angst for å bli skuffet, igjen..

[AnonymBruker]

Trenger vel i grunnen bare å få det ut et sted, hvem vet kansje man får noen vise ord på kjøpet

Det har seg sånn at jeg ikke har vært lenge singel, 3 mnd offisielt og følelsesmessig nærmere 6 mnd. Jeg gjorde det slutt etter å ha prøvd å få dette såkalte forholdet til å funke i 2,5 år.

Uansett... For en uke siden får jeg melding av en jeg datet for 4 år siden (ikke første gangen han har sendt melding), jeg var ikke klar for noe forhold den gang (bla, bla, psyko eks, mentalt vrak osv.). Vi har alltid hatt en kjempe bra conection oss i mellom, forstår hverandre og kan snakke om alt. Er nærmere 30 og har erfart at det er svært sjeldent man møter menn som man kan snakke med uten at de får et anfall av "såret mannlig ego", denne mannen her er faktisk den første.

Så da svarer jeg for første gang på 4 år og nå har vi skrevet sammen daglig, og mye. Kontakten er den samme, åpne tonen og kjemien også...

Han har vært en som jeg altid har tenkt på innimellom og lurt på om det kunne ha fungert oss i mellom, vært nyskjerrig og angret meg litt over at jeg feiget ut den gang.

Han vil at vi prøver og ser hvordan dette mellom oss kan utvikle seg. Han har sagt at han har tenkt en del på meg også, at han er overbevist om at vi er skapt for hverandre siden vi klikker så utrolig bra.

Vil jo dette jeg også, men fader hvor redd jeg er for å ta sjansen! Vil, men tør ikke. Har ikke akkurat de beste erfaringene med forhold, så ikke rart jeg er nervøs. Vet ikke helt om jeg klarer å bli såret/ skuffet en gang til. Samtidig som jeg ikke ønsker å sitte å angre meg, tenke på hvordan kunne det blitt mellom oss hvis jeg tok denne sjansen..

Dette var så ikke planen min. Hadde gitt opp menn og alt som kunne minne om forhold. Også sender han en melding... poff... der gikk den planen i vask.

Snakket med han om dette og forklart alt rundt dette, ble møtt med forståelse, men også et sterkt ønske om at jeg gir dette en sjans.

Hvis han har ett minus så er det at han har et tilleggs yrke som innebærer at han er mye opptatt med øvinger osv. og har mye kvinnelig oppmerksomhet pga. hva han gjør og fester. Også bor vi nå et par timer unna hverandre i tillegg.

Jada, har snakket med han om dette og forklart hva jeg er redd for og trenger for å føle meg trygg. Ble møtt med full forståelse og betryggende ord.

Er så splittet nå.. Ønsker ikke å snakke med noen venninner om dette heller, siden jeg vet at de kommer til å be meg prøve. (De er redde jeg skal annskaffe jomfrubelte og kaste nøkkelen, så

Jeg vet jeg burde høre på fornuften som sier nei, dette kommer sikkert til å ende i katastrofe. Ikke gjør dette. Men følelsene mine sier det stikk motsatte, vil bare se han, være sammen med han, se hva som skjer mellom oss. På mange måter kommuniserer vi som om vi skulle vært kjærester, noe han påpekte og jeg må si meg enig i.

Har dere noen kloke ord så tas de i mot med takk..

Anonym poster: 502a82f6bda12d276add7a7bf66ef90d

[Steinar40]

Magefølelsen er ofte riktig.