Når man helst ikke vil bli spurt om å være fadder...

[AnonymBruker]

Min bror og hans kjæreste venter barn, og jeg ser for meg at jeg kan bli spurt om å være fadder. For det første er jeg ikke kristen i det hele tatt, og det å være fadder betyr jo egentlig at man skal sørge for at ungen er kjent med kristendommen.

For det andre har jeg litt sosial angst i visse tilfeller. Jeg liker meg ikke i situasjoner med mange folk, eller situasjoner hvor mange har blikket på meg. Jeg føler meg utilpass, kvalm og svimmel osv. Hater det, og gjør alt for å unngå slike situasjoner. Ser for meg et mareritt hvis jeg MÅ stå foran en hel kirkeforsamling med min brors barn i armene....

Jeg vurderer å melde meg ut av statskirken, ikke bare på grunn av dette, men også fordi jeg overhodet ikke finnes kristen og fordi jeg ikke har noen grunn til å være medlem der (kirken får jo støtte av staten pr medlem de har!).

Men må jo innrømme at hvis jeg blir spurt om å være fadder så kan jeg kanskje bruke det som unnskyldning at jeg ikke er medlem i statskirken så det går ikke "dessverre". Trodde jeg da... men etter litt googling ser det ut til at de som ikke er medlem av statskirken kan være faddere de også. Crap.

Noen som har forslag til hva jeg kan gjøre? Det å bli spurt om å være fadder, forlover og så videre er jo noe som mange ser på som ærefullt og veldig koselig! Jeg ser på det på en helt annen måte, og vil helst slippe. Jeg gleder meg til å være den beste tanten jeg kan være for dette nurket, men noen fadder ønsker jeg ikke å være. Synes det blir så rart å bare si NEI hvis jeg blir spurt..... Noen innspill?

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

[AnonymBruker]

Vis dem dette innlegget om de skulle spørre, det er nok det enkleste.

Anonym poster: c94cfbf514b08541e622ae0d995c9569

[mammamy]

Da sier du vel bare nei om de spør deg?? Det kan ikke være så vanskelig det vel. De blir kanskje litt skuffa, men forklarer du at du ikke har lyst så skjønner de nok det.

[AnonymBruker]

Da sier du vel bare nei om de spør deg?? Det kan ikke være så vanskelig det vel. De blir kanskje litt skuffa, men forklarer du at du ikke har lyst så skjønner de nok det.

Men virker man ikke litt "rar" om man sier nei til noe slikt? Er ikke det litt tabu??

Jeg må legge til at jeg også er veldig perfeksjonistisk av meg, og skjuler dette med sosial angst for alle jeg kan. Jeg vil ikke fortelle noen om dette. Jeg tror de hadde blitt ganske sjokkert, for jeg fungerer helt normalt i hverdagen og tvinger meg med på mye rart som jeg egentlig ikke orker. Men dette med fadder hadde altså blitt for mye for meg.. Men jeg vil ikke si at det er grunnen. Hadde håpet det holdt å si at det går ikke dessverre for jeg har meldt meg ut av statskirken, men har skjønt at det holder ikke som unnskyldning

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

[AnonymBruker]

Det er ikke verre enn at du sier nei Man MÅ ikke være fadder, selv om man blir spurt. Det er et spørsmål, ikke en ordre.

Jeg ble spurt av min søster om å være fadder. Jeg sa nei, jeg er ikke kristen. Åja, svarte de. Så spurte de besteforeldrene i stedet, og fikk samme beskjed av farfaren. Så de fikk to nei, uten å bli sure og vonbrotne av den grunn.

Anonym poster: 964494d71092c26f39d84c5ebbd4d001

[AnonymBruker]

Det er ikke verre enn at du sier nei Man MÅ ikke være fadder, selv om man blir spurt. Det er et spørsmål, ikke en ordre.

Jeg ble spurt av min søster om å være fadder. Jeg sa nei, jeg er ikke kristen. Åja, svarte de. Så spurte de besteforeldrene i stedet, og fikk samme beskjed av farfaren. Så de fikk to nei, uten å bli sure og vonbrotne av den grunn.

Anonym poster: 964494d71092c26f39d84c5ebbd4d001

Takk for dette svaret! det betrygget meg littegrann. Føler at de fleste tenker at "For en ÆRE, jeg har blitt spurt om å være fadder!!!!"

Har liksom ikke hørt om så mange som sier nei. Jeg har hintet litt til broren min tidligere, når venninner av meg har fått barn. Da har jeg hintet om at jeg vil ikke være fadder for mine venninners barn siden jeg ikke er kristen, og det å være fadder handler om å lære barnet om den kristne tro. Da så han bare rart på meg og sa at man trenger ikke være kristen for å være fadder da, det er heller det at det blir sett på som om du er en som kan ta vare på barnet om det skjer noe, du får en litt mer spesiell forbindelse til barnet...

Er det ikke slik det var før? Tror den tanken henger igjen hos mange.

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

[Gjest norah]

Men om du tenker deg helt ærlig om:

Er det angsten din, eller dine prinsipielle overbevisninger som snakker nå?

For meg høres det ut som det er angsten din - og det forstår jeg veldig godt.

Dåp for de fleste idag har ingen religiøse elementer, så jeg tenker man fint kan være fadder/forlover i en kirkelig handling uten å stå for budskapet selv.

Du kan tenke at du skal bidra med humanistiske verdier, ikke religiøse(og de verdiene er i stor grad sammenfallende).

Du kan også fortelle broren din at du ikke støtter budskapet i seg selv.

I tillegg kan det jo være det er mulig å slippe å være med opp til døpefontenen i selv i kirken, men likevel være fadder.

Poenget mitt er egentlig bare at det er dumt for deg om du takker nei til å være fadder om du 1: egentlig har lyst, men ikke takler tanken på angstanfall og 2; ikke forteller om den reelle årsaken til din bror.

Som jeg tror handler primært om angst og ikke religion.

Men kan hende jeg tar feil.

Uansett er det helt OK å takke nei, men jeg synes du skal fortelle om begge årsakene - ikke bare den prinsipielle.

[saltvann]

Det er bare å si, takk, men nei takk!

Fortell dem at som fadder har man ansvar for å formidle kristen tro osv, og du vil ikke det..

Men er du sikker på at broren din er så opptatt av at en fadder skal det?

Hvis de spør om du vil være fadder, kan du spørre om hva det innebærer og evt si du vil tenke på det.

[AnonymBruker]

Takk for dette svaret! det betrygget meg littegrann. Føler at de fleste tenker at "For en ÆRE, jeg har blitt spurt om å være fadder!!!!"

Har liksom ikke hørt om så mange som sier nei. Jeg har hintet litt til broren min tidligere, når venninner av meg har fått barn. Da har jeg hintet om at jeg vil ikke være fadder for mine venninners barn siden jeg ikke er kristen, og det å være fadder handler om å lære barnet om den kristne tro. Da så han bare rart på meg og sa at man trenger ikke være kristen for å være fadder da, det er heller det at det blir sett på som om du er en som kan ta vare på barnet om det skjer noe, du får en litt mer spesiell forbindelse til barnet...

Er det ikke slik det var før? Tror den tanken henger igjen hos mange.

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

Jeg har venninner som også har sagt nei til å være fadder til sine nevøer/nieser. Jeg har aldri hørt om at noen har blitt sure av den grunn.

Da må du fortelle din bror hva en fadder er. En fadder er KUN en "kristendomslærer", ikke en som skal ta vare på barnet om noe skulle skje med foreldrene.

Og hallo, du er TANTEN til barnet... Det er da mye mer spesiellt enn å være fadder. Jeg har bare én søster, selvsagt vil jeg alltid være glad i og ta vare på barna hennes så godt jeg kan. Jeg trenger da ikke være fadder for det? Mine egne fadre aner jeg ikke hvem er engang. Jeg vet det er noen av mine tanter og onkler, men altså, ikke mer enn det.

Anonym poster: 964494d71092c26f39d84c5ebbd4d001

[AnonymBruker]

Men om du tenker deg helt ærlig om:

Er det angsten din, eller dine prinsipielle overbevisninger som snakker nå?

For meg høres det ut som det er angsten din - og det forstår jeg veldig godt.

Dåp for de fleste idag har ingen religiøse elementer, så jeg tenker man fint kan være fadder/forlover i en kirkelig handling uten å stå for budskapet selv.

Du kan tenke at du skal bidra med humanistiske verdier, ikke religiøse(og de verdiene er i stor grad sammenfallende).

Du kan også fortelle broren din at du ikke støtter budskapet i seg selv.

I tillegg kan det jo være det er mulig å slippe å være med opp til døpefontenen i selv i kirken, men likevel være fadder.

Poenget mitt er egentlig bare at det er dumt for deg om du takker nei til å være fadder om du 1: egentlig har lyst, men ikke takler tanken på angstanfall og 2; ikke forteller om den reelle årsaken til din bror.

Som jeg tror handler primært om angst og ikke religion.

Men kan hende jeg tar feil.

Uansett er det helt OK å takke nei, men jeg synes du skal fortelle om begge årsakene - ikke bare den prinsipielle.

Det er helt klart angsten som snakker... men også et tilleggsmoment at jeg ikke er kristen. Jeg kommer ikke under noen omstendigheter til å fortelle min bror om mine sosiale problemer. Det skjer ikke.

Derfor må jeg har en annen unnskyldning. Ville bruke dette med at jeg ikke er kristen, men jeg driter meg jo loddrett ut hvis han sier at det gjør ikke noe at jeg ikke er kristen og at jeg kan være fadder uansett.....

Vanskelig!

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

[Gjest Gjest]

Hva slags "unnskyldning" skal man da bruke om barnet skal ha navnefest hos Human etisk forbund? Jeg ble spurt av en venninne om å være "fadder" til deres barn da de hadde navnefest. Hadde liten lyst, men fant ingen "gylden" unnskyldning. Så jeg endte opp med å være "fadder". Aner ikke hva slags rolle jeg har for dette barnet. Dumme meg.

[AnonymBruker]

Hva slags "unnskyldning" skal man da bruke om barnet skal ha navnefest hos Human etisk forbund? Jeg ble spurt av en venninne om å være "fadder" til deres barn da de hadde navnefest. Hadde liten lyst, men fant ingen "gylden" unnskyldning. Så jeg endte opp med å være "fadder". Aner ikke hva slags rolle jeg har for dette barnet. Dumme meg.

Visste ikke at de hadde fadderordning hos Human Etisk forbund... har du vært fadder? Hvordan var "seremonien"?

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

[AnonymBruker]

Det er helt klart angsten som snakker... men også et tilleggsmoment at jeg ikke er kristen. Jeg kommer ikke under noen omstendigheter til å fortelle min bror om mine sosiale problemer. Det skjer ikke.

Derfor må jeg har en annen unnskyldning. Ville bruke dette med at jeg ikke er kristen, men jeg driter meg jo loddrett ut hvis han sier at det gjør ikke noe at jeg ikke er kristen og at jeg kan være fadder uansett.....

Vanskelig!

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

Det gjør du vel ikke? Det er forskjell på "kan ikke utifra reglene" og "kan ikke utifra personlig overbevisning". Selv om folk som ikke er medlem av statskirken får lov til å være fadder ifølge reglene, så er det da likevel slik at det strider mot ens egen overbevisning.

Jeg er svoren ateist, og synes det å tvangskristne uskyldige små barn er vederstyggelig. Jeg vil ikke under noen omstendigheter bli tildelt en rolle i avskikken. Så for meg er det revnende likegyldig at jeg "Har lov", jeg har nemlig ikke lyst, fordi det byr meg imot. Det er en helt lovlig grunn.

Anonym poster: 964494d71092c26f39d84c5ebbd4d001

[Gjest norah]

Det er helt klart angsten som snakker... men også et tilleggsmoment at jeg ikke er kristen. Jeg kommer ikke under noen omstendigheter til å fortelle min bror om mine sosiale problemer. Det skjer ikke.

Derfor må jeg har en annen unnskyldning. Ville bruke dette med at jeg ikke er kristen, men jeg driter meg jo loddrett ut hvis han sier at det gjør ikke noe at jeg ikke er kristen og at jeg kan være fadder uansett.....

Vanskelig!

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

Nei, jeg skjønner det. Og man er faktisk ikke garantert at det blir møtt med forståelse heller, dessverre.

Men det du forklarer om religiøs tro er jo en helt legitim begrunnelse, du kan bare si at du selvsagt har respekt for hva de ønsker - at du forstår dette for folk flest ikke har spesiell religiøs tyngde - men for deg har det nettopp det.

At du selvfølgelig er veldig interessert i å følge opp barnet som en tante, men ikke i form av en religiøs handling.

Det er jo viktig her at du presiserer at du ikke har noe imot dåpen i seg selv, det er bare det at du personlig ikke kan ta del i religiøse handlinger like lite som andre ikke kan la være å døpe/gifte seg/konfirmere seg kirkelig.

Jeg tror nok utfra det du forklarer at han kan bli ganske snurt(endel foreldre har jo med å sette seg selv og gullet i sentrum for alt og glemme andre) - men sånn er det bare.

Det eneste som er synd her er at det jo faktisk egentlig er angsten din først og fremst som er hovedårsak til din aversjon, og akkurat det ville jeg gjort noe med uavhengig av denne dåpen.

Sånne problemstillinger dukker jo opp hele tiden, og det hjelper ikke å flykte fra alt som utløser det.

Det eneste som hjelper er faktisk å gjennomføre ting man frykter mest, og denne dåpen er jo med på å forverre angsten din, faktisk - ved at du atter en gang unnviker ubehagelige situasjoner.

Men jeg vet godt at det ikke er så enkelt å "bare gjøre noe med det".

[AnonymBruker]

Det gjør du vel ikke? Det er forskjell på "kan ikke utifra reglene" og "kan ikke utifra personlig overbevisning". Selv om folk som ikke er medlem av statskirken får lov til å være fadder ifølge reglene, så er det da likevel slik at det strider mot ens egen overbevisning.

Jeg er svoren ateist, og synes det å tvangskristne uskyldige små barn er vederstyggelig. Jeg vil ikke under noen omstendigheter bli tildelt en rolle i avskikken. Så for meg er det revnende likegyldig at jeg "Har lov", jeg har nemlig ikke lyst, fordi det byr meg imot. Det er en helt lovlig grunn.

Anonym poster: 964494d71092c26f39d84c5ebbd4d001

TS her igjen. Dette er faktisk veldig sant det du skriver, og jeg er 100% enig! For jeg er også ateist, og det er mye av grunnen til at jeg ikke vil være fadder. Men dette med sosial angst er en enda sterkere grunn. Har inntrykk av at mange tar så lett på det å være fadder, det er ikke så viktig hva det egentlig innebærer liksom, fordi de synes det er så "kooooooselig" å bli spurt.... blæh.

Tror det henger igjen fra gammelt av at det liksom var en ære å bli spurt om å være fadder, og det å si nei det gjorde man bare ikke. Henger nok også igjen at folk har inntrykk av at ved å være fadder så har du et slags ansvar hvis noe skjer med foreldrene.

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

[AnonymBruker]

Jeg er medlem av human etisk forbund, og ønsker/kan ikke av den grunn være fadder i den norske kirke. Så å bli hef medlem er en måte å løse problemet på.

Anonym poster: 72c09c9507656e3f829cd950815f9bf3

[AnonymBruker]

Nei, jeg skjønner det. Og man er faktisk ikke garantert at det blir møtt med forståelse heller, dessverre.

Men det du forklarer om religiøs tro er jo en helt legitim begrunnelse, du kan bare si at du selvsagt har respekt for hva de ønsker - at du forstår dette for folk flest ikke har spesiell religiøs tyngde - men for deg har det nettopp det.

At du selvfølgelig er veldig interessert i å følge opp barnet som en tante, men ikke i form av en religiøs handling.

Det er jo viktig her at du presiserer at du ikke har noe imot dåpen i seg selv, det er bare det at du personlig ikke kan ta del i religiøse handlinger like lite som andre ikke kan la være å døpe/gifte seg/konfirmere seg kirkelig.

Jeg tror nok utfra det du forklarer at han kan bli ganske snurt(endel foreldre har jo med å sette seg selv og gullet i sentrum for alt og glemme andre) - men sånn er det bare.

Det eneste som er synd her er at det jo faktisk egentlig er angsten din først og fremst som er hovedårsak til din aversjon, og akkurat det ville jeg gjort noe med uavhengig av denne dåpen.

Sånne problemstillinger dukker jo opp hele tiden, og det hjelper ikke å flykte fra alt som utløser det.

Det eneste som hjelper er faktisk å gjennomføre ting man frykter mest, og denne dåpen er jo med på å forverre angsten din, faktisk - ved at du atter en gang unnviker ubehagelige situasjoner.

Men jeg vet godt at det ikke er så enkelt å "bare gjøre noe med det".

Takk for godt og konstruktivt svar. Jeg vet at slike situasjoner sikkert kommer til å dukke opp igjen, men da får jeg bruke samme unnskyldning igjen. Jeg fungerer såpass godt i dagliglivet og har jobbet mye med meg selv bare det å få til å gå på skole og jobb, så føler jeg har mestret en god del:) Men dette med slike spesielle sammenkomster sliter jeg litt fortsatt med (selvom jeg har prøvd og prøvd tidligere). Jeg har ikke ork eller lyst til å gjøre noe med det egentlig. Da bruker jeg heller en unnskyldning, sånn er jeg bare.

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

[AnonymBruker]

Jeg er medlem av human etisk forbund, og ønsker/kan ikke av den grunn være fadder i den norske kirke. Så å bli hef medlem er en måte å løse problemet på.

Anonym poster: 72c09c9507656e3f829cd950815f9bf3

Mener du det??! :)

Jeg liker jo faktisk hva Human Etisk forbund står for uansett, så det er ikke meg i mot å være medlem der!

Ved å være medlem her så har man altså ikke LOV til å være fadder i den norske kirke? Jippi! hehe

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

[Gjest Gjest]

Visste ikke at de hadde fadderordning hos Human Etisk forbund... har du vært fadder? Hvordan var "seremonien"?

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

Aner ikke hva som er vanlig på slike navnefester. Kan ingenting om det. Jeg ble i alle fall spurt om å være "fadder", noe jeg stotret ja til. Jeg holdt ikke barnet eller noe slikt under sermonien. Skrev ikke under på noe. Det var foreldrene som gjorde. Eneste jeg gjorde var å gi "faddergave", noe jeg har fortsatt med til jul og bursdager.

[Gjest norah]

Takk for godt og konstruktivt svar. Jeg vet at slike situasjoner sikkert kommer til å dukke opp igjen, men da får jeg bruke samme unnskyldning igjen. Jeg fungerer såpass godt i dagliglivet og har jobbet mye med meg selv bare det å få til å gå på skole og jobb, så føler jeg har mestret en god del:) Men dette med slike spesielle sammenkomster sliter jeg litt fortsatt med (selvom jeg har prøvd og prøvd tidligere). Jeg har ikke ork eller lyst til å gjøre noe med det egentlig. Da bruker jeg heller en unnskyldning, sånn er jeg bare.

Anonym poster: 7c16d3d5ee14ac34c258f8d3d7f460ff

Nei, det er jo ekstremt slitsomt å skulle forholde seg til det i enhver situasjon. Det krever mye å ta tak i det.

Men, jeg bare sier til deg at unnskyldninger ikke kommer til å funke i lengden- og du kommer en dag til å måtte ta tak i det. Rett og slett.

Og ikke for å skremme deg, men det kommer også til å forverre seg jo lengre du utsetter det. Det er en garanti.

Kan anbefale deg å lese litt i denne boka her: http://www.amazon.com/The-Mindfulness-Acceptance-Workbook-Anxiety/dp/1572244992/ref=sr_1_2?ie=UTF8&qid=1346930137&sr=8-2&keywords=mindfullness+workbook

Haha....passet så innmari fint med alternative bøkanbefalinger i en sånn her tråd

Men den virker altså. På angsten, ikke på religiøs aversjon :gjeiper: