Hva skjer?

[Gjest Anonymous]

Må bare få luftet usikkerheten min her inne litt..

I mai traff jeg drømmemannen med stor M. Forelsket over ørene var vi begge to. Stor trafikk med sms med masse kjærlighetserklæringer.

Vi er begge sist i 30-åra, og har barn fra tidligere forhold.

Fortsatt er jeg like forelsket i ham. Er helt sikker på at jeg faktisk elsker denne mannen, og vil gjerne leve sammen med ham resten av livet..

Selvtilliten min er ikke av den aller beste, uten at jeg vel skulle ha noen grunn til det, sier fornuften.. Men det er ikke alltid man klarer å være fornuftig når sterke følelser er i sving..

Føler meg så usikker på ham nå. SMS meldingene har omtrent helt stoppet opp. Siste 2 månedene har "elsker deg" gått over til "gla i deg". Han snakker ikke lenger om "når vi en dag flytter sammen", noe han gjorde mye av tidligere.. Sex'en har avtatt.. han er ikke like ivrig som han var tidligere.. Han er faktisk eneste mannen jeg har opplevd som har avvist meg på det området, uten at det trenger å bety noe, alle er vi jo forskjellige med forskjellige behov.

Men samtidig som jeg føler at ikke alt er som før, så ligger han over hos meg flere ganger i uka nå, noe han ikke gjorde første tiden, med hensyn til barna. De helgene vi begge har barna, er enten de hos oss eller vi hos dem. De siste helgene har vi vært sammen alle disse helgene på hans initiativ.

Samtidig som jeg aldri har vært så lykkelig, så sitter jeg med en følelse av at alt ikke er som det skal. Leter etter bekreftelse på at følelsene hans er som før for meg. Tenker snart ikke på annet.. Samtidig synes jeg jo det er litt rart at han involverer ungene mer og mer, hvis dette er noe han er begynt å tvile på.

Hva tror dere? Er han gått lei av meg allerede, eller er det forelskelsen hans som begynner å gå over, slik at han endrer væremåte, samtidig som min forelskelse er like sterk som den har vært siden vi traff hverandre. Likte bedre den første tiden da jeg ikke trengte å tvile på hvor jeg hadde ham..

Vet jeg må ta dette opp med ham. Men det er ikke så enkelt.. Ungene er stort sett tilsted, og jeg er vel egentlig redd for svaret.

Jeg har bare ett barn i skolealder. Enebarn, og bærer vel litt preg av dette. Er vant til å få oppmerksomhet, og jeg sitter med en uggen følelse av at kjæresten min blir lett irritert på gutten min. Uten at han sier noe, så ser jeg det.. Det skjærer meg i hjertet, for dette er tross alt de to personene som betyr mest for meg. Men de fleste gangene vi er sammen så har vi det veldig fint, og jeg merker ikke noe til at de ikke går overens. Gutten min liker kjæresten min, og hans barn godt. Det merker jeg, da han alltid blir glad når de kommer eller vi skal til dem.

Tenker mye på om barnets væremåte har noe med at jeg føler han er blitt mer reservert.

Vondt å gå rundt å være usikker hele tiden..

[Gjest glamourgirl]

Kan vel ikke anbefale deg noe annet enn å snakke med ham! Men gjør det uten barn til stede, når dere begge er opplagte og har overskudd. Prøv kanskje å invitere ham på en god middag bare dere to, eller lignende. Vi damer er rare vesner, og har ofte alt for lett for å overtolke, og legge for mye i tingene. Får vi en sms som ikke var sånn som vi hadde tenkt, er vi sikre på at noe er galt. Ofte er det ikke det, men da tolker vi, lurer, tenker, og til slutt får vi selv et problem, som egentlig ikke burde vært der. Allikevel, du ser endringer i oppførselen hans, det burde du snakke med ham om. Men (prøv å ) ta det opp på en rolig og saklig måte. Selv om du kanskje er redd for svaret, så er det vel bedre å få snakket ut om problemet, enn å gå og lure til du blir sprø?

Jeg ønsker deg lykke til! Føler med deg!

Klem Glammy