Noen som har erfaring med å være avlastningsforelder?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er blitt avlastningsforeldre for en liten gutt på 2,5 år. Fra før av har vi to døtre i barneskolealder.

Vi har han i en ganske lang periode av gangen, slik at han blir en del av familien den tida han er her.

Likevel, dette var mer slitsomt enn jeg trodde. Jentene våre er begge stille og sjenerte av seg, og var rolige som babyer. Denne gutten er, i tillegg til å være i trassalderen, svært utagerende og fysisk av seg. Han slår, klyper og biter. Er ulydig og roper/brøler når han ikke får viljen sin.For et par uker siden stakk han av da vi var ute på tur. Han ble funnet etter en halvtime, men på den tida var både jeg og mannen rimelig skjelvne.

Vi blir slitne og irriitable av dette, og jentene har gitt uttrykk for at de heller ikke er særlig fornøyd med situasjonen. Han er ofte slem med yngstejenta vår som går i første klasse, og det fører til mye grining. Han er også inne på rommene til jentene og river ned ting, tegner på veggene og roter. Vi er vant til å ha det rolig hjemme, så det ble en stor omveltning å få en liten bråkebøtte inn i familien.

Nå er jo ikke alt negativt. Mannen har fått et nært forhold til gutten, han er blitt sønnen han aldri fikk. Jeg ser likevel at å ha gutten her sliter på mannen min også, da han uten å overdrive kan være en skikkelig håndfull.

Sist gang vi hadde gutten tok jeg meg selv i å kjefte litt for mye og voldsomt på gutten, og fikk dårlig samvittighet etterpå. Har tatt meg selv i å tenke at han rett og slett ikke passer inn i vår familie. Men igjen, så er det vel ingen dans på roser å være avlastningsforeldre?

Ønsker å høre andres erfaringer, hvordan dere opplevde det, om dere revurderte det i tøffe perioder, og om det var enkelte unger som ikke passet inn.

Føler det er feigt og dårlig gjort å skulle kaste inn håndkledet nå da forelderen til denne gutten er så avhengig av vår hjelp, men for å være helt ærlig så angrer jeg hele opplegget nå...

LItt frustrert mor

Anonym poster: b586336de4b623320d7f1d61c9e20783

[Gjest Wolfmoon]

Hvor lenge har dere hatt ham på avlastning? Jeg tenker at det kan være en stor omveltning for en lite gutt, og at det kan føre til utagering.

Ellers sier du at han er hos dere i lange perioder, kan det bli for lenge for både han og dere, og kunne kortere perioder av gangen passr for dere.

Jeg synes ikke man skal gi opp med en gang når man har tatt på seg et slikt ansvar, men det kan jo heller ikke gå så langt at det skader og ødelegger i deres familie heller.

[Mardehmon]

Jeg syns først og fremst dere er utrolige mennesker som gjør noe slikt. Avlastningsforeldre vokser ikke på trær, så det er fantastisk at dere vil gjøre noe slikt for et annet barn og en annen familie.

Jeg ser så absolutt problemet, og det kan ikke være en enkel situasjon for dere. Det virker som det er mere slit enn kos. Men som personen over meg sier, hva om dere prøver å korte ned på besøkstiden en periode? F.eks ha gutten hver tredje helg eller noe slikt, for å se om det kan bedre situasjonen?

[AnonymBruker]

Hvor lenge har dere hatt ham på avlastning? Jeg tenker at det kan være en stor omveltning for en lite gutt, og at det kan føre til utagering.

Ellers sier du at han er hos dere i lange perioder, kan det bli for lenge for både han og dere, og kunne kortere perioder av gangen passr for dere.

Jeg synes ikke man skal gi opp med en gang når man har tatt på seg et slikt ansvar, men det kan jo heller ikke gå så langt at det skader og ødelegger i deres familie heller.

Jeg syns først og fremst dere er utrolige mennesker som gjør noe slikt. Avlastningsforeldre vokser ikke på trær, så det er fantastisk at dere vil gjøre noe slikt for et annet barn og en annen familie.

Jeg ser så absolutt problemet, og det kan ikke være en enkel situasjon for dere. Det virker som det er mere slit enn kos. Men som personen over meg sier, hva om dere prøver å korte ned på besøkstiden en periode? F.eks ha gutten hver tredje helg eller noe slikt, for å se om det kan bedre situasjonen?

Takk for det...

Vi har han i 2 uker i strekk annenhver måned, og en helg innimellom. Det er ikke mulig å redusere tida han er hos oss, den er fastsatt pga forskjellige årsaker.

Vi begynte å ha han på avlastning nå i juni var vel første gang.

Ja, det er nok dessverre mer slit enn kos. Jeg har ikke klart å knytte meg til gutten enda, synes det er vanskelig når jeg ser hvordan oppførselen hans går utover døtrene våre...Samtidig sliter jeg med dårlig samvittighet da jeg tenker at det kan ikke være greit for en liten gutt som han å være så lenge borte fra hjemmet sitt.

Litt frustrert mor

Anonym poster: b586336de4b623320d7f1d61c9e20783

[AnonymBruker]

vi har hatt en gutt siden han var nyfødt og nå er han 10 år. han slår,sparker,er sint osv! vi sier ifra at det er ikke lov for det gjør foreldrene hans også. han har blitt en del av familien og vi elsker gutten som vår egen.

I begynnelsen var han ekstrem med slåing, sparking,spytting og slike ting men roet seg litt jo eldre han ble. Fortsatt har han problemer med sinnet sitt men hos oss er det mer kos enn ikke kos og ha han. vi har han ikke så ofte, kun en helg i måneden og noen ganger fra tirsdag-onsdag til søndag

Anonym poster: 387c4af90fe2fdcd7a28351773a3f148

[Mardehmon]

Uff, jeg forstår deg godt, dette kan ikke være enkelt. Nå har dere jo ikke hatt han så lenge, kan hende han kanskje trenger lengre tid på å bli vant med situasjonen? Til tross for at han er hos dere så lenge i gangen... Har dere forsøkt å gjøre noe bare sammen med han ila de 14-dagene han er hos dere? Ikke at jentene deres på noen måte skal ekskluderes, men slik at han føler at han får dere litt for seg selv, og kanskje jentene også bare har godt av det. Jeg vet ikke.... Jammen ikke enkelt! Også er det vel ikke følelsesmessig enkelt å bare si ifra seg "oppdraget" heller slik situasjonen er. Jeg håper ting løser seg til det bedre, og at det til slutt vil være bare kos å ha gutten hos dere. Jeg er sikker på at ting vil endre på seg etterhvert.

[Gjest Gjest]

Har forståelse for at situasjonen kan oppleves vanskelig, men før en tar på seg ett slikt oppdrag bør en vel tenke grundig gjennom om hvorfor noen familier har behov for avlastning. Er selv mor til en nå voksen jente med autisme, i oppveksten var det mange perioder det føltes som å stange hodet i veggen : Ekstra ille å bli oppringt kl 1 om natten , med beskjed om å hente ungen hjem fra avlastning pga at hun gråt utrøstelig. Det ble med den gangen .

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært avlastningsforelder selv, men tenkte jeg kunne komme med noen tanker allikevel.

Først og fremst vil jeg si at dere er fantastiske mennesker som hjelper et barn og hans familie på denne måten! Det krever store hjerter å gjøre noe sånt

Videre tenker jeg at hvis han kom til dere i juni, er dere fremdeles i startfasen. Har dere god dialog med foreldrene hans? Det vil være en stor støtte for ham hvis reglene hos dere og i han hovedhjem samsvarer, slik at han skjønner hva som er greit og ikke. Han er en liten gutt som kanskje ikke helt kan forstå hvorfor han får lov til noe hjemme som han ikke får hos dere. Det er også viktig at dere er konsekvente med regler og at han opplever konsekvenser akkurat som deres jenter ville gjort, dersom han gjør noe som ikke er greit. Disse konsekvensene burde ikke være strenge straffer, men tydelige beskjeder om at noe ikke er greit og hvorfor, samt at han blir fjernet fra situasjonen om han ikke vil gi seg. Samtidig må han ikke oppleve at han får kjeft hele døgnet fordi han ikke klarer å oppføre seg. Det må vises forståelse for at han er i en vanskelig situasjon, samtidig som denne forståelsen ikke kan manifestere seg i slappe og uklare rammer. Hvis han tegner på veggen en gang og får klar beskjed om at dette ikke er greit, kan han ikke "slippe unna" neste gang han gjør det, for det vil bare forvirre ham.

Nå aner jeg ingenting om hans bakgrunn eller hvorfor han er hos dere, men barn i hans situasjon har det ofte ikke lett, og han er nok veldig klar over at han er hos "en annen familie" når han er hos dere. Det kommer til å ta litt tid før han føler seg helt trygg i deres hjem. Dere burde sørge for å gjøre ting med hele familien, men også gjøre ting bare med ham av og til. Kan du eller mannen din ta ham med på lekeplassen eller på tur eller noe lignende slik at han får litt alenetid med hver av dere? Eventuelt også du, mannen din og denne lille gutten, kun dere tre, en dag jentene gjør noe annet?

Anonym poster: 79c2caaadb8f75741aad10d411f1fbc9

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært avlastningsforelder selv, men tenkte jeg kunne komme med noen tanker allikevel.

Først og fremst vil jeg si at dere er fantastiske mennesker som hjelper et barn og hans familie på denne måten! Det krever store hjerter å gjøre noe sånt

Videre tenker jeg at hvis han kom til dere i juni, er dere fremdeles i startfasen. Har dere god dialog med foreldrene hans? Det vil være en stor støtte for ham hvis reglene hos dere og i han hovedhjem samsvarer, slik at han skjønner hva som er greit og ikke. Han er en liten gutt som kanskje ikke helt kan forstå hvorfor han får lov til noe hjemme som han ikke får hos dere. Det er også viktig at dere er konsekvente med regler og at han opplever konsekvenser akkurat som deres jenter ville gjort, dersom han gjør noe som ikke er greit. Disse konsekvensene burde ikke være strenge straffer, men tydelige beskjeder om at noe ikke er greit og hvorfor, samt at han blir fjernet fra situasjonen om han ikke vil gi seg. Samtidig må han ikke oppleve at han får kjeft hele døgnet fordi han ikke klarer å oppføre seg. Det må vises forståelse for at han er i en vanskelig situasjon, samtidig som denne forståelsen ikke kan manifestere seg i slappe og uklare rammer. Hvis han tegner på veggen en gang og får klar beskjed om at dette ikke er greit, kan han ikke "slippe unna" neste gang han gjør det, for det vil bare forvirre ham.

Nå aner jeg ingenting om hans bakgrunn eller hvorfor han er hos dere, men barn i hans situasjon har det ofte ikke lett, og han er nok veldig klar over at han er hos "en annen familie" når han er hos dere. Det kommer til å ta litt tid før han føler seg helt trygg i deres hjem. Dere burde sørge for å gjøre ting med hele familien, men også gjøre ting bare med ham av og til. Kan du eller mannen din ta ham med på lekeplassen eller på tur eller noe lignende slik at han får litt alenetid med hver av dere? Eventuelt også du, mannen din og denne lille gutten, kun dere tre, en dag jentene gjør noe annet?

Anonym poster: 79c2caaadb8f75741aad10d411f1fbc9

Takk for det

Ja vi har god dialog med forelderen.

Vi oppdrar på samme måte, og forelderen er veldig takknemlig for at vi ikke skyr unna å irettesette gutten når det trengs.

Vi bruker advarsler, time out og muntlige irettesettelser. Og ja, selvfølgelig er vi konsekvente. Det er jo alfa og omega i barneoppdragelse.

Gutten kommer ikke ifra noen vanskelig hjemmesituasjon, og han ble trygg på oss ifra første stund. Han er i det hele tatt ganske uredd.

Så jeg vil si at han har det ganske bra når han er hos oss; dette vet vi fordi forelderen har fortalt oss flere ganger at gutten snakker om oss og vil på "ferie" hit igjen når han er hjemme.

Problemet her er at vi, spesielt meg og yngstejenta, blir slitne og lei av bråk og masing. Jeg tar meg selv i å sukke over leker overalt, griseri under spisebordet og tissing i senga. Slike irrelevante saker, som man med egne unger tar som en selvfølge.

Jeg har dessverre merket at jeg er lite tolerant ovenfor andres unger, mens mine egne og mine søskens unger kan dra strikken ganske langt.

Det er ikke krise om vi må si ifra oss jobben som avlastere. Det vil føre til at forelderen må omarrangere litt på hjemmebane, eventuelt finne et annet par som kan stille opp.

Litt frustrert mor

Anonym poster: b586336de4b623320d7f1d61c9e20783

[AnonymBruker]

Jeg og mannen er blitt avlastningsforeldre for en liten gutt på 2,5 år. Fra før av har vi to døtre i barneskolealder.

Anonym poster: b586336de4b623320d7f1d61c9e20783

Problemet her er at vi, spesielt meg og yngstejenta, blir slitne og lei av bråk og masing. Jeg tar meg selv i å sukke over leker overalt, griseri under spisebordet og tissing i senga.

Anonym poster: b586336de4b623320d7f1d61c9e20783

Jeg merker at jeg blir sjokkert.. Dette er en liten gutt på 2,5 år. Det er ikke meningen at han skal sitte musestille på stolen sin og tegne i flere timer. Gutter (og jenter, selvsagt) i den alderen skal utforske verden. De vil gjerne leke der de andre er, derav leker overalt, og de storkoser seg med å teste ut grenser. Dette visste jo dere som voksne, før dere tok ham inn. Han plukker garantert opp at du blir sliten og lei. Den yngste datteren din plukker det garantert også opp - og tar det med seg. Det høres ut som en trist situasjon, for de fleste parter.

Jeg synes enten dere burde si fra dere dette ansvaret raskt, eller starte å faktisk møte han på en god måte. For det er dere som foreldre som sitter med ansvaret - jo mer han knytter seg til dere, jo verre blir det.

Vi er også en relativt rolig familie, som har vært avlastere for en gutt med sterk ADHD. Det er ganger der jeg bare har lyst til å kaste ting i veggen og skrike tilbake, når ting står på som verst - men jeg er jo den voksne. Det er et ansvar vi som familie ble enige om å ta på oss og da mener jeg at man faktisk plikter å gjøre dette på en god måte. Vi er langt i fra perfekte, men vi er veldig obs på at dette er noe vi har valgt, ikke barnet.

Det er selvsagt viktig at dere skjermer deres egne barn, men samtidig har ikke barn vondt av å oppleve at andre barn er annerledes enn dem selv - og tidlig lære å møte dette.

Anonym poster: f5ed42ce0c87234385df64b33c602174