mamma kritiserer sånn

[AnonymBruker]

Sorry for langt og sutrete innlegg!

Jeg har litt problemer med min kjære mor. Altså, hun er egentlig verdens beste og gjør absolutt alt for både meg og mine søsken. Men hun driver hele tiden å kritiserer meg. Valg av kjæreste er ikke bra nok, leiligheten min er ikke bra nok mtp litt smårot her og der og det verste er at hun hele tiden kommenterer slike ting som har du vært på trening i dag? I dag må du komme deg på trening! Har du blitt skadet? Jaja du kan jo sikkert trene litt alternativt.

Den konstante masingen om trening vet jeg kommer av at jeg veier ca 5 kg for mye. Altså, jeg er 160cm og veier 62 kg. Dette hater hun, og hvis jeg sier jeg feks spiser en sjokolade om hun ringer meg en fredagskveld så sukker hun oppgitt og sier at jeg må passe meg for det er ikke sunt å være tjukk. Jeg er forøvrig veldig lidenskapelig opptatt av dette med trening og kosthold og har en gjennomgående sunn livsstil med passe mengde utskeielser.

Når det kommer til kjæresten min så er det hele tiden det at han ikke er bra nok for meg, jeg bør ha noen bedre enn han, han kommer aldri til å forstå meg, han er dum (faktisk!!). Dette stemmer ikke, han er en fantastisk snill og grei kjæreste, høflig og dannet. Tror hun misliker han fordi han også har noen kilo til overs.

Når hun er på besøk hos meg er det alltid noe som skal kommenteres, enten at det ligger en bok på gulvet, en flekk på vinduet, ren oppvask som jeg ikke har ryddet vekk på kjøkkenbenken eller litt støv i en krok hvis de kommer rett før jeg har vaskedag.Alle kommentarene er i en sånn anklagende tone, akkurat som om jeg er ekstremt rotete. De fleste som er innom leiligheten min blir ganske imponert over at alt er så rent og ryddig, men det er tydligvis ikke bra nok for mamma. Dette er naturlig nok veldig slitsomt, så blir superstressa hver gang hun kommer på besøk. Får støtte av pappa da, han ber henne stort sett roe seg, dette er tross alt en studentleilighet . Da blir mamma fornærma!

Føler også at jeg ikke kan si så mye, særlig ikke med leiligheten for den har jeg på en måte fått gratis gjennom litt private lån og diverse. Men jeg kjenner det spiser meg opp innvendig, og tenker at det hadde vært kjekt om jeg kunne sluppet å bli superstressa hver gang mamma ringer eller kommer på besøk.

Nå høres hun kanskje ut som en heks, men det er hun virkelig ikke. Hun støtter meg i alt jeg gjør og oppmuntrer meg veldig. Alt dette maset er nok bare fordi hun bryr seg, og jeg får litt dårlig samvittighet av å tenke som jeg gjør. Det har bare blitt veldig mye av det i det siste og det gjør meg litt sliten og ganske irritert.

Av og til tenker jeg faktisk at alt hun gjør for meg, gjør hun for at hun skal ha "rett" til å blande seg inn i livet mitt på alle områder. Ikke noe kjekt med slike tanker..

Vet ikke helt hva og om jeg spør etter noe, men trengte ihvertfall å lufte tankene mine litt. Hvis noen har noen gode tips for å ikke bry seg eller mener jeg er helt på jordet, så settes tilbakemeldinger stor pris på

Anonym poster: cf5bf6d838eafb9c9a26cc8b446942fa

[stella K]

høres ut som hun er en mor som vil passe veldig godt på deg, og gjør det sikkert for ditt beste, MEN forstår godt at det kan bli for mye. Regner med du er over 18 siden du bor alene? Isåfall er det ihvertfall tid til å prøve å slippe litt taket på deg..det er hun nødt til

gi beskjed tilbake at du har kontroll og at hun må prøve å la deg bli voksen og prøve/feile selv, det er det man lærer av

er sikker på at hun er forståelsesfull og er med på hva du mener! kommunikasjon er viktig!

lykke til

[Hergensheimer]

Min ekskone hadde verdens verste svigermor, og jeg prøvde diverse direkte beskjeder men intet nyttet, overskriften var hele tiden "hun må tåle såpass".

Det endte med at jeg kastet henne ut, etter å ha gitt henne en lang liste med eksempler på hva hun hadde gjort, og en like lang liste over eksempler der jeg hadde sett andre hadde kommet med helt rettferdige beskjeder til henne med raserianfall til resultat. Hun har fått beskjed om at hun er velkommen tilbake når hun enten er i stand til å gi en fullestgjørende forklaring på hva det er med henne som gir henne rett til å oppføre seg slik, og hvorfor ingen har rett til å si noe til henne eller når hun gir en uforbeholden unnskyldning til min ekskone, og dernest meg. Hvorfor må alle tåle av henne når hun ikke tåler av dem. Hun kjørte avsindige nedrigheter non-stop. Jeg er perlevenner med min eks, uten at det nødvendigvis er relevant her.

Jeg lever et lykkelig liv, og mye av grunnen til det er at jeg blånekter å adoptere min mors inderlige bitterhet, uansett hvor mye hun insisterer på at jeg skal gjøre dette.

[AnonymBruker]

Sorry for langt og sutrete innlegg!

Jeg har litt problemer med min kjære mor. Altså, hun er egentlig verdens beste og gjør absolutt alt for både meg og mine søsken. Men hun driver hele tiden å kritiserer meg. Valg av kjæreste er ikke bra nok, leiligheten min er ikke bra nok mtp litt smårot her og der og det verste er at hun hele tiden kommenterer slike ting som har du vært på trening i dag? I dag må du komme deg på trening! Har du blitt skadet? Jaja du kan jo sikkert trene litt alternativt.

Den konstante masingen om trening vet jeg kommer av at jeg veier ca 5 kg for mye. Altså, jeg er 160cm og veier 62 kg. Dette hater hun, og hvis jeg sier jeg feks spiser en sjokolade om hun ringer meg en fredagskveld så sukker hun oppgitt og sier at jeg må passe meg for det er ikke sunt å være tjukk. Jeg er forøvrig veldig lidenskapelig opptatt av dette med trening og kosthold og har en gjennomgående sunn livsstil med passe mengde utskeielser.

Når det kommer til kjæresten min så er det hele tiden det at han ikke er bra nok for meg, jeg bør ha noen bedre enn han, han kommer aldri til å forstå meg, han er dum (faktisk!!). Dette stemmer ikke, han er en fantastisk snill og grei kjæreste, høflig og dannet. Tror hun misliker han fordi han også har noen kilo til overs.

Når hun er på besøk hos meg er det alltid noe som skal kommenteres, enten at det ligger en bok på gulvet, en flekk på vinduet, ren oppvask som jeg ikke har ryddet vekk på kjøkkenbenken eller litt støv i en krok hvis de kommer rett før jeg har vaskedag.Alle kommentarene er i en sånn anklagende tone, akkurat som om jeg er ekstremt rotete. De fleste som er innom leiligheten min blir ganske imponert over at alt er så rent og ryddig, men det er tydligvis ikke bra nok for mamma. Dette er naturlig nok veldig slitsomt, så blir superstressa hver gang hun kommer på besøk. Får støtte av pappa da, han ber henne stort sett roe seg, dette er tross alt en studentleilighet . Da blir mamma fornærma!

Føler også at jeg ikke kan si så mye, særlig ikke med leiligheten for den har jeg på en måte fått gratis gjennom litt private lån og diverse. Men jeg kjenner det spiser meg opp innvendig, og tenker at det hadde vært kjekt om jeg kunne sluppet å bli superstressa hver gang mamma ringer eller kommer på besøk.

Nå høres hun kanskje ut som en heks, men det er hun virkelig ikke. Hun støtter meg i alt jeg gjør og oppmuntrer meg veldig. Alt dette maset er nok bare fordi hun bryr seg, og jeg får litt dårlig samvittighet av å tenke som jeg gjør. Det har bare blitt veldig mye av det i det siste og det gjør meg litt sliten og ganske irritert.

Av og til tenker jeg faktisk at alt hun gjør for meg, gjør hun for at hun skal ha "rett" til å blande seg inn i livet mitt på alle områder. Ikke noe kjekt med slike tanker..

Vet ikke helt hva og om jeg spør etter noe, men trengte ihvertfall å lufte tankene mine litt. Hvis noen har noen gode tips for å ikke bry seg eller mener jeg er helt på jordet, så settes tilbakemeldinger stor pris på

Anonym poster: cf5bf6d838eafb9c9a26cc8b446942fa

Jeg måtte bryte tvert med mine foreldre en periode av årsaker lik du beskriver det i ditt innlegg Ts.På folkemunne gjorde de uttrykk for at de ikke blandet seg men det var jo nettopp det de gjorde. Som deg så hadde jeg , til dem en okonomisk uavhengighet som gjorde det vanskelig å kritisere. Så hva følte jeg egentlig, eller hvem var egentlig jeg? Et selvstendig menneske med egne tanker ønsker og meninger? Nei. jeg ble en automatisert robot som hoppet hver gang de hadde en ide og det kan jeg love deg at de hadde ofte. Det var utenkelig å si dem imot. for å ikke si umulig! Nå er det slik idag at når de nå kommer her, langt sjeldnere enn før og først når de blir bede, så har de vanskelig for å blande seg på en positiv måte. Så det er enten eller med dem. Så da er det de som har det egentlige problemet. de er kanskje avhengig av å ha taket på deg på et vis? Det er ingen enkel måte å løse dette på. Det må et oppgjør til og det blir ofte tøft.Orker du å ha det slik resten av livet? Og en viktig pekepinn på hvor landet ligger.. er å se deres reaksjon når du setter foten ned. Hvordan de takler det forteller hvor sunn/usunn følelselivet demses er. jeg vet alt om å bli kjøpt av foreldre, men utad ikke være det. Etter jeg sa ifra har jeg ikke hatt dårlig samvittighet et sekund mens det før tok helt overhånd. Mine foreldre var man enten enig med eller uenig med. Har du hatt det slik? Folk har så masse ulike måter å leve på men denne beskrivelsen var veldig lik min. derfor vet jeg akkurat hvordan du må føle det.

Anonym poster: 5e038c66a2d1af2e1493d42cfed9c776

[Binta Ba]

Jeg har lært meg ganske nylig å faktisk si ifra til min mor.

"Min datter, jeg bestemmer hvordan jeg vil kle henne og ordne håret. Ikke du"

"Nei, du liker ikke håret mitt, men jeg spurte heller ikke om meninga di. Og jeg ELSKER det"

"Nei, du synes ikke gubben min er perfekt nok for meg, men så lenge jeg er lykkelig burde du være gla."

"Om man ikke har noe positivt å si, kan man la være å si noe. Det har du faktisk lært meg selv"

Og det ser ut til å fungere...men bare noen dager i slenger. Tror enkelte bare er sånn; de ser kun det negative, og føler at de hjelper med å fremheve det. Istedet er det bare nedtrykkende.

[Katniss]

Jeg har lært meg ganske nylig å faktisk si ifra til min mor.

"Min datter, jeg bestemmer hvordan jeg vil kle henne og ordne håret. Ikke du"

"Nei, du liker ikke håret mitt, men jeg spurte heller ikke om meninga di. Og jeg ELSKER det"

"Nei, du synes ikke gubben min er perfekt nok for meg, men så lenge jeg er lykkelig burde du være gla."

"Om man ikke har noe positivt å si, kan man la være å si noe. Det har du faktisk lært meg selv"

Og det ser ut til å fungere...men bare noen dager i slenger. Tror enkelte bare er sånn; de ser kun det negative, og føler at de hjelper med å fremheve det. Istedet er det bare nedtrykkende.

Jeg tror heller de gjør det for å føle seg bedre med seg selv. Ikke for å hjelpe.

[Binta Ba]

Jeg tror heller de gjør det for å føle seg bedre med seg selv. Ikke for å hjelpe.

Eller fordi de ikke greier å se at kanskje andre også har rett.

[Gjest miiiiaaa]

Jeg tror heller de gjør det for å føle seg bedre med seg selv. Ikke for å hjelpe.

Eller fordi de ikke greier å se at kanskje andre også har rett.

Jeg tror begge ovennevnte gjelder.

En måte å prøve å hevde seg selv på.

Jeg har fått min dose med "vanskelig mor". Hver gang noe skulle snakkes om eller kommenteres kom det i en anklagende tone. Mine foreldre og spesielt min mor var veldig redd for «hva naboen vil si», og da gikk det veldig mye på oppførsel og ikke minst utseende.

Nå tyve år senere oppfyller jeg langt fra utseendepreferansene hennes (eller samfunnet for øvrig for den saks skyld) og har kun overfladisk kontakt med min mor. Men jeg har det bra for jeg slipper (unngår) i stor grad å forholde meg til henn som faktisk har forandret seg, men som nå ikke fikser at jeg har egne meninger og anser det som personlige angrep hvis jeg er uenig.

Men det jeg har skjønt gjennom årenes løp er at hun bærer på mye rart, men det vil hun selvfølgelig aldri innrømme.

[Katniss]

Jeg tror begge ovennevnte gjelder.

En måte å prøve å hevde seg selv på.

Jeg har fått min dose med "vanskelig mor". Hver gang noe skulle snakkes om eller kommenteres kom det i en anklagende tone. Mine foreldre og spesielt min mor var veldig redd for «hva naboen vil si», og da gikk det veldig mye på oppførsel og ikke minst utseende.

Nå tyve år senere oppfyller jeg langt fra utseendepreferansene hennes (eller samfunnet for øvrig for den saks skyld) og har kun overfladisk kontakt med min mor. Men jeg har det bra for jeg slipper (unngår) i stor grad å forholde meg til henn som faktisk har forandret seg, men som nå ikke fikser at jeg har egne meninger og anser det som personlige angrep hvis jeg er uenig.

Men det jeg har skjønt gjennom årenes løp er at hun bærer på mye rart, men det vil hun selvfølgelig aldri innrømme.

Er du sikker på at vi ikke deler samme mor?