Gi meg 10 gode grunner....

[Gjest Madam Felle]

Når du må ha andre til å fortelle deg 10 gode grunne for å få barn, er du ikke klar for morsrollen.

[Gjest Nina L]

Åhh - dette lurer jeg også på!!! (se linken Heller barnløs?) Jeg går rundt og føler at jeg sikkert bør få barn nå - med tanke på alderen min, det at jeg kanskje vil angre senere hvis jeg forblir barnløs, det at nesten alle forteller at det er SÅ fantastisk og ubeskrivelig osv osv. Men så hører jeg jo noen, slik som Mysan, som sier at "visst er det flott, men hadde jeg kunnet velge på nytt, så hadde jeg valgt anderledes". Og da får jeg litt hetta og tenker: Hva om jeg får barn, og så angrer jeg meg??? Da er jo liksom løpet kjørt - barna dine har du jo for alltid!

Når jeg prøver å forestille meg det positive med å ha barn (for meg selv), så ser jeg alltid for meg et scenario der barna er nesten voksne. Jeg klarer rett og slett ikke å se for meg småbarnsperioden uten å grue meg. Bare tenk på hvor ofte jeg kommer heim fra jobb og er dødssliten og lat. Da kan jeg legge meg på sofaen og sove i tre kvarter og deretter glo på tv resten av kvelden (dette er ikke noe jeg gjør hver dag, altså) Jeg vet rett og slett ikke om jeg har overskudd til å ha et barn. Hvis du først har barn, så må du jo stille opp for dem.

En annen ting er at jeg er redd for at det er jeg som havner med hovedansvaret for både hus og barn. Det er sikkert greit for enkelte, men jeg er ikke den husmoderlige typen og vil heller ikke være det. Likevel er jeg atskillig mer samvittighetsfull på hjemmebane enn mannen min, så det blir alltid jeg som tar mesteparten av husarbeidet likevel. Ser for meg at det bare blir forsterket hvis vi får barn. Han tjener bedre enn meg også, så hvis en av oss må begynne i deltid, så blir det meg... Jeg er så livredd for å havne i en rolle jeg ikke vil ha og som jeg ikke kan komme meg ut av. Er det noen som tror at det å ikke få barn etterhvert kommer til å bli mer "normalt"?

[Iset]

åfå barn kan ikke beskrives. høres ut som en klisje,og jeg trodde ikke det skulle bli så bra men det er det!! den kjærligheten du opplever til ditt eget barn, kan ikke forstås før du er blitt mamma selv. det går ikke!

jenta mi er krevende, hun skal ha oppmerksomhet hele dagen og sover lite, jeg må opp 2-4 ganger hver natt og stå opp ca 7 hver morgen. allikevel er det det beste som har hendt meg. og jeg skal ha MAAANGE barn:) minst 4, dersom jeg er så heldig.

ja det er fullstendig verdt det!

[Iset]

slettet - hold dere til teamet - moderator

[julibrud 2004]

Jo periodevis så ønsker jeg meg langt bort for en stund, men summa sumarium, så er det det flotteste som har skjedd meg og mannen. Det er faktisk en liten kopi av deg selv som springer rundt føttene dine. OG når du får en kjempenuss, med munnen på vidt gap og siklet hengenes. Øyne som smiler til mamman sin, da vet jeg at jeg har valgt det riktig. Som den gangen i august da min 4 åring skulle på sine første tur til bestemor uten mamma og pappa, så sier han til meg. "mamma du må ikke gråte, for jeg kommer snart tilbake." Da svarer jeg at " neida det skal jeg ikke gjøre, men mamma blir til å savne deg".. Da kommer det fra den lille karen.. "men mamma jeg elsker deg jo"...

Det er slike stunder som du glemmer all eventuelle arbeid som følger med disse fantastiske skapningene, og det er en stor glede å kunne få lov til å oppdra og følge opp to små gutter til de en gang blir store voksne menn med egen familie....