Skal aldri ha dyr igjen!

[cornflake_girl]

I går måtte jeg ta valget om å avlive min alle beste venn gjennom syv år. Verdens fineste kattepus hadde fått forkalkninger i ryggen og hadde veldig vondt, de siste dagene sleit han også med å gå.

Det er et så utrolig stort tomrom etter han, det virker så hinsides umulig å skulle bestemme at det kjæreste du har ikke skal leve lenger, samtidig så gjorde det så altfor vondt å se at han ikke hadde det bra. Han sovnet malende i armene mine. Vet han har hatt det så fint som en katt kan ha det, og tror ikke det var mulig for han å ha noe livskvalitet når han ble så dårlig. Men jeg savner han så utrolig.

Tror aldri jeg kommer til å klare å ha dyr igjen. Ingen kan ta hans plass, og vet ikke om jeg takler sorgen av å miste flere dyr. Har hatt hunder som også har måttet avlives (grunnet alder og sykdom), men det var aller aller verst med katten min, han var jo babyen min!

Hvordan kommer man seg videre? Er så mange som ikke forstår hvor mye man kan sørge over en katt, så føler det blir en veldig ensom sorg også...

Sov godt pus, du er uerstattelig.

[Gjest Herr Heftig]

Uff, stakkars deg og pusen. Sorgen vil nok gå over etter en stund. Kjenner mange som har dyr i serie. Alltså når den ene dør skaffer de seg en ny en, selvsagt ikke med en gang.

[Gjest Kaxxy]

åååh.. :cry: jeg tenker av og til på at om noe skulle skje (og når, om mange år) med katten min, kommer jeg til å ha problemer med å anskaffe en ny. hvert dyr har liksom sin egen personlighet, og katten min er så søt og morsom, og vi har så mange ting vi gjør sammen... og samme er jo med dere, omg så trist :'( men det er så fint at du brydde deg skikkelig om den, den var en heldig pus!!

[Gjest Maria_Marihøne]

Huff! Stakkars pusen og stakkars deg

Tror det viktigste du kan gjøre er å la deg selv sørge. Selv om du kanskje ikke møter stor forståelse for det fra andre, så er jo sorgen virkelig for deg.

[cornflake_girl]

Uff, stakkars deg og pusen. Sorgen vil nok gå over etter en stund. Kjenner mange som har dyr i serie. Alltså når den ene dør skaffer de seg en ny en, selvsagt ikke med en gang.

Vet at mange gjør det. Men det vil jo aldri bli det samme, tror ikke jeg vil klare å bli like glad i noe annet dyr (eller kanskje menneske) i hele verden. Og OM jeg skulle bli det så er det en så grusom tanke at man på et tidspunkt kommer til å miste det dyret også.

Takk for omtanken!

åååh.. :cry: jeg tenker av og til på at om noe skulle skje (og når, om mange år) med katten min, kommer jeg til å ha problemer med å anskaffe en ny. hvert dyr har liksom sin egen personlighet, og katten min er så søt og morsom, og vi har så mange ting vi gjør sammen... og samme er jo med dere, omg så trist :'( men det er så fint at du brydde deg skikkelig om den, den var en heldig pus!!

Ja, er grusomt Husker at, mens katten var frisk, at jeg holdt på å begynne å gråte bare av TANKEN på at han skulle bli borte, og nå er han faktisk borte... Er så utrolig vondt

Tror han var en heldig pus og hadde et fantastisk katteliv. Han fikk gå ut og inn som han ville, sov i senga sammen med meg om natte, lå krøllet sammen på magen min når jeg så på TV, var ute og fanget jordrotter og mus når han ville det, og hang malende over skulderen min når jeg laget kaffe om morgenen... Har ALDRI møtt noe dyr med så stor personlighet som han hadde, det føles ubeskrivelig tomt at han ikke er her lenger...

Kos deg med pusen din mens du har den sammen med deg!

[Capricorn]

Jeg hadde det på samme måte når min forrige katt døde. Sverget på at jeg aldri skulle ha det så vondt frivillig en gang til.

Det gikk mange år før jeg var klar for dyr igjen. Jeg følte at ingen kunne erstatte han og at jeg ikke kunne klare å knytte meg til et nytt dyr.

En dag tenkte jeg at det kunne jo vært koselig med en liten pels tusslende rundt i huset og jeg hentet meg en liten gutt på 12 uker

Jeg angrer selvfølgelig ikke, men skal innrømme at jeg tenker veldig på at jeg må gjennom det en gang til om noen år. Den forrige avlivningen satte en støkk i meg selv om jeg hadde gjort det før. Jeg er nok mer bekymret nå enn jeg har vært før.

Jeg kunne ikke tenkt meg å vært uten dyr, det hadde blitt tomt og trist i huset da. Sorgen er nok bare prisen vi må betale for de årene med glede

[Gjest Lille-pus]

Jeg kan bare signere Capricorn.

Ja, sorgen er prisen vi betaler for gleden... prisen vi betaler for å ha elsket... for å ha latt oss elske...

Ingen kan erstatte den sjelen man delte så mye glede, - og til slutt sorg, med.

Det rommet i hjertet er opptatt, der bor han/hun, der bor minnene. Latteren og gråten.

Hjertet har mange rom.

Kanskje en dag møter du en annen liten en, - en som ble født med nøkkelen til et annet rom hjertet ditt.

Men akkurat nå, i går, i dag, i morgen er det altfor tidlig....

Nå skal du ha den tiden du trenger. Tiden til å sørge, tiden til å savne, og etterhvert tiden til å huske og tiden til å smile.

Endret 2. september 2012 av Lille-pus

[Dragonfly84]

Kondolerer Det er så vondt å miste de firbeinte familiemedlemmene våre...

[cornflake_girl]

Tusen takk for fine ord, dere

Og dere har nok også rett i at sogen er prisen man må betale. Når man tenker sånn på det er det verdt det. Den katten kom inn i livet mitt når jeg virkelig trengte noen, og vet ikke hvor jeg hadde vært i dag om jeg ikke hadde hatt den. Ville aldri, aldri vært de årene foruten, selv om alt føles grusomt ut nå...

Går bare rundt og er helt rar, føler meg helt tom og begynner å gråte hver gang jeg begynner å tenke på kattepelsen min

[Gjest Belle Gunnes]

Kondolerer så mye

Skjønner så godt hva du snakker om. Ingen kan erstatte de som er borte. Aldri. Men en ny venn kan komme inn og få en annen plass i ditt hjerte. Det er nemlig stort nok. Jeg selv sliter ennå med et enormt savn etter min hund og min forrige hest. Så mye at det er skremmende å tenke på nye dyr. Men jeg har nå engang åpnet plass for andre. Men ingen kan erstatte de jeg har mistet i mitt liv. Og faren er jo å sammenligne den nye vennen med en ny venn. Det må man aldri gjøre. Det er ikke rettferdig.

[Lizbeth]

Huffameg, så grusomt.. Jeg tror det beste er å fokusere på at du har gjort det eneste riktige, og ikke minst tenke på alle de fine minnene du har sammen med pusekatten Å få en ny for å få tankene over på noe annet kan hjelpe for mange, men om du føler at det hadde vært et forsøk på å "erstatte" katten din - som selvfølgelig aldri kan erstattes - blir det jo selvfølgelig feil for din del.. Stor klem <3