Selvmordstanker

[Gjest Amiee]

Jeg fant ingen grupper som passet særlig til akkurat dette emnet...Så jeg forsøker meg her.

Jeg er en 30 år gammel kvinne, som er gift og har tre barn. Jeg har lenge slitt psykisk, med både angst og depresjoner, har bipolar-lidelse. Jeg har den siste tiden vært så langt nede at jeg har hatt selvmordstanker. Jeg gråter når jeg skriver dette, fordi dette er så helt vanvittig vanskelig. Jeg har tre nydelige barn som betyr alt for meg, likevel klarer jeg ikke slutte å tenke på hvor godt det hadde vært å slippe å leve. Fri fra alle sorger og problemer. Jeg prøver også å tenke på hva jeg etterlater meg. Men så tenker jeg at livet vil gå videre for alle. Kanskje barna mine vil hate meg når de blir voksne, men de vet ikke hvor dårlig mor jeg er for de nå, kanskje de vil hate meg om jeg jeg lever til de er voksne også?. De har det bedre uten meg uansett, jeg vil ikke ødelegge de med mine opp og ned turer, stadig trist og lei, gråter utrøstelig og er nedstemt stort sett hele tiden. Selv om jeg er snill og omsorgsfull, kan de umulig unngå å merke at det er noe med meg? Jeg er bevisst på å holde igjen tårer foran barna. Men det er ikke bare tårer som kan vise sorg. Jeg tror det kan ses på hele meg. Alt er bare så jævlig og jeg ser ingen vei ut. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har drøssevis med problemer som jeg ser på som helt uløselige. Det er så mye rot at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å rydde engang. Jeg går til psykolog, og jeg fortalte før helgen nå at jeg har hatt disse tankene. Jeg skal tilbake etter helgen igjen. Men jeg husker ikke engang hva vi snakket om, hva han sa, jeg bryr meg ikke om noen ting. Jeg vil bare ut, jeg vil slippe alt. Jeg vet jeg må fremstå som en egoistisk og grusom person. Men når jeg først begynte å tenke på dette, kjente jeg med en gang at det føltes så riktig, at dette er løsningen..

Jeg har ikke fortalt dette til noen andre enn psykologen min. Jeg vet ikke helt sikkert hvorfor jeg skriver inn her. Men jeg tenker kanskje at det finnes voksne reflekterte mennesker her inne som kan gi meg råd. For i skrivende stund så har jeg åpenbart et ønske om å ikke ha disse tankene. Men hvis det fortsetter mye lenger dette, så kjenner jeg at jeg kommer til å hoppe i det på et eller annet tidspunkt. Jeg er livredd.

[Cata]

Denne tråden kommer til å bli stengt ettersom selvmordstanker ikke er tillatt å lufte på KG.

Men jeg prøver meg med en tilbakemelding, for jeg har to ganger i livet stått i liknende situasjoner som du er i nå. Jeg lover deg - det blir bedre igjen, selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå.

At du har søkt profesjonell hjelp er bra. Det er ett skritt på rette veien. Det andre du MÅ gjøre er å holde fast på at det blir bedre. Vi er alle forskjellige, det som hjalp meg veldig når det var som verst var å holde fast på "en dag til" prinsippet. Å se for seg et helt liv i samme suppa kan synes uoverkommelig, men vi kan alle klare "en dag til". Og etterhvert blir den ene dagen til mange, og vi oppdager til slutt at verden er ikke så verst likevel.

Sannsynligvis ser barna dine at "det er noe". Men du virker som en bevisst mor, så ikke lur deg selv til å tro at de får det bedre uten deg. Det gjør de nemlig ikke. I stedet vil de alltid lure på hva de gjorde galt og hva de kunne gjort annerledes. Er det det du vil for dem? Forhåpentlig ikke.

Du ønsker ikke egentlig å avslutte livet. Du ønsker at det skal bli bedre enn det er nå. Du skriver at du er bipolar. Da vet du sannsynligvis også at humør og energi kan svinge. Sånn er det med livet også. I perioder kan det være helt forjævlig (pardon my french), men så blir det bedre igjen - og noen ganger er det faktisk veldig OK. Du vet godt, innerst inne, at det vil forandre seg igjen. Hold på den tanken. Skap den om nødvendig, for det er sikkert ikke den som ligger lengst opp i dagen akkurat nå. Da ville du ikke skrevet innlegget.

Klor deg fast til den hjelpen psykologen kan gi. Har du andre problemer av mer praktisk art som bidrar til å øke elendighetsfølelsen, så prøv å finne rådgivere eller hjelpere som kan hjelpe deg med det praktiske eller økonomiske eller hva som nå enn måtte være av tilleggsproblemer. Om nødvendig får du prøve å bli lagt inn på en psykiatrisk avdeling. Barna kan tåle å høre at "Mor sliter litt med hodet sitt så hun er på sykehus", men å ikke ha noen mor vil være 1000 ganger verre.

[Gjest Candy Pie]

Hørtes ikke godt ut.

Men du, barna dine hater deg ikke, og kommer ikke til å gjøre det - uansett hva som skjer.

Jeg tror det skal utrulig mye til, før foreldre og barn kan hate hverandre.

Jeg er nok ikke voksen og reflektert, men du vil sikkert få gode råd av andre her, bare ikke tråden stenges.

Det er ikke godt med sånne tanker, og det er ikke godt at humøret svinger. I det ene øyeblikket planlegger du når, hvor og hvordan du vil ta livet ditt, mens i neste øyeblikk så er alt så mye bedre, og du er liksom bare glad for at du ikke har gjort alvor ut av noe enda?

Angst og depresjon er vondt å ha, men det finnes heldigvis hjelp å få. Går du på antidepresiva? Det kan være en god start i allefall. Bare vær veldig forsiktig med å ikke hoppe over (glemme) osv. Det har jeg gjort noen ganger og DA blir jeg ille.

Det er fint at du går til psykolog! Snakk med ham igjen, og forklar ALT.

Og ikke tenk at du er til bry, jeg kan nesten love deg at for ungene er du og faren deres det viktigste de har, og de er veldig glad i deg, og ønske deg alt godt.

Håper du får noen gode svar, jeg har dessverre ingen. Men jeg ønsker deg lykke til, og jeg håper det ordner seg for deg

[Galadr1el]

Jeg ville bare si at Cata sier veldig fornuftige ting og at barna dine aldrialdri vil få det bedre uten deg. STOR klem!!

[Gjest Aimee]

Jeg er takknemlig for alle svar!

Jeg går får behandlling for den bipolare lidelsen, men dette antipsykotiske medisiner, ikke antidepr. Jeg supplerer også med andre ting når det er ille. Vival ol. Jeg har aldri i mitt liv vært lenger nede enn jeg er akkurat nå, derfor jeg for første gang faktisk lufter dette for noen andre enn psykologen min.

[Niennas]

Kjære Gjest.

Selvmordstanker tillates ikke på Kvinneguiden. Her inne kan man ikke vite hvem som har kompetanse til å hjelpe, så jeg oppfordrer deg til å ringe Mental Helse, telefonnummeret dit er 116 123. Telefonen er døgnåpen. Du kan også bruke internettsida http://www.sidetmedord.no/ Der treffer du mennesker som du kan prate med og få råd av.

Lykke til.

Tråden stenges.

Niennas,mod.