Ny start, nytt yrke - og en liten identitetskrise

[AnonymBruker]

Jeg har en femten år lang yrkestid bak meg. I disse årene jobbet jeg meg til opp til å være administrasjonssekretær som jobbet tett på ledelsen i et privat firma. I de første ti årene følte jeg at jobben gav meg masse utfordringer, det var stadig nye mål og strekke seg etter. Men etter ti år var jeg kommet dit jeg kunne komme med den formelle kompentansen jeg hadde. Jeg ønsket meg etterhvert bort, ikke bare fra den bedriften jeg jobbet i, men fra hele den bransjen som jeg var en del av.

Jeg valgte, etter lang tenketid, å si opp jobben for å starte på en treårig høyskoleutdanning i et helsefag. Og frem til nå har jeg aldri angret en dag! Jeg syntes utdanningen var superinteressant, praksisperiodene var kjekke osv. Jeg jobbet også utenom skolen og trivdes godt med det.

Etter endte studier, dvs for tre måneder siden, startet jeg i ny jobb som er 100% relevant i forhold til utdanningen jeg har tatt. Jeg har mye direkte kontakt med brukere av tjenester i jobben min, og i tilegg endel administrativt arbeid. Jeg tror jeg trives med begge deler, men jeg merker (og det her jeg får litt noia) at jeg føler meg mest komfortabel når jeg holder på med papirarbeidet (det alle de andre på arbeidsplassen "hater"). Jeg har fundert litt over dette i de månedene jeg har jobbet til nå, og har kommet til at papirdelen/kontordelen føles så mye mer kjent, trygg og rett og slett mer meg. Vanskelig å forklare, men jeg tror dette henger sammen med identitet og hvem jeg er som yrkesperson. Jeg liker virkelig mitt nye yrke, og jeg liker å være sammen med pasienter/brukere. Det kjennes meningsfylt. Men jeg blir usikker på meg selv, og vet ikke helt hvordan jeg skal måle/vurdere egen kunnskap.

I den gamle jobben min visste jeg at jeg gjorde det bra. Jeg visste at jeg ble likt, jeg kjente "språket", dvs sjargongen, menneskene og kravene. Jeg kunne jobben inn og ut, jeg tok nye utfordringer på strak arm - men det er jo ikke så vanskelig når man uansett er dønn trygg på 95% av det man gjør.

Nå har jeg møtt en helt annen virkelighet. Her er språket annerledes, humoren er annerledes, kravene er forskjellige og kollegaene mine er preget av å ha hatt et helt annet fokus enn meg i hele sitt yrkesaktive liv. Jeg kjenner meg rett og slett ung og usikker, men er snart 40!

Vet ikke helt hva jeg vil med å skrive dette, det er vel mest et hjertesukk. Jeg føler virkelig at jeg har gjort det rette med å skfite yrke og at det yrket jeg har valgt er riktig for meg. Men hvem er jeg i arbeidslivet uten formelle klær, kjappe replikker og til enhver tid oppdaterte databaser som kan gi all den informasjon ledelsen ber om? Det kjennes så utrolig rart, nesten uvirkelig å ha skiftet krav så totalt.

Er det andre her inne som har opplevd noe lignende? Og dere som er nyutdannet - uansett om dere har år i arbeidslivet bak dere fra før eller ei, kjenner dere at dere famler litt i forhold til å finne dere selv på jobb?

Anonym poster: b2cba9a346d26c5edcb8440b6678b792

[Sola^]

Er normalt å trenge innkøyringstid i ny jobb. Slik trur eg det er uansett om ein er nyutdanna, eller berre skifter arbeidsgjevar.

[Be My Guest]

Å jada, jeg har det heeeeel likt Jeg også har den kjappe replikken, humoren og er "klovnen" i gruppa.

Skal ikk elett å være ny, nei. HATER det.

[AnonymBruker]

TS her

Er normalt å trenge innkøyringstid i ny jobb. Slik trur eg det er uansett om ein er nyutdanna, eller berre skifter arbeidsgjevar.

Jepp. Og slik har jeg tenkt rundt det at det er mye som er nytt og at det i seg selv er forvirrende.

Å jada, jeg har det heeeeel likt Jeg også har den kjappe replikken, humoren og er "klovnen" i gruppa.

Skal ikk elett å være ny, nei. HATER det.

Oh yes. Det er i grunnen dette som plager meg mest. Det er som om den "hatten" jeg tar på meg når jeg skal på jobb ikke passer lenger, men jeg har ingen annen "hatt" jeg kan ta på istedet. Jeg må på en måte lage en, men vet ikke hvordan det funker. Og i løpet av en arbeidsdag så veksler jeg mellom å gå uten hatt, ha på den gamle hatten - og på å forsøke litt andre hatter som ikke passer helt. I mitt lange, tidligere arbeidsliv var den kjappe replikken helt nødvendig. Jeg jobbet i et hektisk miljø, traff mange kunder og omgangsformen var både uformell og formell på samme tid. Og jeg har mange ganger sett hvor for personer som ikke passet inn i den stilen der forsvant ut, de klarte ikke å tilpasse seg. Kanskje er jeg litt redd for at det skal skje meg nå..?

Studietiden gikk helt fint. Jeg opplevde ikke denne "identitetskrisen" da. Tvert i mot, jeg nøt den tiden. Og for å gjenta meg selv, jeg trives egentlig godt og angrer ikke en dag på at jeg skiftet retning, men jeg sliter skikkelig med å "finne meg selv" i dette. Når jeg er på tomannshånd med en pasient går det helt fint. Det er når kollegaene mine er tilstede jeg blir litt svett. Enten når de observerer meg sammen med pasientene eller når vi diskuterer på personalrommet. Og det siste der blir det mye av, for pasientene/brukerne våre skal videre til noe og hva dette noe er må vi diskutere og mene noe om. Jeg er plutselig blitt supervar på kritikk også, noe jeg ikke har vært før. Her en dag foreslo jeg hva en pasient/bruker jeg har hatt ansvar for bør bli tilbudt av opplegg videre (etter endt opphold der jeg jobber) og så var det en som var veldig uenig med meg. Vips, så var jeg helt satt ut i flere dager. Det er ikke meg i det hele tatt og reagere slik, jeg tror det må skyldes denne rolleusikkerheten jeg opplever.

Og når jeg er kjapp i replikken og oppdager at det ikke passer/ingen ler...Jeg føler meg som en elefant i en glassbutikk!

(bare for å presisere altså; jeg pleier å være ekstremt følsom på det å stille meg inn på den kanalen andre er på, så det er ikke slik at jeg turer frem med groviser eller noe altså.)

Anonym poster: b2cba9a346d26c5edcb8440b6678b792

[Gjest test123]

Jeg kjenner meg rett og slett ung og usikker, men er snart 40!

Men er det så ille? Så lenge du faktisk er ny i jobben er det lov å være usikker og det er vel litt gøy at ting ikke bare er rutine?