Hva er de flekkene i fjeset ditt?!

[Gjest Turid]

Jaja, er mye artig man skal høre gjennom et langt liv! Hjalp til i barnebursdagen til en venninne idag. Et av krapylene (en guttunge på 9) fikk gjentatte ganger beskjed av meg om å komme inn fra lekeplassen, de skulle samle alle ungene inne. Han nektet, og jeg måtte gjøre meg litt streng i stemmen for å få han med... Han kom, ordentlig sur var han, og sa følgende: "Hva er de flekkene du har i fjeset ditt, er du sykemeldt eller?" (var fregnene mine han mente:))... Tror jammen unger idag sier hva de vil til voksne.

Mest av alt ler jeg jo av kommentaren, den er jo komisk, men jeg tenker også: Stakkars lærere, barnehageansatte osv. som skal forholde seg til sånne utspekulerte dritt.....

Ungene generelt var utrolig ville, høylytte, lyttet ikke til beskjeder, sprutet brus på hverandre med sugerør og oppførte seg som hyener! Er det slik vi oppdrar ungene våre idag?!!! Dette var 9-åringer!

[-Jiinxs-]

Ufyselig liten skjiittt.

Folk burde ha mer respekt for sine "eldre".

[AnonymBruker]

Jeg begynte tidligere i år å jobbe på en barneskole og ble sjokkert over hvor frekke og dårlig oppdratt mange av ungene er. De gir fullstendig blaffen i hva lærerne og assistentene sier. Det er en utrulig slitsom og ikke mye takknemlig jobb, så jeg kommer aldri til å søke på en fast stilling på en skole, har jobbet på en annen skole og det var like ille der og. Jeg har jobbet med voksne som og har vært frekke og respektløse men det preller mye mer av, barna som er sånn bekymrer jeg meg for. De burde hatt andre foreldre..

Anonym poster: f2694eed2706a5298d84d5f083451e5b

[Gjest sitj3]

Det er helt utrolig hva små kan finne på å si, både til voksne og til sine med-elever.

Jeg har selv vært inne som vikar på barneskole ett par ganger, men det ble faktisk for tøft for meg å håndtere måten de snakket til hverandre på. Hvordan de snakker til meg er en ting, jeg er voksen (22 år) og kan håndtere kommentarer fra barn, men måten de åpenlyst mobbet hverandre gikk for hardt inn på meg.

Her snakker vi barn i 8-9 års alderen, som har valgt seg ut en eller to i klassen som er mindre verdt enn alle andre. I det ene tilfellet var det en adoptert pike fra Asia som gjerne ikke snakket helt flytende norsk enda og en rødhåret jente som var litt større enn de andre. Jeg kom inn som vikar, og greit nok, de "andre" føler sikkert at de skal tøffe seg litt ekstra da, men bare kommentarene de hadde ovenfor disse to stakkars jentene var så hjerteskjærende og grusomme at jeg ble stående og måpe, bokstavelig talt.

For min del ble det med denne ene dagen, selv om den rødhårete piken begynte å gråte når jeg skulle gå. Jeg tror aldri noen har stått opp for henne på skolen før, og faktisk brukt autoriteten som man har ved å være lærer/vikar for å faktisk gjøre dagen hennes bedre.

Hvordan kan det ha seg at barn er så utrolig onde?

[Celtic Heart]

Det er helt utrolig hva små kan finne på å si, både til voksne og til sine med-elever.

Jeg har selv vært inne som vikar på barneskole ett par ganger, men det ble faktisk for tøft for meg å håndtere måten de snakket til hverandre på. Hvordan de snakker til meg er en ting, jeg er voksen (22 år) og kan håndtere kommentarer fra barn, men måten de åpenlyst mobbet hverandre gikk for hardt inn på meg.

Her snakker vi barn i 8-9 års alderen, som har valgt seg ut en eller to i klassen som er mindre verdt enn alle andre. I det ene tilfellet var det en adoptert pike fra Asia som gjerne ikke snakket helt flytende norsk enda og en rødhåret jente som var litt større enn de andre. Jeg kom inn som vikar, og greit nok, de "andre" føler sikkert at de skal tøffe seg litt ekstra da, men bare kommentarene de hadde ovenfor disse to stakkars jentene var så hjerteskjærende og grusomme at jeg ble stående og måpe, bokstavelig talt.

For min del ble det med denne ene dagen, selv om den rødhårete piken begynte å gråte når jeg skulle gå. Jeg tror aldri noen har stått opp for henne på skolen før, og faktisk brukt autoriteten som man har ved å være lærer/vikar for å faktisk gjøre dagen hennes bedre.

Hvordan kan det ha seg at barn er så utrolig onde?

En ting er hva det sier om dagens barn, de KAN det fortsatt være håp for. En annen ting er det jeg har uthevet, hva sier det om lærerstanden i dag og deres åpenlyse motvilje mot å stoppe mobbing?

Barn i dag får lov til å gjøre som de vil, for man kan jo ikke tvinge de stakkars barna til noe som helst. Mange av dagens foreldre er mer opptatt av at tiden med barna skal være kos. De glemmer at deres største oppgave er å forberede barna til et liv i den store verden. En verden hvor man må både gi og ta. Dessverre har den biten å gi falt ut av manges oppdragelse.

Det er derimot ikke barna det er noe feil med, det er foreldrene.

[Gjest Turid]

TS her.

Ja jeg kan godt skjønne at det å være lærer må være en forferdelig oppgave. Nå høres det ut som man svartmaler veldig her, det er sikkert lystpunkter også, men måten unger er mot hverandre kan til tider være grusom. Hvor er foreldrene til disse ungene som plager andre?! Og lærerne, som skal stoppe plaging og mobbing? Det er viktig at det tas ordentlig tak i MED EN GANG det starter, og her mener jeg at man ikke må "dikke" på nesen, men ta ungene ordentlig fatt!!!

[Gjest sitj3]

Ja, jeg lurer også på hvor foreldrene er oppi alt dette.

Jeg tror og mener at mange faktisk prøver å gjøre noe med det, jeg tror alle foreldre merker på sine små at de ikke har det bra på skolen, men at de føler seg hjelpesløse. Mobbing er noe det er vanskelig å faktisk gjøre noe med, da det som kjent skjer ofte i det skjulte.

Men da mener jeg at det burde være mer ansvar på lærere, og da kanskje innleid personell. Jeg tror mobbere viser sine sanne sider ovenfor assistenter/vikarer ofte fordi de vet at de bare er der en eller to dager, og at ting de gjør under denne tiden ikke får konsekvenser.

Det er som TS sier, dette er noe som må tas tak i UMIDDELBART når det oppstår. Slike ting blomster i barns sinn.

Selv har jeg også en yngre bror, som i store deler av barneskolen ble hardt mobbet, både fysisk og psykisk. Grunnen er at han alltid har vært seg selv, uavhengig av hva andre mener, noe jeg har respektert og beundret han for hele hans liv.

Min mor følte seg hjelpesløs, men hun er en svært resolutt dame og gjorde virkelig alt det hun kunne for å stoppe det. Alt fra samtaler/møter med skolen (ofte på daglig basis), møte opp hjemme hos mobberne og lange samtaler med de og foreldrene, ta det opp med ledelsen og tok det opp på fylkesnivå. Alt veldig motivert av en mors instinkter.

Dette bar frukter, men det var ikke før at han begynte på videregående og fikk seg nye venner, at han faktisk blomstret som den fantastiske gutten og individet han er, og har vært hele tiden, bare da gjemt under et grått skjell av ord uten mening og basis i sannheten.

[Gjest Vettel]

Dette hender fordi så mange mener "jammen ikke MITT barn er så ille". (jmf annen tråd her idag). Mange foreldre ser at deres barn er "en håndfull", "utfordrende, høylytt og aktiv" - men passe seg den som forsøker snakke ordentlig til deres unger når de gjør noe.

Da blir det telefon hjem til lærer, gjerne på en søndag, mail til rektor, verste fall i avisa...

Foreldre skal være foreldre, ikke kompis! Vår oppgave er å gjøre de små klare for voksenverden, med respekt, omtanke, empati for andre, (samt alt det andre som er en selfølge).