Forsmådde mødre fratatt ungene

[Gjest TS]

Er så lei av å høre på historier fra forsmådde mødre som er fratatt omsorgen for barna sine. Som rakker ned på barneverb, fosterhjem, politi, pot, u name it, alle er mot dem. Selvfølgelig er de jo HELT feilfrie selv, og bv har "stjelt" ungen. Selvfølgelig. Å se egne feil er det ikke snakk om.

Hvor er den andre siden av saken? Barneverbets side? Den hører vi ikke. Blir så kvalm. Bv har begrensede ressurser, de stjeler ikke barn, de tar barn som lider under omsorgssvikt. Hva kan vi gjøre for å få slutt på syting og hylekor?? Kontakte bv og få deres mening på generelt grunnlag?

[Gjest Marmot]

Vi har jo barnevernets mening på generelt grunnlag. Det skal tungtveiende grunner til før man går til omsorgsovertakelse. Noe mer enn det kan de heldigvis ikke si.

Jeg tror man skal ha forståelse for at det å bli fratatt omsorgen for eget barn, er noe av det mest traumatiske man kan oppleve. De må få lov til å ha sin oppfattelse av saken, det kan vi ikke nekte noen.

[AnonymBruker]

jeg kjenner folk som har jobbet i BV å rett og slett sluttet pga hvordan ting blir gjort der. at barn som kunne vært hjemme blir tatt vekk fra familien. og barn som ikke burde være hjemme får bli.

BV er langt fra feilfritt.

Anonym poster: 3cffbc12e88633aadc19eb6e83508b6e

[Bernardette]

Er Barneverbet et slags språkpoliti for de under 18?

[Strixvaria]

Ingen er feilfrie. Det som gjør slike saker temmelig ensidig (les: det er kun de forsmådde mødrene som kan hyle ut om hvor urettferdig verden er, hvor grusomme barnevernet er etc) er at ansatte i barnevernet omfattes av taushetsplikt. De kan rett og slett ikke si noe som helst, uansett hva som blir slengt mot dem av beskyldninger og usannheter. Det er det samme for de som er ansatt i helsetjenesten - når f.eks. pårørende til eldre går ut i avisen og forteller hvor "grusomt det er på sykehjemmet" og lignende, så er det kun den siden av saken som får blitt stående, fordi de ansatte på sykehjemmet ikke kan forsvare seg uten å bryte taushetsplikten.

Innbyggerne i dette landet har blitt så vant til at de kan klage på absolutt hva som helst, når som helst, også uten å ha noen annen grunn enn "vil ikke", akkurat som en 4åring med trassanfall. Mediene sluker denne klagingen rått (det selger jo mer aviser), og korttenkte nordmenn faller for hylekoret gang på gang. Det har rett og slett med folks holdninger å gjøre - en litt sånn "mye vil ha mer"-greie. Mange forventer at staten/NAV/kommunen etc. ordner opp, men når byråkratiets måte å ordne opp ikke samsvares med individets forventninger (dvs. løsningen ikke oppfattes som positiv av individet), da er det plutselig fælt og grusomt. Man vil gjerne ha stønader, stipender og gudene vet hva fra NAV, for det "har jeg jo krav på!!", men når statlige institusjoner bryter inn i privatlivets sfære på andre måter, være det seg barnvernet som griper inn og henter ut barn, "får jeg BARE 80 kr timen fra NAV" (som det jo var en tråd om her), "avslag på AAP, men jeg er jo så syyyyk, buhu" er det plutselig ikke så greit lenger.. Misforstå meg rett, som nevnt gjør alle feil. Men dersom man ønsker et velferdssystem må man faktisk akseptere at det følger med både både pros and cons.

[Bernardette]

Jeg er så hjertens enig, Strixvaria.