avhengig av han, men...

[AnonymBruker]

okei, luksusproblem kanskje? Men jeg har en kompis, om man kan kalle han det. Har kjent han i 2 år nå, men det var først nå i vår vi (ja, regner med det var gjensidig) fikk øynene opp for hverandre. Det har hele tiden vært en veldig god tone oss i mellom, og jeg føler bare en helt enorm trygghet rundt ham som jeg ikke føler hos noen andre. Han er en slik person som alle blir veldig glad i.

Selv om vi bare er venner, så har vi kost litt og hatt litt sex. Begge to er single, og like glad i kos, så hvorfor ikke?

Merker jeg blir glad hver gang jeg får en melding fra ham, og bare veldig glad av å være rundt ham. Men jeg er ikke forelsket, bare veldig glad i ham. Tror jeg? Ubeskrivelig hva jeg føler for ham igrunnen.

Men, han er en person som er veldig mye ute å reiser og er en ekte livsnyter. Så et forhold eller noe er han iallefall ikke ute etter. Og ikke jeg heller egentlig. Da det uansett ville vært uaktuelt for oss å inngå et forhold til hverandre.

Men jeg merker jeg har problemer med å akseptere.. ja at jeg ikke kan ligge i fanget hans å bare kose hele tiden, og også at han er med andre damer. Nå er jeg også med andre menn, for all del, jeg er singel, men jeg føler bare at uansett hvem jeg er med så kunne jeg aller helst ønske det var ham, og jeg må innrømme at jeg blir en smule sjalu til tider, selv om jeg aldri viser det da. Og bruker han lang tid på å svare på en mld blir jeg helt panisk.

Ja, jeg vet ikke. Jeg vil igrunn ikke ha et forhold til ham, men jeg klarer meg ikke uten han heller. Trenger han, rett og slett. Men jeg vet ikke om jeg prøver å fortrenge en evt. forelskelse fordi jeg vet at det ikke kan bli oss to uansett? Jeg liker han, kjempegodt, men er bare ikke forelsket.

Aller helst vil jeg bare ligge inntil ham hver natt. Også lukter han så godt. Savner han sann, hele tiden. Vet ikke hva jeg ville med dette innlegget. Måtte bare få ut litt frustrasjon og tanker.

Anonym poster: 03d3748095bc122c4ca5cfdbe33ff0a4

[AnonymBruker]

Jeg synes det virker som du er forelska jeg, om du skal være ærlig med deg selv. Men forelskelse betyr ikke nødvendigvis at et forhold er lurt, og her rasjonaliserer du kanskje fordi han (muligens?) ikke er interessert i et forhold. Hva med å snakke med ham om det?

Ellers er jo avhengighet, "eiertrang", sjalusi etc ting som kan blande seg inn i "fornuftige pulevennforhold" og gjøre at en ikke klarer å kutte hverandre ut. Og disse følelsene har gjerne lite med kjærlighet å gjøre.. Så her spørs det litt hva som er hva hos deg - glede, trygghet, savn, kos, det er jo bra. Mens enkelte andre følelser ikke er så bra.

Anonym poster: 415e646c9eaa0d920d0c14396dc724a6

[AnonymBruker]

Jeg synes det virker som du er forelska jeg, om du skal være ærlig med deg selv. Men forelskelse betyr ikke nødvendigvis at et forhold er lurt, og her rasjonaliserer du kanskje fordi han (muligens?) ikke er interessert i et forhold. Hva med å snakke med ham om det?

Ellers er jo avhengighet, "eiertrang", sjalusi etc ting som kan blande seg inn i "fornuftige pulevennforhold" og gjøre at en ikke klarer å kutte hverandre ut. Og disse følelsene har gjerne lite med kjærlighet å gjøre.. Så her spørs det litt hva som er hva hos deg - glede, trygghet, savn, kos, det er jo bra. Mens enkelte andre følelser ikke er så bra.

Anonym poster: 415e646c9eaa0d920d0c14396dc724a6

Nei, forhold er ikke lurt pga så mye. fordi vi er kollegaer, aldersforskjellen er svær, min 16 år eldre bror er hans barndomskompis, og han har onkelunger like gamle som meg! Jeg vet også at han vil at oss to er noe vi skal holde for oss selv. Oss to hadde blitt en ren katastrofe. Og da har ingen av oss noe i mot aldersforskjeller sann ellers, men pga. relasjonene han har til de rundt meg så gjør det ting veldig komplisert. Men ellers har vi det veldig fint i lag altså, og vet igrunnen ikke om han ikke er ute etter et forhold da, men da han bare er hjemme halve året, virker det ganske urealistisk for min egen del også, da jeg takler avstand dårlig. Vil igrunnen ikke ha noe forhold akkurat nå, hadde akkurat begynt å nyte singeltilværelsen jeg. Ja, jeg føler et lite kjærlighetsbånd til han. Da vi har det så fint i lag. Kan prate om så dype ting i lag, som ikke ville falt naturlig å prate med noen andre om. Har små-angst mot å miste han.

Anonym poster: 03d3748095bc122c4ca5cfdbe33ff0a4

[AnonymBruker]

Må legge til at jeg hadde denne avhengigheten til han før det ble noe mer enn et kollegaforhold mellom oss. Får en indre ro i hele kroppen av å være nær han. Helt sprøtt, aldri følt det slik

Anonym poster: 03d3748095bc122c4ca5cfdbe33ff0a4

[Steinar40]

Åpenbart mange rare folk og "forhold" i denne verden.

[TheHairyToothfairy]

Steinar, kanskje du skal være litt tilbakeholdende med enter-tasten? Det er ikke slik at du bør kommentere andres forhold bare fordi du synes det er rart. Ha respekt for andres situasjoner, ikke sitt og bedøm. Konsentrer deg heller om dine egne forhold, hvis du må sette en label på det.

TS ber om råd, ikke åpenlyst nedsettende meninger uten noen konstruktiv intensjon eller misjon.

[Steinar40]

Steinar, kanskje du skal være litt tilbakeholdende med enter-tasten? Det er ikke slik at du bør kommentere andres forhold bare fordi du synes det er rart. Ha respekt for andres situasjoner, ikke sitt og bedøm. Konsentrer deg heller om dine egne forhold, hvis du må sette en label på det.

TS ber om råd, ikke åpenlyst nedsettende meninger uten noen konstruktiv intensjon eller misjon.

Jeg skriver det jeg tenker. Faktisk veldig greit ettersom dette er vanskelig ute i "virkeligheten".

Og løsningen (rådet) er åpenbar. At TS begynner å ha et normalt forhold til EN mann. Eller finner på noe helt annet og mer fornuftig.

Endret 13. september 2012 av Steinar40