Foreldre hjelper ikke med penger - vanlig eller ikke?

[Sophia.]

Siden jeg flyttet ut som 17 åring for å starte på VG2 (flyttet med typen til en annen by for å studere der), har jeg måtte betale alt av utgifter selv. Husleie, strøm, mat, klær, frisør - absolutt alt. Dette har jeg aldri reagert på, med tanke på at jeg selv valgte å flytte ut. Til tider er det rimelig trangt med pengene, men med deltidsjobb og stipend klarer jeg meg fint. Foreldrene gir meg ikke et rødt øre i hverdagen, MEN jeg kan låne penger av de hvis jeg sliter (som skal betales tilbake snarest), og får flotte bursdags- og julegaver. Dog har jeg ikke mulighet til å spare til lappen (som jeg ikke får) eller leilighet.

Jeg har derimot mange venninner som reagerer veldig på dette. De syns det er helt sjokkerende at foreldrene mine ikke hjelper meg med å betale noen som helst, og syns nesten det er dårlig gjort. Dette er venninner som bor hjemme, får lappen, får ukepenger selv om de jobber selv, får betalt frisørbesøk, klær og alt som er. Jeg har også venninner som bor alene og også har samme oppfatning - noen får sponset absolutt alt av utgifter fra foreldrene, og har mulighet til å spare hele stipendet og lønn hver måned.

Som sagt har JEG aldri reagert på at jeg ikke får penger av foreldrene mine. Det krever jeg ikke i det hele tatt. Det er JEG som valgte å flytte selv om jeg fortsatt kunne bodd hjemme, og når jeg gjorde det valget, anser jeg meg selv som voksen og uavhengig. I tillegg er jeg glad for at jeg lærer å forvalte penger såpass tidlig, i forhold til mange av mine venninner som ikke har peiling på hva det vil si å ha penger. Dog begynner jeg å tvile litt på om det kanskje er litt gnient av foreldrene mine å ikke gi meg noen ting (mat og sånt betaler de såklart når jeg er hjemme), siden det virker som det er så vanlig at foreldre fortsatt betaler alt eller mye av utgifter etter at man har fylt atten og/eller flyttet ut. Jeg får jo tross alt ikke mulighet til å spare til senere i livet, men samtidig har jeg jo valgt å flytte selv.

Hva sier dere? Hva er det egentlig som er normalt?

[AnonymBruker]

Hm, jeg reagerer mer på dine venninner som får alt mulig dekket, + frynsegoder oppå det igjen.

Nå mener jeg at du burde fått litt støtte, og de mindre støtte, om du skjønner?

Hos meg og mine venninner er det en fin balanse på det hele. Jeg betalte lappen selv, men etter lappen fikk jeg 5000kr likevel, selv om jeg ikke hadde spurt.

Jeg spør ikke om penger, men får en hundrelapp nå og da, liksom.

Jeg har aldri fått dekket frisørbesøk, shopping og slike greier, ikke etter at jeg ble gammel nok til å jobbe da jeg var 16. Nå er jeg flyttet ut og oppi 20årene, så jeg klarer meg selv, men som ungdom og skoleelev fikk jeg som sagt litt hjelp.

Dine venninner er bortskjemte, forresten, de som får alt i hendene.. Og du skulle hatt mer enn du har nå.

Anonym poster: 382ff3d0db26e4f6c2bb917951faaafd

[AnonymBruker]

Jeg har betalt alt selv, akkurat som du har gjort. Har hatt sommerjobb siden jeg var liten.

Men siden du flyttet ut da du var sytten skulle du vel ha barnebidraget (nesten en tusenlapp) utbetalt til deg selv? Eller har jeg misforstått noe? Det hadde jo ikke blitt mye, men en tusenlapp frem til du fylte atten hadde kommet godt med

Anonym poster: 5fd384a98b5a68c4b1c30b29c265fb2d

[AnonymBruker]

Jeg har betalt alt selv, akkurat som du har gjort. Har hatt sommerjobb siden jeg var liten.

Men siden du flyttet ut da du var sytten skulle du vel ha barnebidraget (nesten en tusenlapp) utbetalt til deg selv? Eller har jeg misforstått noe? Det hadde jo ikke blitt mye, men en tusenlapp frem til du fylte atten hadde kommet godt med

Anonym poster: 5fd384a98b5a68c4b1c30b29c265fb2d

aiai, jeg mener selvsagt barnetrygda, ikke barnebidraget

Tror den er på rundt 970 kr.

Anonym poster: 5fd384a98b5a68c4b1c30b29c265fb2d

[Sophia.]

Jeg har betalt alt selv, akkurat som du har gjort. Har hatt sommerjobb siden jeg var liten.

Men siden du flyttet ut da du var sytten skulle du vel ha barnebidraget (nesten en tusenlapp) utbetalt til deg selv? Eller har jeg misforstått noe? Det hadde jo ikke blitt mye, men en tusenlapp frem til du fylte atten hadde kommet godt med

Anonym poster: 5fd384a98b5a68c4b1c30b29c265fb2d

Barnebidraget fikk jeg, det glemte jeg å nevne! Det kom absolutt med den lille stunden jeg fikk det!

[Gjest BettyBoop]

Siden jeg flyttet ut som 17 åring for å starte på VG2 (flyttet med typen til en annen by for å studere der), har jeg måtte betale alt av utgifter selv. Husleie, strøm, mat, klær, frisør - absolutt alt. Dette har jeg aldri reagert på, med tanke på at jeg selv valgte å flytte ut. Til tider er det rimelig trangt med pengene, men med deltidsjobb og stipend klarer jeg meg fint. Foreldrene gir meg ikke et rødt øre i hverdagen, MEN jeg kan låne penger av de hvis jeg sliter (som skal betales tilbake snarest), og får flotte bursdags- og julegaver. Dog har jeg ikke mulighet til å spare til lappen (som jeg ikke får) eller leilighet.

Jeg har derimot mange venninner som reagerer veldig på dette. De syns det er helt sjokkerende at foreldrene mine ikke hjelper meg med å betale noen som helst, og syns nesten det er dårlig gjort. Dette er venninner som bor hjemme, får lappen, får ukepenger selv om de jobber selv, får betalt frisørbesøk, klær og alt som er. Jeg har også venninner som bor alene og også har samme oppfatning - noen får sponset absolutt alt av utgifter fra foreldrene, og har mulighet til å spare hele stipendet og lønn hver måned.

Som sagt har JEG aldri reagert på at jeg ikke får penger av foreldrene mine. Det krever jeg ikke i det hele tatt. Det er JEG som valgte å flytte selv om jeg fortsatt kunne bodd hjemme, og når jeg gjorde det valget, anser jeg meg selv som voksen og uavhengig. I tillegg er jeg glad for at jeg lærer å forvalte penger såpass tidlig, i forhold til mange av mine venninner som ikke har peiling på hva det vil si å ha penger. Dog begynner jeg å tvile litt på om det kanskje er litt gnient av foreldrene mine å ikke gi meg noen ting (mat og sånt betaler de såklart når jeg er hjemme), siden det virker som det er så vanlig at foreldre fortsatt betaler alt eller mye av utgifter etter at man har fylt atten og/eller flyttet ut. Jeg får jo tross alt ikke mulighet til å spare til senere i livet, men samtidig har jeg jo valgt å flytte selv.

Hva sier dere? Hva er det egentlig som er normalt?

Jeg er ikke for at foreldre skal dekke alt, men om det f.eks er slik at du får tannverk en gang og ikke har råd til tannlegen der og da, syns jeg foreldrene kan hjelpe.

[Marsipan]

Trøst deg med en ting, ts: Du står mye bedre rustet til å takle økonomiske utfordringer senere i livet enn det dine bortskjemte venninner gjør!

[lotus-]

Hvor gammel er du nå?

Jeg flyttet også ut når jeg var 17 år (det er 3 år siden). Siden jeg gikk på vgs hadde jeg krav på barnebidrag fra foreldrene mine, dette var rundt 6000 kr (har skilte foreldre). Fikk også barnetrygd (rundt 1000 kr) ført over på min konto frem til jeg ble 18 år. Dette er noe du har krav på! Jeg flyttet jo ut av egen vilje selv fordi jeg ikke kom overens med faren min.

Men fra du er ferdig på vgs eller fylt 18 år mener jeg at man skal klare seg selv siden man selv har valgt å flytte ut.

Utenom barnebidrag og barnetrygden har jeg ikke fått noe utenom av mine foreldre, ikke penger til førerkort ellernoe slikt. Det eneste er bursdagsgaver og julegaver.

Jeg syns det er rart at vennene dine skal få alt betalt. Du burde være stolt av deg for at du klarer deg så bra alene, det kommer til å komme godt med videre i livet!

[Gjest Uanonymbruker]

Reagerer mere på hvor mye venninnene dine får sponset.

[AnonymBruker]

Jeg er 16, bor borte og foreldrene mine må i følge loven bidra økonomisk frem til jeg er 18 år. Foreldrene mine er skilt, og siden jeg er over 15 så skal jeg egentlig ha litt over 7300 kroner i måneden, men siden jeg er hjemme i helger og ferier får jeg 6000 kroner i måneden. Får og hjelp økonomisk nå siden skolen er litt treig med stipendmeldingen og jeg må vente veldig lenge før jeg får penger av lånekassen. Men disse pengene betaler jeg tilbake så fort jeg får støtte (som blir i midten av september)

Anonym poster: 324cc1a00df8b1fedc00e320d5e30c71

[Gjest Doh]

Vet ikke hva som er normalen, men du virker som har riktig holdning i forhold til det å flytte hjemmefra. Som en annen her sier; du står mye bedre rustet til å takle økonomiske utfordringer enn venninnene dine

[Sophia.]

Jeg har ikke skilte foreldre, og hadde derfor ikke krav på noe annet enn barnetrygden (mente trygd lenger oppe, ikke bidrag) på litt under 1000-lappen. Jeg går fortsatt på VGS (er 18 nå).

Det er utrolig godt å høre at det er jeg som har rett holdning og ikke venninnene mine! Syns så klart det er litt urettferdig at de får så mye, mens jeg må klare meg helt selv og ikke har særlig mye penger til overs til sparing og denslags. Allikevel må det jo nesten være verre å være 18 år og ikke ha noe som helst begrep på hva penger egentlig er? Mange av de skal ut i den store verden å studere neste år.

[AnonymBruker]

Venninnene dine vil få problemer den dagen de flytter ut og skal sette opp et levelig budsjett, da er det bedre når man er vant med å være sparsommelig og beregne pengene slik at de skal vare. Er man vant til å få alt servert så vil det ikke bli lett den dagen studentlivet starter, det er som kjent ikke noe å bli feit på.

Anonym poster: 382ff3d0db26e4f6c2bb917951faaafd

[LukaFrost]

Utrolig hvor hjelpesløse enkelte tror man blir om foreldrene bidrar økonomisk etter at man flytter hjemmefra.

Mamma og pappa stikker gjerne til meg bensinpenger når jeg kommer hjem, selv om jeg ikke trenger det. Begge oss to søsken har flytta hjemmefra, men begge får penger i ny og ne. Når mitt søsken får penger til å kjøpe fx en vinterdress til ungen sin, får jeg gjerne tilsvarende sum. Ingen av oss er hjelpesølse økonomisk og begge har penger på bok.

[Gjest BettyBoop]

Utrolig hvor hjelpesløse enkelte tror man blir om foreldrene bidrar økonomisk etter at man flytter hjemmefra.

Mamma og pappa stikker gjerne til meg bensinpenger når jeg kommer hjem, selv om jeg ikke trenger det. Begge oss to søsken har flytta hjemmefra, men begge får penger i ny og ne. Når mitt søsken får penger til å kjøpe fx en vinterdress til ungen sin, får jeg gjerne tilsvarende sum. Ingen av oss er hjelpesølse økonomisk og begge har penger på bok.

Ja herregud, noe må de da kunne bidra med. Er en mellomting mellom å gi ungene absolutt alt og å gi dem null og ingenting.

[She_Leiva]

Jeg flytta hjemmefra da jeg var rundt 18. Da flytta jeg sammen med typen og broren hans og hadde så og si ikke noe husleie. Betalte bare strøm og mat ++. Jeg har klart meg selv siden da. Hendte seg at mamma stakk til meg en tohundre-lapp nå og da eller betalt når vi var ute og spiste eller handla sammen, men det er ikke flere ganger enn at jeg kan telle det på fingrene. Jeg har jobbet helt siden jeg flyttet hjemmefra, så jeg har stort sett har redning på økonomien, selv om det har vert trangt til tider. Har egentlig aldri fått noe av det store fra foreldrene mine. Lappen har jeg ikke og blir nok ikke å ha penger til det med det første heller. Hun har hjulpet meg om det har vert krise. Om noen skal ha cred for å ha hjulpet meg, så må det være tanta mi. Hun styrer og ordner slik at jeg skal klare meg best mulig. Absolutt ikke noe store saker, men det er de små tingene man har lært seg å sette pris på.

Jeg tror du vil se annerledes på saken når du blir litt eldre. Kanskje du finner ut at det faktum at de ikke har servert deg alt, har gjort at du er blitt en mer økonomisk bevisst person? Du setter nok større pris på det du får når man ikke får alt. De vil nok bare hjelpe deg. Tror foreldrene til venninne dine bæsjer seg selv på leggen ved å servere de alt på sølvfat. Det får de nok igjen for når det er DE som må betale for alt i senere tid fordi lille-jenta deres har brukt alle pengene sine på noe annet og "bare mååå ha litt hjelp".

[ViljaH]

Jeg tok over roret selv da jeg flyttet på hybel for å gå på vgs som 16-åring. Fikk borteboer-stipend av lånekassen. Når jeg var hos mine foreldre, fikk jeg bo og mat uten kostnad selv.

[Gjest Marta]

Jeg tenker at det er naturlig at foreldre bidrar med noe penger fram til barnet er 18 år. Det kan være ganske vanskelig å skaffe seg ekstrajobb før man er 18 år, i hvert fall på mindre steder. Jeg tenker at dersom du hadde bodd hjemme, ville du høyst sannsynlig fått penger til litt klær, kino, legebesøk, tannlegebesøk, medisiner, de ville ha brukt mer penger hjemme på mat, strøm, vaskemidler etc. Jeg ville synes at det var naturlig at du fikk disse pengene som foreldrene dine sparer på at du har valgt å flytte ut. Jeg er helt enig med deg i at du ikke kan forlange noe som helst, men jeg synes at foreldrene dine burde ha bidratt.

Selv flyttet jeg ut etter videregående, fikk lite mens jeg bodde hjemme og ingenting etter at jeg flyttet ut. Da jeg skulle kjøpe min første leilighet, hadde spart opp egenkapital selv, hadde fått lånetilsagn og underskrevet kontrakten om leilighetskjøpet, overrasket imidlertid foreldrene mine meg med å gi meg 100 000 kroner. Dette var penger som kom veldig godt med, siden jeg da kunna få mindre lån enn jeg hadde planlagt. Fordi jeg aldri hadde kalkulert med pengene, gikk jeg heller ikke glipp av verdifull læring...

Dersom mine barn flytter ut så tidlig som du har gjort, vil jeg i hvert fall gi dem penger tilsvarende det det ville ha kostet å ha dem boende hjemme. Jeg synes du er veldig flink! :-)

[AnonymBruker]

Jeg synes nå en mellomting her er best. Synes foreldre som ber barna betale tilbake hver krone som blir lånt er litt ekstreme. Samboeren min har slike foreldre, han mistet jobben og måtte låne 1000kr, foreldrene stod klar med kalkulatoren for å legge dette til de 100kr han hadde lånt tidligere til bensin. Med en gang han fikk jobb skulle dette inn igjen, noen ganger med rente. Han har jobbet siden han var 15 år og betalt nesten all underholdning av egne penger.

Disse foreldrene er vanlig arbeiderklasse.

Jeg får hjelp fra min skilte far når jeg behøver det, f.eks fikk jeg ny jakke når jeg trengte det, betalt tannlege og gitt meg litt matpenger når det har vært knapt som student. Snakker ikke mer enn 3000kr i året toppen. Han er ufør og derfor spør han meg mer enn jeg spør han.

Jeg har mye bedre kontroll på økonomien enn samboeren min. Kan ikke huske min siste purring en gang mens han får det hver måned. Så det er ikke alltid denne strenge oppdragelsen ser like god ut i virkeligheten som på sort hvitt.

Anonym poster: 0d41b17529d0959a8b59f758d1507db2

[Gjest ida]

Må si meg enig med Lukafrost her. Å motta økonomisk hjelp fra foreldrene er ikke ensbetydende med at en ender opp som en evneveik slabbedask uten økonomisk sans. Selvføgelig kan det være en god lærepenge å må klare seg tidlig selv, men det betyr da ikke at det er feil å få/gi hjelp...

Når mine 2 barn vokser til å skal studere håper jeg de kan bo hjemme. Ta opp studielån og sette det på høyrentekonto og heller ha en jobb ved siden av som de kan ha som lommepenger. Slik hadde flere studievenner av meg det, og de brukte lånet som egenkapital til bolig. Markedets laveste renter, rentefritak i tilfelle sykdom/arbeidsledighet og lang nedbetalingstid. Nå er jeg både og dem siviløkonomer og ingen av har tatt skade av dem. Selv måtte jeg reise for å studere og slet for å komme meg på boligmarkedet siden jeg var alene og hadde høyt lån.

TS: jeg syns det er veldig spesielt at du ikke får noe hjelp. Det er lite du kan gjøre med det så sånn sett får du bare ta det som en god erfaring:)