omsorgssvikt?

[Gjest bekymret mor]

Hei.

Jeg har et problem, og håper noen kan gi meg noen gode råd..

Jeg og min eks-samboer har en sønn på 1,5 år. Han er hos faren annenhver helg + en overnatting i uka. (vi har vært "skilt" siden november 2011).

Hver gang jeg får guttungen hjem etter samvær med faren er han alltid skitten, ustelt og har full bleie. Forrige helg når han kom hjem etter samvær var han ekstremt sår i stumpen, hadde t.o.m åpne sår. Faren sa han hadde hatt løs mage, men han har tydeligvis ikke skiftet bleie på han, og ungen hadde heller ingen rester etter noe salve heller.

Faren til gutten har hverken badebalje, barnesåpe/sjampo e.l til å vaske han med, og har kommet med unnskyldninger for å slippe å vaske ham. Han kjøper heller aldri nye klær til ungen (vi deler ikke tøyet hans likt; jeg har "mitt" tøy til han hos meg, og han har sitt hos seg), alt ungen har hos faren er gammelt og utvasket som han har arvet, og mye er for smått.

Han har også slurvet med samværet. En gang gikk det hele 3 uker hvor han ikke hadde guttungen i det hele tatt, det var hele tiden unnskyldninger, og han var heller ikke villig til å ta igjen tapt samvær. Flere ganger har jeg hatt ungen 3 hegler på rad fordi faren sluntrer unna sitt helgesamvær, den ene gangen fordi han skulle ha besøk av sin bror og de skulle drikke...

Leiligheten han bor i lukter forferdelig, det virker skittent og på utsiden er det søppel og skrot.

I sommer skulle han ha guttungen i 2 uker (som det står i samværsavtalen), men ikke sammenhengende, fordi ungen er så liten enda, så vi skulle ta noen dager av gangen. Sånn ble det ikke. Han har kun hatt ungen i en uke, for han dro først til nordnorge en ukes tid, og deretter rett til budapest i noen dager. Så han fikk bare hatt guttungen noen dager før han skulle begynne å jobbe igjen. Dermed hadde jeg ungen i 2,5 uke sammenhengende, noe som ikke var en del av samværsavtalen. Jeg er glad for den tiden jeg har med sønnen min, men problemet er når faren ikke stiller opp som han skal.

Jeg er bekymret for sønnen min når han er med faren, for jeg vet ikke hva slags omsorg han får der. Jeg vet ikke hva de gjør når de er sammen heller. Faren har kun en venn her, så han er nok ikke så mye sosial.

Han lider av spillegalskap, har store økonomiske problemer, og har en dom på seg fra 2011 da han hadde svindlet nav for rundt 70,000 kr.

Jeg mener han er et dårlig forbilde for sønnen min, og han viser generelt lite ansvar. Han har aldri lært hva det betyr, og jeg ønsker ikke for alt i verden at sønnen min kan gå i hans fotspor.

Har mange ganger vurdert å snakke med barnevernet, men er redd for hans reaksjon hvis han får vite det. Han er av og til på besøk hos en fetter i helger hvor han har guttungen, som bor i en annen by, noe jeg liker dårlig, da min eks har sagt til meg tidligere at han mistenker fetteren for å være pedofil. Det er en del pedofili i familien hans.

Hva bør jeg gjøre? Kan jeg evt kreve full foreldrerett hvis han ikke viser tegn til bedring?

[absinthia]

Jeg synes at du skulle henvende deg til barnevernet med dine bekymringer,Og spørre dem til råds, de kan hjelpe dere å finne en løsning. Forklar barnefar at du ikke tok kontakt med dem fordi du ikke vil at gutten skal være sammen med faren, men at du gjør det fordi du vil at samværet skal være så bra som mulig og at du følte at dere trengte hjelp med det.

Lykke til, både for deg og barnet!

[~white lady~]

Ja, men hva sier barnefaren da? Når du konfronterer han med at ungen er skitten, har etsesår i rumpa og går i klær som er for små?

Og hvordan er forholdet mellom far og sønn? Virker de knytta til hverandre? Virker gutten deres glad når han ser faren?

Hvis de ser ut til å ha et godt forhold så ville jeg tatt en alvorsprat med faren og krevd at han tok papparollen på alvor og sørger for at sønnen har det bra- hele tiden. Det finnes ingen unnskyldning for ikke å skifte bleie og la være å vaske ungen sin, eller er faren like slurvete med hygienen selv?

Hvis du mistenker at sønnen din (foruten fysisk omsorgssvikt) ikke får den oppmerksomheten han trenger, blir mye overlatt til seg selv- ser for meg at de sitter mye inne i leiligheten/huset og at faren spiller mens gutten sitter for seg selv en plass- og i det hele tatt ikke har det bra når han er der så ville jeg som mor gjort mitt for å sørge for full foreldrerett.

Ikke alle -det være seg både mødre og fedre- egner seg som forelder. Desverre.

[tøydokka]

Ååh, stakkars lille gutten! Sånn skal det ikke være! Og det er bare du som kan redde han fra en utrygg, ødeleggende oppvekst. Snakk med noen: barnehagen, barnevernet, helsestasjonen.. Legg frem din bekymring og krev hjelp.

[Gjest Marmot]

Jeg er i litt samme situasjon som deg, vil ikke si for mye på åpent forum, men om du har en bruker her, kan du sende meg en pm. Det jeg kan si er at det du beskriver "desverre" ikke er nok til å nekte samvær. Det skal ekstremt mye til, til og med voldelige foreldre får samvær.

[Gjest bekymret mor]

Barnefaren er hva man kan kalle en "boms", hvis noen forstår det ordet. Han har nok ikke den beste hygienen og bryr seg generelt lite om hvordan han selv går kledd og tar seg ut. Ser jo at han viderefører dette til sønnen.

Når jeg konfronterer han med at ungen er skitten o.l skylder han på vannet i dusjen hans, som veksler mellom varmt og kaldt, derfor kan han ikke ta han i dusjen. Jeg sa en gang at da måtte han putte han oppi en badebalje.. Det hadde han ikke, så det endte med at jeg måtte låne han en balje, og sende med han sjampoen og såpen til guttungen. Men han har ikke i ettertid skaffet seg dette, det merker jeg jo. Jeg har også spurt flere ganger hvor ofte han skifter på senga til ungen, og jeg må liksom forklare hvor ofte han må gjøre dette, og at han må lufte dyne, pute o.l, så ikke de blir fulle av støv og midd. Må liksom forklare han sånne enkle ting som han BURDE klart å skjønne selv.. Og når jeg tar sånne ting opp blir han sint så det er ikke så lett...

[AnonymBruker]

Men han er interessert i å ha samvær?

Hvis det er sånn at det er du som "drifter" mesteparten av samværet, så kan du kanskje la være å stå på for det og se om samværet fader ut av seg selv.

Min datter hadde en tilsvarende far: riktignok var han ikke uhygienisk, men han brøt avtaler, kunne forsvinne i lange perioder av gangen, hadde null grenser eller ideer om hvordan man skal oppføre seg rundt barn. Heldigvis forsvant fyren da jeg innså at han egentlig ikke brydde seg om jenta, eller egnet seg til å ta seg av barn i det hele tatt, og jeg sluttet å mase om samvær. Beste beslutningen jeg har tatt noen gang, for ellers hadde det kommet skuffelse og tårer gang på gang for jenta mi.

Og før noen hyler opp om kjipe mødre som nekter samvær: jeg nektet ingenting. Jeg lot bare være å tilrettelegge, slik at far kunne vise sitt initativ selv. Og som dere skjønner, så var initiativet til å være sammen med sin egen datter lik 0,0.

Hva hadde skjedd hvis du lot alt initiativ og all organisering av kontakt være opp til far? Hadde han giddet, tror du?

Anonym poster: 0e8bb10696a8d9970f375952bd6471f4

[Gjest bekymret mor]

Kunne sikkert gjort det på den måten også ja, det samme som min mor sa til meg; at jeg ikke bør "presse" ungen på han, hvis han ikke vil. Riktig og sant, men så blir jo hele situasjonen igjen ustabil, da jeg aldri kan vite når han finner det for godt å stille opp neste gang osv. Da hadde det vært lettere med enten-eller.

[AnonymBruker]

Jeg har vært igjennom noe av det samme. Det med ikke å skifte bleie kjenner jeg igjen. Barnet endte opp hos legevakta. Jeg tillot dagsamvær. ble det overnatting så hentet jeg barnet tidlig neste morgen. Det ble aldri noe rabalder fra far selvom jeg satte foten ned og begrenset samværet. Det viste bare at barnet var ikke viktig nok for far. Levde i alle år med samværsavtaler som ble brutt. For å si det sånn så lærte jeg å leve med det. Var det samværshelg og jeg skulle noe viktig så hadde jeg alltid barnevakt i bakhanda. Utover det så svelget jeg bare tungt, godtok og hadde flotte helger med barn.

Anonym poster: e75abf9e9c334c0274b8c92f08cc009c

[AnonymBruker]

Kunne sikkert gjort det på den måten også ja, det samme som min mor sa til meg; at jeg ikke bør "presse" ungen på han, hvis han ikke vil. Riktig og sant, men så blir jo hele situasjonen igjen ustabil, da jeg aldri kan vite når han finner det for godt å stille opp neste gang osv. Da hadde det vært lettere med enten-eller.

Lær deg like godt at det ikke er noe enten - eller. Du har hovedomsorgen og hovedansvaret. Innse at far kan gjøre som han vil. Jo fortere du innser dette jo bedre blir det for deg og barnet. Skal du noe viktig så sørger du selv for barnevakt. Du kan ikke tvinge en far til å være en ansvarlig far!

Anonym poster: e75abf9e9c334c0274b8c92f08cc009c

[Gjest bekymret mor]

Begynner nok å innse det ja.Han kan jo ikke få for mange sjanser heller. Men, jeg spør aldri han om å være barnevakt utover det lille samværet han allerede har; det ordner jeg fra andre :-)

[AnonymBruker]

Jeg tenker på ting du har tenkt å foreta deg mens far egentlig skal ha samvær. Det er der du må endre tankegang og ordne barnevakt som reserve når det er viktige ting som skal skje.

Anonym poster: e75abf9e9c334c0274b8c92f08cc009c

Anonym poster: e75abf9e9c334c0274b8c92f08cc009c