Selvskading (og arr)

[Gjest Anonymous]

Har holdt på med selvskading i mange år pga. psykiske lidelser. Er ikke helt sikker på om jeg er helt ferdig med det enda, men jeg vet at jeg kommer til å slutte med det en dag.

Lurer på om det er noen som vet om man kan få dekket en eventuelt plastisk operasjon av det offentlige? Hudtransplantasjon eller laser.

Det er jo ikke "min skyld", selv om folk har vanskeligheter med å forstå noe som dette her.

Lurer på hvilke synspunkter dere "normale" har på at folk skader seg selv med vilje. Er det helt uforståelig, syns du det er helt teit, eller mener du det er forbeholdt skikkelig "gale" folk? Jeg er bare nysgjerrig på å vite hva folk syns om selvskading.

[Gjest Anonymous]

Tror ikke du får noe dekket, i såfall er det en evighet med venting og skjemaer. En veninne av meg har drevet med det samme, og legen sa til henne at hun bare kunne glemme å få penger av det offentlige til å gjøre noe med det. Hun har laget tatoveringer over, som hun sier.. Det er penere å se på det!

Lykke til

[-Fisken-]

Hei.

Jeg tror faktisk du kan få støtte.

Selvskading er rett og slett helt forferdelig! Men jeg kjenner godt til det med at smerte på utsiden gjør smerten på innsiden lettere. Har mange venner med store problemer. Spiseforstyrrelser, depresjoner, osv.

Jeg syntes det er helt grusomt at selvskading blir sett ned på. De som skader seg selv, trenger virkelig hjelp! De har det helt jævlig med seg selv. Det at andre ser ned på dem, gjør dette bare mye, mye verre. Folk skjønner det godt hvis du har en fysisk sykdom, men med en gang det går over på det psykiske, er det mange som melder pass og syntes det er teit. Herregud, alle er jo litt slitne og deppa innimellom, har jeg hørt noen si. Når man kan si noe sånt, da har man virkelig misforstått.

jeg håper snart at du blir helt frisk, og ønsker deg alt vel!

Hev deg over spydige kommentarer.

[Gjest Anonymous]

Hvis du finner ut at du får det dekket, så legg ut en tråd om det her! Jeg har også skjemmende arr, og er lite lysten på store tatoveringer nedover innsiden av armene mine..Har enda ikke tort å ta det opp med helsevesenet, da jeg har opplevd at mange, selv profesjonelle, behandler selvskadingen som en unødvendig "uvane", og det er en kjent sak at flere leger har uttalt følgende til selvskadere på legevakten:"Nå har du kuttet deg uten bedøvelse, så du tåler å bli sydd uten bedøvelse"!

Vet noen om laser vil fungere effektivt på denne typen arr?

[Gjest Opprinnelig Gjest]

Tusen takk, Fisk, for god støtte.

Jeg har heller ingen mulighet til å tatovere noe over mine arr, for da hadde det blitt både på armer og bein. Jeg syns ikke det er pent heller. Dessuten har jeg hørt at man ikke skal tatovere over arr i utgangspunktet fordi det egentlig ikke er "hud" der. Bare tynn grohud. Substitutt for ordentlig hud.

Jeg tenkte jeg skulle kontakte fastlegen min og få en samtale. Det er jo greit å vite om det er muligheter for å få det dekket. Om ikke nå, så i hvert fall når jeg vet at jeg har sluttet helt med det.

Som du sier, Fisk. De som skader seg selv har det vondt, og selv om det er vanskelig å forstå for utenforstående, så hjelper det der og da. Ja, det blir stygge arr. Ja, det gjør vondt etterpå. Men nei, det er ikke for å få oppmerksomhet, eller fordi man er dum eller fordi man liker å gjøre det. Det er på samme måte som en spiseforstyrrelse. Kontroll, kontroll, kontroll. Men hvem er det egentlig som har kontrollen?

Har opplevd å komme på legevakten for å sy, og bli sett ned på. Jeg fikk beskjed om å se nøye på det jeg hadde gjort. For en så "søt og pen jente" som meg burde ikke gjøre sånne ting mot seg selv. "Ser du ikke hvor stygt det er? Skjønner du ikke at det ikke kommer til å forsvinne?". Da blir man ganske lei seg, og jeg har vegret meg for å dra til legen etterpå. Det blir jo ikke noe bedre av det. En annen gang da jeg hadde en skade et helt annet sted på grunn av et fall, fikk jeg omtrent samme behandling. Var syk, og hadde på meg t-skjorte. Orket ikke tenke på det. Da legen finn se alle arrene mine på armene, sa hun bare: "Jeg ser du har vært ute i hardt vært før, ja." Deretter dyttet hun bomullsdotten inn i det såret jeg hadde fått et annet sted, fordi hun sikkert regnet med at jeg tålte det uansett. det gjorde selvfølgelig utrolig vondt. Slik behandling er så dårlig gjort, for når man kommer til legen er det med en skam og en forståelse av at det man har gjort er "feil", men man kan jo ikke noe for det likevel. Jeg skader meg selv med kniv, alkoholikere skader seg selv med alkohol.

Skal komme tilbake til dette når jeg vet noe mer om hva offentligheten dekker.

Lykke til dere andre som har gjort/gjør/kjenner noen som holder på med selvskading.

[Gjest Pterodactylkake]

håper det for din del, for jeg kjenner en del som kutter seg for oppmerksomhetens skyld og forventer det samme. Gjetter på at ikke dette skjer i ditt tilfelle, men gud hvor provosert jeg blir når ei nyfrelst gotherjente løper mot meg med et stort smil om munnen, viser armen og sier "seeeeeeeeee!" slike ødelegger for de som virkelig trenger hjelp. En liten avsporing men hadde dette her på hjertet.

[-Fisken-]

Jeg blir så utrolig provosert av sånne leger!

DEt er så mange i det norske helsevesen, sikkert andre steder også, som virkelig ikke har noe der å gjøre.

Ta psykologen til en venninne av meg med skikkelig anorexia-problemer. Psykologen spurte: "Hva er du mest fornøyd med på kroppen din?"

Venninnen min svarte: "At hoftebena mine står ut".

Denne kjerringa av en "psykolog" svarte: "Nei, det gjør de ikke".

Hallo? Hva er det for noe?

Hun oppfordrer jo venninnen min til å slanke seg enda mer!

Ååå, blir så sint så sint!

Hvorfor ikke heller gå bak det hele, finne grunnen til at hun har anoreksia? Grunnen til at hun kutter seg så dypt at det blør i mange timer. Stakkars jenta har t jo helt forjævlig, ikke minst på grunn av slike psykologer.

Opprinnelig gjest: jeg føler virkelig med deg, og håper at ting bedrer seg for deg. Jeg vet hvor jævlig det er med kontroll-tankene. Selv har jeg slitt med spiseforstyrrelser i over to år, det er et helvete. Kutting til tider og.

Hva hjelper det om man er "uskyldig og søt" utenpå når man er helt sort innenfor? Det burde kanskje den legen ha tenkt på.

Over til de som bruker det som oppmerksomhet. Når du viser til venninnene dine, stolt til og med, kutt, da blir det bare altfor dumt. Hva er det de folka egentlig tenker? Er det kult med dype kutt og arr livet ut?

Har en sånn venninne selv. Viser meg minirisp og syntes veldig synd på seg selv. Samme jenta prøvde å "ta liv a seg" med en kjempesløv og gammel neglsaks på 17. mai fordi en venninne av henne rotet med en hun likte. Hun endte opp med noen små risp og en haug av tårer.

Nei, ta deg en tur til fastlegen din du, og hvis h*n ikke tar deg alvorlig: bytt fastlege! Dette er et problem som virkelig burde taes på alvor, det er en sykdom på lik linje med alt annet.

Håper det går bra med deg!

[Gjest Opprinnelig Gjest]

Har vært borti alt for mange som gjør det fordi det har blitt et slags "in-fenomen". Det er som regel ungdommer som tror de er kule og vågale, eller som søker oppmerksomhet ved å skade seg selv. Men det er jo også et problem at unge gjør det for å få oppmerksomhet også. Det beviser jo at de ikke blir sett sånn som de er. Før hadde man andre metoder, som å være klassens klovn, kule osv. Nå er det blitt "kult" å skade seg selv.

Ikke overalt selvsagt, men mange.

Dessuten vet jeg av personlige erfaringer hvordan det er på institusjoner. Der er smitteeffekten høy, fordi de innlagte må dele på oppmerksomheten fra de ansatte. Når man er syk får man oppmerksomhet, når man er syk et annet sted enn hjemme (f.eks. på en institusjon.) må man dele oppmerksomheten med andre. Kanskje til og med andre som er sykere enn seg selv.

Jeg husker det kom ei jente bort til meg da jeg var innlagt en gang. Viste meg et langt rødt sår. Jeg ba henne dra ned genseren igjen, og spurte hvorfor. Hun svarte bare at hun hadde gjort det med linjalen. Ikke hvorfor, men det vesentlige for henne var hvordan hun hadde gjort det.

Jeg sa vi ikke kunne snakke om slike ting. Det var ikke riktig. Ba henne slutte med det, for det ble så stygge arr. Ba henne bruke en gummistrikk i steden, om hun ønsket å gjøre seg selv vondt.

Jeg er glad for at jeg lever et tilnærmet normalt liv nå, selv om både sf, depresjon, angst +++ gjør livet mitt vanskelig å leve.

En dag. En dag skal jeg klare meg bra, komme meg ut, være ung og leve. Jeg skal la arrene bli en del av meg, og se i forundring på de som glaner. Og tenke: Hva er det som er galt? Er jeg et dårligere menneske enn dere fordi jeg har en hud med røde streker på?

Jeg er ikke et dårlig menneske, jeg er et sykt og bortkommet menneske. Verre er det ikke.

[Gjest care]

Dessuten vet jeg av personlige erfaringer hvordan det er på institusjoner. Der er smitteeffekten høy, fordi de innlagte må dele på oppmerksomheten fra de ansatte. Når man er syk får man oppmerksomhet, når man er syk et annet sted enn hjemme (f.eks. på en institusjon.) må man dele oppmerksomheten med andre. Kanskje til og med andre som er sykere enn seg selv. .

Interessant tema. Og som du sier, smitteeffekten er enormt høy, derfor ble jeg litt skeptisk da jeg så dette innlegget. Du har endel kunnskap om dette og det er bra å bruke det på en konstruktiv måte, men husk at det kan også bli misbrukt.

Lykke til videre.

[huzky]

Jeg synes synd på de som har måttet gjennom det livet. Tror ikke det er mulig for meg å forstå hvorfor noen ønsker å usette seg for det. Å skade seg selv for å konkretisere psykiske smerter eller be om hjelp, høres forferdelig fælt ut.

til alle som har måttet gjennomleve dette, enten dere selv eller deres nærmeste!

[Gjest Opprinnelig gjest]

Jeg vet ikke om jeg skal si heldigvis, men jeg har i hvert fall ikke blitt påvirket av smitteeffekt.

Det jeg derimot kan innrømme, er at da jeg var yngre kunne gjøre det fordi jeg følte meg ensom, og gikk til en fagperson for å få medlidenhet, stell og trøst. Høres sikkert sprøtt ut. Men jeg er vokst opp i et vanskelig hjem, med lite kjærlighet, og da å føle seg littebitt sett (dog på en syk måte) var for meg en måte å føle meg eksistensiell på.

Etter år med spiseforstyrrelser, brukte jeg det som straff hver gang jeg spiste. Eller jeg kunne bruke det fordi jeg hadde det jævlig vondt. Rett og slett.

Det blir en måte å takle alt på. Jeg kan skade meg fremdeles, men med lengre mellomrom. Jeg vil ikke gå inn på hvordan, det finnes utallige måter, fordi det både er uinteressant og kan skape smitte og ideer hos folk.

Rusmissbrukere doper seg for å fjerne seg fra virkeligheten og føle seg bra. Selvskadere skader seg selv for å ha kontroll, føle noe annet, til og med føle seg ruset, komme bort fra alt. Noen ganger for å kjenne at man lever, for mange føler seg levende døde.

Det er et trist fenomen. Det har vært mange oppigjennom. Jeg kan nevne Prinsesse Diana som et eksempel på en kjent person. Når og hvor og hvordan er uvikitg, saken er hvorfor. Det finnes alltid et hvorfor, selv om man ikke vil innrømme det.

Jeg vet de er mange som ser på meg som gal. Det er mange som tror jeg trenger oppmerksomhet. Det er mange som glaner på meg, er redde for meg eller ikke tør å konfrontere meg med noe som har med psykisk helse å gjøre overhode.

Andre godtar meg som et menneske, og ikke som et sykt menneske. Jeg har arr utvendig, men også innvendig. Hva er forskjellen? Hadde jeg vært mindre "gal" om jeg ikke skadet meg, men gjorde det i tankene, inni meg? Det hadde jeg ikke vært, men det hadde ikke vært synlig. Det er forskjellen.

Jeg har galgenhumor. Jeg kan si jeg driver med scarfication, men er så dårlig på å tegne, at det bare blir noen stygge streker. Jeg kan si at jeg ikke trenger å kle meg ut som en zebra, for jeg har striper allerede. Jeg kan også finne på å si at jeg godt kan sjekke om kniven er skarp nok... Men det er for å beskytte meg litt, og gjøre andre litt tryggere på at jeg ikke blir støtt selv om noen nevner det. Det er bedre enn å tie alt ihjel.

Vel... dette ble mange tanker. Håper noen forstår noe nå i hvert fall, om det er noen som i det hele tatt bryr seg.

takk.

[Gjest moren]

Om jeg ikke akkurat vet hvordan du/dere föler det, vet jeg ganske mye om smerten dere gaar gjennom. Har selv en datter som kutter. Og det er vondt,vondt,vondt. Verst for henne, og ille for oss andre som saa gjerne vil hjelpe, men ikke naar frem.

Av og til skulle jeg önske at jeg bare kunne löfte smerten hennes vekk. Ta den over til meg. Slik at hun av og til kunne ha noen lysere dager. Her er et av hennes dikt som beskriver litt av det "cutters" gaar gjennom

ME

Darkness falling

Sunshine hunting

Sky dark and cloudy

See the sun hardly

Difficult to see

Even hard to be

Feeling coldness up my neck

Wearing a mask has no effect

Inside is the one visible

When they see it

You become invisible

They will step you down

You will start to drown

You go deeper and deeper

Your're pale and you feel weaker

You lie down somewhere safe

Why to hide

Think of the ways

You're blank

You've drowned and you've sank

[MarianneE]

Nå har jeg lest igjennom hele tråden, og -tar sats og blottlegger meg litt her- jeg er så utrolig glad for at jeg stanset med slikt før det utartet seg for mye.

Jeg viste at det jeg drev med var galt, men gjorde det fordet.

Hva fikk meg til og stanse?

Jeg aner ikke.

Over en tid flyttet jeg hjemmefra og mye "løsna" da. Tror årsaken til at jeg slutta ligger der, men veit ikke.

Men, jeg var heller ikke hardt ramma av dette. Heldigvis.

[Gjest Anonymous]

Jeg lurer på, hvordan skal man ta opp dette med selvskading med en person du tror gjør det? Jeg har akkurat fått vite at en god veninne av meg drev med dette for et par år siden (vet ikke hvordan det er nå), og at hun har prøvd å ta selvmord. Ingen i familien vet om det, jeg fant det ut ved en tilfeldighet og hun vet ikke at jeg vet.

Vi har veldig mye kontakt, snakker ofte sammen, men veldig sjelden om følelsesmessige ting. Så hvordan skal jeg gå frem uten at jeg gjør noe galt? Vet lissom ikke hvordan jeg skal gripe fatt i dette..... Noen som har noen gode råd?

*Rådløs*

[Gjest Opprinnelig gjest]

Så flott at du vil støtte din venninne og vise at du bryr deg!

Det er et vanskelig å tema å snakke om. Noen selvskadere vil ikke snakke om det overhode, mens andre lett snakker om selv om andre vil se på det som vanskelig å lytte til.

Hvordan du skal gå fram er vanskelig. Du sier du er god venn med denne personen. Hvorfor ikke bare si det som det er? At du har oppdaget det ved en tilfeldighet, og lurer på hvordan hun har det. Om hun ikke ønsker å snakke om det, vet hun i hvert fall at du bryr deg. Om hun vil snakke om det, lytt til det hun har å si. Forklar henne at du ikke dømmer henne, men at du har vanskelig for å forstå hvordan noen kan skade seg selv med vilje. Det som er viktig er å være interessert i henne og hennes følelser, ikke hvorfor eller hvordan hun selvskader. Som jeg har nevnt, det er alltid en grunn.

Jeg er ingen fagperson, men utifra ditt spørsmål prøver jeg å forklare hvordan jeg ville satt pris på andres tilnærming.

Det finnes ingen fasit, men det finner to sannheter som de fleste voksne ikke vil innrømme.

1. Se på meg! Se på meg!

Ingen vil bli oversett eller missforstått. Det er viktig.

2. Jeg vil ikke være alene.

Om det er snakk om alene i ordets rette forstand, eller alene med de problemer og skavanker er uvesentlig. Ingen ønsker egentlig å være alene. Ensomhet er en global sykdom, den mest utbredte sykdommen som finnes.

Vær der for din venninne! Vis at du bryr deg. Gi henne en klem. Si at du er her uansett, og at hun betyr mye for deg.

Lykke til!