Min datter driver oss til vanvidd

[Gjest Melin]

Er det noen der ute som har gode råd om "umulige" tenåringsjenter? Dattera vår er 16 år og nesten umulig å bo i hus med. Humøret svinger, det er jo normalt mht hormoner og slikt, men at det skal gå an å være så til de grader dramatisk fatter jeg ikke er mulig. For å i det hele tatt få henne på skolen, må jeg være hjemme om morgenene, og det er et sant helvette. Hun har aldri noe å ha på seg, enda klesskapet er overfylt. Bena er for tynne, håret for kort, klipsene (hair extensions) klør, og hun kan ikke gå uten... matlyst er borte, vi har bare dålig mat i kjøleskapet og hun truer med å ikke gå på skolen dersom hun ikke føler seg fin. Hun mener hun blir mobbet om hun går "stygt" kledd, og bruker lang tid om morgenen. Selv om hun kan finne frem klær om kvelden, så kan det da være feil dagen etter likevel. Så spør hun meg - gamlemor - om hjelp, og med så mye kjeft har jeg jo ikke sjangs til å komme med forslag, og da er det også galt, for da gjør jeg INGENTING for å hjelpe henne. At jeg venter på henne så hun kan bli kjørt til t-banen, gjør klar mat, passer på hun ikke forsover seg, syr inn bukser - ja det teller visst ikke.

Jeg skjønner vi har mye av skylden selv, og at vi ikke burde gjøre så mye for henne. Problemet er at hun tidligere har hatt skolevegring, og vi er livredde for at hun skal få det tilbake. Og dermed får hun på en måte makten, og kan ture med ditt og datt og at hun ikke vil gå på skolen. Så dermed har vi i løpet av årene forsøkt å gjøre det mulig for henne å komme seg på skolen, men det er vel det som kalles bjørnetjenester. Men det er søren meg ikke lett. Nå burde hun jo gå på skolen av egen vilje (videregåenede) men likevel blir dette altså brukt i trusler. Og om hun dropper skolen, er jo det negativt, men noe hun faktisk kan velge selv.

Så hvordan snu trenden? Jeg føler hun har kjørt meg så langt ned at jeg nesten ikke orker å bo hjemme mer. Det er så mye kjefitng og klaging hele tiden, og alt går liksom galt for henne. Enda hun jo er både en pen jente, smart og har mange venner. Men det føles som om hun har et mye større press enn det hun kanskje har. Hva andre sier betyr alt, Hun har også hatt en del jenteintriger, mulig fordi hun er så populær blant guttene. Men enda så er selvtillitten på bånn...

Jeg er altså livredd hva som vil skje fremover nå. Daglig kommer hun med meldinger om at hu ikke orker mer, vi likke prate, og så blir hun sur fordi jeg ikke kjefter tilbake, jeg blir bare helt matt og har ikke en eneste følelse å vise. Og de gangene jeg blir sint og hever stemmen, stikker hun bare hendene i ørene.

Å diskutere går heller dårlig, hun blir bare sint og vil ikke snakke med oss. Hun kan også finne på å ødelegge ting.

Hva om hun nå ikke orker mer, slutter på skolen og bare legger seg inne og sover? Hva slags argumenter kan man komme med, hvordan få henne mer selvstendig og få troen på seg selv? Gi henne ansvar?

Har mest av alt lyst til å sende henne vekk for en periode, så ille er det. Så hun kan få litt perspektiv på livet. Nå føler jeg alle har kjørt seg fast.

Noen som har lignende erfaringer?

[AnonymBruker]

Ødelegger hun ting, så håper jeg hun betaler for dem?

Om det finnes en FHS som tar imot 16-åringer kunne kanskje det vært noe. Det finnes jo FHS for de fleste interesser, hva liker hun å holde på med?

Anonym poster: ab664ba22507975ae5ed35a17a535c44

[Gjest Fleecejakke]

Skulle og foreslå folkehøyskole.

[Gjest Gjest]

Jeg var denne jenta for tre år siden. Forsett med å tvinge henne på skolen. Ha lite toleranse for å la henne være hjemme. Bruk kjeft og trusler ( ta fra penger, stram inn innetider, husarrest osv) helt til hun skjønner selv at skolen er viktig. Jeg var tidenes drittunge og foreldrene kjørte meg på skolen ( som var langt unna) om jeg prøvde å skulke uansett hvor lite ordna jeg va om morgoen " for på skolen skulle jeg UANSETT." det er et under att jeg kom meg igjennom dette, men med foreldre som var strenge og viste at DE var sjefen så gikk det og jeg skjønte at skolen , det måtte jeg gå igjennom:)

[Maryell]

Er faktisk litt enig med siste taler selv om det høres litt brutalt ut.

Jeg var en snørrunge selv og skulle ønske jeg ble pressa hardere. Jeg utnyttet definitivt at jeg ikke fikk særlig konsekvenser.

[Gjest Melin]

Takk for innspill.

Folkehøyskole har jeg ikke tenkt på, men det er vel muligens for sent nå. Men hun vil til USA neste år, og da MÅ hun gå på skolen dette året, så sånn sett tror jeg (håper) jeg at hun også da selv skjønner hun må fullføre. Jeg prøver å være konsekvens og streng, men det er visst dessverre ikke min sterkeste side...

Etter hun har vært veldig sint og ufin mot meg ber hun alltid om unnskyldning, så det er jo bra. Men det tærer på når dette skjer nesten hver dag.

Jeg får vel bare sørge for å gi konsekvenser neste gang hun ikke gjør som jeg sier, men hun er en mester i å manipulere..

sitter enda på jobb fordi jeg ikke orker å dra hjem.. vet hun er sur fordi hun ikke fikk til noe i sted.

Godt å høre at dere som selv har vært slike snørrugner, nå har vokst seg til..:-)

Bør jeg overse henne når jeg kommer hjem, late som ingen ting eller???

Hilsen Melin

[Maestro]

Høres ut som meg det, fra jeg var 11-17 år.

Men jeg ble jo mobba på skolen, å tillegg til å ha en ADHD diagnose, som jeg ikke visste om da.

Aldri kjeft, gi trusler og sånn. Skal du true henne med f.eks datan, TV and so on, så ikke la det bare være i snakket. Faktisk gjør det, å viser at det blir konsekvenser av ting!

Be lærern gi beskjed om hun ikke møter på skolen.

Har dere vurdert og sende henne til psykolog?

[Gjest Melin]

Høres ut som meg det, fra jeg var 11-17 år.

Men jeg ble jo mobba på skolen, å tillegg til å ha en ADHD diagnose, som jeg ikke visste om da.

Aldri kjeft, gi trusler og sånn. Skal du true henne med f.eks datan, TV and so on, så ikke la det bare være i snakket. Faktisk gjør det, å viser at det blir konsekvenser av ting!

Be lærern gi beskjed om hun ikke møter på skolen.

Har dere vurdert og sende henne til psykolog?

Hei, vi har vært hos BUP da hun slet med skolevegring og spisevegring. Hun vil ikke tilbake dit nå. Jeg har sluttet med så mange trusler, men om hun ikke går på skolen får hun heller ikke bruke datan eller gå ut den dagen. Men hun truer mer enn meg, heldigvis virker det som tomme trusler, men de er slitsomme å høre på. ALt er jo så forferdelig og livet ille for disse drama queeens. Og hun sier tilogmed det er hun som er slem, men at hun ikke klarer å endre seg. Så for hun dårlig samvittighet ovenfor meg, og så unnskylderh hun seg og så er det på'n igjen neste dag. jeg får liksom på tå hev hele tiden, venter bare på neste "utbrudd".

Hun har nok blitt litt utestengt før, ikke direkte mobbet, men får kommentarer. Men jeg tror det er mye sjalusi og misunnelse i bildet. Hun er ganske tynn, og får høre hun er fyrsikk, stake etc. og det plager henne velditg. Men jeg vet hun goså får masse komplimenter for utseendet. Alle vil jo selv synes sine egne barn er pene, men jeg tror nok de fleste er enige her - at hun er flott, selv om det ikke har noe med saken å gjøre. Men det er derfor jeg ikke forstår at hun kan ha så dårlig selvtillitt... Jeg prøver å si at utseende og kær ikke har alt å si, men det går visst ikke "hjem"

[AnonymBruker]

Jeg ville vært skeptisk til USA-oppholdet når hun oppfører seg som dette. Utrolig mange studenter kommer til en kjempestreng familie, der til og med ungdom som ikke har hatt rutineproblemer hjemme i Norge sliter. Når man er så ustabil er det kanskje ikke nødvendigvis så lurt å være så emosjonelt ustabil og usikker, miljøet på high school i USA kan være utrolig krasst. Det er store fallgruver.

Anonym poster: aa00c81d208ce32dd220bfdcecdfc14a

[Gjest Badebuksa]

Det er litt vanskelig å svare på dette..

For det kan være at hennes problemer bunner i noe mer alvorlig, og det virker som hun kan ha litt psykiske problemer i tillegg til hormoner. Ekstremt dårlig selvtillit har hun. Og jeg vet, det er et utrolig stort press på skolen om at man skal gå fint kledd osv, hvis ikke blir man baksnakket.

Been there, for å bruke et engelsk uttrykk.

Det kan fungere å presse på, om ungen er sterk nok, men om den ikke er det, går det gærne veien, som med meg, og da kan det bli traumatisk.

Kanskje hun skulle snakket med en psykolog, eller i allefall en som ikke er medlem av familien? Det hender folk synes det er lettere å snakke med folk som man ikke må forholde seg til hver dag.

Lykke til.

[AnonymBruker]

Forsøk PPT?<br /><br /> Anonym poster: bb5ac1148a6fe3866b4a73facda3d985

[xinnia]

først vil jeg bare trøste deg med å si at dette går over!! det bare tar litt tid og er veldig slitsomt for oss mamma'er.

Ikke gi opp.. fortsett med det du gjør.. sprekker du og blir sint.. så ikke få dårlig samvittighet, bare fortell ja at ja mamma blir sint hun også, er bare så mye jeg kan ta imot ...

Min eldste datter og jeg hadde noenlunde samme greie når hun var på den alderen.. nå er hun snart 23 og fått seg en flott utdannelse og vi har super kontakt:-))

Det er bare super tøft mens det står på.. men med kjærlighet og omsorg fixer du dette strålende. Klem:-))

[Gjest regine]

Jeg ville rett og slett brukt hennes ønske om USA utveksling som press. Hvis hun ikke kan oppføre seg, så kan hun heller ikke reise bort til andre.

Men dette bør du selvsagt ikke ta i en krangelsituasjon, men på et tidspunkt hvor det er mulig å snakke vanlig sammen. For dette er ikke en trussel du skal slenge ut av deg, men noe du skal snakke med henne om og forklare henne hvorfor det kan ende med at hun ikke får reise hvis hun ikke endrer adferd.

Det er mulig det er sååå fullstendig grusomt å være tenåring i dag - men det blir overhode ikke bedre av all verdens dulling.

[lulle]

Jeg synes det høre ut som datteren din har større problemer enn det som er vanlig for ungdommer. Jenta som du beskriver hadde ikke jeg sendt til USA. Ikke bare fordi jeg ikke syns hun fortjener det, men mest fordi jeg ville vært redd for henne. Jeg tror jeg ville fått henne utredet for en personlighetsforstyrrelse, evt bipolar lidelse, da du beskriver store humørsvingninger og dramatikk. Det er likevel viktig at hun blir møtt på noe, og vil som andre her foreslå folkehøyskole. Da har dere overtall noe kontroll.

Hva skjedde da hun hadde skolevegring sist? Fikk antagelig mye oppmerksomhet ? Står hun opp i løpet av dagen hvis hun ikke går på skole? Jeg ville gradvis sluttet å legge forholdene til rette for å få henne på skolen. Før du går på jobb, kobler du ut data og tv. Da er i hvertfall ikke det men på å holde henne hjemme. Jeg tror nummer nærer din fortvilelse og usikkerhet og spiller på dette. ... Jeg ville uansett fått råd fra kvalifisert fagpersonell.

[AnonymBruker]

Tror neppe hun får reise til USA - du vet det er karaktersnitt for å komme inn?

Samt at det kosten endel penger - som dere som foreldre bør nekte å sponse når hun ikke klarer å oppføre seg.

Det er lov å ta ansvar for hvordan barna blir - dere har ansvaret for å lage regler, få henne til å følge dem og ikke minst oppdra henne til et menneske som kan omgås andre!! Er dere helt idioter? Slutt å gi etter, slutt å gi henne ting - vis at mangel på normal oppførsel faktisk får konsekvenser.

Hennes oppførsel er kun et resultat av at dere som foreldre ikke har klart oppgaven hitill - skjerp dere!

Anonym poster: ef05986b371c9bb43521120400a29a9a

[Lucid]

Som fler andre her så har jeg også vært den drittungen, og det er ikke så veldig lenge siden heller. Jeg oppførte meg slik fordi jeg ville ha mer oppmerksomhet. Jeg slet veldig psykisk og følte at ingen lyttet eller forsto. Prøv å sett deg ned og ta en rolig prat med henne. Spør henne hva det egentlig er hun vil, og forklar henne konsekvensene på en rolig måte slik at hun forstår det. Det er nok ikke enkelt å være hverken mamma eller barn i slike tilfeller.

Få henne til å gå til psykolog, fordi det er enklere å snakke med en utenforstående. Og hvis dere har muligheten, la henne reise bort til familie en plass litt lengre borte, gjerne i litt landlige omgivelser. Å ta tog/buss alene er kjempeskummelt de første gangene, og jeg husker at jeg følte meg veldig voksen og ansvarsfull første gang jeg reiste til familien alene. Det var også veldig fint å få litt tid alene for å tenke igjennom ting en plass der det ikke stilles like mye krav som hjemme.

Og så kan jeg gi deg et tips som min mor lærte veldig fort; Hvis dattera hever stemmen, så senker du din. Hvis du hever stemmen så kommer jenta til å skrike enda høyere. Og hvis hun stormer inn på rommet og smeller igjen døra, så vent til du tror at hun har roet seg, og så kommer du og spør om dere kan prate litt. Hvis hun er som meg så kommer hun av seg selv når humøret er bedre, og når det blir for kjedelig å ligge på rommet alene.

Ellers ønsker jeg dere lykke til!

[Avalon]

En del kan være hormoner, men som noen her også sier så kan det være mer.

Jeg var også en drittunge i tenårene, men det lå mye mer bak enn bare hormoner. Jeg var deprimert, dypt deprimert.

Jeg sa ikke et pip om hvordan jeg egentlig hadde det før jeg var 19 år.

[Gjest Gjest]

Be om faghjelp. Og slutt å ta alt hun kommer med alvorlig, noen ganger er det rett og slett det å GI henne ansvar for seg selv, som skal til for at hun TAR det. Som det er nå kan hun jo gjøre som hun vil, det får null konsekvenser for henne. For mamma fikser alt og eter alt og maser og passer på, følger opp osv osv.

Gi mer f rett og slett. Om to år er hun 18. Myndig. Hva skal du gjøre da? Fortsette å løpe etter?

[Gjest Gjest]

Høres ut som meg. Jeg var sånn på barneskolen og ungdomskolen. Jeg NEKTET gå på skolen, hadde ikke klær, kjeftet, ødelagte, ALT var et helvette for mamma og pappa. Jeg sleit med sosial angst, og gruet meg i hel til å gå på skolen. Ikke pga jeg ble mobbet eller noe, pga jeg hadde angst. Det fant de ikke ut før jeg gikk i 8-9 klasse. Og DA begynte ting å bli bedre.

Det er ingenting dattera di sliter med? At det er grunner til hun er sånn?Det kan være hun sliter igjen med skolevegring? Det kommer til å gå bedre. Prøv å finn på kjekke ting med henne om dagen om hun vil det? spør henne om ting osv