Det eneste som betyr noe i livet, er å få barn....?

[AnonymBruker]

Ja, man kan virkelig begynne å lure.

Dette blir kanskje litt over snittet egoistisk, men nå er jeg så lei!

Hvorfor er det sånn at verden alltid skal dreie seg om kommende- og nybakte foreldre? Hva er grunnen til at man "ikke vet hva livet har å by på før man har fått barn"?

Venner forandrer seg til det ugjenkjennelige i det øyeblikket de blir gravide, og må gjerne kutte ut den delen av vennegjengen som ikke har barn fra før, eller i vente i nær fremtid. WHY?!

Kan forstå at det er stort å få barn, men hva gjør det så vanskelig å akseptere at dette ikke er noe som er en selvfølge for alle?

Anonym poster: 2a09f14604cc2cfe5fa726c6895f03d4

[Gjest Reza08]

Selvfølgelig burde man ha fortsatt ha kontakten med sine venner, selv om man har blitt gravid. Men når man blir gravid, følger det en del forberedelser til barnet skal komme. Barna er jo viktige brikker i alle foreldres liv, så at det blir litt mindre er vel bare å forvente. Men som sagt burde man ikke kutte helt, for venner er også viktig.

[Steinar40]

Det største problemet er nok at folk som har barn og folk som ikke har barn; fort får en veldig ulik livsstil.

Det blir med andre ord veldig lite felles å gjøre i sammen. Slik har ihvertfall jeg opplevd det.

Folk som har barn fokuserer først og fremst på sine barn, og folk som ikke har barn er rett og slett ikke interessert. Egentlig er dette helt normalt, vil jeg påstå.

[Binta Ba]

Jeg har beholdt noen av vennene som ikke har barn, MEN; det tok gjerne opptil ett år før begge deler følte det var "normalt" å henge igjen.

Jeg husker selv hvor lite kult det var å sitte på cafè og kunne høre snakk om barselstid, amming, lillingen, graviditet, osv, så jeg har prøvd å tga meg selv litt i det..

[Gjest "gjest"]

Vel, det er jo like naturlig at folk som har småbarn og snakke om og være opptatt av dem som for barnløse å gi litt fanden i sånt. Man har forskjellige liv, ikke verre enn det.

[AnonymBruker]

flere av mine venninner og kamerater har barn. vi har ikke mistet kontakten. vi gjør gjerne litt barnevennlige ting sammen. pluss jeg pleier å hjelpe dem litt med å være barnevakt vis de vil ha date ute. jeg skjønner ikke hvorfor man skal kvitte seg med flere av vennene som er barnløse.

Anonym poster: 586a92bd6957252dc5ec0fdc6c2efd8b

[addict]

Kjenner meg ikke igjen.

[AnonymBruker]

Jeg har lyst på barn men ser ikke på det som det eneste i livet mitt som betyr noe. Jeg blir litt irritert selv fordi jeg føler at noen venner (vi har vel egentlig ikke så mye kontakt lenger) hever seg litt over meg fordi de har fått barn, de har blitt voksen men ikke jeg i deres øyne. Jeg er ennå "uansvarlig" og en "drittunge" fordi jeg ikke er mor, de sier det selvsagt ikke sånn men det er tydelig at de er "mye mer voksen" og jeg har liksom ikke peiling på livet. De har funnet meningen med livet men ikke jeg! Jeg tar meg egentlig ikke nær av det men det er litt irriterende fordi jeg vet at jeg er like mye verd som de. Jeg kommer ikke til å spørre de om råd når jeg får barn, hehe.

Irriterer meg også over de som poster stadigvekk på facebook (noen har postet det flere ganger ja) at uten deres barn hadde deres hjerte vært tomt. Så mitt hjerte er tomt fordi jeg ikke har barn? Jo klart vil hjertene deres blir tomme hvis barna dør, men følte de at hjertene var tomme før de fikk barn? Neppe. Er alle barnløse voksne tomme i sine hjerter? Så jeg blir faktisk litt fornærmet når jeg ser de poste det, fordi mitt hjerte er ikke tomt selv om jeg ikke har fått barn!

Men jeg har andre venner som ikke ser ned på meg på samme viset, de skravler heller ikke om barna sine hele tiden og det gjør at jeg interesserer meg mer for deres barn og spør. Hadde de kun pratet om barna så hadde jeg nok blitt lei. Det finnes andre ting å snakke om Men jeg er sikkert en av de som kommer til å skravle om ungen min til mine venner, hehe, men skal være forsiktig og ta hensyn til de som ikke har barn

Anonym poster: 435b4d824ecbb12f69cd7af4d61e225a

[AnonymBruker]

Jeg har lyst på barn men ser ikke på det som det eneste i livet mitt som betyr noe. Jeg blir litt irritert selv fordi jeg føler at noen venner (vi har vel egentlig ikke så mye kontakt lenger) hever seg litt over meg fordi de har fått barn, de har blitt voksen men ikke jeg i deres øyne. Jeg er ennå "uansvarlig" og en "drittunge" fordi jeg ikke er mor, de sier det selvsagt ikke sånn men det er tydelig at de er "mye mer voksen" og jeg har liksom ikke peiling på livet. De har funnet meningen med livet men ikke jeg! Jeg tar meg egentlig ikke nær av det men det er litt irriterende fordi jeg vet at jeg er like mye verd som de. Jeg kommer ikke til å spørre de om råd når jeg får barn, hehe.

Irriterer meg også over de som poster stadigvekk på facebook (noen har postet det flere ganger ja) at uten deres barn hadde deres hjerte vært tomt. Så mitt hjerte er tomt fordi jeg ikke har barn? Jo klart vil hjertene deres blir tomme hvis barna dør, men følte de at hjertene var tomme før de fikk barn? Neppe. Er alle barnløse voksne tomme i sine hjerter? Så jeg blir faktisk litt fornærmet når jeg ser de poste det, fordi mitt hjerte er ikke tomt selv om jeg ikke har fått barn!

Men jeg har andre venner som ikke ser ned på meg på samme viset, de skravler heller ikke om barna sine hele tiden og det gjør at jeg interesserer meg mer for deres barn og spør. Hadde de kun pratet om barna så hadde jeg nok blitt lei. Det finnes andre ting å snakke om Men jeg er sikkert en av de som kommer til å skravle om ungen min til mine venner, hehe, men skal være forsiktig og ta hensyn til de som ikke har barn

Anonym poster: 435b4d824ecbb12f69cd7af4d61e225a

Dette er bedre ordlagt. Det er det jeg mener. Man føler seg så ung, og uvitende. Det en har prestert selv er liksom verdiløst, for det som gjelder her i livet er å få barn, alt annet betyr lite eller ingenting. Det er mulig det er derfor jeg trekker meg unna også, for jeg orker ikke å føle meg mindre verd fordi jeg ikke har fått barn, og mest sannsynlig aldri kommer til å få det heller, noe vennene mine ikke bryr seg stort om. Jeg fokuserer på karriere og god økonomi for det betyr mye for meg, da får jeg høre at penger ikke er alt, og at det er viktigere ting her i livet. JAVEL, hva om jeg sa det samme om deres barn? "hei.. Det finnes viktigere ting her i livet..."

For meg er barn så fjernt at det nesten er usannsynlig at det skjer, evig singel som jeg er. Hvorfor er det så vanskelig å forstå at jeg likevel kan leve et fullverdig liv? <br /><br /> Anonym poster: 2a09f14604cc2cfe5fa726c6895f03d4

[Binta Ba]

Tjah, jeg har aldri syntes penger er det viktigste i livet, og at det finnes langt viktigere ting enn som så, selv før jeg i det hele tatt kunne tenke meg å få barn.

Men der er folk forskjellige.

Jeg ser ikke ned på de som levet livet slik jeg levde for 3år sida. Ting forandrer seg bare. Men jeg greier ikke å skjønne at jeg orket det..haha..nå er jeg grisesliten etter 8timer med jobb, og en eneste kveld på byen. Før kunne jeg jobbe 6 doble vakter i uka, og gå på ukeslange byturer. Uten stress.

[AnonymBruker]

Tjah, jeg har aldri syntes penger er det viktigste i livet, og at det finnes langt viktigere ting enn som så, selv før jeg i det hele tatt kunne tenke meg å få barn.

Men der er folk forskjellige.

Jeg ser ikke ned på de som levet livet slik jeg levde for 3år sida. Ting forandrer seg bare. Men jeg greier ikke å skjønne at jeg orket det..haha..nå er jeg grisesliten etter 8timer med jobb, og en eneste kveld på byen. Før kunne jeg jobbe 6 doble vakter i uka, og gå på ukeslange byturer. Uten stress.

Mener heller ikke at penger er alt. Poenget er at jeg helst vil slippe å få slengt det i trynet da jeg prøver å snakke om det som er viktig for meg nå. Mens jeg må høre om sure bleier og gulp som om det skulle vært den største selvfølgen. <br /><br /> Anonym poster: 2a09f14604cc2cfe5fa726c6895f03d4

[Binta Ba]

Mener heller ikke at penger er alt. Poenget er at jeg helst vil slippe å få slengt det i trynet da jeg prøver å snakke om det som er viktig for meg nå. Mens jeg må høre om sure bleier og gulp som om det skulle vært den største selvfølgen. <br /><br /> Anonym poster: 2a09f14604cc2cfe5fa726c6895f03d4

Ah, ja da forstår jeg sammenhengen. Det er...unødvendig.

Og nettopp derfor prøvde jeg å unngå babypjatt, og ba venniner si ifra når det ble for mye. Heldigvis har jeg ærlige venniner som kunne si; Binta, nå snakker du veldig mye om kidden. Kan vi snakke om hvor rølpedrita jeg ble i helga?