Vil studere jus, men kommer ikke inn

[AnonymBruker]

Jeg ender vel opp med rundt 4,4 i snitt, og dette er selvfølgelig ikke nok. Det er kun UiO som er aktuelt for meg, og her er det jo også høyest. Det som blir aktuelt for meg evt. blir å starte på våren, da snittet da er lavere. Men om jeg har forstått Samordna Opptak riktig, er det 49,6 i karakterpoeng(?) for å komme inn med førstegangsvitnemål, men om jeg tar opp igjen fag etter vgs må jeg jo søke med et annet vitnemål(husker ikke hva dette het), og da hopper karakterpoengene opp til 57,2!!! Da må jeg jo ha omtrent kun 6'ere, og jeg er dessverre ikke så sterk i alle fag, deriblant matematikk og norsk. Disse fagene trekker meg veldig ned..

Det er kun jus jeg vil studere, jeg har ingen aning om hva ellers jeg skulle ha studert. Dette med utdanning bekymrer meg veldig, og er vanskelig for meg. Jeg har sjekket ut karaktersnittene i København og Stockholm også(kunne ha tenkt meg å studere her), men det er like vanskelig å komme inn der. Hva skal jeg gjøre?! Må jeg gi opp drømmen min?

Anonym poster: 07485499dc1b11bafc26bb1ae2f0fdfb

[Earthbird]

Ta opp fag og vent et år eller to (alderspoeng), så kommer du nok inn Evt. ta et lettere studie i mellomtiden og tjen opp studiepoeng som også drar opp snittet. Du må absolutt ikke gi opp drømmen, bare vente litt lengre for å ta fatt på den!

lykke til!

[Gjest alille]

57.6 poeng innebærer ikke bare seksere nei - en med 4.4 i karaktersnitt kan komme inn. Men da må den med 4.4 i snitt ha full poengpott, dvs 4 realfagspoeng, 8 alderspoeng og 2 poeng for folkehøyskole/militær/60 studiepoeng.

Hva med å forbedre noen fag (få snittet opp så mye som mulig) ett år, og bruke ett år på folkehøyskole (eller militæret eller årsstudium, hva som enn frister mest)?

[AnonymBruker]

Jeg ender vel opp med rundt 4,4 i snitt, og dette er selvfølgelig ikke nok. Det er kun UiO som er aktuelt for meg, og her er det jo også høyest. Det som blir aktuelt for meg evt. blir å starte på våren, da snittet da er lavere. Men om jeg har forstått Samordna Opptak riktig, er det 49,6 i karakterpoeng(?) for å komme inn med førstegangsvitnemål, men om jeg tar opp igjen fag etter vgs må jeg jo søke med et annet vitnemål(husker ikke hva dette het), og da hopper karakterpoengene opp til 57,2!!! Da må jeg jo ha omtrent kun 6'ere, og jeg er dessverre ikke så sterk i alle fag, deriblant matematikk og norsk. Disse fagene trekker meg veldig ned..

Det er kun jus jeg vil studere, jeg har ingen aning om hva ellers jeg skulle ha studert. Dette med utdanning bekymrer meg veldig, og er vanskelig for meg. Jeg har sjekket ut karaktersnittene i København og Stockholm også(kunne ha tenkt meg å studere her), men det er like vanskelig å komme inn der. Hva skal jeg gjøre?! Må jeg gi opp drømmen min?

Anonym poster: 07485499dc1b11bafc26bb1ae2f0fdfb

Ro deg ned, du kommer nok inn Du trenger ikke realfagspoeng, du trenger bare å ta de "myke" fagene og de er det lett å få god karakter i. Hvis du ikke kommer inn, kan du ta opp fagene som privatist og jobber du med fagene, får du gode karakterer!

Hvis du ikke er interessert i å bruke ett år på å pusse fag, kan du også begynne på juss på folkeuniversitetet. Etter å ha gått der ett år, kan du søke deg inn på de offentlige universitetene (jeg vet om mange som har gjort det og kommet inn). Så du har gode sjanser på å komme inn

Anonym poster: 2ff3cfd0dc8167e819c47284a35b1151

[AnonymBruker]

Hvis du ikke greier å komme inn, hvordan skal du da konkurrere med de andre på fakultetet? En master i rettsvitenskap med dårlige karakterer er ikke mye verdt...

Anonym poster: 7ef017c170dde7900c896514631df4cf

[Strixvaria]

Jeg tenker også som så at dersom du sliter i et så grunnleggende fag som norsk, kommer jusstudiet til å bli vanskelig for deg. Det er MYE lesing, mange oppgaver, store og krevende eksamener, samtidig som det settes svært høye krav til alt du leverer inn på universitetet; både faglig og rent "norsk skriftlig"-sett. Det kan rett og slett ikke sammenlignes med videregående på dette punktet. Har du eventuelt full pott i rettslære kan det veie opp for noe interessemessig, men det nytter ikke å ha all verdens interesse hvis det skorter på grunnleggende basiskunnskaper i den grad at vi snakker om karakteren 2 i norsk skriftlig.

Jeg tror ikke du må gi opp drømmen, men jeg tror du må heve innsatsen i fagene du sliter med dersom du skal ha sjanse - ikke bare for i det hele tatt å komme inn på jussen, men for å klare å henge med dersom du først kommer inn. Konkurransen internt på jussen er skyhøy, samtidig som det er mange som faller fra hvert år. Dersom dette virkelig er den store drømmen, må du bruke dette siste året på vgs til å gi alt i de fagene du har dette året, slik at du kan heve snittet ditt så mye som mulig. Det kommer til å kreve beinhard jobbing, men dersom du er 100% sikker på at det er jussen du vil inn på, og du er villig til å jobbe rævva av deg for å komme inn, så må du virkelig prioritere skole, lesing og pugging dette året. :happy:

[Gjest O___o]

Det går an å ta ulike andre fag / profesjonsutdanninger og så ta videreutdanning / master i ulike juridiske veier

[Capt. Obvious]

Jeg tenker også som så at dersom du sliter i et så grunnleggende fag som norsk, kommer jusstudiet til å bli vanskelig for deg. Det er MYE lesing, mange oppgaver, store og krevende eksamener, samtidig som det settes svært høye krav til alt du leverer inn på universitetet; både faglig og rent "norsk skriftlig"-sett. Det kan rett og slett ikke sammenlignes med videregående på dette punktet. Har du eventuelt full pott i rettslære kan det veie opp for noe interessemessig, men det nytter ikke å ha all verdens interesse hvis det skorter på grunnleggende basiskunnskaper i den grad at vi snakker om karakteren 2 i norsk skriftlig.

Jeg tror ikke du må gi opp drømmen, men jeg tror du må heve innsatsen i fagene du sliter med dersom du skal ha sjanse - ikke bare for i det hele tatt å komme inn på jussen, men for å klare å henge med dersom du først kommer inn. Konkurransen internt på jussen er skyhøy, samtidig som det er mange som faller fra hvert år. Dersom dette virkelig er den store drømmen, må du bruke dette siste året på vgs til å gi alt i de fagene du har dette året, slik at du kan heve snittet ditt så mye som mulig. Det kommer til å kreve beinhard jobbing, men dersom du er 100% sikker på at det er jussen du vil inn på, og du er villig til å jobbe rævva av deg for å komme inn, så må du virkelig prioritere skole, lesing og pugging dette året. :happy:

Jeg syntes slike vurderinger av potensielle studenter til harde studier ofte er overdrevet. Selvfølgelig vil det være noen som ikke henger med, men jeg kjenner også mange som var forholdsvis svake på videregående som rett og slett har blomstret på høyere studier fordi de interesserer seg mer og jobber mer med stoffet. Slik videregående har blitt så er det mange som har lav motivasjon på grunn av manglende interesse for mange av fagene, dette bedrer seg ofte på høyere studier. Jeg tør påstå at motivasjon er alfa og omega på et høyere studium.

[AnonymBruker]

Jeg syntes slike vurderinger av potensielle studenter til harde studier ofte er overdrevet. Selvfølgelig vil det være noen som ikke henger med, men jeg kjenner også mange som var forholdsvis svake på videregående som rett og slett har blomstret på høyere studier fordi de interesserer seg mer og jobber mer med stoffet. Slik videregående har blitt så er det mange som har lav motivasjon på grunn av manglende interesse for mange av fagene, dette bedrer seg ofte på høyere studier. Jeg tør påstå at motivasjon er alfa og omega på et høyere studium.

VELDIG enig her.

Anonym poster: 07485499dc1b11bafc26bb1ae2f0fdfb

[Strixvaria]

Jeg syntes slike vurderinger av potensielle studenter til harde studier ofte er overdrevet. Selvfølgelig vil det være noen som ikke henger med, men jeg kjenner også mange som var forholdsvis svake på videregående som rett og slett har blomstret på høyere studier fordi de interesserer seg mer og jobber mer med stoffet. Slik videregående har blitt så er det mange som har lav motivasjon på grunn av manglende interesse for mange av fagene, dette bedrer seg ofte på høyere studier. Jeg tør påstå at motivasjon er alfa og omega på et høyere studium.

Jeg derimot kjenner flere som har vært veldig motiverte for bestemte studier (deriblant jussen), og fått totalt sjokk over arbeidsmengden ("det kan da ikke være SÅ mye å gjøre..") og således droppet ut etter kort tid. Det er dessverre mange som kommer fra vgs som tror at universitetet er veldig likt det de er vant med, bare at det er mye mindre obligatorisk oppmøte på skolen. Selv mener jeg det må være bedre å gi en "heads up", slik at de heller (alternativt) blir positivt overrasket over at det kanskje ikke var fullt så mye som de hadde trodd (dog dette har jeg sjelden opplevd), enn at de går inn med et "dette syntes jeg var kjempegøy på vgs, så å ta en universitetsgrad i dette faget blir lett som en lek!", for så å få fullstendig panikk etter første uka.

Du har selvsagt et veldig godt poeng i det du skriver angående utviklingen av den norske videregående skolen. Mange faller fra både faglig og motivasjonsmessig allerede der, av ymse grunner. Være det seg fagene (det er ikke spesielt motiverende å skrive diktanalyser opp og ned i mente, pugge steintyper, eller prøve å huske hvilken av Ludvigene/Fredrikene etc. som gjorde hva..), klassekameratene, lærerne eller helt andre ting. Mange er rett og slett skoleleie, og kunne trengt å få gjøre noe helt annet, det er helt forståelig. Dette er et av de negative aspektene ved den allmenne utdanningslinjen, hvor det kreves at alle skal kunne litt om alt. Samtidig tror jeg ikke løsningen ligger i å gi elevene enda mer spesifikke valgmuligheter etter ungdomsskolen; mange jeg kjenner vet fortsatt ikke hva de vil, og nå er vi i 20-åra og ferdig med vgs (og enkelte også med universitetsgrader) for lengst. Jeg tror det er svært få 15-åringer som har pekt seg ut en bestemt karriereretning, og blant de som har funnet ut at de kanskje er interessert i en spesiell retning, kan de tre årene på vgs også føre til at andre dører (som man kanskje ikke visste eksisterte til å begynne med) åpner seg. Det skjedde hvertfall til dels for min del :happy:

I tillegg tenker jeg som så at på f.eks. jusstudiet, så er det tross alt ikke bare juridiske fag man må gjennom, og dersom man sliter med å motivere seg i en delmålssituasjon ("nå skal jeg gjøre x selv om jeg synes det er dødskjedelig, for da blir det mer sannsynlig at jeg får gjøre y") på vgs, hva skjer da på universitetsnivå? Når kravene til x blir enda hardere - vil da motivasjonen svikte fullstendig? Det er selvsagt mulig at vi får det motsatte scenario; at motivasjonsgraden øker fordi man nå til en viss grad har fått gjøre y, og således er et skritt nærmere den ultimate drømmen om advokatjobben z, og at en ny omvei via q kanskje ikke vil være like ille som de omveiene man kanskje opplevde på vgs, som ofte var mange (i betydningen flere ulike fag man anser som irrelevante i forhold til egne ønsker/fremtidsplaner) og kunne oppleves i enda større grad som irrelevante sett i forhold til egne interesser.

Jeg sier meg ikke uenig i din påstand om at motivasjon er alfa og omega, men jeg vil tilføye at det er et minimumskrav for å oppnå sine ultimate mål at man besitter visse grunnleggende kunnskaper. Hadde ikke dét vært nødvendig hadde vi heller ikke hatt behov for et karaktersystem - men hvordan skulle vi ellers "silt ut" folk? "Det er ikke så farlig om du ikke er så god i kjemi og fysikk, du har jo så lyst til å bli lege, og du er jo så interessert i mye av medisinpensumet ellers!"..? Dette blir selvsagt å sette ting veldig på spissen, men jeg håper poenget når frem regardless.

[Miah]

Om det virkelig er drømmen din, hvorfor er du så bundet til Oslo? Spesielt når du samtidig sier du har sett på Stockholm og København? Hva med å begynne på et annet studie i mellomtiden, et som du kommer inn på, men som samtidig kan være litt relevant til jussen? Mange andre jeg kjenner på fakultetet mitt (i Bergen) har studert noe annet først. Alt fra statsvitenskap til (den mindre relevante) kunsthistorie.

Hvis du ikke greier å komme inn, hvordan skal du da konkurrere med de andre på fakultetet? En master i rettsvitenskap med dårlige karakterer er ikke mye verdt...

Anonym poster: 7ef017c170dde7900c896514631df4cf

Men relevant arbeid skal man klare å få tak i uansett. I alle fall etter det jeg har hørt. De færreste blir advokater, for å si det sånn, men så er det ikke nødvendigvis det som er drømmen til alle på jussen.

[AnonymBruker]

Om det virkelig er drømmen din, hvorfor er du så bundet til Oslo? Spesielt når du samtidig sier du har sett på Stockholm og København? Hva med å begynne på et annet studie i mellomtiden, et som du kommer inn på, men som samtidig kan være litt relevant til jussen? Mange andre jeg kjenner på fakultetet mitt (i Bergen) har studert noe annet først. Alt fra statsvitenskap til (den mindre relevante) kunsthistorie.

Men relevant arbeid skal man klare å få tak i uansett. I alle fall etter det jeg har hørt. De færreste blir advokater, for å si det sånn, men så er det ikke nødvendigvis det som er drømmen til alle på jussen.

Blir de færreste av de som studerer jus advokater? Hva blir de da? Hva er poenget med å studere jus hvis man ikke blir advokat eller dommer? Dommer krever også gode karakterer, så ser ikke helt hvilket relevant arbeid man får med bare C/D/E

Anonym poster: abfeadac90eccc14156e9e930bcb3d50

[Capt. Obvious]

Jeg sier meg ikke uenig i din påstand om at motivasjon er alfa og omega, men jeg vil tilføye at det er et minimumskrav for å oppnå sine ultimate mål at man besitter visse grunnleggende kunnskaper. Hadde ikke dét vært nødvendig hadde vi heller ikke hatt behov for et karaktersystem - men hvordan skulle vi ellers "silt ut" folk? "Det er ikke så farlig om du ikke er så god i kjemi og fysikk, du har jo så lyst til å bli lege, og du er jo så interessert i mye av medisinpensumet ellers!"..? Dette blir selvsagt å sette ting veldig på spissen, men jeg håper poenget når frem regardless.

Du har absolutt et poeng jeg ser, men mitt eget poeng var jo å påpeke at det ikke er alle som lar seg skremme av høy arbeidsmengde på universitetsnivå - selv om de var lite motiverte på videregående skole. Du kjenner kanskje mange som valgte å slutte, jeg kjenner mange i motsatte tilfeller. De ble riktignok sjokkert over stor arbeidsmengde, men til syvende og sist kommer det an på hvordan man tar dette rent personlig. Som du sier vil det være noen som velger å ikke komme over dette hinderet, men det finnes også de som vil ta dette helt fint.

Dessuten er det ikke nødvendigvis noen forskjell mellom de som var skoleflinke og ikke var det. Det er kanskje en drøy påstand, men jeg kjenner faktisk mange "skolelys" som også oppfattet universitetet som svært arbeidskrevende og som til slutt ikke valgte å gå videre med høyere studier, så dette anser jeg som høyst individuelt.

Noe av poenget var jo også at karakterer på videregående ikke nødvendigvis sier noe om den reelle kompetansen folk har, grunnet motivasjonsproblematikken som både du og jeg touchet inn på. Det er selvsagt synd at man brenner broer for seg selv på primærvitnemålet sett i lys av høye opptakskrav på noen studier, men det betyr ikke nødvendigvis at de ikke hadde klart tunge studier. Mange av disse kommer inn på studier som kan være vel så tunge og klarer seg utmerket, og det hele koker ned til hvilken reell kompetanse og motivasjon man har for et gitt studium.

Jeg ser for så vidt poenget med dette med delmål, men du skriver jo selv at man som oftest ikke har så lite relevante delmål i form av fag man ikke anser som relevante på høyere nivå, derfor er ikke denne effekten nødvendigvis av så stor betydning på et universitet.

Og til slutt så skal man ikke nødvendigvis tilskrive dårlig skolering som den eneste grunnen til at folk faller fra. For noen vil dette selvsagt være gjeldende, men andre slutter fordi de heller finner på noe annet, kommer inn på et studie de i prinsippet ønsket mer eller rett og slett bytter studiested. Da kommer vil tilbake til at det er motivasjonen for å gå på det aktuelle studiet på et gitt sted det handler om, ikke nødvendigvis basiskunnskapene.

Men, for å ikke spore av tråden totalt her, og for å prøve å svare på det ts spør om så mener jeg at det ikke skader å prøve dersom h*n er motivert for det. Om man finner motivasjonen og tålmodigheten til å ta opp noen fag, vente på alderspoeng og evt. ta et annet studieår i mellomtiden for å komme inn på drømmestudiet så kan det være verdt det, men det må jo hver enkelt vurdere.

[Capt. Obvious]

Blir de færreste av de som studerer jus advokater? Hva blir de da? Hva er poenget med å studere jus hvis man ikke blir advokat eller dommer? Dommer krever også gode karakterer, så ser ikke helt hvilket relevant arbeid man får med bare C/D/E

Anonym poster: abfeadac90eccc14156e9e930bcb3d50

Jurister er ikke bare advokater og dommere, men kan jobbe i andre deler av rettsvesenet, i politiet, som saksbehandlere, som juridiske rådgivere (uten å være advokat), og en hel del annet.

[Strixvaria]

-klippklipp-

Men, for å ikke spore av tråden totalt her, og for å prøve å svare på det ts spør om så mener jeg at det ikke skader å prøve dersom h*n er motivert for det. Om man finner motivasjonen og tålmodigheten til å ta opp noen fag, vente på alderspoeng og evt. ta et annet studieår i mellomtiden for å komme inn på drømmestudiet så kan det være verdt det, men det må jo hver enkelt vurdere.

Så da er vi vel egentlig enige, sånn når alt kommer til alt?

[Capt. Obvious]

Så da er vi vel egentlig enige, sånn når alt kommer til alt?

Det er mulig, men jeg syntes uansett at folk bør prøve å finne drømmen sin selv om det dreier seg om et hardt studie selv uten det mange mener er nødvendige forkunnskaper. Enten så klarer man det eller ikke, men det blir ihvertfall ikke drømmeyrke dersom man ikke tør satse.Helt sikkert noen som mener det er bortkastet tid også, men jeg mener det gir liten mening i å ende opp som a når man egentlig vil bli b uten at man i det hele tatt prøvde å bli b selv om begge yrkene objektivt sett kan anses som like gode.

[Miah]

Blir de færreste av de som studerer jus advokater? Hva blir de da? Hva er poenget med å studere jus hvis man ikke blir advokat eller dommer? Dommer krever også gode karakterer, så ser ikke helt hvilket relevant arbeid man får med bare C/D/E

Anonym poster: abfeadac90eccc14156e9e930bcb3d50

Etter fullført rettsvitenskapstudie, blir man jurist. Ikke advokat, ikke dommer. Jurist. Jurister er overalt, i alt fra forvaltningen til forsikringsselskaper. For å bli advokat må man etter studiene får arbeid som advokatfullmektig, og jobbe med det i to år (om jeg ikke husker feil), og deretter bestå en advokatprøve. Man kan ikke bare "velge" å bli advokat; for å få arbeid som advokatfullmektig må man nesten ha gode karakterer. Det betyr ikke at man ikke får arbeid andre steder, da som jurist, med dårlige karakterer.

[Strixvaria]

Det er mulig, men jeg syntes uansett at folk bør prøve å finne drømmen sin selv om det dreier seg om et hardt studie selv uten det mange mener er nødvendige forkunnskaper. Enten så klarer man det eller ikke, men det blir ihvertfall ikke drømmeyrke dersom man ikke tør satse.Helt sikkert noen som mener det er bortkastet tid også, men jeg mener det gir liten mening i å ende opp som a når man egentlig vil bli b uten at man i det hele tatt prøvde å bli b selv om begge yrkene objektivt sett kan anses som like gode.

Det har du for øvrig rett i. Men for i det hele tatt å få prøvd b må TS altså mestre de basiskunnskaper x (karaktersnitt) som kreves for å få muligheten til å prøve ut b i det hele tatt. Altså kommer hun ikke inn på jusstudiet dersom ikke karaktersnittet er godt nok, og dersom jusstudiet (b) er drømmen, vil TS se at x er nødvendig å tilegne seg før b blir aktualisert på noen som helst måte.