Ustabil mor

[Gjest Anonym]

Jeg er en jente på 18 år som bor hjemme. Jeg bodde et år for meg selv i fjor grunnet lang skolevei, men siden jeg nå er ferdig med vidregående har jeg flyttet hjem igjen. Det å flyttte hjem igjen var en påminnelse om hvor jævelig jeg har hatt det gjennom barndommen. Håper noen tar seg tid til å lese!

Jeg har hele oppveksten hatt en kontrollerende mor som jeg har misslikt og ønsket å bryte kontakten med. Jeg vet ikke om jeg kan si hun er ustabil, det er litt derfor jeg poster det her. Ønsker å høre fra dere om jeg overdriver eller om dette er en uvanlig familiesituasjon.

Vi er 3 barn, jeg er den eldste og har derfor kjent mest på vansklighetene som bærer med min mor. Hun snoker gjennom alle tingene mine og ønsker kontroll på alt som skjer. Hun kjefter og smeller om det står et eneste glass på kjøkkenbenken som ikke er satt inn i oppvaskmaskinen, det samme gjelder alt annet av småting. Hun har tidligere åpnet alle brev jeg har fått i posten og skal alltid se hvem jeg får melding av eller hvem som ringer meg.

Jeg husker spesielt bursdagen min da jeg fylte 16 år, jeg hadde fortalt at jeg ønsket meg penger for jeg sparte til en vinterjakke. Hun kjøpte et kamera. Jeg smilte og sa tusen takk, men lurte på hvorfor jeg ikke fikk pengene jeg sa jeg hadde ønsket meg så fært. Da klikket det virkelig for hun. Hun tok alle gavene mine og sa jeg kunne drite i å få noe som helst. Så tok hun frokosten min og sa jeg heller ikke fortjente å få noe mat. Da gikk jeg på rommet mitt. Der kom hun og hammret i døra og skrek til meg hvor uforkammelig og bortskjemt jeg var før hun løp gråtende opp på rommet sitt. Litt etterpå var hun blid og glad og latet som ingenting hadde skjedd. Noe av problemet er det at hun alltid later som ingenting har skjedd, alt skal liksom bare glemmes. Det glemmes selvfølgelig ikke. Hun er som et lite barn når hun krangler, hun har ingen argumenter og det virker som hun er nødt til å krange og kjefte hele tiden.

Hun har også vært veldig streng på innetider og alkohol før jeg ble 18. Dette er forsåvidt greit. Men det gikk over styr og stein da jeg skulle sove hos venninner som fikk lov å bli ute en time lengere enn meg. Da måtte venninnen min endre innetiden sin for at jeg kunne sove der. Jeg ser at min lillesøster på 15 går gjennom akkurat det samme nå. Hun ringte til foreldrene til hun jeg skulle sove hos helt frem til jeg ble 18 år. Jeg er usikker på om dette er unormalt, men jeg kan bestemt huske at ingen av mine andre venninner opplevde det samme.

Foreldrene mine er fortsatt gift og det virker som de har det bra sammen. Mamma tørr ikke helt å være den kontrollerende personen hun er mot oss barna mot pappa. Pappa er en veldig fraværende mann som sjeldent er hjemme grunnet jobb. Han er også en mann av få ord, så det er vansklig å snakke med han om dette, selvom vi støtt og stadig sier at mamma er helt gal.

Mamma har helt siden jeg var liten tatt meg og lillesøsteren min hardt i armen så vi fikk vondt, jeg har derfor alltid løpt fra hun når vi har kranget fordi jeg var redd. Det var vel frem til jeg var 15 år.

Mamma har vært hjemmeværende i 10 år, men har nå startet å jobbe. Hun har lenge klaget på at vi barna ikke gjør en jævla dritt i familien og at hun må gjøre alt. Jeg og søsteren min tilbringer all tid på rommet vårt ettersom vi ikke oker å være rundt henne og den konstante kranglingen hennes, dermed føler jeg ikke det er min plikt å gjøre husarbeid som går på hennes og pappas rot. Jeg tror virkelig hun elsker å være i jobb og kunne sjefe med oss rundt i huset.

Det verste hun vet er at jeg tar ting som er hennes. Da blir hun helt psykotisk og kan smelle i dører og skape den største krangelen. Sånn som i går hadde jeg lånt neglelakken hennes og da var det enda en krangel i gang. Sånn er det virkelig hver dag, uten unntak. Jeg orker snart ikke mer.

En annen ting er at når tingene hennes blir borte er alle andre tyver og det er aldri henne selv som har rotet det bort. Hun har faktisk gått så langt å ringt til foreldrene til venninnen til lilleøsteren som sov hos oss og annklaget venninnen for å ha stjelt sminkekosten hennes. Det er flaut.

Hun lever under en fasade. Hun er alltid redd for at jeg skal snakke om familiesituasjonen sånn at andre skal vite det. For hun ønsker at alle skal se hun som den vellykkede familiemoren hun ser ut som, med alle sine fine klær og smykker. Virkeligheten er noe helt annet, men fasaden hennes er så utrolig viktig for henne.

Hun har klikket forann mine bestevenner også, så de har sett hvordan hun er. De husker episoden som det skulle vært i går, for de ble helt sjokkert over hvordan hun oppfører seg ovenfor meg. De to er de eneste jeg føler meg trygg på å snakke om min mor, ettersom de selv har sett hvordan hun kan være.

Mitt beste år var da jeg bodde for meg selv, for da så vi hverandre i blant, kanskje 3 ganger i mnd, og vi kranglet ikke. Men så fort jeg flyttet hjem igjen er det tilbake til det samme gamle. Det er ikke gøy å misslike sin mor så mye som jeg gjør. Jeg skulle ønske jeg hadde et fint forhold til hun.

Er dette snakk om en kontrollende mor som trenger hjelp, eller overdriver jeg? Jeg er hvertfall helt utslitt av å være hjemme og er bare på rommet mitt om jeg så skulle være det.

[AnonymBruker]

Det der høres ikke normalt ut nei. Vil si at hun virker ustabil. Skjønner godt du blir sliten av å ha det sånn.<br /><br /> Anonym poster: 58d39c817acfe73d8b94ccc46c2290cf

[Tonus]

Har selv opplevd å mye krangling og kjefting hjemme og vet hvor slitsomt det er. Om du får til noe hjelp til moren din er kanskje en ting, men jeg synes vel muligens det kan være noe å tenke på å vurdere om du får til å flytte for deg selv igjen for din egen helses del. Ofte merker man ikke hvor mye det tar på før i ettertid, og da kan man slite voldsomt og lenge.

[AnonymBruker]

Hun trenger psykisk hjelp det er klart. Samtidig så er det ikke noe man selv kan gjøre med slike personer.

Jo lengre du blir boende hjemme, desto mer kommer hun til å bryte deg ned.

Anonym poster: 589d3dd31425a5b8ff085cc1490e9300

[Tyra74]

Det høres ikke normalt ut nei.. Tror dessverre det er lite du kan gjøre med situasjonen, unntatt å flytte ut igjen..

[Gjest Gjest]

kjære ts

Jeg håper du finner en løsning på å flytte ut snart. Søsteren din burde også flytte ut. Kom dere vekk. Dere kan ikke bo der. Det er helt sikkert. Jeg skjønner så alt får godt hvordan du har det. For jeg har hatt det ganske likt selv. Og tro meg jeg ble sliten av det. Jeg blir enda sliten bare jeg snakker med min mor på telefon. Jeg føler med deg. Jeg er en del år eldre enn deg og har sett hva en lignende sitasjon har gjort med meg. Mitt råd til deg er å flytte så fort som mulig. Ha kun den kontakten du orker med din famillie. Fokuser på deg selv og din framtid. Du er ung å du har hele livet foran deg. Om du blir dratt mer inn i den galskapen moren din skaper er det mulig det går utover deg mer enn du aner. Feks blir det vanskelig å lese til eksamen eller komme opplagt på skolen/høyskole om man er sliten pga stress og krangling. Jeg å holdt meg mest på rommet. Det var veldig trist og ensomt. Ofte går man netsen ikke ut om man er sulten en gang.

Jeg håper du og søsteren din klarer å stå sammen om dette og fokusrere på dere selv.

Jeg ønsker dere all lykke til

[Gjest Gjest]

Jeg er en jente på 18 år som bor hjemme. Jeg bodde et år for meg selv i fjor grunnet lang skolevei, men siden jeg nå er ferdig med vidregående har jeg flyttet hjem igjen. Det å flyttte hjem igjen var en påminnelse om hvor jævelig jeg har hatt det gjennom barndommen. Håper noen tar seg tid til å lese!

Jeg har hele oppveksten hatt en kontrollerende mor som jeg har misslikt og ønsket å bryte kontakten med. Jeg vet ikke om jeg kan si hun er ustabil, det er litt derfor jeg poster det her. Ønsker å høre fra dere om jeg overdriver eller om dette er en uvanlig familiesituasjon.

Vi er 3 barn, jeg er den eldste og har derfor kjent mest på vansklighetene som bærer med min mor. Hun snoker gjennom alle tingene mine og ønsker kontroll på alt som skjer. Hun kjefter og smeller om det står et eneste glass på kjøkkenbenken som ikke er satt inn i oppvaskmaskinen, det samme gjelder alt annet av småting. Hun har tidligere åpnet alle brev jeg har fått i posten og skal alltid se hvem jeg får melding av eller hvem som ringer meg.

Jeg husker spesielt bursdagen min da jeg fylte 16 år, jeg hadde fortalt at jeg ønsket meg penger for jeg sparte til en vinterjakke. Hun kjøpte et kamera. Jeg smilte og sa tusen takk, men lurte på hvorfor jeg ikke fikk pengene jeg sa jeg hadde ønsket meg så fært. Da klikket det virkelig for hun. Hun tok alle gavene mine og sa jeg kunne drite i å få noe som helst. Så tok hun frokosten min og sa jeg heller ikke fortjente å få noe mat. Da gikk jeg på rommet mitt. Der kom hun og hammret i døra og skrek til meg hvor uforkammelig og bortskjemt jeg var før hun løp gråtende opp på rommet sitt. Litt etterpå var hun blid og glad og latet som ingenting hadde skjedd. Noe av problemet er det at hun alltid later som ingenting har skjedd, alt skal liksom bare glemmes. Det glemmes selvfølgelig ikke. Hun er som et lite barn når hun krangler, hun har ingen argumenter og det virker som hun er nødt til å krange og kjefte hele tiden.

Hun har også vært veldig streng på innetider og alkohol før jeg ble 18. Dette er forsåvidt greit. Men det gikk over styr og stein da jeg skulle sove hos venninner som fikk lov å bli ute en time lengere enn meg. Da måtte venninnen min endre innetiden sin for at jeg kunne sove der. Jeg ser at min lillesøster på 15 går gjennom akkurat det samme nå. Hun ringte til foreldrene til hun jeg skulle sove hos helt frem til jeg ble 18 år. Jeg er usikker på om dette er unormalt, men jeg kan bestemt huske at ingen av mine andre venninner opplevde det samme.

Foreldrene mine er fortsatt gift og det virker som de har det bra sammen. Mamma tørr ikke helt å være den kontrollerende personen hun er mot oss barna mot pappa. Pappa er en veldig fraværende mann som sjeldent er hjemme grunnet jobb. Han er også en mann av få ord, så det er vansklig å snakke med han om dette, selvom vi støtt og stadig sier at mamma er helt gal.

Mamma har helt siden jeg var liten tatt meg og lillesøsteren min hardt i armen så vi fikk vondt, jeg har derfor alltid løpt fra hun når vi har kranget fordi jeg var redd. Det var vel frem til jeg var 15 år.

Mamma har vært hjemmeværende i 10 år, men har nå startet å jobbe. Hun har lenge klaget på at vi barna ikke gjør en jævla dritt i familien og at hun må gjøre alt. Jeg og søsteren min tilbringer all tid på rommet vårt ettersom vi ikke oker å være rundt henne og den konstante kranglingen hennes, dermed føler jeg ikke det er min plikt å gjøre husarbeid som går på hennes og pappas rot. Jeg tror virkelig hun elsker å være i jobb og kunne sjefe med oss rundt i huset.

Det verste hun vet er at jeg tar ting som er hennes. Da blir hun helt psykotisk og kan smelle i dører og skape den største krangelen. Sånn som i går hadde jeg lånt neglelakken hennes og da var det enda en krangel i gang. Sånn er det virkelig hver dag, uten unntak. Jeg orker snart ikke mer.

En annen ting er at når tingene hennes blir borte er alle andre tyver og det er aldri henne selv som har rotet det bort. Hun har faktisk gått så langt å ringt til foreldrene til venninnen til lilleøsteren som sov hos oss og annklaget venninnen for å ha stjelt sminkekosten hennes. Det er flaut.

Hun lever under en fasade. Hun er alltid redd for at jeg skal snakke om familiesituasjonen sånn at andre skal vite det. For hun ønsker at alle skal se hun som den vellykkede familiemoren hun ser ut som, med alle sine fine klær og smykker. Virkeligheten er noe helt annet, men fasaden hennes er så utrolig viktig for henne.

Hun har klikket forann mine bestevenner også, så de har sett hvordan hun er. De husker episoden som det skulle vært i går, for de ble helt sjokkert over hvordan hun oppfører seg ovenfor meg. De to er de eneste jeg føler meg trygg på å snakke om min mor, ettersom de selv har sett hvordan hun kan være.

Mitt beste år var da jeg bodde for meg selv, for da så vi hverandre i blant, kanskje 3 ganger i mnd, og vi kranglet ikke. Men så fort jeg flyttet hjem igjen er det tilbake til det samme gamle. Det er ikke gøy å misslike sin mor så mye som jeg gjør. Jeg skulle ønske jeg hadde et fint forhold til hun.

Er dette snakk om en kontrollende mor som trenger hjelp, eller overdriver jeg? Jeg er hvertfall helt utslitt av å være hjemme og er bare på rommet mitt om jeg så skulle være det.

Flytt nå!!! Be Nav om å hjelpe deg økonomisk hvis du ikke har penger. Selv bodde jeg hjemme hos en bitch av en mor til jeg var 21. Det var aaaaaalt for lenge.

[absinthia]

Hun høres ut som hun trenger hjelp ja - minner meg om noen jeg kjenner med borderline personlighetsforstyrrelse.

[Ciara]

Tja, jeg synes det er vanskelig å si om jeg synes hun høres ustabil ut i følge det du skriver, og jeg har da heller ingen forutsetninger for å kunne vurdere det. Det jeg derimot får inntrykk av er at hun er et menneske som ikke har det godt. Hun er oppfarende og nærtakende, og jeg skulle gjerne visst hvordan hun opplever livet sitt.

Uansett - det høres ut som om dere trenger hjelp i familien deres og at det er en god ide at du flytter ut.

[Gjest mor]

Hmm... får faktisk forståelse for moren din ut i fra det du skriver. Eks. at dere ikke gidder ta ansvar for rot utenfor rommene deres fordi det angivelig kun er hennes og faren deres sitt rot. Bruker dere ikke bad, kjøkken og gang? Hvem vasker klærne? Hvem lager middag? Spør du om lov før du tar av neglelakken hennes? Kanskje moren din er mer kontrollerende, oppfarende og nærtagende enn drømmemoren, men kanskje dere faktisk har en god porsjon skyld i det?

På meg høres du ut som en bortskjemt og utakknemlig ungdom som ikke vet hvor krevende det kan være å holde orden på hus og ha ansvar for barn. Nei, det er ikke greit at mor åpner annens post o.l., men det andre du beskriver er milevis fra "å ha det jævlig". Moren din kan være kontrollfrik fordi hun er redd for at det skal skje deg noe. Vær glad hun bryr seg du, og flytt ut så fort du kan så dere ikke lar de følelsene som nå rår i heimen ødelegge forholdet deres for godt.

[AnonymBruker]

Hmm... får faktisk forståelse for moren din ut i fra det du skriver. Eks. at dere ikke gidder ta ansvar for rot utenfor rommene deres fordi det angivelig kun er hennes og faren deres sitt rot. Bruker dere ikke bad, kjøkken og gang? Hvem vasker klærne? Hvem lager middag? Spør du om lov før du tar av neglelakken hennes? Kanskje moren din er mer kontrollerende, oppfarende og nærtagende enn drømmemoren, men kanskje dere faktisk har en god porsjon skyld i det?

Om moren hennes alltid har vært slik så har hun jo skutt seg selv i foten med tanke på hjelp til husarbeid. Når kjeftingen, hylingen og skrikingen blir så ille at man helst vil låse seg inne på rommet er det klart man ikke går ut derfra for å gjøre husarbeid. Hallo, hun var jo REDD sin egen mor! Er du klar over hvordan det føles?

Dessuten er det neppe sikkert det hadde gjort noen forskjell om TS hadde hjulpet til. Min mor er veldig lik det TS beskriver, og hun ble aldri fornøyd uansett hvor god jobb man gjorde.

På meg høres du ut som en bortskjemt og utakknemlig ungdom som ikke vet hvor krevende det kan være å holde orden på hus og ha ansvar for barn. Nei, det er ikke greit at mor åpner annens post o.l., men det andre du beskriver er milevis fra "å ha det jævlig". Moren din kan være kontrollfrik fordi hun er redd for at det skal skje deg noe. Vær glad hun bryr seg du, og flytt ut så fort du kan så dere ikke lar de følelsene som nå rår i heimen ødelegge forholdet deres for godt.

Ærlig talt! Om man ikke er i stand til å ta ansvar for hus og barn bør man for pokker ikke skaffe seg hus og barn heller! Handler om å ha selvinnsikt og ta ansvar for sine egne begrensninger. Det er ikke en menneskerett å få barn og hus!

Alle foreldre er da vel redde for at det skal skje noe med barna deres! Det er da helt naturlig. Men ingen normale foreldre holder på slik som det TS beskriver. Det er ikke sunt for hverken hennes mor eller TS selv.

Det er sikkert ting TS kunne ha gjort for å lette situasjonen selv, f.eks. det med negelakken, men det er jo en bagatell. Og til syvende og sist er det den voksnes ansvar å gjøre noe med konflikter.

Anonym poster: a86990c8157a48d3701d6c0ad6008cbb

[AnonymBruker]

Man får liksom bare din fremstilling her, og hvor nær opp til virkeligheten den ligger....tja... Jeg syes ikke det er ok å skrike, ta hardt i armen osv, men jeg vet heller ingenting om hvor mye hun blir pushet før det skjer.

Å ringe til venners foreldre har jeg også gjort, når mine barn har skullet sove der. Fram til de er 18 og voksne, ja. Ganske normalt. Noen ganger har det vært folk jeg ikke har kjent, og jeg aner ingen ting om forholdene der. Dessuten vil jeg vite at det er en avtale som er avklart med foreldrene, sånn at ikke min unge bare dumper uanmeldt inn der for å sove - og selvfølgelig for å forsikre meg om at de virkelig skal sove der, og at de ikke bare ser ifra hjemme at de f.eks skal sove hos hverandre og drar et helt annet sted... Eldste trikset som finnes, også hyppig brukt i "min tid" Forebygge, kalles det, og omsorg for de du er glad i, og det er helt vanlig blant oppegående foreldre her, og også noe som anbefales fra faglig hold. Vi forteller selvsagt ikke ungdommen at de er derfor vi gjør det, vi sier det er for å høre om det er greit for foreldrene der de skal sove. Ingen trenger å mistenkeliggjøres for noe de ennå ikke har gjort. Å tvinge andre til å endre innetider når det dreier seg om en time...tja. Spørs på alder, og når den innetida er, da. Synes f.eks ikke det er ok at en 15-åring er ute til ett på natta. Men her har vi egentlig nokså like innetider, etter å ha blitt anbefalt å avtale oss imellom på foreldremøter på ungdomsskolen.

Du forteller at hun klikket fordi du tok neglelakken hennes. Er det den eneste gangen du har tatt noe?

Hun klikker fordi hun påstår at dere ikke gjør en dritt hjemme. Hva gjør dere? Du sier dere er mest på rommene deres, men dere kan likevel fint produsere rot. Jeg kan oppleve å finne benken full av oppvask når jeg kommer hjem, fordi ingen har giddet å ta ut det rene av oppvaskmaskinen. Vi bruker alle kopper og kar her i huset - skal foreldrene være de eneste som rydder sånt? Jeg kan oppleve at vaskerommet plutselig flyter over av klær, fordi det endelig er blitt ryddet på rommet, og det mases om den blå buksa, den lilla genseren, osv, som har ligget på gulvet inne på rommet i to uker. Hva med å legge klær i skittetøyet når det er skittent, sånn at det ikke hoper seg opp og man ikke har et klesplagg igjen til slutt? Jeg kan også oppleve å ikke finne tallerkener når jeg skal dekke på til middagen, fordi ungene har spist på rommene sine og ikke giddet å ta med oppvasken ned og sette i maskinen, over flere dager. Sykt irriterende. Det hender jeg finner rene klær de har lagt i skittentøyet, fortsatt delvis sammenbrettet, fordi de har tatt det ut av skapet for å ha det på, ombestemt seg, og slengt det på gulvet istedenfor å legge det tilbake i skapet (gulvet er jo mye enklere, man står jo på det, og slipper å gå hele to meter bort til skapet), og alt som ligger på gulvet soper man bare sammen og slenger i skittetøyet (når man har blir mast på i flere dager). Sånt gjør meg rasende. Tror de jeg er en forbanna hushjelp som bare eeeeelsker å vaske klær? Faen, jeg kjenner jeg blir aggressiv bare av å skrive det ned. Jeg har flere ganger vurdert full streik, og de har nylig fått klar beskjed om at de må begynne å vaske klær selv hvis dette gjentar seg. Jeg, urimelig kjerring? Tror ikke det...

Dette er ganske vanlige eksempler på ting som over tid kan få en til å klikke. Tenk litt igjennom det. Det er mange sånne ting vi foreldre er nødt til å bale med, og vi kan bli irritert, faktisk lynforbanna, når vi må igjennom det samme dag ut og dag inn, og ingenting av det vi sier synes å bli tatt på alvor.

Mulig moren din har et problem med å beherske seg, og skrik og hyl er ikke ålreit for noen, så det bør hun absolutt ikke drive med, men hvor ofte skjer det egentlig? Hver dag? For hver eneste ting du gjør? Eller er det sånn at det er alle disse småtingene som gjør at det bygger seg opp i henne?

Jeg mistenker at hun er en ganske så vanlig tenåringsmor, kanskje litt hissigere enn de fleste, og at dere er ganske så vanlige tenåringsgjenger som ikke evner å se hva som trengs å gjøres på et rom/i et hus, og oppfatter foreldrene som noen som er der for å ordne det meste, og eller bare driver med utidig mas.

Det med bursdagsgaven. Kan det være sånn at hun virkelig hadde lagt seg i selen for å finne noe hun tenkte du kom til å bli skikkelig glad for? Også fikk hun bare høre at du ønsket deg penger? Skuffende, sikkert. Men, ja, hvis det foregikk på den måten var det ganske så irrasjonelt av henne. Nokså barnslig. Men var det en engangsforeteelse eller er det sånn at hun opplever at det hun gir dere aldri er bra nok?

Du er 18, og hvis du ikke liker hvordan ting er hjemme står det deg fritt å flytte ut. Men tenk igjennom om det er noe du kan gjøre for å bedre situasjonen. Det er ikke sikkert den er så ille som du skal ha det til.

Hilsen sliten tenåringsmamma, som er veldig, veldig glad i barna sine, men som av og til har lyst til å hive dem ut av vinduet (uten å åpne vinduet først).<br /><br /> Anonym poster: 6d0a79e40fc8778e0df854ce01c924aa

[Margit25]

Som om jeg skulle ha sakt det selv. Mye smelling og kjefting her. Surt tryne som kommer hjem. Atombomba fyrer av om det ikke er helt slikt da hun kommer hjem! ALT! Absolutt ALT som ikke står perfekt skal på rommet mitt. Det kan ikke ligge ET ark på kjøkkenbordet i 10 min før hun blir sint og ber meg rydde det bort. Det er ikke sånn det skal være og mamma ble t.o.m. til barnevernet da hun fikk en ny type og ga fa*en i meg og de to lillesøstrene mine.. De er ikke lengre sammen og jeg kommer ikke til å besøke mamma ofte den dagen jeg flytter ut.

Men til deg: Du overdriver ikke! Blir sliten og lei meg av å lese historien din.. Det er utrolig slitsomt å krangle hele tiden! Det er opp til deg selv hva du vil gjøre, men jeg tenker at du bør skjerme søsknene dine og fortelle dem at dette ikke er normalt slik at de ikke fører dette videre til sine barn! Du må stoppe det.

[AnonymBruker]

*snipp*

Hilsen sliten tenåringsmamma, som er veldig, veldig glad i barna sine, men som av og til har lyst til å hive dem ut av vinduet (uten å åpne vinduet først).<br /><br /> Anonym poster: 6d0a79e40fc8778e0df854ce01c924aa

Her synes jeg du får mange gode poeng, TS. Moren din høres ut som noen som er veldig sliten, og en god del av det kjenner jeg igjen fra mine egne foreldre. Å ha tenåringsjenter er absolutt ingen lek for hverken barn eller foreldre.Husk at det ikke bare er du som syntes det var deilig å bo for deg selv, det betød sannsynligvis en god del mindre arbeid for foreldrene dine også, selv om de helt sikkert savnet deg. Nå er du tilbake, og når du ikke synes du behøver å gjøre husarbeid betyr det bare en masse ekstraarbeid for moren din, som hun ikke er vant til lenger. For du genererer nemlig en hel masse arbeid selv om du "bare sitter på rommet ditt". Det er ikke bare det ene glasset som står på benken i stedet for inne i oppvaskmaskinen, det er summen av alle glass som har stått der, og det ene glasset er dråpen når man kommer hjem sliten fra jobb. Hvis hun akkurat har startet i jobb er hun nok ekstra sliten også. Du er faktisk atten år, søsteren din er femten. Dere er mer enn gamle nok til å tenke på familien og til å ta en del av ansvaret i stedet for å furte over at dere får kjeft når dere ikke engang rydder opp etter dere selv.

Når det er sagt, er det ikke greit å rope og skrike, og der kan det høres ut som om dere behøver hjelp som familie. Men det er ikke unormalt å ringe til andres foreldre for å sjekke at alt er som det skal, eller å fastholde innetidene dine uavhengig av hvem du er sammen med. Det er jo minst like urimelig å forvente at en selv skal få en ekstra time fordi de du skal være sammen med har det, som det motsatte.

Og du, det er rett og slett uhøflig å låne ting uten å spørre, og å kommentere "hvorfor fikk jeg ikke det og det i stedet for dette?" når du får en gave (et ønske er et ønske, ikke et krav). Slutt med det, for det er ikke bare moren din som kommer til å reagere på det i fremtiden.

Anonym poster: 57917ee1a2ab51b041dc83d9f1fdcfad

[Soon]

Må si meg enig i de to siste innleggene.

Når man er 15 og 18 hjelper man til i huset - det er en selvfølge fra man er 10-12 år spør du meg.

Du er gammel nok til å bo for deg selv, så hvis det er så plagsomt å bo hjemme får du flytte ut da.

Og det med bursdagsgaven, syns du høres utrolig utakknemlig ut.

Greit at man ikke skal hyle og skrike og ta hardt i armen, det er det eneste som peker mot at din mor kan ha noen problemer, men ellers vil jeg tro hun er veldig sliten av å ikke få hjelp til noe som helst.