Hvordan fikk du en veloppdragen unge?

[AnonymBruker]

Jeg er ganske svart på den oppgaven nå, med et barn på 1,5 år som ikke hører noe særlig på verken mor eller far. Vi er konsekvente begge to. Begge er rolige og forsiktige av seg, en ser ikke ut til at barnet er det.

Anonym poster: 6e6c8b96c6ac4e7aece72622aff64648

[*Frida*]

*følger med i denne tråden*

[plix]

*følger også med*

Vi har ei som begynner å bli litt.. Rampete ;p

[AnonymBruker]

Hvorfor ser du så svart på det? Barnet ditt er 1,5 år, du kan ikke forvente at det forstår og hører etter, men ting etterhvert kommer det også. Har foreldre virkelig så store forventninger til småbarn? Jeg har aktive og viltre tvillinger og har ofte tenkt at ørene umulig kan virke, men det blir dramatisk mye bedre når de bikker to år. Ja, jeg har sett såkalte "veloppdragne" småbarn, men som regel dreier det seg da om ganske passive barn i utgangspunktet og skyldes ikke akkurat foreldrenes evner som gode oppdragere (selv om de liker å tro det. ).

Anonym poster: 0490918ef1cbdf423f5e7952c28a174d

[Gjest gjest]

Tenker du da på hvordan konsekvenser/straffemetoder en brukte?

Jeg har brukt lite av sånt. Har vært alene med barnet 24/7 siden før fødsel og barnet går nå skole. Han har vært med meg mye, overalt egentlig siden det bare er oss to og jeg tror det har hatt mye å si. Juletre pyntet han sammen med meg året han var ett år, og har dermed heller aldri rørt det. Han har heller aldri rørt pyntegjenstander o.l da han bestandig har fått en klut fra han kunne gå og dermed tatt helgevasken sammen med meg. Kjøkkenredskaper har han ikke rørt så mye, men han hadde derimot en egen skuffe nederst med ting han kunne røre. Altså ufarlige ting. Dette ble lekt veldig mye med en periode.

Han er veldig høflig og jeg kunne hatt han med meg på middag i det hvite hus uten at han hadde stelt istand noe;) Samme når han var liten. Han er full av energi så ikke et bare et rolig barn, men ja: han kan virke veloppdragen.

Jeg skriver "virke" fordi jeg føler jeg ikke kan ta æren for det. Dvs, selvføgelig er han preget av omgivelsene og jeg har nok bidratt mer enn jeg er klar over, men samtidig syns jeg han har vært enkel. Når jeg tenker etter tror jeg det har mye med inkludering å gjøre, og dermed har det kommet enkelt.

Når det gjelder trass har han selvføgelig hatt det- som de fleste andre;) Jeg føler jeg er konsekvent og jeg tolerer ikke roping så da må han gå på rommet. Ellers må han bare nekte/prøve seg. Det er det de lærer av;)

Spm ditt kan tolkes på litt forskjellige måter så om det er tips ang. time-out o.l du ønsker har jeg lite å komme med der;) Jeg tror bare en lett undervurderer barna og at en kan komme langt med rett og slett prat!

[Gjest gjest]

Hvorfor ser du så svart på det? Barnet ditt er 1,5 år, du kan ikke forvente at det forstår og hører etter, men ting etterhvert kommer det også. Har foreldre virkelig så store forventninger til småbarn? Jeg har aktive og viltre tvillinger og har ofte tenkt at ørene umulig kan virke, men det blir dramatisk mye bedre når de bikker to år. Ja, jeg har sett såkalte "veloppdragne" småbarn, men som regel dreier det seg da om ganske passive barn i utgangspunktet og skyldes ikke akkurat foreldrenes evner som gode oppdragere (selv om de liker å tro det. ).

Anonym poster: 0490918ef1cbdf423f5e7952c28a174d

Er helt enig her. Selvfølgelig hadde mitt barn ting vi måtte jobbe med, og ikke minst- selektiv hørsel. Når TS skriver innlegg om at hun ser svart på det tenker jeg at ALT er galt og barnet ikke hører noe etter og går sin egen vei. Er det "vanlig" trass tenker jeg at det er rart at 2 voksne mennesker er så ute av stand til å ta tak i det.

19.37

[Rampolina]

Vi har brukt mye tid på å snakke sammen. Forklart hvorfor tingene er som de er, brukt time out i trassperiodene. Hun har sjelden fått svar at 'det bare er sånn'. Og viktigst av alt så har vi (mor og far) vært konsekvente og enige!

Nå har vi en seksåring som er veloppdragen og har respekt for andre, både liten og stor.

Men joda, hun har sine dramamoments hehe

[Mafalda]

Jeg er ganske svart på den oppgaven nå, med et barn på 1,5 år som ikke hører noe særlig på verken mor eller far. Vi er konsekvente begge to. Begge er rolige og forsiktige av seg, en ser ikke ut til at barnet er det.

Da tror jeg det kommer med tiden! I hvert fall at det bedrer seg mye

1,5 år er ikke store knøttet, egentlig, og så lenge dere setter grenser og er konsekvente etter beste evne nå- selv om det ikke funker akkurat i øyeblikket- så tror jeg det kommer til å gå seg til etterhvert som barnet forstår mer og mer.

Og en annen ting: ikke hauss barnet helt opp i skyene for alt, og få det til å tro at det er verdens midtpunkt bare det slipper en fjert. Det som lykkelige foreldre ser på som veldig sjarmerende, kan være skikkelig slitsomt for alle andre. (*sukk*, kanskje ikke helt relevant for dere, men siden jeg har vært på første Minidanstime med en haug hysteriske førstegangsforeldre som diller noe så helt vanvittig med ungene sine, måtte jeg bare få det ut, aargh! ).

Men som sagt: jeg tror det kommer med tiden, så lenge dere er konsekvente og setter grenser, og ikke lar ungen spille førstefiolin i absolutt alle situasjoner- noe jeg tipper dere ikke gjør

[plix]

Bra svar dere kommer med her. Jeg personlig stresser ikke, og tenker selv at i denne alderen og noen år fremover (evt helt frem til 18år+) kommer vi til å møte perioder hvor barnet skal teste oss ekstra- men tror vi er litt uforberedt på at det skulle komme så fort etter baby-stadiet var over. Enkel unge har vi, men vi er nok ikke konsekvent nok på småting.

Her om dagen var vi på butikken, og barnet var sulten og oppdaget noe h*n ville ha. Jeg har aldri sett h*n hyle så sint før, ble litt tatt på sengen. Jeg tror jeg taklet det litt dårlig, men gjorde det beste ut av det og sto på mitt. Heldigvis sto vi i kassen for å betale, slik at jeg kort tid etter kunne bare skysse oss ut av butikken fortest mulig :-P Var litt skummelt, men idag da vi var på butikken godtok h*n, noe motvillig, at maten skulle ligge til vi kom hjem.

(Jeg er ikke ts altså)

[charactouy]

Foreløpig har jeg på ingen måte noe veloppdragent barn, men så har jeg aldri sett et 16mnd gammelt barn som kan kalles "veloppdragent" da

TS: ser du at barnet vet hva "nei" betyr? Evt kan forutse at du kommer til å si "nei"? Her har barnet nemlig begynt å gå bort til ting det ikke har lov til å røre og si "nei, nei, nei" - for så å røre tingen og smile strålende når vi sier "nei". Jeg velger å tro at det betyr at vi er på rett spor

[absinthia]

Jeg brukte omtrent 18 år på å oppdra dem, de to minste er ikke ferdigoppdratte enda.

I løpet av de 18-20 årene rev jeg meg i håret mange ganger i bekymring og fortvilelse, men sluttresultatet har blitt over all forventning.

Oppdragelse er ikke noe som skjer plutselig og jeg vil si at et barn som ikke trasser eller gjør noe galt innimellom umulig kan være helt normal - eller så er det livredd for foreldrene.

Noen ganger er det også slik at de "vanskeligste" barna i oppveksten er de som sluttresultatet blir best på.

[Ciara]

Sønnen min er to og det varierer sterkt hvor veloppdragen han er På den ene side sier han takk for maten, vær så god, vil dele når han har noe godt. På den annen side har han i det siste flere ganger forsøkt å få voksne mennesker til å tie stille - "Vær stille, mamma! IKKE snakke." - noe jeg synes er ekstremt ufordragelig. Men han er liten og han lærer.

[Gjest Krykke]

Mine barn har to sider: en veloppdragen som de viser når de er borte og en uoppdragen som de viser hjemme.. Heldigvis at det ikke er omvendt. Jeg vet ikke hvordan det har blitt slik!

[charactouy]

Kanskje fordi det er hjemme det er trygt å prøve ut? Trygge unger tester foreldrenes grenser