mann forlater barn, hus, kone for ny kjæreste etter 11 år

[Gjest Gjest]

Trenger trøst...

Mannen min etter 11 år sammen forlater meg for en ny kjæreste. Vi var "de perfekte paret" i venne kretsen og i familien og jeg trodde ALDRI jeg skulle oppleve dette. Han har altid hvert kjærlig og skrytt meg opp over skyene så alle i venne- og familie kretsen er like sjokkert som meg.

Var helt sikker på at vi skulle bli 90 år sammen. Han sier at han ikke forlater meg for hun andre men at han ser ting klart nå og ser hva han har savnet i forholdet (rart at han ser de "klart" når de kommer en yngre og barneløs utgave når vi har et stressigt småbarnsliv og første året som vi eier et stort hus som krever sitt!)

Jeg ser at jeg har valt fel mann, da han har overlappet alle forhold han har haft siden han var 16 år og hvert utro minst en gang i alle.

de jeg trenger å høre nå (for ønsker han ikke tilbake og kastet han ut av huset når jeg fikk nyss på dette) er at han kommer falle på rumpen og gå på en sjikkelig smell når hans forelskele for hun nye dør og at han ser at han har kastet vekk et fantastiskt liv. Er redd at han aldri kommer se at han gjorde sitt livs misstak....

[Gjest Fleecejakke]

Det som er fint for deg og trist for ham er at det blir hverdager i alle forhold. Om han går på en smell er ikke sikkert, men det kommer nok til å bli like kjedelig i det nye forholdet etter en stund. Hva skal han gjøre da? Finne seg en ny ung barnløs ei?

[Havbris]

Huff og huff. Dette er en klassisk historie og det er mange som har opplevd det samme. Han har forelsket seg, opplever spenning og han blir sett. Og da har du lite å stille opp med. Nårt han sammenlikner forholdene kommer du selvsagt i skyggen. Den "nye" vil uansett fremstå som plettfri, frisk og ikke sliten.

Selvsagt er det tull at han ikke går pga henne - det er jo forholdet til henne som har fått han til å se "alt klart". Kanskje vil forholdet mellom de vare, og kanskje ikke. Han er ikke den første mannen i verden som flykter ut av et forhold, for deretter å etterhvert oppdage at han har havnet på det samme stedet som han forlot.

[Gjest Gjest]

Det som er fint for deg og trist for ham er at det blir hverdager i alle forhold. Om han går på en smell er ikke sikkert, men det kommer nok til å bli like kjedelig i det nye forholdet etter en stund. Hva skal han gjøre da? Finne seg en ny ung barnløs ei?

Hun er ung og barneløs.... kenner ikke igjen mannen, han har ikke tatt noe ansvar over hode i denne situasjonen. JEG bad han flytte ut, JEG ringte for å få mekling, JEG tok av meg ringene og gav til ham, JEG har ringt mekler for å selge huset, JEG har ringt advokat, JEG har bestilt tur til meg og barnen til høstferien... Han sitter på et rom han har fått gjennom jobbet (hvor han ikke kan ha barnen) og ikke gjort noe forsøk på å skaffe seg leilighet i området hvor jeg og barnen bor....

Blir bare så sliten...

i tilegg har han latt barnen treffe hun nye tre uker etter at han flyttet ut og dette kom som lyn fra klar himmel. Vi hadde ikke kranglet eller hatt en "dålig period" i forkant.... Mange dårlige vurderinger!

[Havbris]

Mannen er kanskje helt handlingslammet? Forelskelse kan gjøre mye med folk, og inni den rosa boblen er det ikke plass til trivialiteter. Han våkner sikkert en dag og da er det ikke sikkert at alt er så rosa som nå.

[Gjest Mysticgirl]

Godt du tar initiativ og hiver han ut og ordner ting. Det har du min fulle respekt for. Men godt å bli kvitt han uansett så du kan gå nye veier, sammen med dine barn

[Xstrella]

Nissen flytter som regel med på lasset og når hverdagen kommer så vil de samme problemene han slet med før deg komme tilbake. Hvis menneskene tror at det hjelper å flytte, flykte eller rømme til et nytt forhold, ja da tar de veldig feil. Man er den personen man er uansett. Noen blir kanskje lykkelige av å dumpe kone og barn fremfor ei ny yngre ei, men ikke i lengden. Alt går for en periode. Har venner selv som har gjort slikt og jaggu meg kom hverdagen veldig fort, og nå er det helt likt som før.

[Gjest Gjest]

Samme opplevelse her. Og jeg sliter med å forstå at et menneske kan forandre personlighet over natten. Spesiellt ovenfor egne barn.

Den eneste forklaringen jeg ser, etter min egen "oppvåkning" i dette, er at han er en veldig umoden person. Han sliter mye med mindreverdighetskompleks og misunnelse. Han er konfliktsky som tusan, manipulerende og svært....ja, umoden er det nærmeste ordet. Sånn som fjortenåringer kan ressonere og holde på for å få viljen sin.

Det eneste du kan gjøre er det du ville gjort for en fjortis; satt grenser og holdt dem. Slutt å tro at du kan fikse han, eller få han til å "innse" noe. Han vil tolke det som at du vil ha han tilbake, at du bare vil ødelegge "hans lykke", at du er "misunnelig" osv alt ut fra hans eget følelsesregister...

Gå videre. Og ta godt vare på barna dine. Sett grenser, for han vil ikke opptre mer voksent ovenfor dem når de vokser til og skal ha et selvstendig forhold til ham. Tvert imot, de blir og nødt til å ta ansvaret som han ikke plukker opp, for at det skal bli noe forhold i det hele tatt.

[Gjest Gjest]

Samme opplevelse her. Og jeg sliter med å forstå at et menneske kan forandre personlighet over natten. Spesiellt ovenfor egne barn.

Den eneste forklaringen jeg ser, etter min egen "oppvåkning" i dette, er at han er en veldig umoden person. Han sliter mye med mindreverdighetskompleks og misunnelse. Han er konfliktsky som tusan, manipulerende og svært....ja, umoden er det nærmeste ordet. Sånn som fjortenåringer kan ressonere og holde på for å få viljen sin.

Det eneste du kan gjøre er det du ville gjort for en fjortis; satt grenser og holdt dem. Slutt å tro at du kan fikse han, eller få han til å "innse" noe. Han vil tolke det som at du vil ha han tilbake, at du bare vil ødelegge "hans lykke", at du er "misunnelig" osv alt ut fra hans eget følelsesregister...

Gå videre. Og ta godt vare på barna dine. Sett grenser, for han vil ikke opptre mer voksent ovenfor dem når de vokser til og skal ha et selvstendig forhold til ham. Tvert imot, de blir og nødt til å ta ansvaret som han ikke plukker opp, for at det skal bli noe forhold i det hele tatt.

Det er påprikken en god beskrivelse av ham. Har du møtt ham?

[yes2yes]

Helt ærlig anser jeg det å forlate familien 'for ei anna', når familien i første omgang ikke gikk inn for å ødelegge deg, som noe av det mest tragiske som er å finne. Har man stiftet familie har man et ansvar som alle de andre, og det skal vel og mye til før jeg ander det som edelt å bryte ut av det, men så er jeg nok mer konservativ på den fronten uansett.

Ønsker deg i alle fall alt godt, og jeg håper atdere mitt i alt dette kan gjøre det beste for barnet og gi vedkommende en så god oppvekst som mulig. Mannen din har i mine øyne allerede forkastet sin verdighet totalt, men det får bli opp til deg hvordan du forholder deg til han heretter, og jeg unner deg et godt liv med barna hvor du ikke føler sorg eller anger over hvilken sti denne karen valgte å ta.

[Gjest Gjest]

har nok laaang vei å gå før jeg ikke føler sinne/svik...

Jeg synes ikke man ska skille seg så lenge de ikke er opplagte grunner som noen form for misbruk eller noe inne i bildet.

De at han tror at gresset er grønnere på andre siden og at han ikke skjønner at verdagen kommer med alle er en stor kamel å svelge. Vet at han gjør sitt livs missstak med å søke spænning og ikke se helhetligt/ langsiktigt på livet. Han rømmer fra seg selv og de går ut over barn, økonomi og meg....

[Lilliani]

Enkelte mannfolk har virkelig en brødskalk som hjerne. Håper det går fint med deg! Ganske tydelig at du har det bedre uten han!

[Gjest Maneater]

Trenger trøst...

Mannen min etter 11 år sammen forlater meg for en ny kjæreste. Vi var "de perfekte paret" i venne kretsen og i familien og jeg trodde ALDRI jeg skulle oppleve dette. Han har altid hvert kjærlig og skrytt meg opp over skyene så alle i venne- og familie kretsen er like sjokkert som meg.

Var helt sikker på at vi skulle bli 90 år sammen. Han sier at han ikke forlater meg for hun andre men at han ser ting klart nå og ser hva han har savnet i forholdet (rart at han ser de "klart" når de kommer en yngre og barneløs utgave når vi har et stressigt småbarnsliv og første året som vi eier et stort hus som krever sitt!)

Jeg ser at jeg har valt fel mann, da han har overlappet alle forhold han har haft siden han var 16 år og hvert utro minst en gang i alle.

de jeg trenger å høre nå (for ønsker han ikke tilbake og kastet han ut av huset når jeg fikk nyss på dette) er at han kommer falle på rumpen og gå på en sjikkelig smell når hans forelskele for hun nye dør og at han ser at han har kastet vekk et fantastiskt liv. Er redd at han aldri kommer se at han gjorde sitt livs misstak....

Det han savnet var sikkert ren romantikk uten barn på slep. Det er bare det at når han har funnet en som er yngre enn deg så vil sikkert hun også ha barn etterhvert og så er han midt oppe i det igjen med et nytt kull og alle forpliktelser det medfører i tillegg til de barna han har fra før.

Så det er ikke sikkert det betaler seg til slutt for ham å være en ansvarsløs egoist. Meget mulig at han gjør en stor feil nå og meget mulig at han vil oppdage det på et senere tidspunkt!

[Sign]

Huff, føler med deg. Min x gjorde det samme for noen år siden, etter 16 år sammen forlot han meg for en unjente tyve år ynge enn meg. Det var vondt, ydmykende og jeg har aldri i mitt liv følt meg så lite verd. Det sendte meg rett i kjelleren og det tok tid å komme seg opp i knestående.

I starten mente jeg at jeg var den tapende part, jeg satt igjen med ydmykelsen og sorgen mens han levde på en rosa sky med sin nye flamme. Herregud som jeg hatet han! Og henne. Jeg ønsket dem alt vondt, jeg ønsket hun skulle kassere han på samme måte som han kasserte meg, at han fikk kjenne hvor vondt det var. Jeg ønsket at han skulle innse hva han hadde kastet bort for en hodeløs forelskelse.

Etter hvert kom jeg meg ovenpå, ja jeg oppdaget sågar at jeg hadde det bedre enn før. Jeg så hvor mye som faktisk hadde vært "feil" i samlivet vårt og jeg begynte etterhvert å kjenne hvor deilig jeg hadde det alene. Jeg forsto også etterhvert fra ungene at det ikke bestandig var like problemfritt i det nye forholdet heller, jeg tenker at to som har startet sitt samliv med å være utro mot sine respektive partnere ikke akkurat kan føle umiddelbar tillit til hverandre....

En dag oppdaget jeg at jeg gav katten i både han og henne, hvordan de hadde det interesserte meg ikke. Jeg hadde evig nok med mitt liv, barna, jobben, venner og en og annen flørt . Så da jeg fikk vite at det var brudd hos turtelduene følte jeg ingenting. Ikke godtet jeg meg, og ikke var jeg trist. Det hadde ingenting med meg å gjøre.

Vet ikke om dette er til trøst eller ikke, men vær så snill å ikke la hevntanker prege hverdagen din. Kanskje går han på trynet og blir kassert om et år eller to. Eller de blir sammen for evig. Uansett, du kan ikke la det ta plass i ditt liv.

Sender deg en varm Det er utrolig hva man klarer når man er nødt. Søk trøst og hjelp hos de som står deg nærmest, hjelp kan komme fra det mest uventede hold.

Jeg svarer på PM om du ønsker det.

[AnonymBruker]

Ville bare gi deg en

Anonym poster: f6d35322df427a995696945f126e26cb

[Gjest Gjest]

Huff, føler med deg. Min x gjorde det samme for noen år siden, etter 16 år sammen forlot han meg for en unjente tyve år ynge enn meg. Det var vondt, ydmykende og jeg har aldri i mitt liv følt meg så lite verd. Det sendte meg rett i kjelleren og det tok tid å komme seg opp i knestående.

I starten mente jeg at jeg var den tapende part, jeg satt igjen med ydmykelsen og sorgen mens han levde på en rosa sky med sin nye flamme. Herregud som jeg hatet han! Og henne. Jeg ønsket dem alt vondt, jeg ønsket hun skulle kassere han på samme måte som han kasserte meg, at han fikk kjenne hvor vondt det var. Jeg ønsket at han skulle innse hva han hadde kastet bort for en hodeløs forelskelse.

Etter hvert kom jeg meg ovenpå, ja jeg oppdaget sågar at jeg hadde det bedre enn før. Jeg så hvor mye som faktisk hadde vært "feil" i samlivet vårt og jeg begynte etterhvert å kjenne hvor deilig jeg hadde det alene. Jeg forsto også etterhvert fra ungene at det ikke bestandig var like problemfritt i det nye forholdet heller, jeg tenker at to som har startet sitt samliv med å være utro mot sine respektive partnere ikke akkurat kan føle umiddelbar tillit til hverandre....

En dag oppdaget jeg at jeg gav katten i både han og henne, hvordan de hadde det interesserte meg ikke. Jeg hadde evig nok med mitt liv, barna, jobben, venner og en og annen flørt . Så da jeg fikk vite at det var brudd hos turtelduene følte jeg ingenting. Ikke godtet jeg meg, og ikke var jeg trist. Det hadde ingenting med meg å gjøre.

Vet ikke om dette er til trøst eller ikke, men vær så snill å ikke la hevntanker prege hverdagen din. Kanskje går han på trynet og blir kassert om et år eller to. Eller de blir sammen for evig. Uansett, du kan ikke la det ta plass i ditt liv.

Sender deg en varm Det er utrolig hva man klarer når man er nødt. Søk trøst og hjelp hos de som står deg nærmest, hjelp kan komme fra det mest uventede hold.

Jeg svarer på PM om du ønsker det.

Jeg vet at de er hans forlust for jeg har vert en veldig hengiven og lojal kone (har gått i terapi og "selvopppfrende" var en ting som kom frem). Så tror han får en sjokk når han ser hvordan verdagen blir med en annen.

Uansett, jeg jobber med å ikke føle hevn/ondsinnede tanker mot de begge, men for hver gang jeg snakker med ham kommer de ny info som gjør meg mer frustrert. De nye nå er at de ska kjøpe bolig sammen i nærområdet (så jeg blir nødt til å møte de på butikken osv i nær fremtid) og at hun ska flytte inn i løpet av året som kommer (vår/ sommer). Jeg tenker bare "stakkars barn", De er knust å trenger ikke forholde seg så raskt til en tredje person når de er små og trenger tid til at bearbete de hele...

De største nå er sorgen over et "dødsfall" for den mannen jeg gifte meg med/ fikk barn med som er totalt borte.

[Sophie-Ann]

Jeg føler med deg, og har opplevd det samme selv. Stor til deg. Det går over, det lover jeg. Men det kan ta litt tid....

[Gjest Gjest]

har hørt mange lignende historier, men at mannen angrer seg etter en stund og vil flytte hjem igjen... Noen som har erfaring med det og etter hvor lang tid "tends lyset" i skallen på vedkommende eventuellt?

[edderkoppdame]

jeg gjorde noe av det samme og har aldri angret. Jeg passet bare ikke sammen med eksen. Jeg hadde mine grunner og ingen kan si meg at jeg valgte feil. Til tross for at hverdagen også kom med nr 2, ble den hverdsgen langt bedre, og uansett om jeg skulle blitt forlatt nå ville jeg aldri lusket tilbake til eksen, ikke det at han ville hatt meg heller;)

[AnonymBruker]

Om han kommer tilbake til deg, hvor lang tid vil det ta før han forelsker seg igjen, tro? Hvor lenge orker du å tenke på at han kanskje treffer på et spennende menneske som får han til å se feil hos dere? Vil det ta 11 år igjen, eller kanskje bare et år?

Du har vært hengiven og lojal, hva har han vært? Kanskje han egentlig synes det er "kjedelig", du legger alt til rette for at han skal ha et behagelig liv?

Anonym poster: 081c76cd36ae5b5c0ef05c0562487046