Holde sammen pga. av barna... Trenger noen råd nå.

[AnonymBruker]

Jeg er en relativt ung mor til tre. Nybakt mor til tre sådan.. Har to barn fra et tidligere forhold, og det siste barnet har jeg fra dette ekteskapet. Forholdet skrantet før jeg ble gravid, mest pga. min nåværende manns forhold til mine to barn fra tidligere forhold. Han er lite forståelsesfull på de fleste punkter, og det har resultert i mange tårer og mye frustrasjon fra min side. Mest fordi han er en så fantastisk mann elllers, så jeg bare skjønner det ikke.. Jeg bestemte meg egentlig at nå var det slutt, men lot forholdet få en til sjanse. Rett etter dette ble jeg noe uventet gravid, og da var det naturlig for oss å gifte oss. Så det ble giftemål ganske så kjapt, med bare de nærmeste tilstede.

Nå føler jeg at forholdet går bare nedover og nedover. Vi har pratet om dette begge to, og vi føler begge at vi er sammen KUN pga. barnet vårt..

På den ene siden føler jeg at dette kan ikke fortsette. Mine to små barn fra tidligere forhold kan ikke lide pga. dette. De trenger meg mest av alt, og jeg er redd jeg kommer til å angre på valgene jeg har tatt når de vokser til og blir eldre. Samtidig tenker jeg på det nyfødte barnet vårt, og på det nybygde huset vårt, og på alle fordommer som jeg vil få dersom jeg skilles ung og blir alenemor til tre små.

Sitter her og lager bordkort til etterfesten til bryllupet vårt med blandede følelser. Forsøker også så smått å formulere en tale til min kjære mann, men kommer ikkke på så mye positivt å trekke frem. Jeg synes det er utrolig skremmende og trist....

Vi har fått time til Familievernkontoret nå ganske snart, men trenger råd fra noen andre også. Jeg lurer rett og slett på hva du ville gjort i en slik situasjon...

Anonym poster: 785c836695d8d48056263cb15059fef2

[I Grosny]

Anonym poster: 785c836695d8d48056263cb15059fef2

Er det sjalusiproblematikk her som gjør at mannen din ikke liker dine første barn, eller er det de som ikke liker han?

[frøkna]

Å holde sammen pga et barn vil jeg si generelt er en dårlig ide. Du sier du er ung, vil du virkelig leve resten av livet ditt slik? Du skriver også du vil ende opp som alenemor til 3 små.. Faren til de to første tar ikke ansvar? din nåværende mann vil ikke han ta ansvar for sin?

[Gjest Gjest]

herregud.. få barn og gifte seg når forholdet omtrent ikke henger sammen er det dummeste jeg hører..

og holde sammen for barnas skjyld er omtrent like dumt. mamma og pappa ble skilt da jeg var 6, min lillesøster var 2 og min storesøster var 11. ingen av oss har lidd av den grunn og det er fordi foreldrene mine kunne samarbeide istedet for å krangle

[Gjest Gjest]

Hva jeg ville gjort i en slik situasjon? hmm, jeg ville strengt tatt aldri satt meg i en slik situasjon. jeg ville aldri fått barn eller giftet meg om forholdet mitt var såpass dårlig

[AnonymBruker]

jamen, for barnets skyld??? skal man skifte mann hvert gang man er misfornøyd med ham? da blir det mange barn og mange menn. Du blir jo ikke for barnets skyld, men som et valg i livet, om hvilket liv du ønsker? Og hvis du ønsker et liv med barnets beste og et familieliv så velger du å kjempe for at det du vil ha i livet ditt er det som deres forhold fylles av.

Du har jo likt ham en gang, det er vel ikke borte, du bare ser det ikke nå, hva det var med ham som gjorde at du valgte ham. Har inntrykk av at mange rømmer bare det blir litt tomt og tungt en periode. Og en nedtur kan vare lenge, et par år... men i det lange løp vil du være glad du ble, og sette pris på det du lærte i en tunge perioden. Småbarnsperiode er en klassisk utfordring. Nei hold ut. Det blir bedre.

Anonym poster: ee8f6182b7f42c9cf1d2f833740ec111

[jita]

problemet er jo at han ikke liker barna hennes fra tidligere, og da blir man jo ikke i forholdet for barnas beste lengre

[AnonymBruker]

problemet er jo at han ikke liker barna hennes fra tidligere, og da blir man jo ikke i forholdet for barnas beste lengre

Jomen kjære vene... hvis han har valgt å få barn og gifte seg med henne, da ønsker han å få det til å fungere. Hvis han ikke liker barna så er det slik jeg ser det et symptom på dårlig forhold.

Voks opp dere to, brett opp armene og stå for det dere har valgt i livet!!

Anonym poster: ee8f6182b7f42c9cf1d2f833740ec111

[Gjest annemor30]

Jeg tenker at ved å ta det valget å forlate mannen din når ekteskapet deres ikke er godt for noen av dere er et voksent valg.Hva andre måtte mene er igrunn veldig uvesentlig,det er du som skal stå for valgene du tar,ikke nabokjærringa;) Barna deres lider når dere ikke har det godt sammen. Klarer dere og snakke sammen slik at du vet hva det er som gjør at han ikke går sammen med dine barn? Er dette noe dere kan rydde opp i feks?

[AnonymBruker]

Å holde sammen pga et barn vil jeg si generelt er en dårlig ide. Du sier du er ung, vil du virkelig leve resten av livet ditt slik? Du skriver også du vil ende opp som alenemor til 3 små.. Faren til de to første tar ikke ansvar? din nåværende mann vil ikke han ta ansvar for sin?

Blir kvalm av å høre noen si at barn ikke er en grunn til å prøve å få et forhold på rett kjør! Har selv opplevd er brudd, å personlig sett lykklige barn bli innesluttet over veldig lang tid slite på skolen o,s,v.Hadde voksene klart å tenke oss å ikke meg!!! tror jeg alle ville hatt det bedre,mindre egoisme å mer felleskap.

Anonym poster: ae6568ebec067e8794128ca2a07faf4f

[Gjest Gjest]

Blir kvalm av å høre noen si at barn ikke er en grunn til å prøve å få et forhold på rett kjør! Har selv opplevd er brudd, å personlig sett lykklige barn bli innesluttet over veldig lang tid slite på skolen o,s,v.Hadde voksene klart å tenke oss å ikke meg!!! tror jeg alle ville hatt det bedre,mindre egoisme å mer felleskap.

Anonym poster: ae6568ebec067e8794128ca2a07faf4f

Eeeehhh hva ?? hva om foreldrene bare krangler da, tror du det er en positiv opplevelse for barna ? nei barna lider nok mere da, og tro meg, ved dårlige forhold blir det krangling.

[AnonymBruker]

Eeeehhh hva ?? hva om foreldrene bare krangler da, tror du det er en positiv opplevelse for barna ? nei barna lider nok mere da, og tro meg, ved dårlige forhold blir det krangling.

På tide at folk tenker over om de er skikket til¨å få barn,hvis de krangler med barna tilstede er de ikke det.Syntes VELDIG mange lar seg blindt styre av sine egene følelser,hva en partner eller sine barn føler spiller ingen rolle lenger,det er egoisme å lager dype sår i mange partnere og barn.Hva om vi igjen generelt begynnte å tenke på familien som oss. sorry TS dette er litt på siden. Men hva får deg til å tro at din dømmekraft til å finne en ny mann er bedre nå enn etter to forsøk,hvor ingen av barna får gleden av å se mamma og pappa daglig snart?

Anonym poster: ae6568ebec067e8794128ca2a07faf4f

[Gjest Tammie]

Som barn av foreldre som holdt sammen ALT for lenge "for vår skyld" ber jeg deg om å gå fra ham detsom det oppstår krangling og fiendtlighet i hjemmet. Min barndom og ungdom ble ødelagt på grunn av foreldrene mine trodde de gjorde det rette!

[AnonymBruker]

Flott tid vi lever i det eneste folk er gode på er å sette barn til verden.gjerne meg en iver vi kjenner fra kaniner! Lage en trygg felles ramme rundt de betyr fint lite lenger, gifte seg love gode og onde dager nei det betyr heller ingen ting. fy f.... så bra vi får det til.

Anonym poster: ae6568ebec067e8794128ca2a07faf4f

[gompen]

Hva jeg ville gjort?

Jeg ville ha tatt noen dype åndedrag og pustet godt ut. Dermed ville jeg ha brukt ventetiden til familievernkontortimen på å snakke med mannen. Sette noen punkter sammen for hva den timen skal brukes til, hvilke mål skal dere strekke dere mot?

Hva forventer dere begge å få ut av forholdet, hva er dere begge villige til å legge inn i forholdet? Jeg ville ha laget en plan, eller hvis det er umulig å gjøre det sammen, satt opp noen punkter for meg selv over hva som kan endres på.

Det er helt vanlig at forhold lider under småbarnsperioden, og nå har dere to små pluss en nyfødt i hus. Hvordan kan dere gi hverandre pusterom i hverdagen, så dere begge får hvilt ut litt? Jeg regner med at det er mangel på søvn med en nyfødt og nok stress i tillegg med to småbarn, det er viktig at dere begge får tid for dere selv, og tid til hverandre alene uten barna.

Jeg vet ikke hvorfor mannen din ikke klarer å forholde seg til dine to barn. Kanskje han ikke helt vet hvordan han skal gjøre det? Det er en læringsprossess å bli forelder, og selv om du har vært det en stund, har jo han nettopp blitt far, og kanskje har han ikke funnet farsrollen helt ennå?

Det er nok mulig å komme seg gjennom denne perioden hvis dere drar lasset sammen, med da må dere begge være villige til å jobbe for det.

Er han villig til det? Er du?

[frøkna]

Blir kvalm av å høre noen si at barn ikke er en grunn til å prøve å få et forhold på rett kjør! Har selv opplevd er brudd, å personlig sett lykklige barn bli innesluttet over veldig lang tid slite på skolen o,s,v.Hadde voksene klart å tenke oss å ikke meg!!! tror jeg alle ville hatt det bedre,mindre egoisme å mer felleskap.

Anonym poster: ae6568ebec067e8794128ca2a07faf4f

Det som er problemet med slike problemstillinger er at alle legger sine egne erfaringer og opplevelser i det. Du har sett noen slite etter et brudd, og vil ikke utsette noen andre for det. Mange barn som håper mamma og pappa ville gått fra hverandre for eksempel fordi de krangler eller aldri snakker sammen.

Om foreldre er lykkelige eller ikke vil være lett for et barn å oppfatte, og da bør man revurdere om man skal fortsette i et ulykkelig ekteskap, eller gå videre med livet.

Det er mange som vokser opp uten en forelder, eller med en steforelder i stede og det går faktisk bra med de fleste. Så ikke skrem TS med skremselspropaganda om at livene til barna hennes går til helvete om hun ikke holder seg til en mann hun akkurat nå har vanskeligheter med å se en framtid med.

Hun har gifta seg med han og fått barn med han så jeg regner med hun vil gi forholdet en fair sjanse. Foreslå parterapi for eksempel. Men om ingenting går, syns jeg ikke du skal sitte igjen på grunn av barna, de vil vokse opp å leve sine egne liv, nå må du leve ditt (mens du tar være på barna dine så klart).

Masse lykke til ts, dette ordner seg!

Endret 11. september 2012 av frøkna

[lalaB]

Foreldrene til venn (i tjueåra nå), har holdt sammen på grunn av barna når de var mindre. Nå har foreldrene det bra sammen. Jeg har hørt faren si "så lenge vi har holdt sammen såpass lenge er det ikke noe vits i å gå fra hverandre nå". Så, de har klart å jobbe seg igjennom det, til tross for dårlige tider. Og de er en familie, og selv om barna i dag har flytta ut, så setter de pris på at foreldrene har klart å holde sammen, og de drar på hytteturer og de har et koselig familieliv i ferier.

Om man klarer å skåne barna mest mulig for foreldrenes krangling, til tross for dårlige perioder, så tror jeg ikke barna tar skade av at dere jobber dere igjennom den tunge perioden. Men om barna blir negativt påvirka av deres atferd iogmed dere ikke har det bra sammen, så er det en dårlig løsning å holde sammen på grunn av barna.

[Gjest tobarns mor]

jeg er i samme dilemma..sitter med 2 barn og er sammen med en mann som ikke elsker meg. får høre hvor 'feil' jeg er og det er sårende og selvbildet mitt er totalt forandret. but what to do? å ha ene ansvaret for alle ungene er for mye...spesielt med en liten en..så jeg velger å bli sittende i dette par forholdet. ps. har også vært hos familieterapeut, men min samboer sluttet å komme til timen etter et halvt år med alle slags unnskyldninger..så jeg innså...han var ikke interessert i å få forholdet til å fungere normalt..så da lever vi heller i et dysfunctional relationship med alt det innebærer : ingen intimitet. ingen respekt for hverandres følelser. mye hat..

[I Grosny]

jeg er i samme dilemma..sitter med 2 barn og er sammen med en mann som ikke elsker meg. får høre hvor 'feil' jeg er og det er sårende og selvbildet mitt er totalt forandret. but what to do? å ha ene ansvaret for alle ungene er for mye...spesielt med en liten en..så jeg velger å bli sittende i dette par forholdet. ps. har også vært hos familieterapeut, men min samboer sluttet å komme til timen etter et halvt år med alle slags unnskyldninger..så jeg innså...han var ikke interessert i å få forholdet til å fungere normalt..så da lever vi heller i et dysfunctional relationship med alt det innebærer : ingen intimitet. ingen respekt for hverandres følelser. mye hat..

Hvor store er barna dine?

Når den største blir 3 år så er han stor nok til å hjelpe til med å ta vare på den minste. Han vil ganske fort erstatte mannen din fullt ut, og det blir ikke så ille å flytte som du tror. Du er ikke alene. Du har støtte av barna dine.

Jeg mener at ditt første ansvar er å ta vare på deg selv, slik at du kan være en fysisk og psykisk støte for barna dine. Dette saboterer du med å bo med en ødelegende dust.

Kom deg ut. Ta ansvar for ditt eget liv og dine barn.

[AnonymBruker]

Dette er grunnen til at jeg er fast bestemt på å få alle barna mine med samme mann. Derfor eng er i et elendig ekteskap, fordi vi allerede har fått ett barn, og skal jeg ha flere så blir det enten med han eller så blir det ingen.

Har vokst opp i et mine,dine,våre forhold og detvar ikke bra og alle rundt meg virker til å slite med dette.

Anonym poster: 17f6e5941f0ff0840c2e6880606e9d83