Jeg er jente og ikke glad i barn. Unormalt?

[Gjest GreenSky]

Jeg er jente, 26 år gammel. Lurer på om jeg er litt unormal? Jeg er nemlig ikke spesielt glad i barn. Neida, jeg misliker dem ikke, men kan ikke si at jeg liker dem så veldig godt heller. Føler ikke noe ømt morshjerte banke i kroppen.

Det er jo en generell oppfatning ute og går om at alle jenter "elsker" barn, og ønsker seg det selv.

Det er ikke det at jeg avviser tanken totalt at jeg aldri kommer til å få barn, men det virker som om naturen har spilt meg et puss ved å ikke gi meg noe "morsinstinkt"...? Små barn synes jeg faktisk er... vel, ekle. Stort griseri med å mate dem, skifte bleier, osv.

Slik har jeg tenkt så lenge jeg kan huske. Har vel alltid trodd at jeg sakte men sikkert kom til å merke et morsinstinkt etterhvert som jeg ble eldre, men det har jeg altså ikke - så langt i alle fall.

Er jeg helt unormal som tenker slik, eller finnes det flere?

ps! Kan sitte barnevakt for ungene til vennene mine, det går alltid helt fint (ungene synes jeg er kul ) men når jeg kommer hjem igjen, er jeg "letta" over at det ikke er meg som har barn.

[Loolaa]

endret

[Gjest Myumi]

Du er ikke alene om å ha slike følelser, det er bare tabu og snakke om det.

[Gjest Madam Felle]

Tror det finnes flere enn det vi egentlig tror. Tenkt på deg selv du, og ikke på hva alle andre vil at du skal gjøre, for da blir du nok lykkeligst.

[Maetzii]

Jeg har iallefall aldri likt barn - likte dem knapt da jeg var et selv, og fra ungdomsskolen av hadde jeg bare voksne venner. Nyfødte barn er utrolig stygge, og små unger som står og hyler får meg normalt til å tenke "skyt dem" - ikke at jeg har tenkt til å gjøre det.

Få barn selv tviler jeg meget sterkt på at jeg kommer til å gjøre noen gang. Har aldri prøvd meg som barnevakt eller noe sånt, men tviler på at jeg vil komme særlig godt overens med dem heller...

Så noen er tilogmed "verre" enn deg

(om det kan ansees som en trøst)

[Gjest Anonymous]

Man trenger vel ikke å elske alle barn for å få barn selv? Man er vel ingen dårlig mor fordi om man ikke elsker andres barn?

[Gjest Anonymous]

Det er ikke det at jeg avviser tanken totalt at jeg aldri kommer til å få barn, men det virker som om naturen har spilt meg et puss ved å ikke gi meg noe "morsinstinkt"...? Små barn synes jeg faktisk er... vel, ekle. Stort griseri med å mate dem, skifte bleier, osv.

Man får nok ikke barn av "morsintiktet", det er helt andre instikter som fører til barn.

[Gjest onyx, i.i.]

liker heller ikke barn. Kan ikke påstå at jeg misliker dem heller, synes bare ikke at de er interessante. Kan godt sitte barnevakt for tantebarn, men vil helst slippe. Har ikke noen store morsfølelser, er ikke interessert i venninnners barn, etc.

Det som irriterer meg mest med dette er derimot at jeg ikke kan si det høyt at jeg ikke har noe ønske om å få barn. Da får jeg nemlig til svar at;

-du har ikke møtt den rette ennå? (hallo? samboer i mange år)

-når du blir eldre skal du se at lysten melder seg (snart 30...)

-du vil bli en skikkelig hønemor, bare se hvordan du steller med katten! (katter er IKKE det samme som barn!)

-barn er jo meningen med livet! Du blir ikke lykkelig før du har fått barn...??????

sånn kan jeg fortsette i det uendlige. Felles for de fleste er at alle andre tydligvis vet best hva jeg har lyst til og behov for.

[Gjest the imp]

Jeg har iallefall aldri likt barn - likte dem knapt da jeg var et selv, og fra ungdomsskolen av hadde jeg bare voksne venner. Nyfødte barn er utrolig stygge, og små unger som står og hyler får meg normalt til å tenke "skyt dem" - ikke at jeg har tenkt til å gjøre det.

Få barn selv tviler jeg meget sterkt på at jeg kommer til å gjøre noen gang. Har aldri prøvd meg som barnevakt eller noe sånt, men tviler på at jeg vil komme særlig godt overens med dem heller...

Så noen er tilogmed "verre" enn deg

(om det kan ansees som en trøst)

Veldig enig med mye av det Maetzii skriver. Jeg jobba i matbutikk tidligere, og på lørdagene var det alltid masse unger som fløy rundt og hylte og absolutt skulle trasse seg til både det ene og det andre. De gjorde meg sprø!

Har ikke spesielt lyst på barn selv. Når man først får barn har man ikke samme friheten lenger og den friheten vet jeg ikke helt om jeg har lyst til å gi slipp på. Unger kan være søte å se på på avstand, men ikke mer.

[Saga]

Er glad det er andre som føler det slik, også!

Det er ikke det at jeg ikke liker barn, men snørrunger som griner dagen lang og blir sur når de ikke får viljen sin er ikke det jeg definerer som lykken. Jeg har aldri vært flink med unger og unger under 10 år generelt liker ikke meg :oops:

Jeg liker sånne små babyer.. som er små..

[Gjest Anonymous]

Er sånn som deg, bare litt eldre og begynner å kjenne "press" (fra sambo, familie, venner og naturen) om at det snart sikkert er min tur. Er ikke helt fremmed for tanken, men ser per i dag flere ulemper enn gleder ved å få barn.

Tror noen av oss ikke oppdager gleden ved barn/ morsinnstinkt før vi sitter der med avkommet i armene.

[Saeria]

Jeg føler akkurat det samme som deg, GreenSky.

Tror ikke det er så unormalt. Det er bare, som Coffee sa, tabu å snakke om det. :D

[Gjest Embla s]

Tror ikke det er så unormalt å ikke "elske barn" generelt Kanskje man forveksler det med det å ha lyst på et eget barn, som de fleste får en eller annen gang i livet? Men det å overhode heller ikke ønske seg sitt eget er vel heller ikke unormalt, men jeg vil tro at de som aldri gjennom et helt langt liv, kjenner at det kunne kansje vært ok med et barn er sjeldne?

Og: Jeg tør påstå at uansett hvor stygge man syns babyer er og hvor lite glad man er for andres barn, så vil man elske sitt eget hvis man får ett, (og sjangsen er stor for at man pluttselig vil synes at det i allefall er en (1) søt baby i verden

[Polkadott]

Nei du er nok ikke aleine om å ikke være overbegeistra for barn.

I små doser helt ok, men så holder det.

[Englepusen]

Jeg er akkurat som deg Greensky!

Og sånn var min mor også så det er nok arvelig. Det var ikke før hun ble 30 hun plutselig fant ut at noe manglet og jeg og mine 2 søsken kom til verden. Om det samme skjer med meg vil bare tiden vise..

[Saga]

Kanskje det er arvelig? :o Min mor var ikke så ung når hun fikk meg heller, og det ble bare meg..

[Catzy]

Jeg er heller ikke så gira på unger. Jeg kan like tanken på å være gravid, og se for meg fine stunder med mine evt. barn, men ordentlige barn selv? Ikke helt enda. Synes bare ikke det er så mye stas med barn, og dessuten vil jeg gjerne ha en karriere også. Etterhvert er jeg blitt ganske overbevist om at det er ganske vanskelig å ha både barn, karriere og tid til å være kjæreste med partneren...

Catzy

[Harvey]

Jeg er heller ikke spesielt glad i barn. Generelt.

Jeg kan bli veldig rørt av et lite barn med masse sjel, men det er ikke fordi det er et barn - men fordi det er et menneske.

Jeg lider voldsomt for barn som ikke har det godt - men det er på et litt annet plan.

Jeg har hittil ikke ønsket meg barn, men nå tror jeg at jeg ønsker meg barn dersom jeg finner en mann å leve sammen med.

Det vet jeg heller ikke om jeg vil (og DET er tabu, det!).

Jeg tror jeg vil elske mitt eget barn, men jeg trenger ikke elske nabobarna av den grunn - ikke bare fordi de er barn.

[Cawarra]

Jeg er sånn mitt i mellom. Jeg har aldri hatt særlig interesse for andres barn, var aldri trillepike i ungdommen og mener bestemt at barnehagefolk og lærerer på barneskolen er gale som jobber der frivillig( , selvfølgelig flott at de gjør det) og barn som er sutrete og grinete og tydelig bortskjemte kan irritere meg vanvittig. Likevel har jeg alltid ønsket meg barn selv og har nå ett, som er det største og beste som noen gang har hendt meg og jeg ønsker meg to til.

Jeg synes ikke du er unormal, jeg kjenner flere som verken er glad i unger generelt eller ønsker egne barn. Det er da en selvfølge at folk har ulike oppfatninger på dette "temaet" som på alle andre områder i livet.

[Gjest Myumi]

Er det virkelig en allmenn oppfatning at alle jenter skal falle i staver bare de ser en barnevogn da?