Kjærlighetssorg

[Fluffed]

Jeg føler det er en bagatell i forhold til alle andre postene her. Prøvde å søke opp noen tråder om emnet men fikk ingen resultater. Jente på 21 år, aller første kjærlighetssorg.

Vel, sitter med hodet under jorda for tiden. Han jeg elsker, som jeg har delt de siste to årene med, fått hund sammen med, reist sammen med og gjort alt med vil ikke ha meg lengre. Lang historie, jeg dumpa han pga. han rett og slett ikke behandlet meg bra. Dette virket helt ok for ham. Jeg ombestemte meg etter en stund, og ville prøve på nytt. Han holdt meg på pinebenken i en mnd med "kanskje". Han kom inn på skole i en by tre timer herfra, flyttet og lever livet sitt nå tilsynelatende bra uten meg.

Han sier det ikke blir oss igjen, men når jeg møtte ham i helga etter tre uker fra hverandre oppførte han seg ikke akkurat som om han mente det. Er så utrolig forrvirra. Jeg vet jo innerst inne at det er en grunn til at jeg dumpa han i utgangspunktet, men jeg får ikke til å slippe tanken om at hvis vi hadde gått inn for det at det kunne fungert. Jeg ser kun det positive med ham nå, ingenting negativt.

Bottom line, det har nå gått tre mnder og det går ikke en eneste dag hvor jeg tenker at jeg er lykkelig. At jeg har det bra. Av og til i små øyeblikk ser jeg et lyspunkt langt der framme. Har ingen å prate med lengre om det fordi jeg merker at både familie og venner begynner å bli lei av deppinga mi. Så jeg sitter mye alene. Vil så inderlig at han skal ønske meg tilbake. Han blir venner med flere nye på facebook daglig, og det dreper meg å tenke på at en av de muligens er i min kjæres interesse.

Føler han gir meg så forskjellige signaler når han i ene øyeblikket sier at det ikke blir oss og i andre øyeblikket gråter fordi "det ikke skulle bli slik". Sa også at han hadde holdt på med ei etter at han flytta men at det ble feil for ham fordi det ikke var meg.

Har sett at flere skriver at kjærlighetssorg varer i rundt et år, eller til og med helt til man finner en ny. Men jeg tror ikke jeg takler dette noe særlig mye lengre. Har så lite lyst til at dette skal gå over i en langvarig depresjon, men føler snart jeg trenger hjelp. Noen synspunkter på hvordan jeg kan gjøre hverdagen lettere uten å måtte "bruke" familie og venner? og hvordan i alle dager jeg skal greie å gi slipp på håpet og se fremover?

[sanne123]

jeg vil spørre deg om en ting:

Vil du ha han nå fordi du ikke får han eller er det fordi du eeelsker denne personen. spør deg selv om det.

også lurer jeg på hva som var grunnen til at du gjorde det slutt i utgangspunktet?

[Fluffed]

jeg vil spørre deg om en ting:

Vil du ha han nå fordi du ikke får han eller er det fordi du eeelsker denne personen. spør deg selv om det.

også lurer jeg på hva som var grunnen til at du gjorde det slutt i utgangspunktet?

Jeg tror jeg elsker denne personen ja. Har hatt ekstremt sterke følelser for ham hele veien men følt at jeg har blitt lite verdsatt tilbake. Det er nok også en blanding av det du nevner, at når jeg merket at jeg hadde mistet ham for godt fikk jeg litt panikk.

Grunnen til bruddet var en hel masse småløgner fra hans side. Han kunne ikke være ærlig om den minste ting dersom han fant det ubehagelig. Og her prater jeg bagateller og ting jeg ikke ville blitt sint for i det hele tatt. En dag fikk jeg nok. I ettertid ser jeg også at jeg kanskje burde gjort det annerledes og ikke hengt meg så mye opp i det faktum hat han løy når det kun var småtterier, lett å være etterpåklok. Muligens det var en big deal for ham.

[sanne123]

jeg tror jeg elsker han skriver du.. du VET det hvis du elsker en person. jeg lover deg!!

da ligger det mest sannsynlig mye annet i dette forholdet enn bare elsk, siden du ikke vet. å jeg syntes ikke løgner er greit å bagatellisere. man skal ikke juge uansett om hva. det skaper unødvendig forvirring og unædvendige krangler.

husk også at det var en grunn til at du gjorde det slutt med han i første omgang.. det vil såre når dere har delt mye. sånn er det bare.

jeg ville ventet, å tenkt at det som skjer er meningen at skal skje, så hvis dere en dag skal bli sammen, så blir dere det. slett han fra facebook, ikke la han sitt liv oppta deg. te

nk på deg selv, å bare deg selv!

[Fluffed]

jeg tror jeg elsker han skriver du.. du VET det hvis du elsker en person. jeg lover deg!!

da ligger det mest sannsynlig mye annet i dette forholdet enn bare elsk, siden du ikke vet. å jeg syntes ikke løgner er greit å bagatellisere. man skal ikke juge uansett om hva. det skaper unødvendig forvirring og unædvendige krangler.

husk også at det var en grunn til at du gjorde det slutt med han i første omgang.. det vil såre når dere har delt mye. sånn er det bare.

jeg ville ventet, å tenkt at det som skjer er meningen at skal skje, så hvis dere en dag skal bli sammen, så blir dere det. slett han fra facebook, ikke la han sitt liv oppta deg. te

nk på deg selv, å bare deg selv!

Okei, litt feilformulert. Er ganske så sikker på at jeg elsker ham. Han er fantastisk, med sine brister men alikevel er vi et superpar. Jeg kludret det til med å gjøre noe dumt med en annen, riktignok over en mnd etter at jeg gjorde det slutt, men han så på det som utroskap(fordi han ikke trodde jeg mente alvor med at det var slutt, han bodde hos meg fremdeles) og kan derfor ikke ta meg tilbake fordi han ikke vil være en som "godtar sånt". Er ikke noe "gresset er grønnere på den andre siden"-greie, det var noe dumt i fylla som jeg for alt i verden skulle ta tilbake. Respektløst og alt, er helt klar over det. Tror også det var en form for trøst for meg selv fordi han virket til å gi blanke i at jeg dumpet ham.

I dag sa han også at han er mer en bare glad i meg, og det hjelper jo ikke akkurat på. Men at det ikke vil bli noe pga. det jeg gjorde. Er nå snart 3 mnd siden det ble slutt, og jeg prøver så godt jeg kan å glemme ham og la livet gå. Har sluttet å abbonere på oppdateringene på facebook, men tror ikke jeg kan slette ham fordi jeg er sååå nysgjerrig og det er ikke bare å adde ham senere igjen. Prøver å vise at jeg greier meg perfekt uten ham. I dag gjorde jeg en liten bommert med å ta kontakt igjen etter noen dager uten, men skal prøve å la være fra nå og se fremover.

Er vel alltid tungt, men jeg føler det er så mye å hente dersom han bare lar meg. Ser virkelig ikke for meg at dette noen gang skal gå over altså. Det var jo drømmemannen. Nyter tiden for meg selv og det å være alene. Er litt godt, men å så tungt.

[sanne123]

jeg vet ikke om, jeg tror på at du elsker han.. siden du rota med en annen mens dere var fram og tilbake.. det hadde jeg aldri gjort om jeg elska noen, ikke bare fordi jeg ikke ville såre han, men fordi det hadde faktisk ikke ligget i mitt hodet å tenke på en annen gutt engang.

hva med at du er litt hekta? trygghetsfølelse, har dårlig samvittighet fordi du har gjort det du har gjort, så du vil ta han tilbake for du føler du "skylder" han noe? ikke vet jeg... jeg bare ser ett mønster ikke dett som jeg kjenner meg litt igjen i fra tidligere forhold...

[Fluffed]

jeg vet ikke om, jeg tror på at du elsker han.. siden du rota med en annen mens dere var fram og tilbake.. det hadde jeg aldri gjort om jeg elska noen, ikke bare fordi jeg ikke ville såre han, men fordi det hadde faktisk ikke ligget i mitt hodet å tenke på en annen gutt engang.

hva med at du er litt hekta? trygghetsfølelse, har dårlig samvittighet fordi du har gjort det du har gjort, så du vil ta han tilbake for du føler du "skylder" han noe? ikke vet jeg... jeg bare ser ett mønster ikke dett som jeg kjenner meg litt igjen i fra tidligere forhold...

Var så utrolig lei av å bli skuffet og såret gang på gang at jeg til slutt tenkte at jeg hadde det bedre uten ham. Skjønner jo klart at det skurrer for deg, men før den episoden hadde jeg rett og slett slått meg til ro med at det var over, for det beste. Jeg har kun hatt han i hodet mitt igjennom hele forholdet, men følt meg veldig tilsidesatt av ham. Følte hele tiden at han betydde mer for meg enn jeg for ham.

Folk har vel forskjellig terskel for hva som føles "rett" og ikke. Derfor jeg la kortene på bordet med en gang etter det skjedde og tryglet ham om en sjangse til. Det føltes overhodet ikke rett å gjøre noe med noen andre enn ham, og det var ingen annen i tankene mine enn nettopp eksen.

Er nok veldig hekta på ham ja, og trygghetsfølelsen. Har aldri i mitt liv bodd alene og har ikke vært skikkelig singel siden jeg var 16. Han var min første samboer, og første store kjærlighet. Men det er definitivt noe mer der, selv om jeg ikke akkurat har gjort alt helt etter boka.

[sanne123]

jeg skjønner hvordan du har det.. får vondt på dine vegne.. men han kommer når tiden er inne for det! hvis du tror at du er bra for han så ring han og legg alle kortene på borde, si det akkuratt som det er å si at du elsker han. du har ingenting å tape på det, hvis ikke du allerede har sagt det da?? kjærllighet er vanskelig. jeg har selv gjort det slutt med en jeg elsker fordi han juger og står på. akkuratt nå føles det som at jeg kan godta hva som helst fra han, men det funker ikke resten av livet. å det gjelder deg å, juger han eller har du en følelse av at du ikke du får nok bekreftelse kjærlighet eller hva du føler så er det kanskje bedre å finne en annen. den tilknyttingsfølelsen får du fort hos noen andre :) jeg tvinger meg selv til å ikke være forrelska, til å ikke elske en fordi han har gjort meg så vondt, det er smertefult, men det kommer en dag imorgen og imorgen og imorgen. og det blir lysere og lysere dersom du tar de rette valgene bassert på hva du inni deg har behov for å vil i lengden. ikke handl så spontant. og kanskje du trenger litt frihet til å finne ut av hva som er bra for DEG, hvis du har hatt kjæreste i såå mange år fram og tilbake :)

[Fluffed]

jeg skjønner hvordan du har det.. får vondt på dine vegne.. men han kommer når tiden er inne for det! hvis du tror at du er bra for han så ring han og legg alle kortene på borde, si det akkuratt som det er å si at du elsker han. du har ingenting å tape på det, hvis ikke du allerede har sagt det da?? kjærllighet er vanskelig. jeg har selv gjort det slutt med en jeg elsker fordi han juger og står på. akkuratt nå føles det som at jeg kan godta hva som helst fra han, men det funker ikke resten av livet. å det gjelder deg å, juger han eller har du en følelse av at du ikke du får nok bekreftelse kjærlighet eller hva du føler så er det kanskje bedre å finne en annen. den tilknyttingsfølelsen får du fort hos noen andre :) jeg tvinger meg selv til å ikke være forrelska, til å ikke elske en fordi han har gjort meg så vondt, det er smertefult, men det kommer en dag imorgen og imorgen og imorgen. og det blir lysere og lysere dersom du tar de rette valgene bassert på hva du inni deg har behov for å vil i lengden. ikke handl så spontant. og kanskje du trenger litt frihet til å finne ut av hva som er bra for DEG, hvis du har hatt kjæreste i såå mange år fram og tilbake :)

Tusen takk, godt å få slike ord. Kom nettopp til det punktet hvor jeg bare må innse at han ikke vil ha meg, og prøve å gå videre. Har prøvd å la være å kontakte ham og ikke være så klengete i flere uker for å se hvordan det ville gå, men i kveld så tok jeg jo den kjærlighetserklæringen på nytt til døve ører. Det nytter ikke når han sier han har følelser for meg, men kan ikke bli sammen med meg fordi han kommer til å slite med det at jeg har vært "utro". Han sier han vil gå videre. Jeg angrer så grusomt på alt akkurat nå.

Ja det er virkelig vanskelig. Har øyeblikk hvor jeg ser at jeg ikke hadde det bra sammen med ham når ting var som de var. Bare det at jeg er en sånn som tror at alt skal bli sååå mye annerledes, selv om det neppe ville blitt det da. Nå får jeg vel bare prøve å ikke ta noe kontakt i det hele tatt med ham, så kanskje det er en liten sjangse i havet for at han kommer krypende når han har fått noen mnder helt uten meg til å tenke. Eller ikke, kanskje jeg er over ham til da. Tenker iallefall ikke bedrive selvpining ved å skrive med ham lengre.

Tenker også slik som nok de fleste andre gjør også, at jeg aldri kommer til å finne en som ham og at vi var spesielle. Vanskelig å legge fra seg slike tanker. Men håper det blir lysere ja, kanskje ikke i morgen, men muligens om noen uker eller mnder. Har grått kontinuerlig i 8 uker nå, så snart må det da begynne å gi seg. Føler litt at dagen i dag er et bruddpunkt, fordi jeg ikke vet når han kommer til byen neste gang og ja, han har gitt klar beskjed og det nytter iallefall ikke å mase.

Huff, ja det er rart det å være bare meg for første gang. Ser litt positivt på det at jeg får fokusere ekstra på studier så jeg kanskje kommer inn på masterstudium til høsten i en annen by. Så får jeg følge drømmene mine jeg også.. håper du også får det bedre snart!

[Gjest Gjest]

Går igjennom det samme nå. Er veldig vanskelig, men holder på å lære at jeg faktisk er ganske sterk! Typen min dumpet meg for 3 uker siden, var sammen i 2 år. Vi hadde et veldig fint forhold, men innser med tiden at det kanskje ikke ville fungert på sikt, og at det derfor er like greit at det ble slutt nå, og ikke om 3 år med forlovelsesring på fingern. Mitt tips til deg; møt gamle venner og bekjente, finn deg en hobby, vær sosial og sysselsett deg selv! (Men husk at man skal ha tid til å sørge også). Tror også innstillingen spiller en STOR rolle! Minn deg selv på at en dag er dette og han bare et minne, kjærlighetssorg varer ikke evig, og at du GARANTERT kommer til å forelske deg igjen Det funker for meg, ihvertfall

[Gjest LostSoul]

Jeg ble brutalt dumpa fra et langt forhold for ca et halvt år siden. Forholdet hadde ikke vært bra på lenge og jeg tok det relativt bra. Var aldri sikker på om jeg ville ønsket henne tilbake om hun hadde villet. En stund var det fortvilelse jeg vet kom av "man vil ha det man inne kan få".

Nå etter å ha vært gjennom sinne, humørsvinger og usikkerhet vet jeg at jeg elsker henne. Har ikke vært så sikker på det som jeg er nå på årevis ;(

Jeg er fyllt av en enorm tomhet og sorg. Har klump i halsen dagen lang og er umanndig og tørker øyne mange ganger om dagen. Noen ganger sliter jeg med å holde det tilbake. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for jjeg er nesten sikker på jeg ikke får henne tilbake

Hun mistet meg som perso. Til slutt. Jeg har akkurat funnet ut hvorfor. En grusom historie om psykiatrisvikt. Burde fortalt henne det...

Er det noe med halvåret etter brudd? Hørt at det er det i alle fall.

[Gjest myr]

Jeg tror jeg elsker denne personen ja. Har hatt ekstremt sterke følelser for ham hele veien men følt at jeg har blitt lite verdsatt tilbake. Det er nok også en blanding av det du nevner, at når jeg merket at jeg hadde mistet ham for godt fikk jeg litt panikk.

Grunnen til bruddet var en hel masse småløgner fra hans side. Han kunne ikke være ærlig om den minste ting dersom han fant det ubehagelig. Og her prater jeg bagateller og ting jeg ikke ville blitt sint for i det hele tatt. En dag fikk jeg nok. I ettertid ser jeg også at jeg kanskje burde gjort det annerledes og ikke hengt meg så mye opp i det faktum hat han løy når det kun var småtterier, lett å være etterpåklok. Muligens det var en big deal for ham.

Han kommer nok ikke til å slutte å lyve. Hverken om småting eller store ting. Kan med stor sikkerhet si at du kommer til å finne deg en som er bedre, en som er ærlig, kjærlig og omsorgsfull. Vet det er sårt. Veldig sårt. Prøv å finn på ting med venner, få litt frisk luft. Prøv så godt du kan å tenk på andre ting enn han. Unngå å sjekk på Facebook, slett han om deg blir for vanskelig. Du kommer til å komme videre men det krever tid, tålmodighet og masse tårer. Klem