Nettdating- faller ikke

[Karry]

Nå har jeg via sukker vært på flere dater siste par årene. Er igrunn imponert over hvor flotte, hyggelige, sporty - i det hele tatt fine menn jeg treffer. Datene er hyggelige, masse å prate om osv. Likevel, jeg faller ikke. Hyggelig, men ingen passion. Hver gang blir jeg litt sittende med jobbintervjufølelse og gleder meg til jeg kan gå hjem. Selv om det er hyggelig.

Andre som har det sånn? Skal jeg bare gi opp hele greia?

[kristian82]

Har det bare blitt 1.date med de da? Kanskje trenger du treffe samme personen flere ganger for å få riktig feeling?

[AnonymBruker]

Sånn har jeg det også. Alltid. På første date.

Men på andre og tredje så løsner ting litt. Den jeg dater blir da også gjerne mer attraktiv, og hele opplevelsen mye bedre. Ja, da er det faktisk morsomt, og først da vet jeg om dette er noe å satse på.

Ikke gå i den fella som omtrent alle andre gjør i dagens bruk-og-kast samfunn å forvent at man skal feies av banen på første date, og avfei alle som ikke gjør det. Da tror jeg bare man lurer seg selv, og skaper masse forvirring og dårlig stemning rundt datingkonseptet.

Anonym poster: fd67b9391f1dae68d764c73b77054047

[Guybrush]

Disney-syndromet? Man tror prince charming skal komme og ta deg med storm fra første ord? Som andre har nevnt her - det tar tid å bli kjent med folk. Møter du noen som du såvidt har pratet med i en formell setting vil enhver ting de sier være gjennomtenkt og drøvtygget stort sett. Det er forventet at man skal holde seg til enkelte tema og man bør ikke tråkke på noen tær osv.

Å falle for noen - det gjør jeg stort sett etter at jeg har blitt virkelig kjent med den andre personen.

[Karry]

Hmmm. Takk for gode svar. Jeg hadde ikke tenkt sånn på det. Har på ingen måte bruk og kast innstilling, virkelig ikke. Men forventningene er tydeligvis litt gale likevel da som dere sier....

[Guybrush]

Det hjelper også om den ene tør å pense litt over på de spørsmålene som virkelig kan avsløre om dere passer sammen eller ikke Man trenger ikke å være så fordømt strikt og høflig - vær gjerne litt frekk og rett på sak. Se reaksjonen. Sjekk humor, interesser - klaffer det der så har dere plutselig en samtale om noe dere begge virkelig liker.

[Karry]

Det hjelper også om den ene tør å pense litt over på de spørsmålene som virkelig kan avsløre om dere passer sammen eller ikke Man trenger ikke å være så fordømt strikt og høflig - vær gjerne litt frekk og rett på sak. Se reaksjonen. Sjekk humor, interesser - klaffer det der så har dere plutselig en samtale om noe dere begge virkelig liker.

Ja, men hva da liksom? jeg synes ikke det er noe problem å få samtalene til å skli jeg. Masse å prate om- jobb, barn, interesser. Det er ikke noe problem å prate i det uendelige egentlig. Og de fleste av de jeg har datet har jeg igrunn konkludert med at jeg kunne passet godt sammen med. Virkelig. Sånn er jo disse nettdating sidene ganske geniale. De er jo nokså like meg selv av type og interesser. Jeg blir bare ikke tiltrukket. Men det er vel som det påpekes her noe med å innse at det tar tid å bli kjent og "senke garden" og tillate seg selv nettopp det. Vet ikke. Men fra min erfaring tilbake i tid så blir jeg ikke så ofte tiltrukket av folk, men når jeg blir det så kommer den fysiske tiltrekningen relativt raskt. Hvis ikke kommer den aldri.......Men klart, det har ikke dreid seg om nettdating i de tilfellene.

Vel, vel, konklusjonen er kanskje å gi det mer tid. Men jeg må si at når magefølelsen er vennskap og ikke tiltrekning på femte daten, så mister jeg litt troen på at det kommer.

[Steinar40]

Men jeg må si at når magefølelsen er vennskap og ikke tiltrekning på femte daten, så mister jeg litt troen på at det kommer.

Ja, det har du nok rett i, vil jeg tro.

[Gjest BM2]

Nå har jeg via sukker vært på flere dater siste par årene. Er igrunn imponert over hvor flotte, hyggelige, sporty - i det hele tatt fine menn jeg treffer. Datene er hyggelige, masse å prate om osv. Likevel, jeg faller ikke. Hyggelig, men ingen passion. Hver gang blir jeg litt sittende med jobbintervjufølelse og gleder meg til jeg kan gå hjem. Selv om det er hyggelig.

Andre som har det sånn? Skal jeg bare gi opp hele greia?

Slutt å date. stikk helelr og treff folk. Har du flaks kan du få deg venner. Men å møtes for å se om en vil ha forhold er så kunstig og påtatt at det er bare slitsomt.

[Gjest Wolfmoon]

Ja, men hva da liksom? jeg synes ikke det er noe problem å få samtalene til å skli jeg. Masse å prate om- jobb, barn, interesser. Det er ikke noe problem å prate i det uendelige egentlig. Og de fleste av de jeg har datet har jeg igrunn konkludert med at jeg kunne passet godt sammen med. Virkelig. Sånn er jo disse nettdating sidene ganske geniale. De er jo nokså like meg selv av type og interesser. Jeg blir bare ikke tiltrukket. Men det er vel som det påpekes her noe med å innse at det tar tid å bli kjent og "senke garden" og tillate seg selv nettopp det. Vet ikke. Men fra min erfaring tilbake i tid så blir jeg ikke så ofte tiltrukket av folk, men når jeg blir det så kommer den fysiske tiltrekningen relativt raskt. Hvis ikke kommer den aldri.......Men klart, det har ikke dreid seg om nettdating i de tilfellene.

Vel, vel, konklusjonen er kanskje å gi det mer tid. Men jeg må si at når magefølelsen er vennskap og ikke tiltrekning på femte daten, så mister jeg litt troen på at det kommer.

Sånn har jeg det også, og har nå gitt opp hele nettdatinga. Som deg har jeg truffet veldig mange hyggelige og flotte menn, men det lille ekstra som gjør meg interessert i et forhold er bare ikke der.

Og det som er ekstra slitsomt med nattdating fenomenet er at man må ta en "avsluttende samtale" omtrent som om man skulle ha vært i et forhold, hver gang. Det blir litt for slitsomt for meg.

BM2: Det skulle jeg gjerne gjort. Hvor traff jeg dem hen sa du!? Det er jo tross alt en grunn til at jeg prøvde nettdating i utgangspunktet.

[Karry]

Har det bare blitt 1.date med de da? Kanskje trenger du treffe samme personen flere ganger for å få riktig feeling?

Men det gjør jeg jo, jeg ser jo at jeg må gi det flere sjanser. Prøve ikke legge så mye i det.

De jeg har falt for -som ikke har vært gjennom nettdating- der har det jo dukket opp helt ut av det blå. Da har jeg nok snakket med dem før, kjent dem, men da har ikke romanse i det hele tatt vært på plakaten for å si det sånn. Det er er bare noe som plutsetlig har vært sagt eller gjort som har startet noe.... med andre ord ingen intensjon i utgangspunktet. Det er DET som blir så kleint med nettdating.

[Karry]

Sånn har jeg det også, og har nå gitt opp hele nettdatinga. Som deg har jeg truffet veldig mange hyggelige og flotte menn, men det lille ekstra som gjør meg interessert i et forhold er bare ikke der.

Og det som er ekstra slitsomt med nattdating fenomenet er at man må ta en "avsluttende samtale" omtrent som om man skulle ha vært i et forhold, hver gang. Det blir litt for slitsomt for meg.

BM2: Det skulle jeg gjerne gjort. Hvor traff jeg dem hen sa du!? Det er jo tross alt en grunn til at jeg prøvde nettdating i utgangspunktet.

Det er akkurat det. Jeg vet at når jeg begynner å involvere meg via nettdating, så må jeg eventuelt også avslutte det på en seriøs måte. Alminnelig høflighet. Greit nok, men gjør at jeg tenker meg om en gang før jeg gjør det.

Vel, jeg tror ikke jeg gir opp nettdating helt, men ser at denne berømte kjemien er mye vanskeligere enn jeg trodde.

[Gjest BM2]

BM2: Det skulle jeg gjerne gjort. Hvor traff jeg dem hen sa du!? Det er jo tross alt en grunn til at jeg prøvde nettdating i utgangspunktet.

Som er selve problemet med nettdating. Rammene gjør alt så kunstig. Du må treffe menn i andre sammenhenger. F.eks. gjennom KG og tilsvarende. Det handler om å være sosial og skape et grensesnitt i livet sitt der en treffer mennesker.

[Karry]

Som er selve problemet med nettdating. Rammene gjør alt så kunstig. Du må treffe menn i andre sammenhenger. F.eks. gjennom KG og tilsvarende. Det handler om å være sosial og skape et grensesnitt i livet sitt der en treffer mennesker.

Tror det er veldig riktig. En av mange mulige arenaer. Poenget er vel å være "på" og oppmerksom

[Gjest Wolfmoon]

Som er selve problemet med nettdating. Rammene gjør alt så kunstig. Du må treffe menn i andre sammenhenger. F.eks. gjennom KG og tilsvarende. Det handler om å være sosial og skape et grensesnitt i livet sitt der en treffer mennesker.

Jeg treffer mange mennesker, hver eneste dag, problemet er å finne noen interessante og skape interesse den andre veien i dagligdagse situasjoner.

Men, som sagt, jeg føler meg ferdig med nettdating. Det blir for kleint. Så får jeg heller være i det virkelig liv, som jeg jo har vært hele tiden, og se hva som skjer der.

Men jeg synes helt ærlig det er vanskelig. Omgangskretsen min består for en stor del av venninner med like få kamerater som meg, kollegaer er også nesten bare kvinner, på byen har jeg aldri funnet noen, og på mine fritidsinteresser er det jammen meg nesten bare kvinner der også. Skulle nesten tro jeg bodde i Saudi Arabia, så lite kontakt som jeg har med menn :gjeiper:

Endret 16. september 2012 av Wolfmoon

[Snella]

Ja, men hva da liksom? jeg synes ikke det er noe problem å få samtalene til å skli jeg. Masse å prate om- jobb, barn, interesser. Det er ikke noe problem å prate i det uendelige egentlig. Og de fleste av de jeg har datet har jeg igrunn konkludert med at jeg kunne passet godt sammen med. Virkelig. Sånn er jo disse nettdating sidene ganske geniale. De er jo nokså like meg selv av type og interesser. Jeg blir bare ikke tiltrukket. Men det er vel som det påpekes her noe med å innse at det tar tid å bli kjent og "senke garden" og tillate seg selv nettopp det. Vet ikke. Men fra min erfaring tilbake i tid så blir jeg ikke så ofte tiltrukket av folk, men når jeg blir det så kommer den fysiske tiltrekningen relativt raskt. Hvis ikke kommer den aldri.......Men klart, det har ikke dreid seg om nettdating i de tilfellene.

Kjenner meg så veldig godt igjen i det du skriver, og mitt problem er at jeg begynner å kjenne meg tom. Det samme skjer igjen og igjen. Har som noen over sier at bedre 2-3 dater, men de har heller ikke utviklet seg selv om svært mye er riktig. Det som er er bra er at jeg er blitt "venner" med flere av disse mennen som igjen gjør at jeg blir sosial, treffer deres bekjente etc.

Tror som Wolfmoon sier at det er fornuftig å være i det virkelige verden, for sukker er ikke det....

#søndagslei

[Guybrush]

Ja, men hva da liksom? jeg synes ikke det er noe problem å få samtalene til å skli jeg. Masse å prate om- jobb, barn, interesser. Det er ikke noe problem å prate i det uendelige egentlig. Og de fleste av de jeg har datet har jeg igrunn konkludert med at jeg kunne passet godt sammen med. Virkelig. Sånn er jo disse nettdating sidene ganske geniale. De er jo nokså like meg selv av type og interesser. Jeg blir bare ikke tiltrukket. Men det er vel som det påpekes her noe med å innse at det tar tid å bli kjent og "senke garden" og tillate seg selv nettopp det. Vet ikke. Men fra min erfaring tilbake i tid så blir jeg ikke så ofte tiltrukket av folk, men når jeg blir det så kommer den fysiske tiltrekningen relativt raskt. Hvis ikke kommer den aldri.......Men klart, det har ikke dreid seg om nettdating i de tilfellene.

Vel, vel, konklusjonen er kanskje å gi det mer tid. Men jeg må si at når magefølelsen er vennskap og ikke tiltrekning på femte daten, så mister jeg litt troen på at det kommer.

Tenker kanskje mer på de "små ting", det som skiller _deg_ fra de fleste andre vennene dine osv. Humor som du elsker men kanskje ikke er noe for absolutt alle, interesser som du har etc.

Ellers kan det være en ide å bli bedre kjent før man går til steget å møtes på en cafe eller noe. Hvis det er slik at du som du sier lettere blir glad i noen om du rekker å bli kjent me de først. Merker du etterhvert at en av de du skriver med blir mer interessant, at du gleder deg til å lese hva han har skrevet etc er det jo et godt tegn. Og visa versa.

[AnonymBruker]

Hver gang blir jeg litt sittende med jobbintervjufølelse

Andre som har det sånn? Skal jeg bare gi opp hele greia?

Hadde det omvendt, jenta skulle være morsom fra første sekund og jeg hadde lyst til å drive med jobbintervju.

Kan jo være morsom jeg også, men å holde på flere timer med en jeg ikke kjenner fungerer dårlig.

Anonym poster: 8f9f711b7cd624214f3bcc3bcac59dde

[*Vilje*]

Jeg treffer mange mennesker, hver eneste dag, problemet er å finne noen interessante og skape interesse den andre veien i dagligdagse situasjoner.

Men, som sagt, jeg føler meg ferdig med nettdating. Det blir for kleint. Så får jeg heller være i det virkelig liv, som jeg jo har vært hele tiden, og se hva som skjer der.

Men jeg synes helt ærlig det er vanskelig. Omgangskretsen min består for en stor del av venninner med like få kamerater som meg, kollegaer er også nesten bare kvinner, på byen har jeg aldri funnet noen, og på mine fritidsinteresser er det jammen meg nesten bare kvinner der også. Skulle nesten tro jeg bodde i Saudi Arabia, så lite kontakt som jeg har med menn :gjeiper:

Kjenner meg veldig igjen. Har ikke helt gitt opp nettdating fordi alle jeg har datet de siste årene har jeg faktisk møtt på nett. Men når det bare har blitt med én date med de aller fleste, begynner man jo å lure på om dette er noe å bruke tid på.

Før traff jeg menn via jobb og venner men der er det dessverre ikke like mye "action" som før, føler at alle andre er gift med barn. Har drevet med sportsaktiviteter også, men de eneste gutta jeg ble kjent med var pensjonister som holdt mitt nivå :gjeiper:

Strategi for høsten blir å smile mer til fremmede kjekkaser i kantinekøen og å gå på et kurs av et eller annet slag. Eller kanskje legge an på de 10 år yngre single gutta på jobben....