Dilemma - skulle gjerne blitt fosterforeldre, men...

[AnonymBruker]

Jeg og mannen skulle inderlig gjerne tatt imot et fosterbarn som trengte et trygt og omsorgsfullt hjem. Vi føler oss veldig kompetente til å ivareta et barns behov og gi barnet en god oppvekst. Vi ville blitt glad i barnet som vårt eget, og barnet ville alltid vært velkomment hos oss som en del av vår familie også etter myndighetsalder. På mange måter tror jeg vi hadde vært helt supre som fosterforeldre, og det er jo så mange barn som trenger en trygg havn. Vi er nærmere 40 og mannen har store barn fra før. Vi har begge jobbet med barn og unge i mange år og har derfor masse erfaring med ulike problemstillinger. Vi er ikke naive og vet at et fosterbarn kan bære på tung bagasje og at det kan bli tøffe tak. Det er vi forberedt på og tror at vi skal kunne håndtere det bra med hjelp og veiledning der det eventuelt trenges.

Men, ja, det er et stort "men". Vi har vært på PRIDE-kurs og har snakket med mange, mange fosterforeldre. Det som er gjennomgangstonen er at oppgaven med å ta seg av og være glad i barnet er "enkel" (selvsagt er det mange utfordringer, derfor "enkel" i gåsøyne), mens det som er det virkelig store problemet er det å måtte forholde seg til biologiske foreldre som ofte er psykisk syke, rusmisbrukere, voldelige osv som hater fosterforeldrene intenst og gjør alt de kan for å stikke kjepper i hjulene. Den biten av det å være fosterforeldre skremmer oss.

Vi forstår at foreldre som har blitt fratatt barna sine er i krise og at det er naturlig at de gjør alt de kan for å få barnet sitt tilbake. Vi forstår at det er lett å hate fosterforeldrene og ønske at fosterforeldrene skal mislykkes. Vi forstår også at de som er psyke ikke alltid selv klarer å se hvorfor de ikke er gode omsorgspersoner og derfor ikke kan forstå hvorfor barnet bor hos fosterforeldre. Vi forstår de vonde følelsene og de menneskelige mekanismene som ligger bak. Men vi vet ikke om vi vil takle denne delen av det å være fosterforeldre. Det å forholde oss til sinte og/eller psyke foreldre, kanskje måtte vitne mot foreldrene i fylkesnemd/tingrett, og måtte balansere mellom det å skjerme barnet fra usunn påvirkning fra foreldre samtidig som man skal jobbe for at barnet skal beholde en så god relasjon som mulig (forholdene tatt i betraktning) til sine foreldre. Barnevernet bestemmer jo hvor mye kontakt barnet skal ha til sine foreldre, og dette må vi forholde oss til uansett om vi mener barnet burde få mer tid med foreldrene eller om vi ser at barnet lider under samvær og ikke burde treffe foreldrene i det hele tatt. Hele den pakken der ser vi som en tøff utfordring som vi ikke føler oss klare for.

Derfor har vi kommet fram til at vi ikke kan være fosterforeldre likevel. For man må være klare for både barnet og den biologiske familien som følger med. Vi synes det er veldig trist, for det er mange barn som venter på fosterhjem og som i mellomtiden enten bor i et dysfunksjonelt hjem eller må bo på institusjon. Og det er synd at all den omsorgen vi kan bidra med aldri kommer et barn til gode.

Er det noen som har tanker om dette? Måter vi kan jobbe med oss selv for å bli sterke nok til å takle biologisk familie?

PS: Jeg håper vi kan unngå at denne tråden blir en for/mot barnevernet-tråd. Vi ønsker ikke å ta barnet fra noen, vi ønsker bare å gi omsorg til et barn som ikke har det godt der det er i dag.

Anonym poster: 3e7954295b3f851b8b07d99a219fb528

[Leanne]

Det er jo mange grunner til at barn kommer i fosterhjem, ved å ha en åpen dialog med barnevernet om deres tanker kan det jo hende de har et barn som passer allikevel.. Et barn som kun har hatt en forelder, som er død og den andre biologiske forelderen har aldri vært og ønsker ikke å være i barnets liv, eller foreldre som er i krise men har innfunnet seg med det og synes fosterhjem er et godt tiltak, barn hvor begge foreldrene er døde..

Vet egentlig veldig lite om forsterhjem, men snakk med barnevernet om deres tanker. Vi er besøkshjem for et barn og vi hadde lignende tanker som dere, vi ønsket ikke et foreldrepar som var tvunget til å gi fra seg barnet sitt en helg innimellom. Vi har et supert samarbeid med foreldrene til vårt besøksbarn, de trenger avlastningen og er fornøyde. Men klart det er lettere å finne foreldre som synes besøkshjem er ok enn de som synes det er ok å gi fra seg barnet sitt til en fosterfamilie.

Men jeg synes det er flott dere reflekterer rundt dette før dere (eventuelt) tar steget videre

[AnonymBruker]

Nå er ikke jeg forstermor men jeg er fostertante, føler meg som ekte tante da Foreldrene er rusmissbrukere og det er satt opp klare regler for når og hvordan møter mellom barnet og de biologiske foreldrene skal gjennomføres. Bla er det kun en gang i mnd og begge fosterforeldre skal være tilstede. Fosterfar er den som ringer på og ser til at foreldrene ikke er ruset og at hjemmet ser ok ut før fostermor tar med barnet inn. Dersom foreldrene er ruset el lign (de har bla ikke lov til å ha vennebesøk samtidig) blir samværet avlyst og fosterforeldrene melder ifra til BV om det. Barnet begynner nå å bli stort og er blitt fortalt at foreldrene er rusmissbrukere og at dette sees på som en sykdom. I tillegg har fosterfar, når han merker at foreldrene er i en dårlig periode, snakket med dem, lyttet og vist omtake. Altså en balansegang mellom å være konsekvent (med BV's vesignelse) og vise omtanke og forståelse (noe som er fosterfars eget valg).

Når disse ble valgt ut til å være fosterforeldre var det bla fordi de bodde langt nok borte fra foreldrene til at barnet skulle slippe å se dem daglig samtidig som det ikke var for langt å reise for en times samvær (en times kjøring). BV vurderte flere barn før de bestemte hvem som skulle flytte inn hos mitt søsken. BV gikk gjennom foreldrenes nettverk, hvor bor deres venner, familie osv. for at ikke barnet skulle bli oppsøkt av foreldrene under påskudd av at de allikevel var i området.

Vet ikke om det var til hjelp men, bv tar altså i betraktning at dere skal kunne fungere i fht foreldrene også og legger til rette så godt de kan.

Anonym poster: 85f7711297efc9fdeafb66a06882594b

[Gjest Fostermamma]

Mine fosterbarn har vært på samvær med foreldrene i dag. Foreldrene har på ingen måte avfunnet seg med at barna er i fosterhjem og tar ikke alltid valg som er til barnas beste. Men de har ikke, i hvert fall ikke som vi vet, noen gang sagt noe negativt om oss. Tror dette er noe som varierer veldig. Å ikke bli fosterforeldre pga noe slikt, virker litt rart for meg. Selv må jeg innrømme at det vanskeligste er at barna "mine" alltid vil ha noen andre foreldre. (Og ja, jeg vet at de ikke er mine, men når man er fosterforeldre til små barn blir man like glad i dem som om de hadde vært det.) Tenker du burde diskutere det med barnevernet. Men dere må ikke ta på dere et slikt ansvar med mindre dere er sikre på at dere vil takle det.

[AnonymBruker]

jeg har ikke lyst å skremme deg. men jeg kjenner en dame som har barnet sitt i foster hjem.hun skriver stygt om fosterforeldrene offentlig på facebook bla. det er så utrolig trist,hun er ikke i stand til å ha barn men hun stritter i mot at som har med fosterforeldrene å gjøre. får så vondt av barnet. men noen er rett og slett sånn når de blir fra tatt barna sine.

men det å åpne hjemmet sitt for et barn som trenger trygge omgivelser er en god ting. det trengs!!!

Anonym poster: 48c8f0043794df12bf391ca04be7f690

[AnonymBruker]

Den damen skader nok ingen andre enn seg selv med å skrive slikt på FB. Jo mere hun skriver desto mere skjønner folk hvorfor barnet er i forsterhjem. Stakkars sjel...

Anonym poster: 85f7711297efc9fdeafb66a06882594b

[tingeling]

Vet ingenting om det TS spør om, men vil bare si at det er en fantastisk ting dere gjør!

[betrayed]

Det fins mange (ihvertfall flere) fosterbarn som ikke har kontakt med familie overhodet. Kjenner selv til ihvertfall 7 tilfeller. Kjenner dog kun 1 som har, og dette er en oldefar.

Endret 3. september 2012 av betrayed

[AnonymBruker]

Den damen skader nok ingen andre enn seg selv med å skrive slikt på FB. Jo mere hun skriver desto mere skjønner folk hvorfor barnet er i forsterhjem. Stakkars sjel...

Anonym poster: 85f7711297efc9fdeafb66a06882594b

det er helt klart. jeg får direkte vondt inni meg av det stakkars barnet som er midt i dette,

Anonym poster: 48c8f0043794df12bf391ca04be7f690

[AnonymBruker]

Jeg avstår også fra og bli fosterforelder fordi de biologiske foreldrene - uansett oppførsel har juridisk altfor sterke rettigheter som igjen går utover barnet.

Anonym poster: 58230a37aaaf40625073ba7b648ecc1c

[Gjest Gjest]

Skjønner godt dilemmaet ditt- vi har vært "heldige" med biofamilien til vårt fosterbarn, ingen konflikter, de er glade for at h*n er hos oss når situasjonen er som den er. Men de ønsker selvsagt barnet sitt tilbake og benytter alle ankemuligheter... Så rettssaker må man være forberedt på uansett, sånn er det bare. Mye handler om å møte biofamilien med respekt, samtidig som man overfor dem er klar på at man som fosterforeldre gjør en "jobb" for barnevernet, og det er de som til syvende og sist "bestemmer". Så unngår man unødige konflikter med foreldrene.... Ikke la deg skremme - det trenger ikke være bare vanskelig, og husk at man får vite en del om familien/problematikk før man evt sier ja til det aktuelle barnet, fullt mulig å si nei... Og mange gjør det, før "det rette" barnet dukker opp!

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke dere skal la dette skremme dere fra å bli fosterforeldre, absolutt ikke! Det går helt fint an å si ifra at man kjenner på at man vil ha store problemer med å takle de utfordringene du nevner i forhold til biologiske foreldre, og da er det sånn at barnevernet fint kan velge å plassere et barn hos dere som de vet har foreldre uten samarbeidsproblemer, eller et barn som ikke skal ha kontakt med biologisk familie i det hele tatt. Det er veldig, veldig synd om barnevernet går glipp av gode fosterforeldre pga dette du skriver.

Vi er fosterforeldre til et barn med rusmisbrukende foreldre, men forholder oss lite til dem. Samvær foregår på nøytralt sted, og det er tilsynsfører som er med barnet på samværene. Tilsynsfører observerer og tilrettelegger og ser til at det ikke blir sagt og gjort ting som er til skade for barnet og dets forhold til fosterhjemmet.

Jeg har vitnet i Fylkesnemnda med foreldre tilstede men jeg synes ikke det har vært noe problem. Jeg har vært nøytral, t aldri utrodert noe, utover å gi sannferdige svar på de konkrete spørsmålene jeg har fått. Det er viktig å ha i bakhodet at det ikke er din oppgave som fosterforelder å bedømme biologiske foreldres omsorgsevne, og et gjør det lettere å svare på spørsmålene man får. <br /><br /> Anonym poster: e576a5157a14d98336b6e16a6c2bd5fa

[AnonymBruker]

Jeg svarer på denne som anonym, ikke fordi jeg skammer meg men fordi at jeg føler at jeg ikke vil stå frem fordi jeg har barn som bor i fosterhjem.

Hva som er grunnen er fordi at barnas mor ikke lever og jeg klarte ikke pga at jeg fikk meg en knekk psykisk og ba derfor om at de skulle flytte i en periode. Men hadde jeg visst hva jeg vet i dag hadde jeg gjort noen andre valg. Jeg har ikke en psykisk sykdom, men jeg fikk etter 15 års ekteskap og vært skilt i 3 år melding om at kvinnen jeg fortsatt var glad i hadde dødd.

Jeg kan fortelle litt om min erfaring med fosterforeldre.

Vi opplever at vi har svært lite å si, fosterforeldre styrer mer enn det man vil tro at de kunne, jeg har fast ringetid mellom da og da i uka men opplever stadig at ungen ikke er inne, eller at de er borte, og da mister jeg den ukas ringing.

Jeg har all beundring for BV og Fosterhjem men ikke når de boikottes.

Broren min er fosterhjem for et barn som ikke har noen kontakt med bio foreldre og de har hatt henne i 9 år. Så for henne er de foreldre og for dem er hun en datter.

Anonym poster: 3cbbe988dfb3b880cdf2e38511b6d1ba

[AnonymBruker]

Jeg avstår også fra og bli fosterforelder fordi de biologiske foreldrene - uansett oppførsel har juridisk altfor sterke rettigheter som igjen går utover barnet.

Anonym poster: 58230a37aaaf40625073ba7b648ecc1c

Vi kjenner oss veldig godt igjen på dette. Men tror vi likevel kommer til å bli fosterforeldre om noen år. Kommer da til å ønske et barn som trolig kommer til å bli tilgjenngelig for adopsjon.

Anonym poster: e0a5ceba6cc04a01640afea3f6162186