Jeg vet at kona er utro, men hun vet ikke at jeg vet...

[AnonymBruker]

Det er så typisk at de som ikke har opplevd utroskap selv, kommer med de mest bombastiske uttalelsene om at det er svakt å bli og at det er bare å marsjere rett ut. Slik tenker nok de fleste før de har opplevd det selv (meg selv inkludert), men det er ikke alltid så lett, nei. (Særlig ikke i mangeårige forhold/ekteskap hvor man har en lang forhistorie bak seg og hvor det er barn involvert.) Og det er i hvert fall ikke svakt å bli! Det krever en enorm styrke å bli, og å jobbe seg gjennom en slik krise. Noen ganger kommer man styrket ut av det, og forholdet blir bedre enn det noen gang har vært. Andre ganger går det bare ikke, og tilliten kommer aldri helt tilbake igjen. Jeg har opplevd begge varianter.

Det minste TS trenger er fordømmelse og pekefingermentalitet! Det gjør fryktelig vondt å være i en slik situasjon som han er i nå.

TS: For meg virker det som om din kone ikke helt forstår alvoret i det dere står oppi, siden hun ikke kutter ut kontakten med denne mannen. Jeg tror forelskelsen (og som andre har sagt; ikke nødvendigvis mannen) overskygger alt og hun ser ikke hva hun faktisk risikerer å miste. Jeg burde vel hatt noen konkrete råd til deg, men det er vanskelig å gi råd når jeg ikke vet hvordan din kone egentlig har det oppi dette, og hvordan hun tenker. Det er forskjell på å være lei av ektefellen sin (og nesten føle avsmak for ham/henne), og å være lei av rutiner, rammer og hverdager som jo et ekteskap nødvendigvis bringer med seg. Det er mye lettere å gjøre noe med det siste, enn det første.

Jeg ønsker deg varmt lykke til! Gode ønsker og klem fra meg.<br /><br /> Anonym poster: 9f65b45bc83a80b5019e4ddb3f32946d <br /><br /> Anonym poster: 9f65b45bc83a80b5019e4ddb3f32946d

[Gjest GJest]

Paradokset her er jo at det hun driver på med er etisk og moralsk forkastelig, men ikke juridisk ulovlig og straffbart.

Derimot driver du med svært grov overvåking av både din kone og hennes elsker. Selv om jeg forstår deg 100% er dette en forbrytelse du risikerer fengselstraff for..... Tenk litt over det.

Hva angår utroskapen, så fatter jeg ikke at du ikke går. Nei, jeg har ikke opplevd utroskap og mener ikke at det nødvendigvis er automatikk i at et forhold tar slutt ved utroskap. Men hun har jo fått en ny sjanse av deg og misbrukt den. Hun går jo bak ryggen på deg og utsetter deg for et svik av verste sort.

Mitt råd:

*Stans overvåkingen umiddelbart og slett det du kan av spor som kan avsløre denne. Du begår et alvorlig lovbrudd som kan straffes med fengsel

*Konfronter henne med at du vet at hun er utro, og at du ikke finner deg i dette og for all del gjør det slutt.

*Ikke fortell henne om SMS-overvåkingen, da blir du ganske sannsynlig anmeldt av en rimelig sur og hevngjerrig kjærring.

[AnonymBruker]

Paradokset her er jo at det hun driver på med er etisk og moralsk forkastelig, men ikke juridisk ulovlig og straffbart.

Derimot driver du med svært grov overvåking av både din kone og hennes elsker. Selv om jeg forstår deg 100% er dette en forbrytelse du risikerer fengselstraff for..... Tenk litt over det.

Hva angår utroskapen, så fatter jeg ikke at du ikke går. Nei, jeg har ikke opplevd utroskap og mener ikke at det nødvendigvis er automatikk i at et forhold tar slutt ved utroskap. Men hun har jo fått en ny sjanse av deg og misbrukt den. Hun går jo bak ryggen på deg og utsetter deg for et svik av verste sort.

Mitt råd:

*Stans overvåkingen umiddelbart og slett det du kan av spor som kan avsløre denne. Du begår et alvorlig lovbrudd som kan straffes med fengsel

*Konfronter henne med at du vet at hun er utro, og at du ikke finner deg i dette og for all del gjør det slutt.

*Ikke fortell henne om SMS-overvåkingen, da blir du ganske sannsynlig anmeldt av en rimelig sur og hevngjerrig kjærring.

Enig! (skulle gitt deg plusspoeng om du var logga inn)

Anonym poster: f43f838201adcd3c487d37983b703d4b

[Havbris]

Jeg mener du ikke skal gjøre forsøk på å skjule sms-overvåkingen. Du skal stoppe den, men du klarer aldri å skjule det du har fått vite. Om dere skal gå inn i en prosess med oppvask, så blir det umulig med mindre du tilkjennegir det du vet. Du kommer til å bli sliten av å måtte veie alle ordene dine og skjule det du vet.

Ting kan vel ikke bli verre enn det er nå. Ja - du har krysset en grense ved å overvåke henne. Men hun har også krysset en grense med sin utroskap. Dere har litt å ta tak i, og kanskje skal dere oppsøke profesjonell hjelp?

Noen her i tråden snakker om mangel på selvrespekt hvis man går videre i et forhold etter utroskap. Jeg tror vi har ulike fortolkninger av begrepet selvrespekt. Dessuten har vi ulike historier, og innenfra-perspektivet er som regel annerledes enn utenfra-perspektivet. Det vi kan være enige om er at det kjennes helt jævlig ut. Men hvorvidt man er svak når en orker å gå inn i prosessen videre, er diskutabelt.

Folk gjør de valgene som er mest riktig for en selv. Fordømmelse fra andre er en av mange ting en må leve med.

[Gjest S]

Jeg mener du ikke skal gjøre forsøk på å skjule sms-overvåkingen. Du skal stoppe den, men du klarer aldri å skjule det du har fått vite. Om dere skal gå inn i en prosess med oppvask, så blir det umulig med mindre du tilkjennegir det du vet. Du kommer til å bli sliten av å måtte veie alle ordene dine og skjule det du vet.

Ting kan vel ikke bli verre enn det er nå. Ja - du har krysset en grense ved å overvåke henne. Men hun har også krysset en grense med sin utroskap. Dere har litt å ta tak i, og kanskje skal dere oppsøke profesjonell hjelp?

Noen her i tråden snakker om mangel på selvrespekt hvis man går videre i et forhold etter utroskap. Jeg tror vi har ulike fortolkninger av begrepet selvrespekt. Dessuten har vi ulike historier, og innenfra-perspektivet er som regel annerledes enn utenfra-perspektivet. Det vi kan være enige om er at det kjennes helt jævlig ut. Men hvorvidt man er svak når en orker å gå inn i prosessen videre, er diskutabelt.

Folk gjør de valgene som er mest riktig for en selv. Fordømmelse fra andre er en av mange ting en må leve med.

Det du sier føles veldig riktig. Dette er ikke svart eller hvitt, rett eller galt. Det en klarer å leve med kunne en annen ikke ha tålt i det hele tatt.

Jeg ser ikke lenger poenget med å ha noen overvåkning. Jeg har fått en visshet om at det fortsetter, og det er vel egentlig poenget. Det må jeg så bruke for å konfrontere henne, og da er det best å være ærlig med det jeg vet, akkurat som du sier. Nå må sannheten frem fra begge sider, ellers tufter vi i så fall en eventuell enighet på løgn, og det vil før eller siden slå tilbake.

Så da var det sagt, hva jeg tenker å gjøre. Nå gjenstår det bare å gjøre det... Det blir tøffe tak.

[Havbris]

Det du sier føles veldig riktig. Dette er ikke svart eller hvitt, rett eller galt. Det en klarer å leve med kunne en annen ikke ha tålt i det hele tatt.

Jeg ser ikke lenger poenget med å ha noen overvåkning. Jeg har fått en visshet om at det fortsetter, og det er vel egentlig poenget. Det må jeg så bruke for å konfrontere henne, og da er det best å være ærlig med det jeg vet, akkurat som du sier. Nå må sannheten frem fra begge sider, ellers tufter vi i så fall en eventuell enighet på løgn, og det vil før eller siden slå tilbake.

Så da var det sagt, hva jeg tenker å gjøre. Nå gjenstår det bare å gjøre det... Det blir tøffe tak.

Ja, det blir tøffe tak. Hvis du skal kreve at hun er ærlig, må du selv fremstå som ærlig. Det å bli sveket kan sende folk ut i svarteste natta, og det en gjør og sier i starten er ikke alltid rasjonelt.

Det hviler mye ansvar på henne nå, når det gjelder prosessen videre. Hvis hennes svar er sinne fordi du har overvåket henne, så har dere et dårlig utgangspunkt.

Et lite tips: Når du konfronterer henne med det du vet, så skal du ikke blande inn det at du ikke har vært en oppmerksom partner over tid. Hun må selv stå for de valgene hun har gjort og du har ikke noe ansvar for det. Når forhold går på tomgang så er det et felles ansvar.

Vær ærlig uten bortforklaringer. Fortell at du vet hun fortsatt er utro. Og spør henne om hun har noen forslag til hva dere skal gjøre med det. Punktum.

[La Guapa]

Hei.

Jeg har ikke lest hele tråden, men har noen kommentarer.

Hun er heldig, kona di. Heldig som har en mann som ikke kaster inn håndkleet etter en opprivende scene , krever å skilles og bryter opp hjemmet!

Jeg mener som deg at man skal gjøre seg fortjent til en skilsmisse / samlivsbrudd.

Man skal kunne se sine barn i øynene etter å ha brutt opp hjemmet og de på et tidspunkt spør:

HVORFOR ?

Da skal man etter min mening kunne si:

Mamma og jeg prøvde ALT for å holde sammen.

Vi fikk hjelp av samlivsterapeuter og venner, vi prøvde lenge, men så gikk det ikke lenger.

I mitt liv er det kun vold som er soleklar skilsmissegrunn.

Alt annet bør man prøve å komme seg igjennom.

Du høres ut til å være en mann med flotte familieverdier.

Jeg håper virkelig din kone ikke utnytter dette.

Jeg vil anbefale samlivsterapi !

Lykke til og de beste ønsker for fremtiden

[Gjest Skuffet]

Det er veldig mye nyttig innsikt i kvinners oppførsel og tankegang rundt utroskap på denne siden:

http://www.womensinfidelity.com/

En meget god side. Leser boka nå, lærer masse!!!

[Gjest Elina]

Neste gang kona de er på jobbtur eller reiser ort for å møte denne mannen kan du:

(når du har bevis nok)

-Ringe kona til elskeren hennes.

-Sende alle e-postene (med sms) til kona di.

-Kanskje sende sms e-postene til elskeren og kona også.

-Ringe kona hans og fortelle sannheten, det fortjener hun faktisk å få vite.

Du kan også fortelle henne om bevisene du har og si at du kan sende de til henne,

Det vil iallefall ødelegge stemninga der i gården, skulle likt å være flue på den veggen!

[Gjest O___o]

Gå - og finn deg en bedre.

( Ja, det går an, selv etter fylte 40 )

[Gjest Top]

Du får ha lykke til, det blir tøft.

Opplevde utro partner for over 25 år siden, har fortsatt samme partner. Utroskap blir vel adlri glemt, sviket er for stort. Det ligger der, gjemt. Tas sjelden fram i lyset, men stinker, klamt der nede, stuet vekk.

Jeg ville tatt samme avgjørelse i dag, men jeg skulle helst ønske at kjelleren var rydding og ren, men det kan den aldri bli. Den flekken lar seg ikke vaske vekk.

[Gjest Gjest]

Det er så typisk at de som ikke har opplevd utroskap selv, kommer med de mest bombastiske uttalelsene om at det er svakt å bli og at det er bare å marsjere rett ut. Slik tenker nok de fleste før de har opplevd det selv (meg selv inkludert), men det er ikke alltid så lett, nei. (Særlig ikke i mangeårige forhold/ekteskap hvor man har en lang forhistorie bak seg og hvor det er barn involvert.) Og det er i hvert fall ikke svakt å bli! Det krever en enorm styrke å bli, og å jobbe seg gjennom en slik krise. Noen ganger kommer man styrket ut av det, og forholdet blir bedre enn det noen gang har vært. Andre ganger går det bare ikke, og tilliten kommer aldri helt tilbake igjen. Jeg har opplevd begge varianter.

Det minste TS trenger er fordømmelse og pekefingermentalitet! Det gjør fryktelig vondt å være i en slik situasjon som han er i nå.

TS: For meg virker det som om din kone ikke helt forstår alvoret i det dere står oppi, siden hun ikke kutter ut kontakten med denne mannen. Jeg tror forelskelsen (og som andre har sagt; ikke nødvendigvis mannen) overskygger alt og hun ser ikke hva hun faktisk risikerer å miste. Jeg burde vel hatt noen konkrete råd til deg, men det er vanskelig å gi råd når jeg ikke vet hvordan din kone egentlig har det oppi dette, og hvordan hun tenker. Det er forskjell på å være lei av ektefellen sin (og nesten føle avsmak for ham/henne), og å være lei av rutiner, rammer og hverdager som jo et ekteskap nødvendigvis bringer med seg. Det er mye lettere å gjøre noe med det siste, enn det første.

Jeg ønsker deg varmt lykke til! Gode ønsker og klem fra meg.<br /><br /> Anonym poster: 9f65b45bc83a80b5019e4ddb3f32946d <br /><br /> Anonym poster: 9f65b45bc83a80b5019e4ddb3f32946d

Og det er her du bommer grovt. De som sier hiv faenskapet på dør, er de som har vært i situajsonen og ødela seg selv i forsøket på å forstå og få motparten til å opptre som en voksen..

[AnonymBruker]

Og det er her du bommer grovt. De som sier hiv faenskapet på dør, er de som har vært i situajsonen og ødela seg selv i forsøket på å forstå og få motparten til å opptre som en voksen..

Nei, jeg bommer slett ikke grovt. Det er flere i denne tråden (men du har tydeligvis ikke lest hele tråden) som sier "Jeg har selv IKKE opplevd utroskap, men...." og så kommer rådene som perler på en snor om å hive dama på dør. JEG har opplevd utroskap og har valgt å bli, og er svært lykkelig over den beslutningen. Jeg sier ikke at det er det rette for alle! Jeg har også opplevd utroskap i et annet forhold hvor det ikke var noe vits i å bli værende. Poenget mitt er at det er så lett å gi bombastiske, 'eneste rette'-råd når man ikke er/har vært i samme situasjon selv. For noen vil det ikke være mulig å bli i ekteskapet/forholdet etter et utroskap, mens for andre vil det være fullt mulig. Vi er alle forskjellige!

<br /><br /> Anonym poster: 9f65b45bc83a80b5019e4ddb3f32946d <br /><br /> Anonym poster: 9f65b45bc83a80b5019e4ddb3f32946d

[Gjest Gjest]

Jeg vet at kona er utro. Hun møtte en for henne totalt ukjent person på en jobbtur, han bor på et annet sted i landet, men de har møttes et par ganger "på halvveien".

Jeg ble mistenksom i sommer da jeg ved en tilfeldighet så utskrifter av samtalespesifikasjon på konas mobil. Dermed gikk jeg grundigere til verks og oppdaget at det straks etter jobbturen var et heftig antall SMS og oppringinger, gjerne på sene nattetimer og til andre ledige stunder (f.eks på treningstur).

Jeg hadde mistanke en drøy uke, og brukte ufine metoder for å bli sikker. (La inn kopi av alle inngående og utgående SMSer fra/til konas mobil.) Dermed hadde jeg denne mekanismen på under det siste møtet de har hatt. Dermed ble jeg helt sikker. Vi har unger og har snart vært sammen i 20 år, gift i 14. Det gjorde SÅ vondt.

Jeg greide å holde det inne i 24 timer, så klarte jeg ikke mer og måtte konfrontere henne. Eller egentlig konfronterte jeg henne ikke 100%, fordi jeg følte at jeg ikke kunne si hvordan jeg oppdaget det. Jeg sa at jeg hadde sett på samtaleloggen (det var jo sant). Men jeg sa ikke at jeg hadde lest SMS'er. Hun bedyret at hun ikke hadde vært utro, og jeg sa at jeg trodde henne. Men jeg vet jo at hun ikke sier sannheten. Hun beskyldte meg for å spionere på henne (vel - med rette). Vi holdt på å gå fra hverandre, vi hadde blitt enige om at det nok var det beste. Men etter å ha sovet på det, tok vi en lang prat og fant ut at vi skylder ungene såpass at vi oppfører oss som voksne ansvarlige folk og hun skulle jobbe med seg selv og sine tanker og følelser som hadde gått helt bananas. Jeg godtok. Jeg kjenner at jeg er glad i henne, og sant og si så overrasket jeg meg selv etter at jeg ble sikker på at hun var utro. Tidligere har jeg alltid tenkt at hvis hun er utro, så er det slutt. Tvert. Men nå, når jeg visste, var ikke det det viktige. Det viktige var at hun sa at hun ønsket å velge familie og meg. Vi har hatt sex både etter at jeg fikk mistanke, og etter at jeg fikk visshet. Men jeg føler nå etter at jeg har visshet at hun ikke er like tilstede som tidligere. Mulig det er like mye psykisk hos meg som at det er en bevisst oppførsel fra min kone.

Problemet mitt er nå at jeg ikke klarte (jeg får det til, men klarte ikke fordi jeg var nysgjerrig/engstelig) å slå av denne SMS-kopieringen. Og ihvertfall ikke da jeg ganske kort tid etter oppdaget at hun fortsetter kontakten med denne mannen. Nå skal gjengen fra jobbturen samles snart igjen, og intensiteten av SMS'er øker. I dag kom det noen avslørende meldinger der det tydelig framgår hva de har planlagt og tenker å gjennomføre på denne nye samlingen. Jeg kjenner at det snører seg sammen i brystet mitt igjen.

Hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg har mest lyst til å gå ut i skogen og skrike høyt. Skal jeg gi henne tid til å finne ut av seg selv? Han har også kone og barn. Skal jeg kontakte ham og si min hjertens mening? Skal jeg kontakte hans kone og fortelle hva jeg vet? Igjen er jeg ikke stolt av måten jeg vet dette på, men jeg føler egentlig at målet helliger middelet her, at det egentlig er litt underordnet. Tar jeg feil?

Min kone er livredd for å "trenges opp i et hjørne" og å "settes i bånd". Hvis jeg forteller at jeg overvåker hennes SMS-trafikk, er det det samme som å sette henne i bånd, kontrollere henne og trenge henne opp i et hjørne. Da har hun sagt klart og tydelig at hun forsvinner. Men sant og si, jeg føler at jeg etter snart 20 års kjærestepar og 14 års ekteskap fortjener å få vite sannheten. Eller tar jeg feil her? Er det såpass store deler av oss som person som er privat også for partneren?

Kanskje jeg bare skal la det gå, håpe at det går over og at hun faktisk snakker sant når hun sier at hun har valgt meg og familien?

Jeg føler meg som en følelsesmessig handicappet person. Til vanlig synes jeg det er vanskelig å snakke om mine følelser, og nå har det attpåtil blitt et minefelt av områder jeg ikke kan forsnakke meg på. DET er ingen god basis for et ekteskap. Jeg vurderer å gå til en eller annen terapeut for å få snakket litt om dette, men det er et stort steg. Dette går ut over jobb og hjemmeliv for meg. Jeg kjenner at jeg har kortere lunte enn vanlig overfor unger, og det er jeg lei meg for.

Kanskje jeg hadde følt meg bedre om jeg hadde hatt et sidesprang selv? Men det blir liksom helt feil.

Klarer jeg å fremstå normalt når jeg i morgen møter kona igjen? Og hvis jeg klarer det, klarer jeg å overleve den jobbsamlingen de planlegger å være utro nok en gang? Hva med etter den samlingen?

Jeg er redd. Kanskje noen kan hjelpe meg? Mest av alt var nok dette greit å få skrevet ned, for jeg blir gal av å bare ha det i hodet mitt. Jeg har ingen å snakke med om dette.

Hei Jeg vet veldig godt at du er redd..Jeg har vært i samme båt. Det er forøvrig fire år siden. Vii endte opp som skilt! Jeg har to tenåringsjenter, har vært en tøff tid for alle. Derfor veldig viktig å vite hva du egentlig vil, for velger du å gå..har du en tung vei i møte, men så er det noe som heter "veien blir til mens vi går", å det stemmer jeg lekte også frøken dektektiv, ikke sånn som deg, men jeg har lirket å lurt på andre områder. Egentilg uviktig på hvilken måte, og det syns jeg du også bare skal tenke. Din kone er ikke tjent med å vite hvordan heller...dere har nok å stri med fra før, da plutselig et problem vil sette fokus på et til! Så min mening er at du ikke er tjent med å fortelle det.

Jeg fikk tak i navn og nummer til minn manns elskerinne..å ringte henne. Var høflig å rolig. Forklarte situasjonen min. Samme som din at jeg var glad i mannen min om ikke hun var glad i sin?

Hun gråt..å jeg bare mer fustrert, men jeg lovet henne å ikke fortelle dette til noen utenom min mann.Jeg bad henne om å ringe mannen min dagen etter, sånn at jeg kunne få prate med ham først.Hadde bare sånn utrolig behov for å konfrotere ham! Så jeg fortalte mannen min at jeg visste å at jeg hadde snakket med henne. Han ble helt paff og nektet! Helt utrolig....de var jo bare kolleger.

Så kom neste dag..jeg ser mannen min forlate stuen og forsvinner opp. Hun ringer..

Jeg har bare lyst å hate! Alt og alle, men mest av alt meg selv.Jeg er bare helt tom, og ser det raser rundt meg.

Vi krangler ganske høylydt. Der krangelen går i hvordan jeg kunne finne på å kontakte henne? Nytteløs situasjon.... kommunisere når to hoder ikke ser det samme problemet.Han pakker bag og er borte i fire dager..jeg er hjemme fra jobb.

Fjerde dagen dukker han opp og vil prate, jeg godtar å vi fungerer i et halvt år,sex, sommerferie og familieliv. jeg innser at jeg er på vei til å miste meg selv. Hver gang han jobber overtid, eller kommer sent hjem, stikker ut en tur, det ble bare feil.

Kort fortalt, kunne skrevet mye..men hadde bare lyst å dele med deg.

[aquiz]

Hovedprioriteten din bør være at du stiller deg litt på sidelinjen for å finne ut av hva DU vil og ikke hva som er best for verden rundt. Når det er gjort så tar du deg en prat med kona di, og ber henne utdype de tingene der du vet at hun lyver (Dette kun om hun ikke klarer å snakke sant).

Barna deres vil være mest lykkelige ved å ha lykkelige foreldre, sammen eller ikke.

[Gjest Kevlarsjäl]

Hun er en utro ljugepave. Du er en usikker, såret mann.

Det sier seg selv at dette er en dårlig kombinasjon.

Jeg synes uten tvil at du burde gå fra henne på en mest mulig udramatisk måte. Bare fortell henne at du vet om utroskapen og løgnene, og at du ikke ønsker å være hennes ektemann mer. Så flytter du ganske enkelt fra henne, og bruker en god stund på å leve alene og bli trygg på deg selv igjen. Deretter skal du se at det dukker opp en ny flott dame i horisonten etter en stund:)

Du fortjener virkelig bedre enn det du har i dag. Hun dama behandler deg ikke bra:(

Ps: det eneste du "skylder" barna dine er en så god oppvekst spm mulig. Det får de helt fint selv om mor og far bor i forskjellige hus:) det er definitivt bedre for dem enn å bo i et hus med innesperrede følelser, skjulte løgner og hemmelig voksen-drama..

[Gjest Kevlarsjäl]

Jeg hadde forresten vurdert å bli hvis dama hadde lagt kortene på bordet ved første konfrontasjon. Hvis hun hadde sagt sannheten og lovet å gjøre det slutt med elskeren. Det er sterkt å velge å bli hos en som har vært utro, og angrer.

Men jeg kunne virkelig ikke tilgitt/blitt hos en person som har blitt tatt i utroskap, later som det ikke er ille, og planlegger flere møter. Det viser definitivt at dama gir faen i TS og bare vil pule han andre. Det er IKKE sterkt å bli hos en som har vært utro, og ikke angrer, og som vil gjøre det igjen. Det er bare feigt!

[Shinana]

Hun er en utro ljugepave. Du er en usikker, såret mann.

Det sier seg selv at dette er en dårlig kombinasjon.

Jeg synes uten tvil at du burde gå fra henne på en mest mulig udramatisk måte. Bare fortell henne at du vet om utroskapen og løgnene, og at du ikke ønsker å være hennes ektemann mer. Så flytter du ganske enkelt fra henne, og bruker en god stund på å leve alene og bli trygg på deg selv igjen. Deretter skal du se at det dukker opp en ny flott dame i horisonten etter en stund:)

Du fortjener virkelig bedre enn det du har i dag. Hun dama behandler deg ikke bra:(

Ps: det eneste du "skylder" barna dine er en så god oppvekst spm mulig. Det får de helt fint selv om mor og far bor i forskjellige hus:) det er definitivt bedre for dem enn å bo i et hus med innesperrede følelser, skjulte løgner og hemmelig voksen-drama..

Hvordan er det mulig å generalisere så sterkt?

Det er ufattelig mange traumatiske barneskjebner som skapes av skilsmisser. Jeg har selv noen tett innpå livet så jeg vet hva jeg prater om. Det er så dritenkelt å si at "barna har det bedre med lykkelige foreldre"! Hvordan kan noen som helst vite om begge foreldrene er lykkelige etter en skilsmisse? Er barna lykkelige hvis en av foreldrene er dødsens ulykkelig?

Slike situasjoner som TS er i er kompliserte, og selvsagt ulike fordi de omhandler ulike mennesker.

[Gjest Lene]

Huff.... må bare gi deg en

Jeg opplever det samme som du gjør nå - det er helt grusomt! Ettersom jeg selv ikke vet hva jeg selv skal gjøre med min egen situasjon, er jeg nok ikke riktig person til å komme med råd. Jeg har satt barnas hensyn først og tenkt at dette kanskje er en 40 års krise som vil gå over av seg selv, men jeg ser jo samtidig hva dette gjør med meg......Jeg har konfrontert han med utroskapen, men det er ingen stopp på meldinger, emails og telefoner. Jeg tror heller ikke det vil ta en stopp.... så lenge jeg bare blir. Hvordan kan han ha respekt for meg, så lenge jeg ikke har respekt nok til meg selv gjennom at jeg forsetter som om ingenting skulle ha skjedd?

Tror du at du vil klare å ha tillit til din kone igjen, om dere skulle klare å legge dette bak dere. Eller vil dette alltid ligge dere, og gi forholdet en bitter ettersmak..? Du virker som en mann med mye selvinnsikt, lov meg at du tenker på deg selv også

"If you love somebody, set them free. If they return, they were always yours. If they don't, they never were" - Richard Bach

[Gjest kinkylita]

Jeg synes strengt tatt kona di har fått sin eneste sjanse til å vise hva hun vil i forholdet deres. Jeg synes hun verken fortjener eller har noen rett til å få vite noen ting om hvordan du vet hva du vet, eller hvorfor.

Krev svar fra henne nå, og en forandring!