Jeg har aspergers og er alenemamma - og folk er slemme mot meg.

[AnonymBruker]

Jeg var veldig forelsket i en mann(50 år), og vi hadde et forhold. Forholdet tok slutt(han gjorde det slutt), og jeg ble gravid 30 år gammel. Jeg hadde en forferdelig kjærlighetssorg, der jeg led meg igjennom hver dag. Hatet og elsket denne mannen.

Jeg elsket barnet i magen min, men jeg var livredd for å være alene. Alene om graviditeten og alene om fødselen. Jeg slet med fødselsangst, og klarte ikke si det til noen - ikke før veene kom og jeg ble grepet av panikk. Moren min der og støttet meg på sykehuset.

Etter en traumatisk(psykisk) fødsel fikk jeg holde barnet mitt, og jeg ble veldig beskyttende overfor det. Ville ikke gå ifra det i det hele tatt, men moren min var mye med meg og passet på. Jeg var så full av angst hele tiden.

Så flyttet jeg hjem til mamma, fordi hun mente det var best å få litt psykisk støtte. Jeg har bodd hjemme snart 1 år, og barnet har det veldig bra. Jeg har det bra også, men har dårlige perioder. Møter barnefaren innimellom, men det er vondt for meg. Jeg orker egentlig ikke se han i det hele tatt ...

Svigerinnen min er litt prippen av seg, og syns jeg er veldig løssluppen av meg. Hun mente jeg burde gifte meg før jeg ble gravid, og at det var tanketomt av meg involvere meg med denne mannan.

Holdningen hennes er ganske tydelige når det kommer til at man må gifte seg før man får barn. Iallfall ha et stabilt forhold og være forlovet.

Hun oppfører seg ofte nedlatende og ekkelt overfor meg, og jeg skjønner ikke helt hvorfor hun oppfører seg sånn.

Jeg har kun vært med denne mannen i hele mitt liv ...

Jeg syns det er vanskelig å ha barn og aspergers, og jeg hadde ikke klart det uten mamma.

Hadde jeg vært med barnefaren, ville jeg fått god støtte derifra. Men nå klarer jeg meg ikke uten mamma... Er så redd.

Anonym poster: 894291dd3efcd75f5883349891525077

[Gjest Fairydust]

Du er ikke et dårlig menneske fordi du har Aspergers. Du er heller ikke dømt til å være en dårlig mor bare fordi du har Aspergers. Det virker som at det er færre kvinner som gifter seg før de får barn, enn kvinner som får barn før de gifter seg. Det er ingenting galt i å få barn ugift. Det er helt normalt. Du var i et forhold til en mann, dere fikk barn sammen. Et helt hverdagslige scenario. Du kunne ikke forutse at han skulle forlate deg.

Din svigerinne er urimelig. Og det er ikke umulig at det gjør frykten din verre. Du føler vel helt sikkert at du bør prestere godt, og vise deg fra din beste side i hennes nærvær, siden hun er så skeptisk og kynisk overfor deg. Jeg syns du skal drite i henne, og fokusere på deg selv. Det er ikke uvanlig å være redd når man oppdrar et barn alene. Aspergers eller ikke, å oppdra barn alene er vanskelig. Det krever mye, og det gir frykt. Frykt fordi man er redd man ikke er i stand til å ta vare på et barn selv, oppdra barnet alene, osv. Det er viktig at du tar den frykten og snu den om til noe positivt. Tenk på det som at du bare ønsker det beste for barnet ditt, og er redd bare fordi du ønsker å gi barnet ditt det beste og være den beste mammaen du kan være. Det er et stort ansvar, men du kan selvfølgelig klare det.

Du har fått god hjelp fra mammaen din og det er bra, men kanskje det er på tide å løsrive seg litt fra henne? Ta over oppgaver eller ansvar hun har hatt for barnet ditt, og test det litt ut, hvordan det føles å skulle være alene. Jeg forstår at det er ekstremt vanskelig for deg å sette lit til andre mennesker, og å samtidig skulle stole på deg selv, men du kan klare det. Du kan jo snakke med en familierådgiver eller noe slikt? Da kan du få planlagt hverdagen fremover, slik at den kanskje blir lettere å takle.

[Sulosi]

Fairydust

TS;

[AnonymBruker]

Ja, men jeg har litt ADD også itillegg til aspergersen.

Jeg får god støtte fra mamma, men hun prater om at jeg burde kjøpe meg en egen leilighet - men jeg får helt angst av det. Å kjøpe noe eget? Jeg kommer aldri til å klare å ta ansvar for det.

Det jeg håper på er at han skal komme tilbake til meg, og at alt blir trygt og godt igjen. Jeg syns alt var fint, og jeg skjønner ikke hvorfor han bare gikk!!! ...

Jeg har forresten utdannelse og skal snart begynne å jobbe igjen. Får god støtte på jobb. Hadde aldri klart å fungere på jobb uten de gode menneskene på jobben, men samtidig hater jeg jo å være sosial å vise meg. Uff...

Anonym poster: 894291dd3efcd75f5883349891525077

[AnonymBruker]

Også er det sånn at folk er så slemme mot meg når jeg er ute med barnet mitt. Jeg kan gå tur, og en gang gikk jeg tur med barnet mitt, og jeg gikk forbi noen veiarbeidere. Også roper han ene veiarbeideren "Haha, nei, det er vel ikke min unge?" Hint hint, akkurat som om han skulle hatt seg med meg ... Jeg ble skikkelig lei meg og hele turen ble ødelagt, så da bare gikk jeg hjem og gråt.

Når jeg har tatt t-banen med barnet mitt, så sitter folk å ser stygt og rart på meg. Jeg forstår ikke hva jeg gjør galt. Er jeg så stygg eller vet de at jeg er ugift? Kanskje de syns jeg se horete ut?

Jeg blir iallfall alltid lei meg og gråter. En gang begynte å jeg å gråte før jeg kom hjem.

Jeg orker ikke vise meg ute mer når folk er så slemme...

Anonym poster: 894291dd3efcd75f5883349891525077

[Sulosi]

Jeg tror du trenger litt hjelp til å sortere ut følelsene dine. Få styrket selvfølelsen. Det virker som om du er veldig obs på andres kroppsspråk og ikke klarer å sortere ut om det er du eller noe annet som fremkaller blikk og slikt. Du må ikke ta slike ting personlig. På t-banen sitter det mange mennesker med ulike annsiktsuttrykk, noen er slitne etter en lang dag på jobb, lite søvn, har egne problemer de tenker på...det er synlig for oss andre når vi ser på dem. Jeg tror ikke det er deg som er grunnen til at de ser slik ut.

Og, slike bygningsarbeidere må du lukke ørene for. Jeg har jobbet ett slikt sted og mange av disse tenker rett og slett ikke på at de sårer. De er mest opptatte av å være morsomme ovenfor arbeidskammerater.

Om du synes det er skremmende å bo for deg selv med barnet kan du kanskje forsøke å leie en leilighet i nærheten av din mor, så er du trygg på området du bor i og kan få hjelp uten å reise over hele byen. Det er slitsomt å være bestemor når barnet bor i samme hus så jeg tror du gjør lurt i å begynne på prosessen med å bo for deg selv. Så kan din mor hjelpe deg uten å bli helt utslitt. Hun ønsker deg bare alt godt, du har en snill mamma som strekker seg langt for dere. Jeg vil og tro at faren til barnet har noen problemer siden han ikke klarer å være med å ta ansvar for barnet. En mann på 50 år burde vite å ta ansvar. Hvorfor noen menn bare velger å gå det er det mange som lurer på. Jeg lurer iallefall på det og tror aldri vi får noen gode svar på det. La ikke de tankene ødelegge for deg. Tenk på hva som er viktig for deg nå. Det barnet som elsker deg over alt på denne jord uansett hva andre måtte mene. Det er ekte kjærlighet

[Gjest Gjest]

du har nok ikke evnen til å se nyanser med ditt syndrom. men du bør løsrive deg fra din mor. helsestasjonen hjelper deg å komme i kontakt med andre mødre dette skaper netverk for deg og barnet ditt. barnet skal ikke bare ha stell nå men følges opp i barnehage og skole. da nytter det ikke å sitte hjemme å syns synd på deg selv og rope på mamma,da er det du som er mammaen!!!!

å vere mor er ikke noe som går over,kjærlighetsoorgen til den gamle mannen må du bare legge fra deg,du er mamma nå!

[Kosemose]

Hvorfor er det så viktig at TS skal løsrive seg fra sin mor akkurat nå som hun åpenbart er så utrolig skjør og sårbar? Det aller, aller, aller viktigste her er babyen, og med en mor som sliter er det gull verdt for babyen å ha en annen omsorgsperson nært. Når mor blir satt ut av at alle på t-banen er slemme mot henne, er det ok å ha et annet voksenmenneske som kan nøytralisere stemningen litt for barnet. Jeg skjønner prinsippet med å flytte hjemmefra og bli selvstendig, men sett fra babyene ståsted tror jeg hver uke de bor med bestemor er gull investering for barnets framtid.

Jeg støtter veldig de som ber deg ta kontakt med familieveileder i kommunen. Helsesøster kan hjelpe deg med kontakt her. Tror også det ville vært lurt om du begynte å snakke med noen i kommunens psykiatritjeneste. Der kan du få hjelp til å bearbeide og utvikle forståelse for mannen som forlot deg og alle små og store episoder du opplever som utrygge, sårende og forvirrende i hverdagen.

Ønsker deg og babyen din all verdens lykke til, også håper jeg du ber om litt hjelp slik at du kan få litt mindre forvirring og triste opplevelser i hverdagen. Det er bra både for babyen og deg selv.

[AnonymBruker]

Det kan også være at du på sikt skal vurdere om det ville vært bra for barnet ditt og deg selv om dere fikk et avlastningshjem. Et hjem barnet kan besøke en helg i måneden og litt i ferier, siden du er alene uten støtte fra barnefaren. Du skal ikke undervurdere dine egne diagnoser, og at de gjør alt vanskeligere for deg, men også potensielt for barnet ditt. Så litt time-out innimellom kan kanskje være sunt for dere begge. Klem.<br /><br /> Anonym poster: fa8c6cbb553f5acf9c19f3324e310104