Min mobbehistorie

[AnonymBruker]

Hei! Jeg ville egentlig bare dele min mobbehistorie og tanker rundt det.

Nå er det en del år siden jeg gikk ut av ungdomsskolen, hvor jeg frem til nå har hatt mine verste år. Jeg ble mobbet gjennom store deler av barneskolen også, men det var egentlig den mobbingen på ungdomsskolen som har satt størst spor.

I 7 klasse hadde jeg og to andre venninner av meg bestemt oss for å bytte skole, hun ene hadde gått på den skolen før og siden egentlig alle oss tre ble mobbet så ville vi også prøve å starte på nytt. Det første halvåret gikk veldig bra, jeg trivdes og klassemiljøet virket veldig mye bedre enn på den skolen vi hadde byttet fra. Samtidig begynte det ei annen jente i den klassen, jeg merket at hun ikke likte meg, og jeg fikk greie på at hun hadde blitt tvunget til å bytte skole pga at hun mobbet andre på den skolen hun hadde gått på før. Hun begynte med å slenge litt spydige kommentarer til meg, men det var egentlig ikke noe jeg brydde meg så veldig mye om, jeg prøvde å overse det.

Etter en stund begynte hun å invitere til fest, vi var ikke mange jenter i klassen, vi var bare 6 totalt sett, hun inviterte alle jentene uten om meg, og hun hadde da begynt å være mer sammen med de venninnene mine fra den andre skolen på fritiden. Etter hvert utviklet det seg til at jeg gradvis ble mer og mer utfryst, skulle vi ha studietimer gikk de i inn på et grupperom hvor de smalt døra igjen rett foran nesa mi og låste meg ute. Vanligvis hadde alle jentene alltid vært med hverandre inn på grupperom, men nå var jeg altså ikke ønsket. Jeg tok jo hintet, men jeg tenkte at det kanskje bare var hun ene, eller muligens hun og en av de tidligere venninnene mine som ville fryse meg ut, så i friminuttene prøvde jeg å holde kontakten med hun andre som hadde vært venninnen min siden barnehagen. Hun var i starten ikke så unnvikende som de andre, hun kunne godt være med meg i friminuttene, hun var en veldig stille og beskjeden jente, som egentlig var lett å styre, men da hun ble ropt på av de andre så gikk hun bort til dem.

Slik fortsatte det ut ungdomsskolen, egentlig, men det som sårer aller mest er at jeg visste hvorfor de holdt meg utenfor. Jeg overhørte en god del baksnakking etter gymtimene, fordi vi hadde to jentegarderober og jeg hadde alltid en for meg selv, men pga ventilasjonsanlegget så hørte jeg ganske godt hva som ble sakt. Jeg var ikke sånn kjempeflink på skolen, fikk stort sett 3’ere hvis jeg ikke gadd å lese (det var veldig ofte jeg ikke orket å tenke på noe som hadde med skolen å gjøre etter jeg kom hjem), men leste jeg så kunne jeg fint få 4 og 5’ere. Men det som var er at siden de to tidligere venninnene mine visste om brødrene mine, så hadde hun ene sakt at jeg antagelig også var tilbakeståendes. Etter mange år med mobbing var jeg blitt veldig usikker og helt sikkert veldig klumsete i sosiale sammenhenger, men var jeg virkelig tilbakeståendes?

Selvfølgelig hadde jeg tenkt den tanken mange ganger pga brødrene mine, vært usikker på om jeg var helt frisk selv og i så fall hvordan jeg kunne være så sikker på det? Selv om jeg visste jeg kunne og hadde fått gode karaterer når jeg leste til prøver så hjalp ikke det noe særlig, jeg kunne jo bare ha vært heldig på AKURATT de prøvene. Det aller verste er faktisk å vite at det var DET de trodde om meg, og jeg tror faktisk noen av dem oppriktig mente det (selv om hun ene var dårligere på skolen enn meg og fikk alltid 2’ere). Hun ene hadde til og med liret det av seg til pappa en gang han møtte henne og han spurte om hvorfor ting var blitt slik, da MÅ hun jo ha ment det?

Jeg ser jo selv at det veldig lett å tro slikt når man har en eller flere i familien med en slik diagnose, men det sårer så veldig at de faktisk dømte meg slik ut ifra det. Og jeg har alltid hatt lav selvtillit og selvfølelse av samme grunn, og tenkt frem og tilbake på om jeg virkelig er frisk. Men nå ble den helt ødelagt. Den følelsen av å vite at noen faktisk ser på meg på en slik måte er så veldig vond, og jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe for å ”bevise” at jeg er frisk (hvis jeg er det da)og at de tok feil, men hvordan i huleste kan man rette opp et slikt inntrykk når det tydeligvis har festet seg?

Vgs gikk helt fint, jeg ble ikke mobbet der og jeg gjorde det også bedre faglig der enn på ungdomsskolen siden jeg orket å lese. På ungdomsskolen hadde jeg bestemt meg for å flytte for å gå på vgs, rett og slett fordi jeg ikke ville risikere å havne i en klasse eller skole sammen med noen fra min tidligere klasse, jeg ville begynne på ”blanke ark”, hvor ingen kjente til familien min eller bakgrunnen min, jeg flyttet jo derfor også på hybel da (det var jo også nødvendig pga avstanden). Jeg fikk meg noen gode venner i klassen, som var veldig sterke faglig, hadde de virkelig giddet å henge med meg hvis de tenkte at jeg var tilbakeståendes?

Nå er det lenge siden ungdomsskolen, men jeg har i den siste tiden tenkt veldig på det som skjedde og jeg vil bare legge det bak meg, men jeg vet ikke om det såret noensinne kommer til å gro.

Den siste tiden har jeg tenkt veldig mye på hva de jentene i klassen tenker nå i dag, jeg har møtt på noen av dem, og de har virket hyggelige nok de og latet som ingenting har skjedd. Men jeg selv er ikke der at jeg orker å gjør noe særlig for å ha kontakt med dem, nå har de jo heller ikke heller prøvd å få kontakt heller i noen særlig grad, men jeg har jo møtt på dem fra tid til annen nå som jeg har flyttet tilbake, og småpratet med dem. Jeg skulle virkelig ønsket at de kunne gi meg en unnskyldning for de ødelagte årene. Jeg har slitt litt litt med depresjoner fra tid til annen etter dette og selvfølelsen er ikke akuratt mye å skryte av. Men jeg kommer nok aldri til å få en unnskyldning og det må jeg bare prøve å leve med. Jeg har funnet ut at eneste muligheten jeg har til å klare å få slutt på de negative tankene og prøve å legge de årene bak meg, er å ta opp igjen planene om å studere. De ble desverre lagt på vent noen år pga lav selvtillit, jeg var egentlig sikker på at jeg ikke kom til å greie høyere utdanning, men jeg ser jo nå at siden jeg har karakterer til å komme inn på de fleste steder så må jeg jo klare det jeg og?

Er det noen andre der ute som vil dele mobbehistorier? Er det noen andre som har opplevd å bli mobbet på samme måte som meg og komt over det?

Anonym poster: c56d520cde1c925a51c280641981855d

Anonym poster: c56d520cde1c925a51c280641981855d

[AnonymBruker]

Hei ts<3 Jeg trivdes kjempegodt på barneskolen, og gledet meg til å begynne på ungdomsskolen med en god venn jeg hadde hatt siden jeg var fire, og besteveninenn min. Fra første stund ble jeg utfryst. Kanskje fordi jeg virkelig var anderledes. Jeg er kristen og elsket klassisk musikk. Ganske flink på skolen var jeg også. Men den skolen jeg gikk på var det den "gamle gode" janteloven som tellte. Jeg byttet skole året etter og nå går jeg i 10. på verdens beste skole. En stor klem til deg

Anonym poster: f342599819e3d1312290ef8d405e465b

[AnonymBruker]

Forresten har jeg aldri kommet over det, og sliter med dårlig selvtillit og følelsen av at "det var min feil". Egentlig vet jeg jo at det ikke var det, og det er det som holder meg oppe. Ingen ting var din feil heller. HUSK DET!

ab over

Anonym poster: f342599819e3d1312290ef8d405e465b

[Gjest Karine]

Huff, blir så trist av å lese slikt.... Nei, jeg har aldri opplevd å bli mobbet/utfryst, og det er jeg kjempetakknemlig for! Store klemmer til alle dere som ikke har hatt det så lett!

[AnonymBruker]

Hei ts<3 Jeg trivdes kjempegodt på barneskolen, og gledet meg til å begynne på ungdomsskolen med en god venn jeg hadde hatt siden jeg var fire, og besteveninenn min. Fra første stund ble jeg utfryst. Kanskje fordi jeg virkelig var anderledes. Jeg er kristen og elsket klassisk musikk. Ganske flink på skolen var jeg også. Men den skolen jeg gikk på var det den "gamle gode" janteloven som tellte. Jeg byttet skole året etter og nå går jeg i 10. på verdens beste skole. En stor klem til deg

Anonym poster: f342599819e3d1312290ef8d405e465b

Takk for klemmen

Det er bra du trives der du går nå Jeg skulle gjerne ha byttet skole og flyttet langt bort allerede da, men desverre kunne ikke det la seg gjøre på det tidspunktet. Men jeg angrer ganske mye på at jeg alikevell ikke presset mamma og pappa på det å byttet skole, for det hadde vært bedre å i hvertfall ha prøvd det ut på et tidligere tidspunkt, jeg hadde jo tross alt venner fra andre ungdomsskoler rundt om, enn å gå tre år og misstrives på skolen slik jeg gjorde.

Men jeg er VELDIG glad for at jeg i hvertfall trivdes på vidergående, tror det er det beste jeg kunne ha gjort å flytte langt bort for å få "alt" på avstand.

- TS

Anonym poster: c56d520cde1c925a51c280641981855d

[AnonymBruker]

Barn og ungdom kan være så vanvittig ondskapsfulle, mer eller mindre bevisst... Jge får så vondt av alle som har opplevd vonde ting og hatt en utrygg, vanskelig hverdag pga medelever og gruet seg til skoledagene... jeg har også opplevd det selv. Det skal så lite til i den alderen for at de skal få med seg andre på utfrysning og å sette folk opp mot hverandre. Godt at det gikk bedre for deg på vgs, og at du kan oppnå faglig bra ting om du vil er jo bevis nok på at du ikke er tilbakestående. Det ser man jo ut fra refleksjonsnivået ditt at du ikke er også.. Håper du har det bra i dag og at har blitt sterkere av dette, det tror jeg jeg har. Man får dybde av å oppleve motgang. Forresten mener jeg empati og medfølelse bør være et eget fag i skolen,, Utrolig hvor mange som ikke har den nødvendige folkeskikken med seg hjemmefra og i årevis kan rotte seg sammen for å ødelegge andre. God klem til deg

Anonym poster: 3c55e7f40969a491ac3ee0cbbebe4638