"Pøbelunge" helt UTEN grenser

[Hibiskus]

I natt da jeg var ute å gikk tur med hunden min(klokken nærmet seg vel 0530), så passerer jeg noen tydelig berusede ungdommer var 15-16.

En av dem kunngjør tilstedeværelsen min høylytt og slurvete, og idet jeg er parallell med dem, før jeg spørsmål om hvorfor jeg er ute å går tur så tidlig.

Jeg svarer at sånn er det å ha hund i en vennlig tone og trasker videre, men "Ole", krever nærmest et annet svar, er rimelig aggressiv i måten han snakker på, og jeg svarer i en streng done at dere har ihvertfall ikke lov å nyte alkohol enda.

Mens dette pågår valser "Doffen" ut i veien når en bil kommer, som om for å få skyss, sjanglende og til fare for seg selv og andre.

"Ole" hisser seg mer opp, og forteller meg at jeg har ikke lov til å gå tur så sent, og jeg bare sier "Javel", humrer lavt for meg selv(umulig at noen guttene har hørt dette med tanke på avstand og volum), fortsatt traskende fremover.

Da gikk det over styr for "Ole", og han brøler mot meg "KOM HIT!" i gjentatte ganger helt manisk aggressiv, "SKAL JEG SPRINGE ETTER DEG?!, SKAL JEG SPRINGE ETTER DEG?!" Jeg stopper opp og svarer tilbake "Kom du hit istedenfor".

Føler meg ikke særlig høy i hatten, men slike holdninger får det til å brenne inni meg.

Selvfølgelig rører han seg ikke av flekken, men nøyer seg med å rope "din jævla pussy" etter meg. Jeg står der og stirrer rett på han til han slutter å rope, før jeg snur meg til hunden min og med et vennlig kom da, snur og går videre, så snur jeg meg tilbake, smiler og sier Ha det "Doffen"(jeg brukte hans virkelige navn her).

Han blir da tydelig nervøs da jeg vet hvem han er og roper "FORTELL MEG HVEM DU ER" gjentatte ganger.

Jeg bor i en liten by, og "alle vet hvem alle er". Jeg har hørt fra en bekjent som jobber på skolen han gikk/går på at han er en "værsting", hans oppførsel har utallige ganger ødelagt for andre elever, og foreldrene hans tar ikke saken alvorlig/har ikke innflytelse. Dømt til å havne i ett dårlig miljø/fengsel.

Er det noen andre som har erfaring med dette? Hva er det som foregår i livet hans som får han til å oppføre seg så forferdelig mot andre mennesker? Jeg klarer bare ikke skjønne hvordan han har blitt oppdratt, og om det har skylden, eller om det er genetikk. Jeg er 9 år eldre, men jeg kunne aldri i mine villeste drømmer snakket slik til noen, og jeg var ikke noe englebarn.

Jeg syns utrolig synd på gutten fordi det er som om alle har gitt opp. Ingen når frem til han, og får ham til å se konsekvensene en slik holdning (kan) vil resultere i. Såklart, kanskje han tar seg selv i nakken når han modner mentalt, men det blir litt av en 360 som må til der for at han skal være tålelig.

Håper noen har noen lignende erfaringer å komme med, dette plager meg virkelig, og har plaget meg lenge før dette.

Endret 16. september 2012 av Hibiskus

[Hibiskus]

Hva som helst av tanker og/eller refleksjoner er meget velkommen, er helt satt ut

[Gjest Doh]

Synes bare det høres ut som om de prøvde å tøffe seg. Han må nok bare modnes litt, de fleste vokser det jo av seg

[Dalila]

Minner meg om følelsen jeg fikk da jeg var vitne til at en gutt på samme alder uprovosert slo ned en litt yngre gutt en kveld på en bussterminal her jeg bor. Blodet fosset. Senere fikk jeg vite at denne gutten har for vane å terrorisere tilfeldige ofre på kjøpesenteret like ved, og han blir jevnlig utvist derfra. Foreldrene foretar seg lite.

Det var rystende, og man sitter igjen med mange spørsmål. Hvordan blir en gutt sånn? Jeg har ikke svaret, men her er det noe eller noen som har sviktet.

[Gjest O___o]

OT:

Herregud.

Jeg leste " Uten GENSER " og tenkte automatisk på Lars Vaular...

På tide å sove?

Tror det.

[Gjest Gjest]

Sikkert en usikker sjel, uten selvtillit, som "tar igjen" med å tøffe seg.

Det sies jo ofte at slike personer er veldig usikre og "små" inni seg, noen har kanskje til og med vært mobbeoffer.

I noen tilfeller av personer jeg kjenner som verstinger, så stemmer dette.

Andre jeg kjenner er personer der foreldrene rett og slett har sviktet helt i barndommen deres, både når det gjelder tilstedeværelse og oppdragelse. Selv sier de at de ga opp, fordi barnet var så krevende. En del av desse barna var "krevende" allerede før fylte 3 år. Er det ikke litt tidlig å gi opp??

[Gjest Gjest]

Han har det ikke bra, han trenger og bli sett, overøset med kjærlighet og fulgt opp. Han er ingen jævelunge, og ingen må gi han opp. Hva vet du om hvordan han har blitt behandlet? det er ikke alltid voksne er så snille med barn de heller, får de først stempelet som vanskelig blir de møtt slik også., det internaliseres og det blir en del av hvem DE er.

støtt denne gutten. Han er ingen pøbel, han er ett menneske som trenger ett vennlig blikk, at noen tror på ham, ett smil..

[Gjest Kevlarsjäl]

Han var 15 og overstadig full. Derfor oppførte han seg slik. Han er et problembarn, men dette kunne skjedd et englebarn også, alkohol gjør deg agressiv og hemningsløs.

Jeg mener du burde ringt politiet og informert om at det var en full, agressiv mindreårig som truer folk i gata.. Det er ikke stort mer du kan gjøre.

[Gjest _Trulte]

I natt da jeg var ute å gikk tur med hunden min(klokken nærmet seg vel 0530), så passerer jeg noen tydelig berusede ungdommer var 15-16.

En av dem kunngjør tilstedeværelsen min høylytt og slurvete, og idet jeg er parallell med dem, før jeg spørsmål om hvorfor jeg er ute å går tur så tidlig.

Jeg svarer at sånn er det å ha hund i en vennlig tone og trasker videre, men "Ole", krever nærmest et annet svar, er rimelig aggressiv i måten han snakker på, og jeg svarer i en streng done at dere har ihvertfall ikke lov å nyte alkohol enda.

Mens dette pågår valser "Doffen" ut i veien når en bil kommer, som om for å få skyss, sjanglende og til fare for seg selv og andre.

"Ole" hisser seg mer opp, og forteller meg at jeg har ikke lov til å gå tur så sent, og jeg bare sier "Javel", humrer lavt for meg selv(umulig at noen guttene har hørt dette med tanke på avstand og volum), fortsatt traskende fremover.

Da gikk det over styr for "Ole", og han brøler mot meg "KOM HIT!" i gjentatte ganger helt manisk aggressiv, "SKAL JEG SPRINGE ETTER DEG?!, SKAL JEG SPRINGE ETTER DEG?!" Jeg stopper opp og svarer tilbake "Kom du hit istedenfor".

Føler meg ikke særlig høy i hatten, men slike holdninger får det til å brenne inni meg.

Selvfølgelig rører han seg ikke av flekken, men nøyer seg med å rope "din jævla pussy" etter meg. Jeg står der og stirrer rett på han til han slutter å rope, før jeg snur meg til hunden min og med et vennlig kom da, snur og går videre, så snur jeg meg tilbake, smiler og sier Ha det "Doffen"(jeg brukte hans virkelige navn her).

Han blir da tydelig nervøs da jeg vet hvem han er og roper "FORTELL MEG HVEM DU ER" gjentatte ganger.

Jeg bor i en liten by, og "alle vet hvem alle er". Jeg har hørt fra en bekjent som jobber på skolen han gikk/går på at han er en "værsting", hans oppførsel har utallige ganger ødelagt for andre elever, og foreldrene hans tar ikke saken alvorlig/har ikke innflytelse. Dømt til å havne i ett dårlig miljø/fengsel.

Er det noen andre som har erfaring med dette? Hva er det som foregår i livet hans som får han til å oppføre seg så forferdelig mot andre mennesker? Jeg klarer bare ikke skjønne hvordan han har blitt oppdratt, og om det har skylden, eller om det er genetikk. Jeg er 9 år eldre, men jeg kunne aldri i mine villeste drømmer snakket slik til noen, og jeg var ikke noe englebarn.

Jeg syns utrolig synd på gutten fordi det er som om alle har gitt opp. Ingen når frem til han, og får ham til å se konsekvensene en slik holdning (kan) vil resultere i. Såklart, kanskje han tar seg selv i nakken når han modner mentalt, men det blir litt av en 360 som må til der for at han skal være tålelig.

Håper noen har noen lignende erfaringer å komme med, dette plager meg virkelig, og har plaget meg lenge før dette.

"Dømt til å havne i fengsel" "Det må litt av en 360 til"... Det er vel det jeg reagerer mest på her av det du skriver. Resten er bare rykter. Fakta er at han var dritings og kun 15 år og oppførte seg idiotisk!

Selv har jeg blitt utsatt for mye verre oppførsel av fulle gutter enn det der.

Men hvis det plager deg- hva skal du gjøre med det? Sende en bekymringsmelding et sted eller ringe politiet? Jeg veit ikke hva man kan gjøre når man er bekymret for andres barn/ungdommer, men om du gjør noe så synes jeg det er beundringsverdig

[AnonymBruker]

Synes bare det høres ut som om de prøvde å tøffe seg. Han må nok bare modnes litt, de fleste vokser det jo av seg

Jeg kastet bort 6 år av livet mitt på å vente på at slike mennesker skulle "vokse det av seg." De gjorde aldri det. Og hvorfor skal JEG vente på at DE skal vokse det av seg?

Anonym poster: 214029a8669058924de1d4456d88d844

[Hibiskus]

Det er nok ikke bare rykter, jeg har opplevd at han har oppført seg aggressivt mot meg tidligere. Jeg har aldri hatt noen kontakt med gutten før dette, og har ikke gjort noe annet enn å være i hans omkrets. F.eks for tre år siden, da jeg syklet i rimelig høy fart ned en bakke, på min høyre side er det en murvegg , og plutselig kommer han og noen kompiser bak meg. Han sykler som ett olja lyn fremover, rett mot meg, og når han er bare en halvmeter unna meg styrer han sykkelhjulet inn mot mitt forhjul, og om jeg reagerte ved å svinge unna mot høyre,(noe som jeg heldigvis ikke gjorde) hadde jeg kræsjet i høy fart i murveggen. Jeg sa da "Pass på hvor du sykler" og han bare ler og ser på meg og smiler.

For ett år tilbake jogget jeg meg en tur, og med astma så hoper det seg lett opp slim av den grunn. Jeg snur meg bak å prøver og spytte diskrét, og ser noe bevege seg rundt 10 meter bak meg. Det er "Doffen" ute på sykkeltur. Før jeg rekker å engang snu meg, brøler han etter meg "VAR DET MEG DU SPYTTET ETTER?!" Jeg prøver å ignorere det og bare går videre, men han kommer igjen syklende etter meg, til han er rett ved ansiktet mitt og brøler "HAR DU PSYKISKE PROBLEM?! SVAR MEG!!!"

Han følger etter meg en stund, og i gjentar regla, men etterhvert lar man meg være i fred.

Da fant jeg ut hvem han var, og hvor han bodde. Jeg dro opp til huset hans og snakket med stemoren, som virket veldig forlegen og prøvde så godt hun kunne å unnskylde episoden. Hun fortalte meg også at han har adferdsproblemer, som de prøver å få bukt med.

Etter jeg har kommet hjem igjen, dukker han opp på døren min og skjeller meg ut "HVA VAR DET DU SA TIL STEMOREN MIN, DU HAR IKKE NOE MED Å SNAKKE MED HENNE OM" osv, osv. Prøver å snakke rolig til ham, og fortelle at den oppførselen han utviste ikke var akseptabel, men jeg har ikke sjans i havet til å nå frem til ham. Han blir mer og mer aggressiv og begynner å skjelle meg ut, så jeg går inn å ringer politiet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og de tilbyr seg å komme og snakke med ham. Da har den verste frykten lagt seg, og jeg sier jeg skal prøve å snakke med foreldrene igjen først. Dette blir gjort, og faren gir meg ett løfte om at "Doffen" skal holde seg langt unna meg.

To dager etterpå er jeg på butikken, og han snakker(brøler ikke denne gangen) høylytt, om at jeg er så redd for ham at jeg sladret på ham til foreldrene.

Jeg ringte faktisk politiet rett etter hendelsen på søndagsmorgen, de var tydeligvis en fare for seg selv og til bry for andre.

Selv tror jeg at han ser på meg som ett lett offer, og derfor holder på slik han gjør.

Jeg er en stille og rolig person, men etter å ha blitt mobbet mye i barndommen klarer jeg ikke holde kjeft lenger om noen plager meg på en slik åpenlys måte.

Jeg bærer ikke nag for han, jeg hater han ikke på noen måte, men jeg kan ikke akseptere at han eller noen andre behandler meg slik.

Jeg kjenner meg igjen i han, jeg var også veldig sint i tenårene, men jeg tok det utover meg selv, ikke andre. Men hvordan kan noen nå frem til ham? Det er nok ikke så mye jeg kan gjøre utover å ignorere han fullstendig, og håpe han mister interessen for å plage meg, men det er ikke spesielt lett når noen brøler til deg på et så umenneskelig vis.

Jeg er bekymret, fordi det er så tydelig at NOE er galt, det har det vært lenge, ingen bryr seg, og ingenting bedrer seg for ham. Når en LÆRER sier at det ikke er noe håp for gutten, betyr ikke det at han allerede er dømt til å forbli slik han har det nå? Er det noe annet jeg kan gjøre? Ringe barnevernet? Ta kontakt med skolen, BUP? Det virker som om det blir litt å overskride noen grenser, da jeg strengt tatt ikke har "grunn" til å bry meg, utenom for min egen del.

[Hibiskus]

"Dømt til å havne i fengsel" "Det må litt av en 360 til"... Det er vel det jeg reagerer mest på her av det du skriver. Resten er bare rykter. Fakta er at han var dritings og kun 15 år og oppførte seg idiotisk!

Selv har jeg blitt utsatt for mye verre oppførsel av fulle gutter enn det der.

Men hvis det plager deg- hva skal du gjøre med det? Sende en bekymringsmelding et sted eller ringe politiet? Jeg veit ikke hva man kan gjøre når man er bekymret for andres barn/ungdommer, men om du gjør noe så synes jeg det er beundringsverdig

Det er nok ikke bare rykter, jeg har opplevd at han har oppført seg aggressivt mot meg tidligere. Jeg har aldri hatt noen kontakt med gutten før dette, og har ikke gjort noe annet enn å være i hans omkrets. F.eks for tre år siden, da jeg syklet i rimelig høy fart ned en bakke, på min høyre side er det en murvegg , og plutselig kommer han og noen kompiser bak meg. Han sykler som ett olja lyn fremover, rett mot meg, og når han er bare en halvmeter unna meg styrer han sykkelhjulet inn mot mitt forhjul, og om jeg reagerte ved å svinge unna mot høyre,(noe som jeg heldigvis ikke gjorde) hadde jeg kræsjet i høy fart i murveggen. Jeg sa da "Pass på hvor du sykler" og han bare ler og ser på meg og smiler.

For ett år tilbake jogget jeg meg en tur, og med astma så hoper det seg lett opp slim av den grunn. Jeg snur meg bak å prøver og spytte diskrét, og ser noe bevege seg rundt 10 meter bak meg. Det er "Doffen" ute på sykkeltur. Før jeg rekker å engang snu meg, brøler han etter meg "VAR DET MEG DU SPYTTET ETTER?!" Jeg prøver å ignorere det og bare går videre, men han kommer igjen syklende etter meg, til han er rett ved ansiktet mitt og brøler "HAR DU PSYKISKE PROBLEM?! SVAR MEG!!!"

Han følger etter meg en stund, og i gjentar regla, men etterhvert lar man meg være i fred.

Da fant jeg ut hvem han var, og hvor han bodde. Jeg dro opp til huset hans og snakket med stemoren, som virket veldig forlegen og prøvde så godt hun kunne å unnskylde episoden. Hun fortalte meg også at han har adferdsproblemer, som de prøver å få bukt med.

Etter jeg har kommet hjem igjen, dukker han opp på døren min og skjeller meg ut "HVA VAR DET DU SA TIL STEMOREN MIN, DU HAR IKKE NOE MED Å SNAKKE MED HENNE OM" osv, osv. Prøver å snakke rolig til ham, og fortelle at den oppførselen han utviste ikke var akseptabel, men jeg har ikke sjans i havet til å nå frem til ham. Han blir mer og mer aggressiv og begynner å skjelle meg ut, så jeg går inn å ringer politiet. Jeg spør hva jeg skal gjøre, og de tilbyr seg å komme og snakke med ham. Da har den verste frykten lagt seg, og jeg sier jeg skal prøve å snakke med foreldrene igjen først. Dette blir gjort, og faren gir meg ett løfte om at "Doffen" skal holde seg langt unna meg.

To dager etterpå er jeg på butikken, og han snakker(brøler ikke denne gangen) høylytt, om at jeg er så redd for ham at jeg sladret på ham til foreldrene.

Jeg ringte faktisk politiet rett etter hendelsen på søndagsmorgen, de var tydeligvis en fare for seg selv og til bry for andre.

Selv tror jeg at han ser på meg som ett lett offer, og derfor holder på slik han gjør.

Jeg er en stille og rolig person, men etter å ha blitt mobbet mye i barndommen klarer jeg ikke holde kjeft lenger om noen plager meg på en slik åpenlys måte.

Jeg bærer ikke nag for han, jeg hater han ikke på noen måte, men jeg kan ikke akseptere at han eller noen andre behandler meg slik.

Jeg kjenner meg igjen i han, jeg var også veldig sint i tenårene, men jeg tok det utover meg selv, ikke andre. Men hvordan kan noen nå frem til ham? Det er nok ikke så mye jeg kan gjøre utover å ignorere han fullstendig, og håpe han mister interessen for å plage meg, men det er ikke spesielt lett når noen brøler til deg på et så umenneskelig vis.

Jeg er bekymret, fordi det er så tydelig at NOE er galt, det har det vært lenge, ingen bryr seg, og ingenting bedrer seg for ham. Når en LÆRER sier at det ikke er noe håp for gutten, betyr ikke det at han allerede er dømt til å forbli slik han har det nå? Er det noe annet jeg kan gjøre? Ringe barnevernet? Ta kontakt med skolen, BUP? Det virker som om det blir litt å overskride noen grenser, da jeg strengt tatt ikke har "grunn" til å bry meg, utenom for min egen del.