Eskil Pedersen

[Gjest Gjest]

Å være leder betyr ikke nødvendigvis at man handler heltemodig i krisesituasjoner. Man vet aldri hvordan man reagerer før man har vært oppi det. Det lærte jeg da jeg var på ranskurs med min forrige jobb. Alle ansatte lærte alle instruksene nettopp fordi man aldri vet hvem som har klart hode i en ekstremsituasjon.

Eskil Pedersen (la oss for guds skyld ikke umenneskeliggjøre ham til en forkortelse) er en høyst gjennomsnittlig mann som har politiske lederegenskaper. Det betyr ikke at han takler alle situasjoner perfekt. All denne kverningen på hvisomattedersomatte leder ingensteds.

Anonym poster: 238caf745df1687dc94c082db7293a30

Greit nok at man ikke vet hvordan man takler det før man har vært oppi det. Eskild Pedersen har allerede vært oppi det, og har vist at han ikke taklet det. Derfor bør han gå av som leder. Det er ikke bare situasjonen på Utøya han ikke taklet. Han har heller ikke taklet rollen som leder i tiden etter Utøya.

[Gjest zerox_ztoleranz]

Det er bare tull. En god leder skal lede arbeidet til andre frem til det målet man har satt, med de ressursene man har tilgjengelig og samtidig sørge for godt arbeidsmiljø.

Hvordan mener du at man skal teste lederspirer for hvordan de reagerer i krisesituasjoner? Iflg. SSB var det 487 000 bedrifter i Norge ved inngangen til 2012. Vi må anta at flere av disse har flere ledere. Og da har jeg ikke tatt med ledere i tredjesektor eller det offentlige. Tror du virkelig det er realistisk at alle disse lederne reagerer konstruktivt i krisesituasjoner?

Anonym poster: 238caf745df1687dc94c082db7293a30

Da tenker jeg vi holder oss til politiske ledere.,

[AnonymBruker]

Greit nok at man ikke vet hvordan man takler det før man har vært oppi det. Eskild Pedersen har allerede vært oppi det, og har vist at han ikke taklet det. Derfor bør han gå av som leder. Det er ikke bare situasjonen på Utøya han ikke taklet. Han har heller ikke taklet rollen som leder i tiden etter Utøya.

Da får du melde deg inn i AUF og være med på den demokratiske prosessen de har der for ledervalg.

Anonym poster: 238caf745df1687dc94c082db7293a30

[2shy]

En av egenskapene en god leder bør ha er å klare å reagere konstruktivt i krisesituasjoner. Ikke alle klarer det, og det er forståelig, men da bør de heller ikke være ledere.

Hvordan i all verden skal man kunne vite på forhånd hvordan man vil reagere i en slik krisesituasjon? Det er faktisk regelrett umulig. Og skulle man klare å håndtere en slik situasjon, så kan man samtidig være en elendig leder på alle plan.

[Mann 42]

Greit nok at man ikke vet hvordan man takler det før man har vært oppi det. Eskild Pedersen har allerede vært oppi det, og har vist at han ikke taklet det. Derfor bør han gå av som leder. Det er ikke bare situasjonen på Utøya han ikke taklet. Han har heller ikke taklet rollen som leder i tiden etter Utøya.

Merkelig nok så later det ikke til at de som demokratisk velger ledere i organisasjonen har samme syn.

[AnonymBruker]

Da tenker jeg vi holder oss til politiske ledere.,

Greit nok. Men forslag til testmetoder må du fremdeles komme opp med. Skal alle lederspirer gjennom helvetesuke? Eskil Pedersen leder et ungdomsparti og vil derfor ikke lede landet gjennom krise i hans nåværende posisjon. Skal han også gjennom denne testen hvisomattedersomatte han en dag blir statsminister? Gjelder det alle ungdomspartilederne?

Anonym poster: 238caf745df1687dc94c082db7293a30

[Gjest Gjest]

Merkelig nok så later det ikke til at de som demokratisk velger ledere i organisasjonen har samme syn.

Vent og se...

Jeg tror neppe Eskild Pedersen har en politisk karriere foran seg.

[Mann 42]

Vent og se...

Jeg tror neppe Eskild Pedersen har en politisk karriere foran seg.

Den som lever, får se. Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Hvis han, når den tid kommer, presenterer et fornuftig program og viser integritet som politiker, så får han min stemme.

[AnonymBruker]

Vent og se...

Jeg tror neppe Eskild Pedersen har en politisk karriere foran seg.

AUF har landsmøte i Oktober, og Eskil er innstilt som leder de neste to årene også

Anonym poster: e77420970bb79193005f38ca235f6c20

[AnonymBruker]

Jeg tenker det er på tide å trekke frem de store heltene fra Utøya, siden man har begynt å nevne det her, så jeg fortsetter med disse som utviste stort mot den svarte dagen:

Båtfolket er nevnt.

Håvard Vederhus berget ei jente som brakk ankelen og ikke kunne gå, han løftet henne og løp vekk med henne og rakk å gjemme henne under en busk/hekk/tre før han ble drept.

Janne Hovland, som kun 16 år gammel påtok seg enormt ansvar med å først hjelpe en skutt gutt med å forbinde de blødende skuddsårene med egne og andres trøyer, hjalp ei jente som var blitt skutt i hodet å gjemme seg, løp til en røde kors-telt og hentet førstehjelpsutstyr og forbandt hodet hennes og ga tydelige instrukser hva hun og gutten som var med dem i teltet, hva de skulle gjøre og ikke gjøre. Senere tok hun seg av en gutt som var skutt i ryggen. Dette var en fremtidig leder, hun vil nyte stor respekt.

Dana Barzingi ble igjen på Utøya, drev med livreddende førstehjelp og hjalp folk til å flykte.

Simon Sæbø beskyttet en 15 år gammel jente med egen kropp når de klatret nedover skrenten der de gjemte seg.

Henrik Rasmussen reddet ei jente ved å hoppe rett foran ABB i det han skulle skyte jenta for å drepe henne.

Andrine Bakkene Espelund som bidro med trøst, holdt motet oppe og ba andre tenke positivt i en heller håpløs situasjon i den gruppen hun befant seg blant.

Ole Martin Juul Slyngstadli, Karoline Bank, Jarl Riskgjell Gjerde, Kristoffer Tiovonen og Anne Berit Stavene samarbeidet i team for å redde livet til en svært alvorlig skadet jente med flere skudd i kroppen, og på et tidspunkt så var ABB på rett vei mot dem, og var to meter fra der de lå gjemt, men de nektet å forlate jenta. Og jenta selv har uttrykt stor takknemlighet overfor sine redningsmenn- og kvinner i etterkant, bla har hun sagt dette: De tenkte aldri på å redde seg selv.

Disse, og så mange flere, fortjener en stor takk for den enorme innsatsen de la ned, med å enten trøste, pleie skadede, redde folk, beskytte andre og oppmuntre andre på Utøya. De utviste stort mot, medmenneskelighet og ikke minst gode lederegenskaper den dagen.

Anonym poster: 0392058a80460c72be965e8681980fac

[Gjest O___o]

JA! Hvor var Stoltenberg da Delta gikk i land på Utøya? Han burde vært i fremste rekke der, og ideelt sett vært den som la ned Breivik. Sånn som Harrison Ford i "Air Force One". Der har vi lederskap!

Nei - dette er ikke godt lederskap.

Dette er komplett idioti.

[Gjest zerox_ztoleranz]

Greit nok. Men forslag til testmetoder må du fremdeles komme opp med. Skal alle lederspirer gjennom helvetesuke? Eskil Pedersen leder et ungdomsparti og vil derfor ikke lede landet gjennom krise i hans nåværende posisjon. Skal han også gjennom denne testen hvisomattedersomatte han en dag blir statsminister? Gjelder det alle ungdomspartilederne?

Anonym poster: 238caf745df1687dc94c082db7293a30

Jeg MÅ ikke komme opp med noe som helst. Jeg synes derimot, og utgir det ikke for å være noe annet enn min personlige mening, at enhver som tar mål av seg til å bli statsminister eller statsråd bør ha noe vedkommende er villig til å ofre livet for, og bør også selv vite hva de tingene er. Såpass dypt bør engasjementet og forpliktelsen stikke. Selv vil jeg legge ned livet for å sikre ytringsfrihet, og ikke bare min egen, men jeg skjønner selvsagt at slike idealer er passé.

Innlegg redigert for slettet innhold

Sophie-Ann, mod.

Endret 18. september 2012 av Sophie-Ann

[Cuckold]

Jeg merker meg at formuleringer som EP-tilhengere, forsvare blindt, sosialist og ymse andre hedersbetegnelser, sitter løst. La meg derfor begynne med å si at jeg aldri har væt medlem av AUF, jeg stemmer ikke AP, jeg har ikke noe spesielt forhold til EP, og dermed ikke noe behov for å forsvare ham blindt, jeg har ikke noe problem med seriøs kritikk og debatt og jeg har ikke plassert meg selv i en eller annen isme-bås. Det som derimot trigger meg til å svare i disse trådene, er at jeg synes argumentene som brukes MOT EP, er av en heller elendig kvalitet. Med det ute av veien, la oss fortsette.

Nå er det selvfølgelig godt mulig at jeg er dumme her, og at jeg ikke forstår det opplagte, Jeg velger derfor å stille noen spørsmål, og håper noen kan utdype på en måte som henger på greip. Det ene argumentet som jeg virkelig ikke kjøper, eller forstår, er at heltemot og viljen til å ofre seg selv i en krise situasjon, er en viktig kvaifikasjon for en politisk leder. Som jeg og andre har vært inne på, i krisesituasjoner, så er den politiske ledelsen den føste som evakueres UT av skuddlinja. Jeg ser noen her nevner strid. Ja, hva pleier å skje når et land angripes? Sist Norge ble innvadert, så var de første som ble sendt ut av landet, kongefamilien og regjeringen. Under 22 juli, ble den politiske ledelsen forflyttet og evakuert umiddelbart. Statsministeren ble ikke sendt til Utøya for å lede politiets innsats på Utøya. Siden noen liker historie, så har det vel historisk sett ogs vært ganske normalt at ledelsen har befunnet seg langt unna fronten, eller trygt bak de kjempende. Hva med den amerikanske presidenten?

Uansett, jeg håper på svar.

Jeg deler innlegget ditt i to og svarer på dette først. Hva jeg mener om dette vil du finne i det jeg allerede har skrevet helt i begynnelsen av tråden. Se hva jeg skrev i innlegg 28:

http://forum.kvinneg...0#entry11502767

Nå er det vel ikke slik at alle kritiserer Eskild Pedersen for ikke å ha blitt "meningsløs martyr", noen nøyer seg med å kritisere at han ikke sørget for å holde igjen fergen til man i det minste hadde fyllt opp båtens kapasitet. Fergen kunne ta 50 passasjerer og la likevel fra land med bare 9 personer om bord. Dette var en gammel pansret ferge man hadde fått fra Forsvaret, det burde vært mulig å legge seg et stykke fra land og ventet og sett om man kunne plukket opp andre. For det var neppe ukjent for Eskild Pedersen at det fantes flere ungdommer på øya.

Når det er sagt er det jo lenge siden våre politiske ledere selv var i kampsonen og kjempet side ved side med sine menn. Og selv den gang dette var del av kongens rolle passet man nok ofte på at han var godt beskyttet. Et av Anders Behring Breiviks forbilder, Rikard Løvehjerte av England skal ha vært et unntak i så måte, hans mot var legendarisk og han vant stor respekt blant sine fiender for måten han selv førte seg i slag.

Men i vår tid har lederne større sikkerhet enn sivilbefolkningen og sitter trygt i sine bunkere når fotsoldatene dør på slagmarken. Det er denne kulturen Eskild Pedersen er oppvokst i, så det er kanskje ikke så rart at han ikke tenkte på annet enn egen sikkerhet. Hadde han handlet annerledes ville utøyamassakren gitt ham en sjelden autoritet, men det gjorde han ikke, og det må både han og vi forholde oss til.

Selvsagt vil sørgende ofte bære på mye aggresjon og være lette å fornærme og tirre; når man har mistet noen man var glad i på en meningsløs måte vil man ofte rette sinnet mot de som måtte dukke opp og på ulike måter opptre feil eller krenkende. Men Eskild Pedersens autoritet er nok ikke så stor at han vil kunne få gjennom en "ta tilbake Utøya"-strategi uten at en del etterlatte reagerer høylytt.

Hvis det ikke går klart frem av det jeg her skrev: Jeg mener det er en uheldig side ved de moderne samfunn at våre ledere gjerne sitter trygt i sine bunkere mens sivilbefolkningen og fotsoldatene dør på slagmarken. Slik sett er faktisk Rikard Løvehjerte og hans like et slags forbilde eller i det minste en liten tankevekker og noe som burde bidra gi oss en sunn dash kritisk sans overfor vårt nåværende politiske system på dette området. Det er ingen vitenskapelig nødvendighet at verden går fremover på alle områder, det finnes sider ved middelalderens ridderidealer vi faktisk kunne hatt godt av å dyrke selv i dag. Etter min mening.

Det er likevel ikke dette debatten dreier seg om: Det hadde neppe blitt en debatt om jeg ikke hadde blitt slått av den krakilske og til dels svært usaklige argumentasjonen mot alt som lukter av den aller minste kritikk mot Eskil Pedersens handlmåte. Når det ble en debatt om dette med hvorvidt vi kan kreve at våre politikere viser mot og handlekraft i pressede situasjoner var det argumentene mot at dette i det hele tatt ville la seg gjennomføre jeg gikk i rette med.

Jeg skrev ikke at jeg mener vi bør kreve mot av alle våre politikere, det ville kanskje ikke vært så dumt, men jeg har ikke bestemt meg for hva jeg mener om den saken, mitt poeng var at det uansett var fullstendig feil å fremstille det som at vi ikke kunne forvente å få gode og intelligente politikere hvis vi skulle stille et slikt krav.

Den innvendingen vidner om en svært uheldig innstilling til forholdet mellom folket og de styrende, en oppfatning av at det er folket som burde vært sjeleglad for at det finnes kapable folk til å styre oss og ikke omvendt, at det er de som har fått den fremskutte rollen som politisk leder som burde være sjeleglad.

Hvis man tror det er så få indivder i folket som kan fungere bra i en styrende rolle blir de som sitter i disse posisjonene altfor trygge, det er veldig usunt, vi får et mindre demokratisk samfunn, et samfunn der balansen mellom de styrte og de styrende i for stor grad vipper i de styrendes favør.

De styrende kan føle seg uunværlige og folket må være takknemlig så lenge disse uunværlige styrende i det hele tatt gidder å styre over oss. I det samfunn jeg ønsker meg vil enhver politisk leder vite at det bak ham står hundrevis av svært oppegående intelligente menn og kvinner som er klar til å gå inn i stillingen hans når som helst.

Det skal ikke være de styrte som skal være takknemlige for at de styrende vil styre, det er de styrende som skal være takknemlige for at folket lar dem sitte i sine posisjoner, og de skal vite at de sitter der på nåde, posisjonene er ikke deres, men folkets, og de kan når som helst erstattes, og konsekvensen av å bytte ut en av de styrende vil i et slikt samfunn være større for den som blir sparket enn for folket.

Endret 9. september 2012 av Cuckold

[AnonymBruker]

Jeg MÅ ikke komme opp med noe som helst. Jeg synes derimot, og utgir det ikke for å være noe annet enn min personlige mening, at enhver som tar mål av seg til å bli statsminister eller statsråd bør ha noe vedkommende er villig til å ofre livet for, og bør også selv vite hva de tingene er. Såpass dypt bør engasjementet og forpliktelsen stikke. Selv vil jeg legge ned livet for å sikre ytringsfrihet, og ikke bare min egen, men jeg skjønner selvsagt at slike idealer er passé.

Eskil Pedersen er fremdeles bare leder av et ungdomsparti. Det er ingen automatikk i at han "tar mål av seg til å bli statsminister eller statsråd".

Du skriver lett om at du er villig til å legge ned livet for ytringsfriheten, men å si det er enkelt. Det du gjør når valget står reelt fremfor deg er umulig å forutsi, uavhengig av hvilke idealer du lever etter.

Anonym poster: 238caf745df1687dc94c082db7293a30

[Cuckold]

Jeg lurer også fortsatt på hva slags makt EP hadde til å BEORDRE kaptienen til å gjøre det ene eller det andre. Jeg legger ikke skylda på kapteinen, jeg har forståelse for at de valgte å dra. Men jeg forstår rett og slett ikke hva EP, eller de andre ombord, kan ha sagt eller gjort for å tvinge kapteinen til det ene eller det andre. Kan noen forklare dette?

Hvis du forholder deg til det jeg skriver vil det ikke være en forutsetning for kritikken at AUF-lederen hadde formell myndighet over fergeføreren, det ville holde at han hadde appellert til hans samvittighet og påpekt at de jo bare var 9 om bord i en pansret ferge som var registrert for 50 og at fergen var den eneste veien bort fra øya for alle de ubevæpnede ungdommene Eskil Pedersen hadde ansvar for. Så om det var slik at fergeføreren ønsket å legge fra land med bare 9 om bord burde Eskil Pedersen som AUF-leder ha oppfordret ham til å vente til de hadde fått fylt litt mer av fergens kapasitet.

Men som jeg har gjentatt i utallige innlegg, den kritikken jeg har aller mest forståelse for er kritikken av at Eskil Pedersen ikke insisterte på at fergen i det minste skulle bli liggende i farvannet i nærheten av øya for å kunne plukke opp de som måtte forsøke å forlate øya etter at den eneste forbindelsen med fastlandet var borte.

Helt til slutt synes jeg også det er mange rare sammenligninger i omløp her. Som andre påpeker, historisk sett var tidene annerledes før. Krig, vold og brå død, hadde en større plass i folks hverdag, enn det har i Norge i dag. Og ulykker og krig? Ungdommene på Utøya befant seg i en situasjon hvor de ble regelrett jaktet på, på en øy, av en "politimann". Man visste ikke hva som skjedde, hvor mange det var, eller hva som skjedde. Det var et kaos, med døde kropper, folk på flukt og ungdommer som gjemte seg. Jeg vil gjerne vite hva den jevne nordmann har opplevd, som er verre, eller mer farlig, enn en slik situasjon? Jeg anser nemlig Utøya for å være ganske ekstremt. Og når det gjelder båtførerne som hjalp til, så er de helter. Men jeg tror nok også situasjonen har vært litt annerledes for dem. De befant seg ikke i den direkte skuddlinjen, de kunne selv ta valget om å dra ut, og hadde selv kontroll på hvor når de ville gå. Det er for meg en ganske stor forskjell, fra å befinne seg på Utøya. Jeg er ærlig nok til å tilstå at jeg ikke aner hvordan jeg hadde reagert. Men jeg tror, fra sofakrokens varme trygghet, at sjansen for at jeg hadde valgt å gjøre det samme som båtførerne, er langt større, enn sjansen for at jeg hadde satt i gang en heltmodig operasjon på Utøya. Mulig det er jeg som er rar.

Uansett, jeg håper på svar.

Det ungdommene opplevde på Utøya var ekstremt, det er det ingen uenighet om. Det jeg går i rette med er forestillingen om at det ekstreme er så usannynlig og aldri rammer mennesker i vår del av verden, eller at vi er så skjøre at vi i motsetning til mennesker opp gjennom historien ikke kan forventes å tenke på annet enn å redde oss selv når vi er om bord i en ferge som vi vet er eneste vei bort fra en liten øy der det huserer en massedrapsmann som plaffer folk ned for fote.

Det ekstreme er noe mennesker møter stadig, hver dag er det noen som mister den person de har vært aller mest knyttet til i livet, enten av sykdom, i dramatiske ulykker, i hjemulykker eller ved at vedkommende tar livet av seg. Mange opplever også å se døden i hvitøyet i nestenulykker, og det skjer ofte helt uten forvarsel, dramatisk, som lyn fra klar himmel. Slik er det i dag og slik har det alltid vært, mennesker har alltid opplevd sjokk, ulykker som har rammet fullstendig uventet og uten at man var forberedt. Derfor er din historiefremstilling skjev: Sjokkene kom som sjokk også før i tiden, det er det som er definisjonen på sjokk.

Mitt poeng er at vår evne til å takle det som oppstår av akutte kriser kan variere fra person til person, det blir helt feil når en gjeng her på KG hevder at Eskil Pedersens handlemåte var uklanderlig eller i hvert fall den eneste mulige. Legg merke til at jeg ikke har deltatt i andre tråder om Eskil Pedersen, jeg har ikke vært veldig opptatt av ham. Men nettopp fordi jeg ikke har giddet lese de andre trådene om Eskil Pedersen var jeg kanskje litt naiv med tanke på hvor steile frontene er, jeg trodde det var ganske ukontroversielt å påpeke at han ikke har den autoritet som kunne gjort det litt lettere å få gjennom denne "ta tilbake Utøya"-strategien uten masse bråk fra de etterlatte.

Jeg trodde det ville være bred enighet om at Eskil Pedersen kunne handlet annerledes og at han i så fall ville hatt en annen autoriet i etterkant, noe som hadde kommet ham og AUF til nytte i denne "ta tilbake Utøya"-prosessen. Jeg trodde uenigheten bare dreide seg om hvor klanderverdig/akseptabel flukten hans var, ikke at det ikke ville vært mulig og ønskelig at han holdt igjen fergen for å få med flere enn de 9 eller at det var bare bra at fergen ikke ble liggende i farvannet ved øya for å plukke opp folk som forsøkte å rømme vannveien.

Det var på et vis den totale avvisning av at Eskil Pedersen overhodet kunne handlet annerledes og at han i så fall hadde hatt en annen autoritet som har overrasket og provosert meg. Det sier litt om at vi kan ha en svært usunn kultur i dette landet, og hvis dette er kulturen som omgir Eskil Pedersen forklarer det også hvorfor han muligens lever i sin egen boble der han ikke forstår at hans autoritet ikke er helt som den kunne ha vært.

Endret 11. september 2012 av Cuckold

[AnonymBruker]

Dette er bare tull. De hadde ikke den samme "kunnskapen". De hadde ikke sett folk bli skutt. De hadde ikke sett likene. De hadde ikke flyktet i panikk. Dette er vesentlige deler av den "kunnskapen" folkene på Utøya hadde, og som båteierne på den andre siden manglet.

De skjønte at noe virkelig ille var i ferd med å skje, og at de måtte gjøre et eller annet. Men jeg tviler på at realitetene i det egentlig gikk opp for dem før de plukket opp den første sjokkskadde og blødende ungdommen fra vannet.

Det hadde ikke Pedersen sett heller!<br /><br /> Anonym poster: e12b2868e378dc0b510160b127182105

[Mann 42]

Det hadde ikke Pedersen sett heller!<br /><br /> Anonym poster: e12b2868e378dc0b510160b127182105

Han så likene på bakken da han gikk mot brygga. Kunne ikke unngå det. Det var der de første menneskene ble skutt.

[AnonymBruker]

Hvordan i all verden skal man kunne vite på forhånd hvordan man vil reagere i en slik krisesituasjon? Det er faktisk regelrett umulig. Og skulle man klare å håndtere en slik situasjon, så kan man samtidig være en elendig leder på alle plan.

Jaja, men nå vet vi det, så da hadde det vært riktig å trekke seg!

<br /><br /> Anonym poster: e12b2868e378dc0b510160b127182105

[jabx]

Hvorfor var de i en annen situasjon? De handlet der og da, uten å kunne forberede seg.

De som var på Utøya hadde ingen forvarsel på det som skjedde, og var direkte utsatt selv.

De som kom i båter kom først etter at de skjønte at noe skjedde, og hadde derfor tid til å forberede seg mentalt. De var heller ikke direkte utsatt selv.

To av mange forskjeller. At du ikke skjønner dette avslører din mangel på innsik.

[jabx]

Hehe, skal du ta noen for selvmotsigelser må du nok først lære deg hva ordet betyr.

"De visste godt hva som skjedde" og "de visste ikke hva som skjedde" er en direkte selvmotsigelse.