Jeg vet at kona er utro, men hun vet ikke at jeg vet...

[Gjest Skuffet]

Jeg vet at kona er utro. Hun møtte en for henne totalt ukjent person på en jobbtur, han bor på et annet sted i landet, men de har møttes et par ganger "på halvveien".

Jeg ble mistenksom i sommer da jeg ved en tilfeldighet så utskrifter av samtalespesifikasjon på konas mobil. Dermed gikk jeg grundigere til verks og oppdaget at det straks etter jobbturen var et heftig antall SMS og oppringinger, gjerne på sene nattetimer og til andre ledige stunder (f.eks på treningstur).

Jeg hadde mistanke en drøy uke, og brukte ufine metoder for å bli sikker. (La inn kopi av alle inngående og utgående SMSer fra/til konas mobil.) Dermed hadde jeg denne mekanismen på under det siste møtet de har hatt. Dermed ble jeg helt sikker. Vi har unger og har snart vært sammen i 20 år, gift i 14. Det gjorde SÅ vondt.

Jeg greide å holde det inne i 24 timer, så klarte jeg ikke mer og måtte konfrontere henne. Eller egentlig konfronterte jeg henne ikke 100%, fordi jeg følte at jeg ikke kunne si hvordan jeg oppdaget det. Jeg sa at jeg hadde sett på samtaleloggen (det var jo sant). Men jeg sa ikke at jeg hadde lest SMS'er. Hun bedyret at hun ikke hadde vært utro, og jeg sa at jeg trodde henne. Men jeg vet jo at hun ikke sier sannheten. Hun beskyldte meg for å spionere på henne (vel - med rette). Vi holdt på å gå fra hverandre, vi hadde blitt enige om at det nok var det beste. Men etter å ha sovet på det, tok vi en lang prat og fant ut at vi skylder ungene såpass at vi oppfører oss som voksne ansvarlige folk og hun skulle jobbe med seg selv og sine tanker og følelser som hadde gått helt bananas. Jeg godtok. Jeg kjenner at jeg er glad i henne, og sant og si så overrasket jeg meg selv etter at jeg ble sikker på at hun var utro. Tidligere har jeg alltid tenkt at hvis hun er utro, så er det slutt. Tvert. Men nå, når jeg visste, var ikke det det viktige. Det viktige var at hun sa at hun ønsket å velge familie og meg. Vi har hatt sex både etter at jeg fikk mistanke, og etter at jeg fikk visshet. Men jeg føler nå etter at jeg har visshet at hun ikke er like tilstede som tidligere. Mulig det er like mye psykisk hos meg som at det er en bevisst oppførsel fra min kone.

Problemet mitt er nå at jeg ikke klarte (jeg får det til, men klarte ikke fordi jeg var nysgjerrig/engstelig) å slå av denne SMS-kopieringen. Og ihvertfall ikke da jeg ganske kort tid etter oppdaget at hun fortsetter kontakten med denne mannen. Nå skal gjengen fra jobbturen samles snart igjen, og intensiteten av SMS'er øker. I dag kom det noen avslørende meldinger der det tydelig framgår hva de har planlagt og tenker å gjennomføre på denne nye samlingen. Jeg kjenner at det snører seg sammen i brystet mitt igjen.

Hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg har mest lyst til å gå ut i skogen og skrike høyt. Skal jeg gi henne tid til å finne ut av seg selv? Han har også kone og barn. Skal jeg kontakte ham og si min hjertens mening? Skal jeg kontakte hans kone og fortelle hva jeg vet? Igjen er jeg ikke stolt av måten jeg vet dette på, men jeg føler egentlig at målet helliger middelet her, at det egentlig er litt underordnet. Tar jeg feil?

Min kone er livredd for å "trenges opp i et hjørne" og å "settes i bånd". Hvis jeg forteller at jeg overvåker hennes SMS-trafikk, er det det samme som å sette henne i bånd, kontrollere henne og trenge henne opp i et hjørne. Da har hun sagt klart og tydelig at hun forsvinner. Men sant og si, jeg føler at jeg etter snart 20 års kjærestepar og 14 års ekteskap fortjener å få vite sannheten. Eller tar jeg feil her? Er det såpass store deler av oss som person som er privat også for partneren?

Kanskje jeg bare skal la det gå, håpe at det går over og at hun faktisk snakker sant når hun sier at hun har valgt meg og familien?

Jeg føler meg som en følelsesmessig handicappet person. Til vanlig synes jeg det er vanskelig å snakke om mine følelser, og nå har det attpåtil blitt et minefelt av områder jeg ikke kan forsnakke meg på. DET er ingen god basis for et ekteskap. Jeg vurderer å gå til en eller annen terapeut for å få snakket litt om dette, men det er et stort steg. Dette går ut over jobb og hjemmeliv for meg. Jeg kjenner at jeg har kortere lunte enn vanlig overfor unger, og det er jeg lei meg for.

Kanskje jeg hadde følt meg bedre om jeg hadde hatt et sidesprang selv? Men det blir liksom helt feil.

Klarer jeg å fremstå normalt når jeg i morgen møter kona igjen? Og hvis jeg klarer det, klarer jeg å overleve den jobbsamlingen de planlegger å være utro nok en gang? Hva med etter den samlingen?

Jeg er redd. Kanskje noen kan hjelpe meg? Mest av alt var nok dette greit å få skrevet ned, for jeg blir gal av å bare ha det i hodet mitt. Jeg har ingen å snakke med om dette.

[Citha]

.

Endret 24. februar 2019 av Citha

[Anonymine]

Så du vet at hun er utro, hun lyver om det (som gjør det hele 100 ganger verre) og begynner å planlegge neste møte med elskeren?

Ærlig talt tror jeg ikke hun har tenkt til å jobbe med seg selv og forholdet, og hvis hun ikke angrer på utroskapen, så er jo virkelig forholdet deres dødt.

Dere skylder barna å gjøre det dere kan for å finne en løsning og fikse forholdet deres, men du kan ikke gjøre det alene.

Jeg ønsker deg all lykke videre hva enn du velger å gjøre, men synes personlig at det hun gjør er respektløst og kvalifiseres til dumping på stedet.

[AnonymBruker]

Jeg tenker du ikke har noen annen mulighet enn å snakke med henne.

Jeg hadde som deg, vurdert å tilgi dersom hun faktisk stoppet denne kontakten.

Alle kan trå feil, og dere har tross alt delt 20 år sammen.

Men; så gjør hun det igjen, og det viser at hun faktisk ikke ønsker å velge deg. Iallefall ikke nok til å forstå at dette må ta slutt.

Istedetfor å ta opp heftig kontakt med ham burde hun svart ham at hun ikke kan fortsette med dette.

Jeg sier ikke at det er rett hva du selv har gjort - men nå er det engang skjedd. Og ja, hun vil garantert lure på hva annet du har overvåket - det er jo et grovt overtramp(som jo utroskap også er).

Jeg ville funnet en måte å si til henne, før hun drar - at du faktisk vet hva hun har planlagt.

Hun kan da umulig ha med seg mobilen overalt 100%, og du kan jo bare si at du faktisk har lest meldingene. Si at du vet alt, langt mer enn hva du innrømte sist - rett og slett fordi du ikke ønsket konfrontere henne noe mer når hun sa hun ønsket å legge det bak seg.

Selv om hun husker at hun har slettet dem, så kan man jo også huske feil.....

Jeg ville ikke detaljert innholdet, men bare sagt at "jeg vet mer om den forrige runden enn jeg har fortalt deg, og jeg vet hva du har tenkt til å gjøre på den forestående jobbturen".

Hun kommer til å forsvare seg, og kreve å vite hvordan du vet det - men da må du bare komme til poenget - og det er;

Det spiller ingen rolle hvordan du vet og hva du vet, poenget er at hun ikke har gitt seg, selv når hun ble avslørt.

Spør henne hvordan dette er å prioritere deres samliv, og hvorfor hun ikke helt enkelt går fra deg om hun faktisk ikke vil være i ekteskapet.

Si til henne at dere begge har investert 20 år i dette, og at dere begge fortjener ærlighet.

Ikke krev at hun skal gjøre noe som helst, vil hun dra på denne turen så gjør hun det.

Ikke involver andre, men simpelthen bestem deg for hva du ønsker å ta av konsekvens om hun ikke gir det svaret du ønsker å ha.

Forøvrig tenker jeg at"nå oppfører vi oss som voksne" er en veldig lite hengiven og kjærlig måte å si at man vil satse på hverandre. Det er vel kanskje et tegn?

Ellers er jo samlivsterapi en åpenbar greie om hun ikke sier hun vil ut av ekteskapet, og du fortsatt vil bli.

Anonym poster: b42d6d26f985f231c13b21f7d82be4bc

[Gjest Gjest]

Hun er på vei ut av ekteskapet.

Det må ha vært signaler på dette tidligere? Følelsene for deg blir ikke borte sånn uten videre.

Du kan forsøke å få henne med på samlivsterapi, men det kan synes som at det er i seneste laget.

[Gjest Skuffet]

Anonymine: Jeg har tenkt tanken på at hvis de gjennomfører den neste, så møter jeg henne med sånn man ser i amerikanske filmer - kaster ut alle tingene hennes når hun kommer hjem... Men det går jo ikke - jeg kan ikke dra ungene gjennom en slik scene.

Det du skriver setter egentlig ting litt i perspektiv. Jeg sliter litt med å argumentere med din oppsummering...

AnonymBruker:Anonym poster: b42d6d26f985f231c13b21f7d82be4bc :

Jeg vet at hun har slettet meldinger, jeg har sjekket mobilen hennes. I tillegg har hun lukket meg ut av alle hennes mailkontoer og andre kommunikasjonskanaler. Det skjedde etter første jobbtur, og var litt sånn "over natten". Før det var det ikke viktig for noen av oss å holde passord og tilgang til f.eks facebook hemmelig for hverandre. Nå er det helt blokkert. Det var også en medvirkende årsak til at jeg ble mistenksom.

Jeg tenker at det blir vanskelig å konfrontere henne før turen. Hun bad ved siste oppvask om tid til å sortere tankene og følelsene som var milevis utenfor henne selv. Hun har balt med tankene hun også i dette. Hun bad om mulighet til å fortsette kontakt med mennesker rundt seg, og det lovte jeg henne å gi. Derfor føler jeg det feil å konfrontere henne nå.

[Gjest Sander]

Synes det er helt ok å sjekke slikt når man har mistanke.

Hun lyver. Og fortsetter å lyve. Det er utilgivelig. DER det slår feil.

Ring elskerens kone, og konfronter det du vet, dere to, dere er i samme båt. Det er to familier som må fikses her.

Du får og ta skikkelige konfrontasjoner. Si at du vet. Kast henne ut. Så kan hun krype tilbake. Du ser jo at den snille gutt tankegangen din bare medfører at hun vil på eventyr igjen. Bank i bordet. Dette skal du ikke finne deg i selv om du elsker henne aldri så mye. Utnytter deg. Og ljuger.

[AnonymBruker]

avslutt forholdet. hun lyver og viser ingen tegn til å ville oppføre seg skikkelig! hvordan du fant det er likgyldig.men vis hun vil vite.

hadde jeg gledelig delt med henne at jeg hadde overvåket mobil trafikken.du hadde all grunn til å være mistenksom.å gjorde det du fant var nødvendig for å finne det ut. uansett om man anser det som galt hva du gjorde har hun gjort noe mye verre og det kan ikke sidestilles uansett hvordan man vrir og vender på det. jeg hadde nok også sagt i fra til kona til den andre. over en kaffe kopp. jeg mener hun fortjener også å vite. du må nok være forberedt på å vise beviser i så tilfelle.

Anonym poster: 6ef47029a5d5f99d7e6929a26637dd58

[Theya]

Jeg har ingen råd, ville bare gi deg en

Du fortjener mye bedre. Du gav henne en sjanse, og hun forkastet den.

[Gjest Skuffet]

Hun er på vei ut av ekteskapet.

Det må ha vært signaler på dette tidligere? Følelsene for deg blir ikke borte sånn uten videre.

I en stri hverdag med mange barn som etterhvert nærmer seg tenårene har nok jeg blitt mer "sovende" i vårt samliv. En ting er at jeg sier at jeg elsker henne, en helt annen ting er hva jeg gjør for å få henne til å føle seg elsket av meg. Hun sier selv hun ble totalt overrumplet over det som skjedde og følelsene som oppstod, at hun ikke var forberedt i det hele tatt, men jeg tenker at et sted går det en grense, og den er her overtrådt til gangs og attpåtil flere ganger med overlegg.

[Gjest vilma2000]

Dette var veldig trist å lese, for det er tydelig at du har føleser for kona de og at du blir lei deg og såret. Det første jeg tenker er at du er en flott mann, som fortjener å ha en kjæreste som elsker deg og beundrer deg. Det kan godt hende at kona de har disse følesene, men blir fristet til eventyr. Kanskje disse sidesprangene slutter å bli spennende om hun hadde mistet deg. Tror det ofte er slik.

Når det er snakk om et så langt ekteskap og liv sammen, og til og med barn i bildet tror jeg det beste er å være ærlig med henne. Jeg er enig i personen over om at det er best å ikke fortelle hvordan du vet, men at du vet. Si at du elsker henne, men ikke vil være i dette ekteskapet om hun forsetter å være utro.

Det er mange single damer der ute som kan gi deg den kjærligheten du fortjener og livet er rett og slett for kort til å godt mindre enn man fortjener.

Lykke til!

[Gjest Skuffet]

Jeg har ingen råd, ville bare gi deg en

Du fortjener mye bedre. Du gav henne en sjanse, og hun forkastet den.

Tusen takk. Det varmer.

[AnonymBruker]

Mine foreldre er skilt og godt er det.

Du sier at pga barnas beste bør dere holde sammen,men det funker ikke når ho gang på gang går bak ryggen din og ødlegger deg, i samme slengen ødelegger ho faren til hennes barn.

Har ingen råd jeg heller,men fikk vondt på dine venger, du virker som en god kar og jeg skjønner at du har snoket, ærlig talt,det var jo grunner til det

Anonym poster: 2beca173f6bfbc1c56c8cc1ce9407116

[Gjest Skuffet]

Mine foreldre er skilt og godt er det.

Du sier at pga barnas beste bør dere holde sammen,men det funker ikke når ho gang på gang går bak ryggen din og ødlegger deg, i samme slengen ødelegger ho faren til hennes barn.

Anonym poster: 2beca173f6bfbc1c56c8cc1ce9407116

Jeg mener ikke at vi på død og liv skal holde sammen pga barna, jeg kjenner flere par som har gått fra hverandre der det var til barnas beste at de gikk fra hverandre. Men jeg mener at vi skylder barna våre å ikke gjøre noe overilt, ikke hastig bryte opp uten at det er gjennomtenkt. Det var ihvertfall det jeg tenkte sist vi hadde konfrontasjonen. Og jeg var oppriktig talt glad da vi ble enige om å fortsette å være sammen. Men nå vet jeg ikke lenger om det er det rette.

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke at vi på død og liv skal holde sammen pga barna, jeg kjenner flere par som har gått fra hverandre der det var til barnas beste at de gikk fra hverandre. Men jeg mener at vi skylder barna våre å ikke gjøre noe overilt, ikke hastig bryte opp uten at det er gjennomtenkt. Det var ihvertfall det jeg tenkte sist vi hadde konfrontasjonen. Og jeg var oppriktig talt glad da vi ble enige om å fortsette å være sammen. Men nå vet jeg ikke lenger om det er det rette.

du kan ikke rette opp i et forhold alene.dere må være to om saken. og slik hun holder på bryr hun seg meget lite om det. er det rettferdig for deg at hun gjør som hun gjør? er det rettferdig for barna deres at hun sårer deg? vis du tilstadighet skal finne deg i å bli såret hele tiden hvordan vil det gå utover barna deres? de kommer til å skjønne når du er lei. for alle involverte er det best at forholdet avsluttes.sånn som jeg ser det.

Anonym poster: 6ef47029a5d5f99d7e6929a26637dd58

[Gjest Gjest]

Jeg vet at kona er utro. Hun møtte en for henne totalt ukjent person på en jobbtur, han bor på et annet sted i landet, men de har møttes et par ganger "på halvveien".

Jeg ble mistenksom i sommer da jeg ved en tilfeldighet så utskrifter av samtalespesifikasjon på konas mobil. Dermed gikk jeg grundigere til verks og oppdaget at det straks etter jobbturen var et heftig antall SMS og oppringinger, gjerne på sene nattetimer og til andre ledige stunder (f.eks på treningstur).

Jeg hadde mistanke en drøy uke, og brukte ufine metoder for å bli sikker. (La inn kopi av alle inngående og utgående SMSer fra/til konas mobil.) Dermed hadde jeg denne mekanismen på under det siste møtet de har hatt. Dermed ble jeg helt sikker. Vi har unger og har snart vært sammen i 20 år, gift i 14. Det gjorde SÅ vondt.

Jeg greide å holde det inne i 24 timer, så klarte jeg ikke mer og måtte konfrontere henne. Eller egentlig konfronterte jeg henne ikke 100%, fordi jeg følte at jeg ikke kunne si hvordan jeg oppdaget det. Jeg sa at jeg hadde sett på samtaleloggen (det var jo sant). Men jeg sa ikke at jeg hadde lest SMS'er. Hun bedyret at hun ikke hadde vært utro, og jeg sa at jeg trodde henne. Men jeg vet jo at hun ikke sier sannheten. Hun beskyldte meg for å spionere på henne (vel - med rette). Vi holdt på å gå fra hverandre, vi hadde blitt enige om at det nok var det beste. Men etter å ha sovet på det, tok vi en lang prat og fant ut at vi skylder ungene såpass at vi oppfører oss som voksne ansvarlige folk og hun skulle jobbe med seg selv og sine tanker og følelser som hadde gått helt bananas. Jeg godtok. Jeg kjenner at jeg er glad i henne, og sant og si så overrasket jeg meg selv etter at jeg ble sikker på at hun var utro. Tidligere har jeg alltid tenkt at hvis hun er utro, så er det slutt. Tvert. Men nå, når jeg visste, var ikke det det viktige. Det viktige var at hun sa at hun ønsket å velge familie og meg. Vi har hatt sex både etter at jeg fikk mistanke, og etter at jeg fikk visshet. Men jeg føler nå etter at jeg har visshet at hun ikke er like tilstede som tidligere. Mulig det er like mye psykisk hos meg som at det er en bevisst oppførsel fra min kone.

Problemet mitt er nå at jeg ikke klarte (jeg får det til, men klarte ikke fordi jeg var nysgjerrig/engstelig) å slå av denne SMS-kopieringen. Og ihvertfall ikke da jeg ganske kort tid etter oppdaget at hun fortsetter kontakten med denne mannen. Nå skal gjengen fra jobbturen samles snart igjen, og intensiteten av SMS'er øker. I dag kom det noen avslørende meldinger der det tydelig framgår hva de har planlagt og tenker å gjennomføre på denne nye samlingen. Jeg kjenner at det snører seg sammen i brystet mitt igjen.

Hva i all verden skal jeg gjøre? Jeg har mest lyst til å gå ut i skogen og skrike høyt. Skal jeg gi henne tid til å finne ut av seg selv? Han har også kone og barn. Skal jeg kontakte ham og si min hjertens mening? Skal jeg kontakte hans kone og fortelle hva jeg vet? Igjen er jeg ikke stolt av måten jeg vet dette på, men jeg føler egentlig at målet helliger middelet her, at det egentlig er litt underordnet. Tar jeg feil?

Min kone er livredd for å "trenges opp i et hjørne" og å "settes i bånd". Hvis jeg forteller at jeg overvåker hennes SMS-trafikk, er det det samme som å sette henne i bånd, kontrollere henne og trenge henne opp i et hjørne. Da har hun sagt klart og tydelig at hun forsvinner. Men sant og si, jeg føler at jeg etter snart 20 års kjærestepar og 14 års ekteskap fortjener å få vite sannheten. Eller tar jeg feil her? Er det såpass store deler av oss som person som er privat også for partneren?

Kanskje jeg bare skal la det gå, håpe at det går over og at hun faktisk snakker sant når hun sier at hun har valgt meg og familien?

Jeg føler meg som en følelsesmessig handicappet person. Til vanlig synes jeg det er vanskelig å snakke om mine følelser, og nå har det attpåtil blitt et minefelt av områder jeg ikke kan forsnakke meg på. DET er ingen god basis for et ekteskap. Jeg vurderer å gå til en eller annen terapeut for å få snakket litt om dette, men det er et stort steg. Dette går ut over jobb og hjemmeliv for meg. Jeg kjenner at jeg har kortere lunte enn vanlig overfor unger, og det er jeg lei meg for.

Kanskje jeg hadde følt meg bedre om jeg hadde hatt et sidesprang selv? Men det blir liksom helt feil.

Klarer jeg å fremstå normalt når jeg i morgen møter kona igjen? Og hvis jeg klarer det, klarer jeg å overleve den jobbsamlingen de planlegger å være utro nok en gang? Hva med etter den samlingen?

Jeg er redd. Kanskje noen kan hjelpe meg? Mest av alt var nok dette greit å få skrevet ned, for jeg blir gal av å bare ha det i hodet mitt. Jeg har ingen å snakke med om dette.

Hun er redd for å settes i "bånd". Vel, hun bruker velkjent hersketeknikk for å få det som hun vil selv. Pule rundt og slippe å ta ansvar for det. Så lenge du er villig til å være den som holder familien sammen, så driter hun i alt., deg og.

Jeg har kun et råd; Hiv kjerringfaenskapet ut av huset. La henne ta ansvar for driten hun har satt dere i selv. Stå opp for deg selv!

Dette kunne reddes om hun hadde hatt litt respekt for deg. Det har hun ikke og fortsetter å tråkke på deg.

[AnonymBruker]

men lurer på en ting: sms-kopiering?? hva er det, hvordan funker det?

Anonym poster: 4c494b4054ae5ee144d357b97e6e9f33

[lurine]

SMS backup programvare på smart-telefoner. Sender kopi av all inn- og utgående sms og mms til e-post. Og samtalelogg. Ringt nummer x og snakket i x minutter da og da. For eksempel.

Be afraid, be very afraid...

[Lille Solstråle]

Vet ikke hva jeg skal si, men håper alt ordner seg til det beste

Endret 7. september 2012 av Lille Solstråle

[AnonymBruker]

I en stri hverdag med mange barn som etterhvert nærmer seg tenårene har nok jeg blitt mer "sovende" i vårt samliv. En ting er at jeg sier at jeg elsker henne, en helt annen ting er hva jeg gjør for å få henne til å føle seg elsket av meg. Hun sier selv hun ble totalt overrumplet over det som skjedde og følelsene som oppstod, at hun ikke var forberedt i det hele tatt, men jeg tenker at et sted går det en grense, og den er her overtrådt til gangs og attpåtil flere ganger med overlegg.

Hun er nok overrumplet, men med det du forteller om deres samliv(at du/dere har sklidd fra hverandre) gjør det innlysende for meg at noe skjer med et par, og da gjerne i en utroskapssammenheng.

Dette kan skje uansett, men det er å be om det fra begges parter når man nedprioriterer forholdet over tid.

OK, du kan droppe konfrontasjonen og fortelle henne dette; du vil dere skal i samlivsterapi når hun er tilbake fra jobbtur, og vær helt åpen om dine følelser og aller viktigst; konkretisere hva det er du har nedprioritert.

Ikke bare si "jeg vet jeg har gjort feil" - konkretiser hvor du mener du har hatt en laber innsats, og hvordan du ønsker dere skal ha det i fremtiden.

Det vil nok gi henne noen tanker, og om hun har ett eneste snev av følelser igjen for deg kommer hun til å droppe å gå videre med denne flørten på jobbturen.

Gjør hun ikke det er ekteskapet over uansett hva du gjør - da er det for sent.

Og slik jeg ser det er det faktisk begges ansvar, du sier jo selv at du har vært fraværende. Og hun håndterer det veldig dårlig - hun burde gått ut av ekteskapet uten å være utro først.

Men for mange blir dette en slags desperat handling i en situasjon man ikke klarer gjøre noe med.

Det er faktisk lettere å være utro enn det er å forlate hele familielivet - derav valget.

Anonym poster: b42d6d26f985f231c13b21f7d82be4bc