faktisk mannen din som må vokse seg et par baller i denne situasjonen. Jeg hadde stilt krav om han måtte tatt tak i denne situasjonen ellers ville jeg flyttet ut. Det går ikke an å ha det sånn som dette i praksis.

Anonym poster: 8b82114cf7f25690ab244baf443e9960

Skulle ønske det var så enkelt. Jeg elsker han, og har valgt å gifte meg med han. Jeg sa i går at jeg følte dette ble veldig urettferdig, fordi dette ikke var situasjonen jeg ble forespeilet da han ba meg flytte sammen med han. Da kom han med unnskyldninger om at han ikke visste det ville bli slik... Og jeg skjønner jo at han ikke klarte å være ærlig, fordi han da skjønte jeg ville brukt mye lengre tid på å bestemme meg for å takke ja til hans frieri. Jeg sa også til han at dette må vi få en løsning på, fordi hvis vi får barn sammen, og dette er situasjonen, så tar jeg med meg barna og flytter tilbake til hjembyen min, så får han fortsette å leve i kaos.

Jeg vet jo innerst inne at jeg aldri ville gjort det... og det vet sikkert han også, så det blir en veldig tom trussel... men hva gjør man? Jeg vet ikke hva jeg skal si. Prøver bare å få han til å innse at hvis jeg blir hos han, så kommer dagens situasjon til å påvirke våre fremtidige barn, og det ønsker jeg ikke. Så en eller annen ordning må vi få i boks, så dette ikke blir et daglig konflikttema frem til barnet blir stor.

Anonym poster: 9331ec1f7decb2869ad2659237329c14

[Ragg]

Vi har hatt det slik vi og i mange år. Mitt råd til single venninner er å sjekke ut eksen før de går inn i forhold med barn... Utrolig slitsomt å ikke kunne planlegge noe pga en eks som trenger avlastning. Vi har i alle år hatt barna hans mer enn "avtalen" sier, i tillegg har far betalt bidrag og dekket det meste av utgifter til klær osv.

Det triste, som du selv nevner, er den forvirringen barna blir utsatt for hele tiden om hvor de skal være.

Vil gi deg en klem, og håper ting vil løse seg hos dere!

[Orcinus]

huff, kjenner meg meget godt igjen i mye av det du sier. Har ingen gode råd, men sender mange gode tanker:-)

[Miaaa]

Jeg føler med deg TS, og foreslår at du setter foten ned ovenfor barnefar. Om han lar seg surre slik rundt lillefingeren av barnemor (for å sette det på spissen), så er det noe feil..! Angående disse samværsavtalene, hvorfor måtte han dra på dagen til barnemor for å snakke om det? Det kunne ikke ventet to dager? Om samværsamtalene aldri kommer til noen løsning, så er det vel bedre at de lar nav (eller hvem som veileder slike ting) sette opp en samværsordning som skal følges.

Det kan være tøft nok fra før å være stemor, så jeg forstår at dette er vanskelig for deg.

Er selv stemor, men heldigvis er barnemor her litt mer samarbeidsvillig.

Lykke til:) Det meste ordner seg til slutt.

[AnonymBruker]

Kjenner jeg begynner å kaldsvette her jeg sitter. Har ett år nå vært kjæreste med en mann der det er kaos ang samværsavtalen fordi mor ikke synes å aaneee hvor lang tid to uker er... Vi har diskutert dette masse. Vi bor enda ikke sammen. Jeg har vært klart på at jeg skal SE i ett års tid at den samværsavtalen de på papiret har om at ungene er to uker hos hver virkelig overholdes (Jeg tenker da ikke på endringer som kommer av at mor eller far må reise på kurs eller slikt) Det første året vi har vært sammen har jeg ikke vært imponert over strukturen for å si det slik..

Kaos, mor "glemmer avtaler", møter ikke opp på møter med skole, blir ikke med på sykehuskontroller/tannlegeavtaler o.l., så far står veldig alene i endel med den ene ungen som er utfordrende mht barnets helse og læring på skolen.

Nå har vi en "testperiode"; han har lovt at han skal stramme inn på samværsavtalen og være mer klar overfor mor, og ikke bare si ja hver gang hun spør om han kan ha ungene igjen når hun har hatt dem i 3 av 14 dager, eller at han skal kjøre og hente overalt uansett om det er hennes uker og ungene skal på fritidsaktiviteter (hun har både sertifikat og bil). Jeg har sagt jeg skal SE at dette funker i et års tid før vi flytter sammen. Er spent.

Jeg har også unger fra før, men samværsavtalen jeg har med eksen er veldig forutsigbar og vi er begge nøye med å overholde den. Både for egen del fordi vi nødig vil gå glipp av tid med ungene noen av oss, samt av hensyn til ungene som virkelig MÅ få vite hvor de skal være til enhver tid.

Jeg håper mannen din fatter tegninga. Du har vært veldig tålmodig. Jeg syns ikke du er urimelig som gir han såpass klar beskjed og tydeliggjør problemstillingen som du har gjort nå.

Anonym poster: bc60f178547edeb6bc84069a70d53b24

[AnonymBruker]

Vi har hatt det slik vi og i mange år. Mitt råd til single venninner er å sjekke ut eksen før de går inn i forhold med barn... Utrolig slitsomt å ikke kunne planlegge noe pga en eks som trenger avlastning. Vi har i alle år hatt barna hans mer enn "avtalen" sier, i tillegg har far betalt bidrag og dekket det meste av utgifter til klær osv.

Det triste, som du selv nevner, er den forvirringen barna blir utsatt for hele tiden om hvor de skal være.

Vil gi deg en klem, og håper ting vil løse seg hos dere!

Det vil virkelig være mitt råd til single venninner også. Det er ganske irriterende å betale flere tusen i mnd i barnebidrag, når man i prinsippet har barnet mye mer enn hva avtalen tilsier. Da skulle vi jo heller ikke betalt så mye til henne. Hun har jo barnet omtrent like mye som oss, siden hun trenger avlastning hele tiden. Også skal hun samtidig bestemme at barnet skal gå på skole langt unna oss.

Skulle virkelig ønske jeg hadde hatt noe jeg skulle sagt...

Forrige uke merket jeg at barnet var helt forvirret, og det er så synd og unødvendig. For vi har faktisk ALDRI forskjøvet samvær på vår kant. Samvær er samvær, ungen har ikke valgt å havne i denne situasjonen, og er faktisk ikke noen kasteball.

Takk for klem. Er faktisk trøst i andres erfaringer.

Anonym poster: 9331ec1f7decb2869ad2659237329c14

[AnonymBruker]

huff, kjenner meg meget godt igjen i mye av det du sier. Har ingen gode råd, men sender mange gode tanker:-)

Gode tanker til deg også. Vi er nok ikke unike i denne situasjonen. Skulle gjerne hatt en universalløsning.

Anonym poster: 9331ec1f7decb2869ad2659237329c14

[AnonymBruker]

Jeg føler med deg TS, og foreslår at du setter foten ned ovenfor barnefar. Om han lar seg surre slik rundt lillefingeren av barnemor (for å sette det på spissen), så er det noe feil..! Angående disse samværsavtalene, hvorfor måtte han dra på dagen til barnemor for å snakke om det? Det kunne ikke ventet to dager? Om samværsamtalene aldri kommer til noen løsning, så er det vel bedre at de lar nav (eller hvem som veileder slike ting) sette opp en samværsordning som skal følges.

Det kan være tøft nok fra før å være stemor, så jeg forstår at dette er vanskelig for deg.

Er selv stemor, men heldigvis er barnemor her litt mer samarbeidsvillig.

Lykke til:) Det meste ordner seg til slutt.

Jeg har gitt han beskjed nå at neste gang de drar til familievernkontoret så får han spikre en avtale for ett år fremover, ikke en mnd fremover. Det er helt unaturlig for meg at de skal sitte på familievernkontoret en gang i mnd for å snakke om samvær. Det er mange år siden det ble slutt mellom de, det burde vært spikret nå.

Jeg skjønte heller ikke hva som hastet så fælt. Men tror det var at moren skulle snakke med han om noe annet enn samvær. Men det jeg ikke forstår er hvorfor hun ikke bare kunne ringe å si det. Hvorfor så formelle?

Anonym poster: 0e5b23a01583859da85bc7a51c54bf0d

[AnonymBruker]

Kjenner jeg begynner å kaldsvette her jeg sitter. Har ett år nå vært kjæreste med en mann der det er kaos ang samværsavtalen fordi mor ikke synes å aaneee hvor lang tid to uker er... Vi har diskutert dette masse. Vi bor enda ikke sammen. Jeg har vært klart på at jeg skal SE i ett års tid at den samværsavtalen de på papiret har om at ungene er to uker hos hver virkelig overholdes (Jeg tenker da ikke på endringer som kommer av at mor eller far må reise på kurs eller slikt) Det første året vi har vært sammen har jeg ikke vært imponert over strukturen for å si det slik..

Kaos, mor "glemmer avtaler", møter ikke opp på møter med skole, blir ikke med på sykehuskontroller/tannlegeavtaler o.l., så far står veldig alene i endel med den ene ungen som er utfordrende mht barnets helse og læring på skolen.

Nå har vi en "testperiode"; han har lovt at han skal stramme inn på samværsavtalen og være mer klar overfor mor, og ikke bare si ja hver gang hun spør om han kan ha ungene igjen når hun har hatt dem i 3 av 14 dager, eller at han skal kjøre og hente overalt uansett om det er hennes uker og ungene skal på fritidsaktiviteter (hun har både sertifikat og bil). Jeg har sagt jeg skal SE at dette funker i et års tid før vi flytter sammen. Er spent.

Jeg har også unger fra før, men samværsavtalen jeg har med eksen er veldig forutsigbar og vi er begge nøye med å overholde den. Både for egen del fordi vi nødig vil gå glipp av tid med ungene noen av oss, samt av hensyn til ungene som virkelig MÅ få vite hvor de skal være til enhver tid.

Jeg håper mannen din fatter tegninga. Du har vært veldig tålmodig. Jeg syns ikke du er urimelig som gir han såpass klar beskjed og tydeliggjør problemstillingen som du har gjort nå.

Anonym poster: bc60f178547edeb6bc84069a70d53b24

Skjønner du kaldsvetter. Skulle nesten ønske jeg hadde fått mer tydelig innsyn i hvordan livet kom til å bli med en eks... Du står litt sterkere til å forhandle og stille krav, fordi du enda ikke har flyttet inn engang. Så du burde bare holde på ditt, og stille svært tydelige krav til hvordan du vil ha det før du flytter inn, og gi klar beskjed om at dersom det ikke blir sånn, så går du videre. Når man først har bundet seg til situasjonen, så sitter man litt med skjegget i postkassa. Sånn føles det hvertfall her.

Jeg syns det er tøft av deg at du er så tydelig som du er. Og veldig veldig lurt.

Det er ikke umulig at det ender med at far må ha mer ansvar i ditt tilfelle. For jeg ser jo at det er veien det egentlig kan gå her også. Fordi mor er helt lik på det med å "glemme" hvor lenge to uker er. Det er ganske imponerede hvor flinke noen kan være til å ha selektiv hukommelse.

Anonym poster: 0e5b23a01583859da85bc7a51c54bf0d

[Gjest Marmot]

Er det ikke et alternativ for dere å kreve hovedomsorgen? Det virker jo som om det kanskje hadde vært det beste for barnet, og kanskje for mor også, dersom hun virkelig trenger så mye avlastning.

Forøvrig anbefaler jeg at far krever at spørsmål om avlastning kommer på epost, da kan han etterpå skrive dette ut og via NAV kreve ny beregning for bidraget med den samværsmengden han faktisk har som grunnlag.

[AnonymBruker]

Er det ikke et alternativ for dere å kreve hovedomsorgen? Det virker jo som om det kanskje hadde vært det beste for barnet, og kanskje for mor også, dersom hun virkelig trenger så mye avlastning.

Forøvrig anbefaler jeg at far krever at spørsmål om avlastning kommer på epost, da kan han etterpå skrive dette ut og via NAV kreve ny beregning for bidraget med den samværsmengden han faktisk har som grunnlag.

Tviler på at far vil få hovedomsorgen så lenge de bor i samme kommune, og barnet har bodd mest hos mor hittil. Samt at hun allerede har begynt på skole der mor bor.

Godt tips å ta det på mail. Selv om jeg tviler på at hun ville godtatt det. Men jeg kan jo be han om å kreve det for at vi skal ha henne ekstra.

Anonym poster: 0e5b23a01583859da85bc7a51c54bf0d

[AnonymBruker]

Er det ikke et alternativ for dere å kreve hovedomsorgen? Det virker jo som om det kanskje hadde vært det beste for barnet, og kanskje for mor også, dersom hun virkelig trenger så mye avlastning.

Forøvrig anbefaler jeg at far krever at spørsmål om avlastning kommer på epost, da kan han etterpå skrive dette ut og via NAV kreve ny beregning for bidraget med den samværsmengden han faktisk har som grunnlag.

Forøvrig... så tror jeg ikke han ville gått til nav med det, for han betaler nesten dobbelt så mye som han skal i bidrag, pga dårlig samvittighet overfor barnet.

Anonym poster: 0e5b23a01583859da85bc7a51c54bf0d