For oss jenter/kvinner med ADD

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg håper dette kan være en tråd for oss jenter/kvinner som har ADD, uavhengig av alder. Jeg hadde satt pris på om vi kunne utvekslet følelser og erfaringer.

Jeg er en kvinne på 37 år som akkurat har fått diagnosen.

Lenge, helt siden ungdomsskolealder, har jeg tenkt at det var noe som ikke stemte med meg. Etter hvert slo jeg meg bare til ro med at jeg rett og slett måtte være dum, og lærte meg på et vis å godta og leve med det. (Fælt å tenke på nå i ettertid .)

For å gjøre en lang historie kort, så har aldri denne tanken sluppet taket, så for noen år siden bestemte jeg meg for å komme til bunns i dette. Derfor har jeg vært til utredning, og fikk mistanken bekreftet denne uken.

Siden det ikke er mange dagene siden, så har det ikke helt sunket inn. Følelsene mine er, for å si det mildt, ganske kaotiske nå. Først og fremst er jeg ubeskrivelig lettet og glad for at jeg har fått bekreftet mistanken min. Det har vært forferdelig frustrerende (og slitsomt!) å leve med å føle seg dum og håpløs, men nå som jeg vet hva det skyldes, så må jeg bruke tiden framover med å virkelig bli snillere med meg selv og la det synke inn at alle de rare tingene jeg gjør, kan jeg faktisk ikke noe for. Samtidig er jeg litt bitter for at dette ikke ble avdekket mens jeg gikk på skolen, for det har ødelagt mye for meg helt fram til jeg var ferdig med mange års studier. Men å være bitter kommer man ingen vei med, så det orker jeg ikke bruke tid og energi på.

Nå skal jeg snart i nytt møte med psykolog/lege for å stake ut kursen videre. Jeg vet det blir flere møter og sannsynligvis medisinering. Nå ser jeg lysere på fremtiden enn jeg har gjort "på år og dag". Det føles som om det er nå livet endelig kan normalisere seg litt for meg og bli bra, og det er en tanke som ikke kan beskrives med ord.

Jeg håper noen av dere her på KG som har samme diagnose, kan skrive noen ord om hvordan dere har det, og også om hvordan dere lever med dette .

Hilsen meg.

Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9

Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9

[Gjest barista]

Hei!

Forstår at det føles som en kaotisk tid, men det er det vel gjerne også.. Har du fått diagnosen ADD? Dvs. de har ekskludert Hyperaktiviteten?

Jeg svarer deg selv om jeg har ADHD. Fikk først diagnosen ADD, men så gikk de nokså umiddelbart tilbake på det, og det ble ADHD.

Jeg er i dag 22 år, og fikk diagnosen på ungdomskolen en gang. Nesten 10 år siden. Min bor prøvde sårt å få meg til "lege" da hun mistenkte noe slik allerede i seks års gruppen, (17 år siden), men hun ble avvist. Visste vel lite om jenter med ADHD den gang. Det var først noen år senere, da min far og bror fikk diagnosen, at de fant ut at de ville ha meg til utredning.

På mange måter var diagnosen en lettelse. Jeg fant endelig svar på hvorfor det alltid hadde vært så kaotisk rundt meg bestandig. Hvorfor jeg følte meg litt ulik andre rett og slett. Jeg hadde lite venner da jeg vokste opp, de ble "utslitt" av meg som min mor sa..

Så jeg hadde store forhåpninger til medisineringen, spesielt når jeg så resultatene på min bror. Etter å ha prøvd ut 3 ulike medikamenter ga jeg rett og slett opp... Det hele ble en sur skuffelse..

Problemet er ikke at jeg ikke er flink, eller har følt meg dum, heller motsatt, jeg er utrolig smart, kreativ og løsnings orientert, jeg klarer bare ikke å få noe gjort. . Jeg er den typen som kan åpne en bok, lese ett par timer på ulike sammendrag, deretter dra på eksamen å få en ok karakter. Jeg går ikke ut med noen topp karakter, men en 4 eller C. Problemet er at jeg kommer sjeldent så langt at jeg klarer å åpne boken, og skulle jeg på en fantastisk måte klare den delen, så blir jeg sjeldent sittende lengre enn 20 min. å lese,før jeg "skal bare...."..

Jeg måtte gå noen runder med megselv, å ordne opp i livet mitt. Jeg skaffet meg en almanakk som jeg bestandig har med meg, for å aldri aldri aldri glemme avtaler igjen.. Her noteres ALT! Jeg lager planer og planlegger hele tiden. Bruker kanskje 1-2 timer DAGLIG på å rydde opp etter megselv og alle mine uferdige oppgaver. Og i tillegg bruker jeg mange tusen kroner i løpet av året (og mnd) på kiropraktor og fysio fordi jeg blir så stresset av alt, og derfor har jeg mange plager. Overtenker ALT! Vanskeligst av alt, føler jeg meg ofte alene, og ensom..

På mange måter har jeg måttet akseptere min hverdag slik den er i dag. Jeg prøver å sette meg mål, og jobber for å nå dem. Jeg har akseptert at jeg aldri kan bli 100 % slik som menneskene jeg omgis med. Første steg var for meg å finne ut at det er OK.

Jeg skal ikke si at jeg har det 100 % bra, men jeg tror at vi med AD(H)D diagnosen har daglige kamper vi ikke er foruten, og derfor er dette det nærmeste vi kommer.

Lykke til med prosessen videre, jeg håper resultatet blir mer enn du håper :-)

[AnonymBruker]

Hei Barista!

Takk for at du svarte! Klart det er fint med innspill fra deg også, for selv om jeg har fått diagnosen ADD (uten h-en, ja), så har vi jo mye til felles.

Mens jeg leste innlegget ditt nå, tok jeg meg faktisk i flere ganger å ikke få med meg hva du hadde skrevet , og har måttet lese det samme om og om igjen, men i stedet for å bli forbannet på meg selv, så må jeg jo bare le litt av det. (Har bestemt meg for at jeg må bruke litt galgenhumor oppi dette.)

Kjenner meg veldig godt igjen i at du følte deg ulik alle andre. Det er vondt! For mitt vedkommende blir det iallfall alltid til at det er noe negativt. Er det slik for deg også?

Det med å ikke få noe gjort kjenner jeg meg også igjen i. Man går på med friskt mot og all verdens motivasjon, men det tar ikke lange tiden før man ikke gidder mer. Begynner derfor på noe nytt, men det ender jo på akkurat samme måte, derfor er man jo like langt. Så den gleden man kunne ha hatt ved å ha fullført forskjellige prosjekter, blir i stedet deprimerende fordi man innerst inne blir skuffet over seg selv gang på gang. (Det har iallfall vært slik for meg, håper den følelsen kan utebli nå som jeg vet årsaken.) Er det slik at hvis du har mye du skulle gjort, så vet du rett og slett ikke hvor du skal starte?

"Skal bare..." Huff, ja! Slik er det fra jeg står opp til jeg går og legger meg.

Trist å lese at ingen medisiner har hjulpet på deg . Det må jo ha vært et enormt "nederlag"? Iallfall for min del er jeg glad nå for at jeg har fått svar på alle problemene mine, for da ser jeg lyset i tunnellen i form av medisinering og terapi med påfølgende bedre og lettere liv. Var det slik du også tenkte? Jeg orker ikke engang tenke tanken på at det ikke vil virke for meg... Fram til den tid vil jeg iallfall leve i håpet.

Vi er også like på å rydde opp etter oss selv og uferdige oppgaver... MINST 1-2 timer hver dag. Bortkastet tid og energi!

Jeg synes du har ordlagt deg veldig fint i innlegget ditt. Du er veldig flink til å sette ord på følelsene dine . For meg er det imponerende i seg selv. (Jeg glemmer ofte underveis hva jeg skal skrive, hvilke ord jeg skal bruke o.s.v., så både dette innlegget og det forrige har vært en prøvelse og tålmodighetsprøve av en annen verden å skrive.)

Mange og gode ønsker for fremtiden til deg!

Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9

[AnonymBruker]

(Dytt.)

Håper det er flere der ute som tar seg tid til å komme med noen innspill .

Hilsen TS.

Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9

[Yesterday]

Jeg fikk diagnosen ADD i fjor men er for trøtt akkurat nå til å fortelle historien min :gjeiper: Er det lov å anbefale andre forum her inne på KG? Vet om et som jeg syns er bra men det trenger mer aktivitet. Det er for voksne med ADHD/ADD

[Maestro]

Fikk diagnosen som 18 åring, nærmer meg 20 nå, etter 18 lange år med spm; Hvorfor er jeg så anderledes? Er det meg det er noe galt med? etc etc.

Bruker Ritalin og kunne ikke hatt det bedre.

Men er også skikkelig trøtt, å orker ikke og skrive masse nå. :/

[Crazy]

Jeg håper det ikke gjør noe om jeg deler min historie. Etter og lest deres historier, ligner det akkuratt det live jeg har lever..

Jeg har bestandig lurt på hvorfor jeg er så mye annerledes enn alle andre, dum og klønete og sliter med og komme i gang med ting. Jeg er under utredning nå og er ganske spent på hvordan det blir gjort for og finne ut om jeg har ADHD eller ADD. Jeg er bombesikker på at jeg har det..

Min mor har fortalt om min oppvekst, der jeg var veldig aktiv og veldig hyper.. Jeg var både høyt og lavt.. noe jeg kan huske selv Jeg slet på skolen, jeg slet med og konsentrere meg i timene, og hadde mye melding hjem til mor i meldingsboka.

Resten av årene på skolen ble jeg bare mere og mere utstøtt av de andre jentene i klassen, det er her jeg bynte og føle meg veldig annerledes Klarte aldri og sitte meg ned med lekser heller. Årene gikk og jeg bynte på vgs. Jeg klarte ikke og bli kjent med noen i den nye klassen og heller ikke konsentrere meg om faget. Gikk forresten Helse og Sosial

Min mor prøvde og få meg til legen under første året på vgs, og kom bare halveis i utredningen før jeg sa at jeg ikke ville være med på dette lengre.. Dum som jeg var :S Jeg følte meg bare mere dum av og dra til legen med mor.

Jeg strøk i helse og sosial og bynte på vg2 Helse service og deretter vg3 allmennfaglig påbyggning der jeg droppet ut.. Jeg bynte jobbe etter dette og slet med forsovning og feil avlesning av vaktlista så har heller aldri klart og holde på en jobb... Jeg bynte og ta opp alle fagene jeg hadde strøket i og kom heller ikke særlig langt.. Jeg klarte bare ikke og lese og gjøre leksene uansett hvor mye jeg ville det.. brukte all for lang tid og energi på det.. Jeg hadde bestandig en plan hvordan jeg skulle gjøre leksene mine, men det var bare ikke nok tid til og gjøre alt på..

Jeg sitter den dag i dag uten jobb og utdannelse i en alder av 22 år.. Jeg er ganske arg på meg selv siden jegnektet og være med mamma til legen..

Jeg føler egentlig at ting bynner og bli verre.. Jeg klare ikke og lage min egen rutine, veldig rastløs når jeg skal legge meg, rastløse ben. Klare ikke og prate med noen uten og fikle med ting, Og den der jeg "skal bare" Klarer ikke sitte i ro.. Huff det er så mye..

Jeg håper virkelig jeg får svar på mitt spørsmål om jeg virkelig har ADHD eller ADD venter spent på brev fra legen:))

Veldig bra tråd dette

[Crazy]

Jeg håper det ikke gjør noe om jeg deler min historie. Etter og lest deres historier, ligner det akkuratt det live jeg har lever..

Jeg har bestandig lurt på hvorfor jeg er så mye annerledes enn alle andre, dum og klønete og sliter med og komme i gang med ting. Jeg er under utredning nå og er ganske spent på hvordan det blir gjort for og finne ut om jeg har ADHD eller ADD. Jeg er bombesikker på at jeg har det..

Min mor har fortalt om min oppvekst, der jeg var veldig aktiv og veldig hyper.. Jeg var både høyt og lavt.. noe jeg kan huske selv Jeg slet på skolen, jeg slet med og konsentrere meg i timene, og hadde mye melding hjem til mor i meldingsboka.

Resten av årene på skolen ble jeg bare mere og mere utstøtt av de andre jentene i klassen, det er her jeg bynte og føle meg veldig annerledes Klarte aldri og sitte meg ned med lekser heller. Årene gikk og jeg bynte på vgs. Jeg klarte ikke og bli kjent med noen i den nye klassen og heller ikke konsentrere meg om faget. Gikk forresten Helse og Sosial

Min mor prøvde og få meg til legen under første året på vgs, og kom bare halveis i utredningen før jeg sa at jeg ikke ville være med på dette lengre.. Dum som jeg var :S Jeg følte meg bare mere dum av og dra til legen med mor.

Jeg strøk i helse og sosial og bynte på vg2 Helse service og deretter vg3 allmennfaglig påbyggning der jeg droppet ut.. Jeg bynte jobbe etter dette og slet med forsovning og feil avlesning av vaktlista så har heller aldri klart og holde på en jobb... Jeg bynte og ta opp alle fagene jeg hadde strøket i og kom heller ikke særlig langt.. Jeg klarte bare ikke og lese og gjøre leksene uansett hvor mye jeg ville det.. brukte all for lang tid og energi på det.. Jeg hadde bestandig en plan hvordan jeg skulle gjøre leksene mine, men det var bare ikke nok tid til og gjøre alt på..

Jeg sitter den dag i dag uten jobb og utdannelse i en alder av 22 år.. Jeg er ganske arg på meg selv siden jegnektet og være med mamma til legen..

Jeg føler egentlig at ting bynner og bli verre.. Jeg klare ikke og lage min egen rutine, veldig rastløs når jeg skal legge meg, rastløse ben. Klare ikke og prate med noen uten og fikle med ting, Og den der jeg "skal bare" Klarer ikke sitte i ro.. Huff det er så mye..

Jeg håper virkelig jeg får svar på mitt spørsmål om jeg virkelig har ADHD eller ADD venter spent på brev fra legen:))

Veldig bra tråd dette

[AnonymBruker]

name='Yesterday' timestamp='1346703203' post='11482742']

Jeg fikk diagnosen ADD i fjor men er for trøtt akkurat nå til å fortelle historien min :gjeiper: Er det lov å anbefale andre forum her inne på KG? Vet om et som jeg syns er bra men det trenger mer aktivitet. Det er for voksne med ADHD/ADD

Takk for tipset! Den tråden må jeg prøve å finne . Hilsen TS.

name='Maestro' timestamp='1346710336' post='11483511']

Fikk diagnosen som 18 åring, nærmer meg 20 nå, etter 18 lange år med spm; Hvorfor er jeg så anderledes? Er det meg det er noe galt med? etc etc.

Bruker Ritalin og kunne ikke hatt det bedre.

Men er også skikkelig trøtt, å orker ikke og skrive masse nå. :/

Hei! Kunne du fortalt litt om hvordan livet ditt har blitt bedre etter du begynte med Ritalin? Jeg skal begynne med medisinering jeg også, og håper selvsagt at det får god virkning . Ser nesten for meg at livskvaliteten vil stige betraktelig. Bare om å gjøre å ikke ha for høye forventninger, for da er jo fallhøyden stor...

Hilsen TS.

Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9

Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9

[AnonymBruker]

Jeg er en gutt med ADD, så jeg får vel ikke kommentere her

Anonym poster: e14554c8121bad670311a6c189c1e5f0

[kat-e]

Et lite spørsmål. Jeg har en venninne som har ADD. Hun roter med avtaler, tid og husker aldri viktige beskjeder etc. Det som er litt rart er at jeg sier at hun vil få det lettere om hun begynte å bruke klokke, har til og med kjøpt en til henne. Likevel vil hun ikke bruke klokke. Jeg har også foreslått notatbok, men for døve ører. Hvorfor er det slik?

[AnonymBruker]

Et lite spørsmål. Jeg har en venninne som har ADD. Hun roter med avtaler, tid og husker aldri viktige beskjeder etc. Det som er litt rart er at jeg sier at hun vil få det lettere om hun begynte å bruke klokke, har til og med kjøpt en til henne. Likevel vil hun ikke bruke klokke. Jeg har også foreslått notatbok, men for døve ører. Hvorfor er det slik?

Nå snakker jeg for meg selv (varierer sikkert veldig fra person til person), men jeg har vansker for å konsentrere meg og er veldig impulsiv. Med andre ord jeg liker ikke å planlegge så mye og lever heller i nuet. Men jeg prøver jo å opprettholde avtaler etter beste evne. Dessuten pleier jeg ofte å gjøre ting før jeg tenker meg igjennom hva konsekvensene av det er.

Men nå vet jeg også om personer som ikke har ADD/ADHD som ikke holder avtaler.

Anonym poster: e14554c8121bad670311a6c189c1e5f0

[AnonymBruker]

Hei Crazy!

Klart det er greit at du også deler din historie! Velkommen skal du være .

Først må jeg bare si at jeg fikk forferdelig vondt av deg da jeg leste innlegget ditt. Det har sannelig ødelagt mye for deg . En stooor til deg!

Det du skriver om å føle at du er så annerledes enn alle andre er nøyaktig det som er kjernen i det hele, føler jeg. Det blir et slags sammenligningsgrunnlag; er mer klønete enn andre, dummere (?) enn andre, mer vimsete enn andre o.s.v. o.s.v.

Ut i fra det du forteller, skjønner jeg godt at du er bombesikker på at du har diagnosen. Jeg var også det og det var en tanke som aldri slapp. Derfor måtte jeg til bunns i dette, og da jeg fikk det bekreftet var det en enorm lettelse! Vet du hva? Hvis du også får bekreftet mistanken din, så kan jeg love deg at det blir en følelse av en annen verden! Én ting er at du er helt sikker på det, men når/hvis du får vite det, så faller alle bitene på plass og du føler deg ikke lenger håpløs. Det er godt å ha en slags unnskyldning for seg selv for at man faktisk ikke kan noe for mye av det som er plagsomt.

"Skal bare...", ja... Ååååh! Utrolig irriterende . Tenker alltid på Albert Åberg når jeg tar meg selv i det der. Dette, samt rutiner og rastløshet (som du nevner), er bare noe av det som gjør alt så frustrerende...

Hvordan går det med sovingen? Har du problemer med å sovne? Det ga jeg opp for gud-vet-hvor-mange år siden, for det er full fart oppi hodet hele tiden og jeg tenker meg nesten "i hjel". Greier jo ikke å slappe av og sove da, vel! Derfor har jeg i mange, mange år nå gått på forskjellige former for piller for å i det hele tatt ha sjansen til å få sove. Tragisk, men dessverre nødvendig. Hvis ikke hadde jeg gått rundt som en zombie, noe jeg forøvrig har gjort i perioder hvor jeg har hatt lyst til å prøve å sove uten piller. Sier seg selv at det ikke går i lengden.

Det du forteller om skolegangen og arbeidslivet er jo rett og slett bare tragisk. Føler veldig med deg . Jeg får inntrykk av at du virkelig har lagt ned mye tid og energi for å prestere på skolen, og det er jo nettopp derfor dette er så forferdelig frustrerende. Mildt sagt!!! (Jeg ble forbannet på meg selv også, jeg, fordi jeg var så ufattelig dum i forhold til alle de andre. Selv om jeg gjerne hadde lagt ned mye mer tid på skolearbeidet.) Var det også slik at hvis du hadde mye å gjøre, så visste du ikke helt hvor du skulle begynne, så du gjorde litt her og litt der? (Slik er det forøvrig i fritiden også for min del.)

Da jeg gikk på barneskolen var jeg veldig glad i å lese, så jeg lånte ofte bøker på biblioteket. Kom gjerne hjem med mellom 15 og 20 bøker. Leste aldri ferdig én bok før jeg begynte på den neste, men leste litt her og litt der i de forskjellige bøkene. Gjerne alle. Utenforstående skjønte ikke hvordan jeg klarte å få med meg helheten i handlingen, men det var ikke noe problem, det. Og når jeg tenker meg om, så er det fortsatt slik i dag også. Jeg har mange bøker rundt om kring som jeg har lest litt i. Men i dag har jeg problemer med å ta opp tråden igjen fra de forskjellige bøkene.

Sikkert et unødvendig spørsmål, men likevel: hvordan følte du da ble stadig mer utstøtt av de andre jentene på skolen? Forsto du at de ikke orket være med deg, slik at du på ett eller annet vis taklet det greit? Eller ble du helt knust? Uansett, så er det rett og slett forferdelig trist.

Lett for meg å si, men synes ikke du skal være arg på deg selv for at du ikke fullførte utredningen den gangen. Det hjelper ingen ting. Kanskje det var en mening med det? Kanskje du egentlig ikke var helt klar? På de årene som har gått siden, så har du rukket å tenke mer over livet og hverdagen din, og slik jeg ser det, så står du bedre rustet til å svare på de spørsmålene du får på utredningen. Prater du mye med moren din om dette?

Jeg skulle gjerne skrevet så mye mer, men synes dette i grunn har blitt langt nok. (Har du klart å henge med helt hit uten problemer? Det hadde ikke jeg klart . Jeg mister fokus hele tiden.)

Vi kan jo holde kontakten i denne tråden, kan vi ikke? Kanskje noen andre også slenger seg på og kan dele erfaringer/frustrasjoner med oss..? Det er jo selvfølgelig så mye lettere å prate/skrive med noen som selv har ADD/ADHD, for de vet jo faktisk hvordan det føles og hva det dreier seg om.

Håper virkelig at du slipper vente lenge på brevet fra legen! Bare det å komme i gang med utredningen er i seg selv en god følelse.

Jeg ønsker deg masse lykke til i både hverdagen og med utredningen .

Go'hilsen fra TS.

Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9

[AnonymBruker]

Jeg er en gutt med ADD, så jeg får vel ikke kommentere her

Anonym poster: e14554c8121bad670311a6c189c1e5f0

Selvfølgelig kan du det ! Har skjønt i ettertid at den overskriften var litt dum, men får jo ikke endret det (tror jeg). Derfor kjempefint at du tok deg en tur innom her likevel! Spent på å høre dine erfaringer .

TS.

Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9

[AnonymBruker]

Jeg har alltid, alltid slitt med å gjøre lekser, og har nok gjort maks 10-20 lekser til sammen opp igjennom årene og satser på å få en GREI karakter. Sliter med å komme i gang med ting, og alt er så kjeedeeliiig og tiltak. Er dette symptomer på ADD? Begynner å bli ganske lei av dette, har små perioder innimellom hvor ting "går av seg selv", og da er det en drøm i forhold til når jeg må argumentere inni hodet mitt om jeg skal "gidde" å gjøre noe. Fra jeg var ganske liten har jeg vært ganske kalkulerende (skal, skal ikke?), og jeg HATET alle fjellturene foreldrene mine ville ha meg med på, ofte to turer hver helg. Lørdag og søndag. Det var som fysisk tortur å bare gå og gå i det uendelige uten mål og mening. Når jeg feks går til fots gruer jeg meg for å gå, selv om det bare er en liten tur på to minutter, i og med at det kommer tankestrømmer, at jeg ikke får sinnsro, liksom. Og ting føles "uendelig", når jeg er på skolen føles det som at det aldri vil ta slutt, det vil aldri gå over. Helt irrasjonelt. Det sosiale er et annet kapittel.

Kan dette være noe ADD-liknende?

Anonym poster: c1b9b4c3d810b966ef555637c64e8006

[AnonymBruker]

Selvfølgelig kan du det ! Har skjønt i ettertid at den overskriften var litt dum, men får jo ikke endret det (tror jeg). Derfor kjempefint at du tok deg en tur innom her likevel! Spent på å høre dine erfaringer .

TS.

Anonym poster: b002a270e4ce577679e3099e574583f9

Hehe, bare tulla med deg Skal se om jeg kan skrive når jeg har tid og klarer å sette meg ned

Anonym poster: e14554c8121bad670311a6c189c1e5f0

[AnonymBruker]

* Dytt ! * Noen flere som vil være med på denne tråden?

Anonym poster: 8e597608be6d9a028f62cf4eda601f17

[Gjest Lost in space...]

Dette er jo som å lese om seg selv dette jo! Så godt å lese om at man ikke er alene..følt meg nok alene i verden.

Kan bekrefte alt fra lite venner, tanker som flyr, er blitt veldig sliten og får ikke sove så godt lenger. Det er blitt trodd at jeg har hat depresjon, angst og uro. Men det kan faktisk se ut til å være ADD..

Ikke fullført videregående, ikke jobbet en dag i mitt liv i en ansatt stilling, "fanget" i nav systemet. Håper å få svar løpet av uka om det blir utredning på meg, og hvor lenge jeg må vente. Psykologen min ble overrasket når jeg spurte om vi kunne teste. Hun hadde desverre tatt det som en selvfølge at det hadde blitt gjort. Beklaget mye det.

Så da sitter jeg her, venter, ikke sover, sliten og med en masse tanker som aldri tar slutt.

Er så heldig å ha fått meg en forloved som er helt fantastisk. To hunder som fungerer bra, temaet hund er det eneste som har vært med meg hele veien. Det er eneste "prosjektet" jeg ikke har surret meg bort fra. Har mange hundebøker jeg skulle ha lest, men kommer ikke langt i noen av dem. Men er flink til å lese kiosk romaner Er så kresen på dem også så ikke mange jeg har fått lest der heller.

[Cordelia]

Jeg har ikke fått diagnosen, men psykiateren tok tester som tydet på at jeg har konsentrasjonsproblemer. På grunn av manglende dokumentasjon fra skolen og at jeg ikke ønsket å prøve ut medisiner har man ikke gått videre på det, og jeg går ikke lenger til psykiatrisk. Husker jeg leste en pamflett om symptomene på "jentetypen" av AD(H)D og det sa KLIKK,KLIKK, KLIKK etterhvert som jeg leste nedover. Omtrent alle symptomene passet med meg, sjenert(ikke spesielt hyper), oversensitiv til lyder, konsentrasjonsproblemene ikke minst. Og alle tilleggsplager iform av OCD, angst etc.

Jeg har kommet meg gjennom flere år med studier(dog med lavt snitt, og flere konter), men sliter med å finne meg fast jobb.

[Gjest Anonym]

Har gått opp et lys for meg... Det må jo være ADD som er årsaken til alt. Har tenkt på dette mye de siste dagene, og jeg blir mer sikker når jeg leser innleggene over.

Tror dere jeg er helt på viddene her, eller?:

Altså: jeg har alltid vært stille og beskjeden, og en dagdrømmer. Dette ble kommentert på skolen, og i voksen alder har jeg jo observert det selv. Jeg kommer fra et hjem med godt voksne foreldre - som begge var ekstremt skoleflinke da de vokste opp, og har henholdsvis doktorgrad og to mastergrader. Jeg fikk altså veldig god skoleoppfølging hjemme (og tror kanskje at hvis jeg hadde klart å konsentrere meg litt mer også kunne vært ganske så skarp..), og klarte meg derfor fint faglig sett, hele grunnskolen og videregående. Jeg fikk også to venninner, like beskjedne som meg- og kaoset inni meg ble ikke fanget opp... Jeg ble sett på som vimsete, og klarte ikke konsentrere meg lenge nok om fritidsaktiviteter til at jeg ble god i noe. Var innom altmuligrart, men det varte aldri lenge...

Men etter at jeg flyttet hjemmefra raste det ordentlig... 20 - årene besto av to påbegynte studier, holdt på flere år med begge av dem, uten at jeg klarte å gjennomføre, eller sitte igjen med noe jeg har særlig nytte av nå. Jeg hadde også spiseforstyrrelse disse årene- som en konsekvens av alt kaoset inni meg.... Klarte ikke studiesituasjonen, og etter første mislykkede studium var det selvmordsforsøk, og påfølgende psykiatrisk behandling. De konkluderte med en personlighetsforstyrrelse, men jeg har aldri fått tak i hva den skulle bety, og egentlig aldri kjent meg igjen...

På forholdsfronten gikk jeg fort lei,var utro, generelt .. alt var kaos

I en alder av 30 fikk jeg min første "ordentlige" fulltidsjobb, der jeg iallfall fikk brukt noen av fagene jeg har tatt (klarte noen eksamner underveis..). Dette har "reddet" meg. Jeg har klart å holde på jobben, men opplever stadig at jeg særlig i stressede situasjoner blir ukonsentrert, lar vanskelige oppgaver bli liggende for lenge, begynner på altfor mye samtidig, og sliter med å fullføre skikkelig... Har heldigvis flotte kolleger, og

Jeg bruker mye tid på å organisere meg selv og huset vårt hjemme... Mye mer enn andre har jeg forstått. Møtte han som har blitt mannen min for omtrent fem år siden. Han har også hatt endel issues, og det var kanskje derfor vi fant hverandre og fungerer fint sammen. Jeg har likevel flere ganger vurdert å gjøre det slutt, og jeg lar meg lett avlede til å flørte med andre. Er redd for å skulle være utro. Har heldigvis noen gode venninner, men i høst har jeg ikke hatt overskudd til å ta vare på dem.. det går i bølger. Bruker i vanskelige perioder mye energi når jeg er sammen med andre, og ønsker da egentlig etter endt arbeidsdag å slappe av...

Syns mye har falt på plass når jeg har lest om ADD..

Burde jeg ta en sjekk hos lege/psykiater..?