Han blir ikke komfortabel med tanken på å bli stefar

[hm]

Jeg har en kjæreste som er yngre enn meg og ikke har barn. Selv ble jeg separert for et knapt halvår siden, og har to barn på 8 og 10 fra før. Jeg har ikke noe hastverk med å 'etablere' meg i et nytt forhold, men jeg har hatt denne kjæresten siden jeg flyttet fra min mann, og kjente han fra før også. Han har hele tiden vært klar på at han har problemer med å se for seg oss to i et langvarig forhold, fordi han ikke klarer å se selv i rollen som 'stefar' for mine barn. Barna bor en uke hos meg og en uke hos faren sin. Allikevel er vi i ferd med å bli dypt engasjert i hverandre, og selv om jeg også har hatt mine tvil om å gjødsle et forhold i den situasjonen jeg er - så har jeg bestemt meg for at jeg er villig til å gi det en sjanse. Vi har snakket om disse tingene mange ganger, men vi er også veldig flinke til å kose oss og nyte hverandre. Det er flere måneder siden jeg introduserte denne mannen som kjæresten min for ungene mine. Men jeg ønsket ikke å gå for fort fram, både av hensyn til dem og kjæresten min. Jeg ble nesten litt overrasket over hvor positive de var. De synes min nye kjæreste var helt topp, og ville gjerne være mere sammen med han enn de kunne. Jeg synes også at kjæresten min taklet det veldig bra, han omgås dem på en veldig naturlig måte.

Innstillingen min har vært (og er?) at dette trenger tid for å modne. Men jeg vil gjerne at kjæresten min skal ta en prinsipiell beslutning i forhold til om han er villig til å gi hele greia en sjanse. Jeg er ikke i tvil om følelsene hans for meg, men jeg føler at han skyver den prinsipielle avgjørelsen foran seg. Han 'unnskylder seg' med at han jo prøver å venne seg til tanken hele tiden. Det er i ferd med å bli en vanskelig balansegang for meg. Skal jeg bare gi han all den tiden han trenger? Og i så fall - skal jeg involvere ungene minst mulig inntil han tar en avgjørelse? Eller skal jeg øke hyppigheten av kontaktpunkter mellom dem slik at han virkelig får kjenne på det? Er redd for å involvere ungene for mye hvis han forsvinner ut av livet mitt igjen, og selvsagt også usikker selv..... Noen som har noen synspunkter?

[Gjest som Factor]

Min erfaring med menn er at jo mer du presser dem, jo mer setter de seg på bakbeina. Vi kvinner utøver som regel et forsiktig, velmenende press, men det kan bli oppfattet feil.

Skjønner veldig godt at du ønsker en prinsipiell avklaring på situasjonen, men har den ikke kommet før, så kommer den neppe seinere. Tror nok bare du må vente til han har blitt vant med tanken.......

Har du spurt han om hvor mye han ønsker at ungene skal være involvert? Min umiddelbare tanke vil si involveringen bør begrense seg til 2-3 ganger i uka. Det er ikke sikkert barna synes så mye om å måtte dele deg med han i uka "si". Kanskje en felles middag i uka, en kino evt. en skidag i helga????

[Gjest Madam Felle]

Jeg reagerer på at du allerede har innvolvert barna i dette når det er så mange spørsmål som det er mellom dere. Hvorfor innvolvere barna med en som egentlig ikke er interessert i dem?

Hvorfor vil du være sammen med en som egentlig har sagt rett ut hva han mener?

Jeg syns ikke dere har et så seriøst forhold at barna burde være en del av det. Dere er usikre begge to, og da bør en holde barna utenfor. Tviler på at han mykner mer opp bare for at du eventuelt "presser" barna mer på han. Det du kan risikere er jo at barna blir lei seg den dagen det blir slutt mellom dere.

Jeg syns faktisk du har vært egositisk i dette, for ikke bare det at de skal forholde seg til to "nye" hjem, men også en ny kjæreste som egentlig ikke er interessert i dem som han har sagt selv. Han kan ikke se seg selv som stefar til dem. Veel nå har dere jo vært sammen en stund, og du har tydeligvis ikke fått annen respons fra han, er det egentlig slik du vil ha det?

Snakk med han, hva han føler i dag, om det er fornadre ol, og er ikke det forandre bør du dra ungene ut av det med en gang. For de har ikke godt av å være sammen emd en som kanskje plutselig forsvinner ut av livet deres.

[hm]

han sier ikke at han ikke er interessert i dem. han synes de er fine unger. og når jeg sier 'involvert' ungene, betyr det at jeg har fortalt ungene at jeg har en kjæreste. jeg kan jo ikke lyve til dem heller, da jeg bruker ganske mye tid sammen med kjæresten min når jeg ikke har ungene. de har møtt han kort noen ganger, og vært på besøk hos han tre, fire ganger. det funker fint. men etterpå blir han tankefull og litt deppa, fordi han synes det er vanskelig. bakgrunnen for at han er ubekvem med å se seg selv i rollen som stefar sier han blant annet har å gjøre med hans egen erfaring med skilte foreldre og steforeldre. som femåring skilte foreldrene hans seg, og han flyttet med mamman sin til en annen by sammen med hennes nye kjæreste. han knyttet seg sterkt til denne mannen, som forsvant ut av livet hans etter et år. han sier at han har hatt vanskelig for å knytte seg til morens nye ektemann, blant annet på grunn av dette. han sier han ikke vil utsette mine unger for noe lignende. det betyr at han er i stand til å se utover sin egen forelskelse, og det setter jeg pris på. tror jeg selv hadde tatt halen mellom bena og løpt hvis han hadde erklært seg som den perfekte stefar uten noen motforestillinger.

[Gjest sexysadie]

Hvorfor må han på død å liv bli stefar?

Jeg forstår godt at han har litt trøbbel med det.

Kan han ikke bli ressursperson for barna i stedet?

[Nabodama]

han sier han ikke vil utsette mine unger for noe lignende. det betyr at han er i stand til å se utover sin egen forelskelse.

For meg ser det mer ut som han ikke ser for seg et varig forhold med deg.

[hm]

Hvorfor må han på død å liv bli stefar?

Jeg forstår godt at han har litt trøbbel med det.

Kan han ikke bli ressursperson for barna i stedet?

- selvsagt. men det du peker på er bare et spørsmål om begrepsbruk. som 'nabodama' sier ligger hele problemstillingen nettopp i at han har vanskelig for å se for seg et langvarig forhold med meg på grunn av at han har problemer med å se seg selv i den rollen han vil få overfor mine unger. men grunnen er ikke at han er usikker på sine følelser for meg. noen vil sikkert mene at han 'umulig kan elske meg høyt nok når han ikke kan trå over den hindringen'. jeg er heller ikke usikker på hans følelser overfor meg, men som tidligere nevnt mener jeg at han snart bør ta en prinsipiell avgjørelse: prøve eller ikke prøve. hans vinkling er at han prøver, men at han stadig får 'tilbakefall' så fort han kjenner det direkte på kroppen. jeg tror han ønsker at det 'skal ordne seg' og er redd for å programforplikte seg selv. fordi han er redd for at det kan bli feil - uansett hva han bestemmer seg for. jeg mener ikke at han trenger å legge noen forpliktelser i å si at han prinsipielt ønsker å satse, fordi man kan aldri vite hva som skjer. kan hende funker ikke hverdagen sammen for noen av oss. men først må vi jo prøve, og være innstilt på å få det til. det er vanskelig for meg også å ha noen overromantiske forestillinger om samliv etter å ha gått gjennom en separasjon. men jeg liker ikke tanken på at jeg plutselig kan bli alene igjen på grunn av forhold som står utenfor min makt å gjøre noe med....

[Nabodama]

Det er jo mer alvor i situasjonen for ham når du har barn som han også må forholde seg til. "Pakken" er større enn han har vært vant til før?

Han ønsker seg kanskje heller ikke barn selv?

Hvor gammel er han da?

Mannen min har heller ikke barn, mens jeg har to. Han er 35, og vi traff hverandre for tre år siden. Han ønsker seg ikke barn, er fast bestemt på å ikke ha egne barn, men det var aldri noen tvil hos ham når det gjaldt å gå inn i et varig forhold med meg.

Det har gått veldig bra, men han fikk jo også mer enn han var vant til. Han takler det fint, men han er vel voksen nok til det.

Vil si at det er en ting å gå inn i et varig forhold hvor en har barn hvis en selv ønsker seg barn. Noe helt annet er det å gjøre det hvis man selv bevisst har valgt bort å ha egne barn.

[Pusekatt]

Det er ikke bare-bare å bli steforelder, og det er heller ikke en rolle/oppgave som man skal ta for lett på.

Kanskje dere burde prate litt sammen om hva slags forventninger dere begge har til hvordan et forhold mellom dere skal fungere? Hvor engasjert mener du at han bør være i barna? Hvor engasjert tror han at du mener han bør være i barna? Og hvor engasjert mener han at han bør være i forhold til barna?

Får dere sortert ut disse spørsmålene, tror jeg det vil være lettere for dere begge å se om dette er noe dere kan bygge et videre forhold på, eller om dere står altfor langt fra hverandre.

Lykke til!

[hm]

han er snart 28 år og jeg nærmer meg 37. 'pakka' er nok større enn han hadde tenkt. og ja, han ønsker seg barn. i et fortsatt eventuelt forhold med meg vil dette komme noe bråere på enn han hadde tenkt seg, for jeg er ikke villig til å vente i så mange flere år (i utgangspunktet - før dette hendte - anså jeg meg selv som ferdig med å få barn). men dette er som sagt ikke kjernen i problemet. vi tror begge at det løser seg fint om det skulle gå den veien.

men pusekatt har nok et poeng. vi har aldri gått inn i problemstillingen på det nivået du snakker om pusekatt, bare 'gått rundt grøten' fordi den er så varm. det handler først og fremst om denne ubehagelige følelsen som av og til dukker opp og som han ikke vet hvordan han skal bearbeide. jeg har ansett det som noe han må ta seg av på egen hånd, men kanskje en praktisk diskusjon om forventninger og roller kan være fruktbart. og ikke minst - få han til å løsrive seg fra sine egne erfaringer og innse at dette handler om han og meg her og nå, og at det faktisk ikke trenger å bli sånn som han selv har opplevd det. takk for fint innspill!